onsdag 30. desember 2009

Leseåret 2009

I 2009 leste jeg disse 60 bøkene:

Stanley Siegel: Pasienten som kurerte terapeuten sin

Merete Morken Andersen: Skriveboka

Sigurd Stubsjøen: Tenk deg slank

Torkil Damhaug: Se meg Medusa

Selma Lønning Aarø: Venstre hånd over høyre skulder

Jon Fosse: Morgon og kveld

Vikas Swarup: Gutten som hadde svar på alt

Ellen og Heidi Linde: Resten av livet

Catharina Jacobsen og Ketil Bjørnstad: Historier om sårbarhet

Pat Conroy: The prince of tides

Stephanie Meyer: Twilight

Stephanie Meyer: New moon og Eclipse

Cathrine Grøndahl: Jeg satte mitt barn til verden

Hege Susanne Bergan: Jeg sier hele tiden ting som kjærlighet

Olav Gunnar Ballo: Kaja 1988-2008

Marta Norheim: Røff guide til samtidslitteraturen

Simon Stranger: Mnem

Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke

Torun Lian: Undrene i vår familie

John Ajvide Lindqvist: Menneskehavn

Kristine Tofte: Song for Eirabu

Simon Stranger: Den veven av hendelser vi kaller verden

Pushwagners soft city

Nikolaj Frobenius: Jeg skal vise dere frykten

Guro Øiestad: Selvfølelsen

Åsa Nilsonne: Hvem bestemmer i ditt liv?

Anna Kåver: Å leve et liv, ikke vinne en krig

Anna Kåver og Åsa Nilsonne: Å leve livet sammen

Helene Uri: Den rettferdige

Tove Nilsen: Skrivefest

John Ajvide Lindqvist: La den rette komme inn

Kjersti Kollbotn: Eg er mamma. Eg skal vere god

Stephen King: On writing

Bernhard Schlink: Høytleseren

Lars Saabye Christensen: Visning

James Bell: Plot & structure

Siri Hustvedt: Når du ser meg

Kjartan Fløgstad: Grense Jakobselv

Bernard Beckett: Genesis

Stephenie Meyer: Breaking dawn

Joan Didion: De magiske tankers år

Sara Johnsen: White man

Karl Ove Knausgård: Min kamp 1

Gregory David Roberts: Shantaram

Tore Renberg: Pixley Mapogo

Jurgen Wolff: Your writing coach

Gloria Kempton: Dialogue

Audrey Niffenegger: Her fearful symmetry

Trude Marstein: Ingenting å angre på

Karl Ove Knausgård: Min kamp 2

Knut Nærum: Sitt ned og hold kjeft

Kjetil S. Østli: Politi & røver

Tomas Espedal: Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv)

Siri M. Kvamme: Vinterhjerte

Olaug Nilssen: Nesten frelst av Sigvart Dagsland

Karl Ove Knausgård: Min kamp 3

Kristopher Schau: På vegne av venner

Ben Goldacre: Bad science

Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv

Johan Harstad: Darlah. 172 timer på månen


Årets favoritter:
Merethe Morken Andersen: Skriveboka

Karl Ove Knausgårds bøker

Simon Stranger: Mnem

Gregory David Roberts: Shantaram

Audrey Niffenegger: Her fearful symmetry

Kjetil S. Østli: Politi og røver

Trude Marstein: Ingenting å angre på

Kristine Tofte: Song for Eirabu


Årets nedturer (for min del):

Tore Renberg: Pixley Mapogo

Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv

Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke

Nikolaj Frobenius: Jeg skal vise dere frykten

Kjartan Fløgstad: Grense Jakobselv


Sukk alle nedturene er kritikerroste bøker jeg liksom aldri fikk fatt på. Jeg sørger ennå over at jeg ikke likte disse (kanskje med unntak av Renbergs).

tirsdag 29. desember 2009

Johan Harstad: Darlah. 172 timer på månen

Dette blir dagens femte og siste bokomtale-innlegg fra meg tror jeg... Johan Harstad er en av forfatterne jeg følger og må ha med meg alle bøkene fra. Likte godt både den om Buzz Aldrin som ble borte i mylderet og den om Albert Åberg som voksen (Hässelby).

Her er Harstad tilbake på månen når han skriver en ungdomsbok der tre "heldige" ungdommer blir trukket ut til å være med på måneferd for å bebo en fast romstasjon der oppe noen uker. Det er imidlertid skumle hemmeligheter om hva som har skjedd der oppe tidligere, og vi får diverse hint og halve forklaringer som gjør i allefall meg veldig nysgjerrig allerede i starten. Hvorfor heter for eksempel romstasjonen Darlah 2? Hva skjedde med Darlah 1?

Dette er tydelig en ungdomsbok, det er på en måte litt enkle personer og det er plotet som driver boken fremover. Men det gjør det til gjengjeld skikkelig, så boka er veldig spennende og ikke så enkel å legge fra seg! Skikkelig skummel blir den også synes jeg, selv om jeg ikke er blant dem som er veldig fascinert av science fiction/star wars/trek. Ofte synes jeg det blir for dumt, og det synes jeg i ettertid egentlig om denne også, men da jeg leste den var jeg helt inne i boka og syntes alt virket realistisk nok. Boka er altså god underholdning med et snedig og skummelt plot. Passer godt både for ungdom og for mange voksne!

Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv

Blir mange innlegg på en dag nå! Sånn går det når jeg plutselig hadde tid etter en travel desember...

Det er mange som liker Per Petterson og både "Jeg forbanner tidens elv" og "Ut å stjæle hester" har vært veldig populære bøker både blant kritikere og folk flest så langt jeg har forstått. Begge har i allefall vunnet diverse priser osv. Jeg forsøkte meg på Ut å stjæle hester en gang, men likte den ikke noe særlig. Husker ikke om jeg fullførte. Det var noe med menn på en gård eller i naturen. De var lavmælte og det var kjedelig. Det er det samme i denne, synes jeg. Det er bare lavmælt babbel og jeg blir ikke bergtatt eller engasjert. De får styre på, jeg driter i dem, liksom. På tross av at mange liker han så tror jeg at jeg gir opp denne fyren nå altså. Skulle gjerne ha likt han, men jeg får ikke noe ut av bøkene hans. Synd, for jeg har enda en av hans bøker liggende. Til Sibir, tror jeg det var. Sukk, jeg orker ikke prøve meg på den med det første...

Ben Goldacre: Bad science

Bad science av Ben Goldacre ble jeg anbefalt av noen på jobben som en populærvitenskapelig bok om hvordan god (og dårlig) forskning foregår. Jeg er altså forsker så det meste av dette visste jeg i grunnen fra før.

Men det var interessant å se hvordan Goldacre har tatt seg tid til å gå gjennom hvordan for eksempel alternative "medisinere" argumenterer og (mis-)bruker forskning i sin markedsføring av antioksidanter, spesielle vitaminer eller urter. Her finnes også historien bak hvorfor mange er redde for MMR-vaksinen, han har skrevet litt om hvordan forskning presenteres i media. For den som har bekjente som er tilhengere av alternative former for kosthold, piller og andre helseråd finnes det mange argumenter å pugge her.

Han går også inn på hvordan alternativ medisin kan være farlig, fordi det kan hindre folk fra å søke skikkelig behandling som har dokumenterte effekter, og fordi folk tar medisiner/naturmidler som har effekter som ikke er forsket nok på slik at en ikke vet om de har noen effekt eller om de faktisk kan ha negative effekter. En periode tilrådet de ekstra kalsium til alle kvinner, fordi det skulle forhindre lårhalsbrudd (som skjer spesielt hyppig her til lands i forhold til mange andre steder). Det viser seg nemlig at å spise ekstra kalsium fører til færre lårhalsbrudd. Og kanskje kunne forskningen stoppet der og alle burde ha knasket kalsium til krampa tok dem? Men det er ikke så enkelt. Økt kalsium fører til færre lårhalsbrudd, men det fører også til flere hjerteinfarkt. Og av de to tror jeg faktisk at jeg ville valgt lårhalsbrudd altså. Goldacre viser også for eksempel til forskning som viser at antioksidanter, som noen mener skal være så bra i ubegrensede mengder, faktisk har negative effekter i store doser. Nå viser det seg at også folat, som blir anbefalt til vordende mødre i tiden før og etter unnfangelse av et barn, kan ha negative effekter (økt kreftfare).

Her trengs mer forskning som man sier, men inntil videre bør vi være forsiktige med å kjøre på med alt mulig, inntil folk som burde ha greie på det (og da snakker jeg om internasjonale/nasjonale eksperter som feks WHO, Helsedirektoratet eller Folkehelseinstituttet) faktisk anbefaler noe. Jeg stoler på at disse har vurdert informasjonen som er tilgjengelig og gir de beste rådene som kan gis. Må forresten også nevne The Cochrane library, som gir systematisk og forskningsbasert informasjon basert på all kunnskap tilgjengelig, der informasjonen har blitt vurdert og vektet etter kvalitet på studie, om hva som faktisk virker når det gjelder helseråd. Jeg synes enda de har litt å hente på å gjøre konklusjonene sine tilgjengelige for alle. Det er tildels litt vanskelig å finne frem til for den som ikke er vant til å søke i databaser. Men her finnes det altså, det man kan stole på når det gjelder hva som virker mot hva.

Vi kan nemlig ikke bare tulle rundt med alle slags stoffer, og ting er ikke nødvendigvis ufarlige bare fordi de er naturlige eller kommer fra urter. Radioaktivitet finnes i naturlige stoffer! Nye revolusjonerende vitaminer er ikke nødvendigvis like bra for alle heller. Det er mulig de er det, men det vet vi ikke før de er forsket på! Og da må forskningen være av god kvalitet der de som betaler for studiet ikke har økonomiske interesser i feks at den og den pilla skal vise seg å være effektiv. Legemiddelindustrien er ikke enkel å organisere, og det er i allefall ikke enkelt for den jevne mann å finne ut av hvem man skal stole på når autoritære personer med vitenskapelig-lignende titler og talemåter proklamerer at her er mirakelpilla eller dietten. Denne boka prøver å gi folk den informasjonen og verktøyene de trenger for å kunne vurdere hva som er verdt å tro på og ikke. Jeg synes han har skrevet en lettfattelig bok, men for noen norske lesere kan det være et problem at den er på engelsk. Jeg håper den blir oversatt til norsk!

Visste du forresten at blå sukkerpiller er mer avslappende enn røde? Og at to sukkerpiller virker bedre enn to? Boka beskriver også hvordan sosiale og kulturelle forventninger former den farmakologiske industrien både for tradisjonelle og alternative medisiner. Placebo er reellt, og jeg må si meg enig når Goldacre sier når man har prøvd tradisjonell medisin og ikke opplevd noen endring, at legevitenskapen ikke kommer så langt med de plagene man han, er det kanskje ikke det verste som kan skje om man tar noen uvirksomme homeopatiske medisiner der i allefall placeboeffekten får en til å føle seg bedre. Hvis en klarer å tro på det etter å ha lest denne boka da...

Kristopher Schau: På vegne av venner

Egentlig så liker jeg ikke Kristopher Schau. Men det er litt oppsiktsvekkende at en jeg har sett på som kvalmende ubehøvlet, "metal" og übertøff, kommer ut med en bok om begravelser som kun får positive omtaler (jeg har i allefall ikke lest noen negative). Derfor ble jeg nysgjerrig på denne. Kanskje jeg har tatt feil når det gjelder Kristopher Schau? Vel, jeg kjenner jo ikke fyren, men han har jo flere sider enn det som vanligvis blir vist på TV. Det regnet jeg nesten med også.

Boka handler om Kristopher selv, som leser noen dødsannonser i avisen som er undertegnet med "På vegne av venner". Dette betyr at avdøde ikke har noen familie eller venner som står for begravelsen, men at det hele blir besørget kommunalt. Schau finner da ut at han skal gå på disse begravelsene som har ingen eller kun noen veldig få tilhørere for å følge disse ensomme sjelene det aller siste lille stykket. Et interessant utgangspunkt, som gjorde at jeg ble nysgjerrig. Hva kan man få ut av dette?

Det er mye styr. For det første må han få riktig informasjon om tid og sted, han må ha tid og anledning til å gå på disse begravelsene. I tillegg må det ikke være for mange "ekte" sørgende som kommer, da han ikke han som mediepersonlighet sitte der og samle info til boka liksom. Så det er en del frem og tilbake med dette, han går til kirken og snur i døra, venter mellom begravelser, drikker kaffe eller fryser. Ikke så veldig spennende egentlig. Så er han på noen begravelser, og der vurderer han hvordan presten har eller ikke har brukt tid på å finne noe informasjon om den døde som blir nevnt. Noen av de avdøde begynner han å like, andre synes han synd på, andre forblir han likegyldig til. Joa, men jeg blir liksom ikke klokere av dette.

Men han skriver ikke dårlig, det gjør han ikke. Faktisk skriver han overraskende bra. Og i utgangspunktet var ideen hans god. Men det er noe i mellom der, jeg føler at det ikke er nok innhold, han har ikke brukt ideen sin godt nok, rett og slett. Etter alle de positive omtalene jeg har lest ble jeg nok litt skuffet over denne.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 3

Selv om det har blitt skrevet lite her i det siste så har jeg faktisk lest en del. Skal prøve å få skrevet ferdig årets bokomtaler før året tar slutt.

Først ut er Karl Ove Knausgårds Min kamp 3. Den første boka handler mest om Knausgårds forhold til faren, nummer to mest om forholdet til kona og småbarnsfarlivet. Nummer tre handler mest om livet som barn og ungdom. Det handler om forholdt til barndomskamerater og skolevenner, der han sliter med å finne ut av de sosiale kodene. Han blir lett såret selv, men har også lett for å såre andre fordi han ikke ser at andre kan være like sårbare som han selv. Han er selvrettferdig og har alltid en misforstått "hjelpende" moralsk pekefinger klar til alle han mener måtte trenge det. Han leker i skogen, går på skolen, er med på fotball. Han får sine første barnekjærester. På tross av de til tider skeive sosiale antennene sine må jeg si at han er ganske populær der altså. Mer enn jeg noen var i allefall. Så jeg mistenker at boka er skrevet på en lett selvkritiserende måte som gjør at alt får et unødvendig negativt skjær over seg, og at det kanskje ikke egentlig var så ille som han følte og trodde selv? (ofte er det sånn)

Av og til blir denne boka litt som andre oppvekstskildringer (feks minner den meg litt om Tove Nilsens skyskrapertrilogi), andre ganger er den bedre enn det. Knausgård har noen beskrivelser av det å feks være i svømmehallen, eller det å få bruke vårsko for første gang etter vinteren som er veldig gode og originale, som gjør at jeg tenker jah, akkurat sånn er det. Og det er jo hovedgrunnen til at jeg liker bøkene hans. Knausgård klarer virkelig å beskrive livet sånn som det er, til tider. Langt fra perfekt. Man er både usympatisk og beregnende i blant, og noen mer enn andre (jeg kan ikke huske at jeg var/er like ille som Knausgård beskriver seg selv her i allefall...). Men av og til har livet sine gleder, men dog alltid med en bismak. For eksempel panikken når han har fått seg kjæreste og ikke aner hva han skal gjøre med henne.

Knausgård er nok kanskje litt vel skeptisk og negativ. Jeg kan finne på å være det samme selv, men når jeg leser bøkene hans så tenker jeg at huff, jeg er glad jeg ikke er Knausgård. Jeg skjønner han godt, men jeg er glad jeg ikke alltid tenker og handler som han. Andre ganger gjør jeg jo nettopp det. Kanskje er det noe å tenke over, at man kanskje ikke skal være like skeptisk og vanskelig hele tida? Kanskje man av og til bare skal drite i, som en venninne av meg pleide å si, og bare kjøre på og la seg begeistre? Jeg vet ikke.

Jeg er jo fan av Knausgård, og likte også denne boka godt. Men jeg tror kanskje at jeg ikke likte den like godt som 1 og 2. Men uansett er den veldig god altså, og vel verdt å lese. Selv om dette handler om Knausgårds liv handler dette også om mitt liv, i blant. Og det gjør den relevant og interessant å lese - samtidig som man reflekterer over eget forhold til de samme tingene.

fredag 4. desember 2009

Olaug Nilssen: Nesten frelst av Sigvart Dagsland

Jeg er en liten skapfan av Sigvart Dagsland. Ikke har jeg vært med i TenSing, ikke er jeg kristen og ikke hørte jeg Dagsland før jeg ble ganske voksen. Det er først de senere årene jeg har likt han, og jeg liker ikke alt han har gjort heller. Men jeg liker plata "Forandringer" og noen av de gamle sangene hans. Har også lest noe av Olaug Nilssen og selv om jeg ikke akkurat er frelst av henne sånn som jeg nok er av Knausgård så synes jeg hun er et friskt pust i den norske litteraturverdenen. Jeg syntes en kombinasjon av disse to hørtes spennende ut og det var det i grunnen også. Det er ikke noen vanlig biografi, men mer en slags samtalebok der disse to diskuterer. På baksiden står det at forfatteren synes at det er provoserende at Dagsland står for en så åpen kirke at alle får plass, selv de som ikke lever etter Jesu bud eller tror på Gud. Hun vil gjerne bli ordentlig frelst, men Dagsland vil ikke frelse henne. Han holder fast på at alle må finne sin vei, og at en ikke trenger å være "rettroende" for å være en skikkelig kristen.

Boka bærer preg av at de involverte menneskene vil veldig forskjellige ting. Dagsland og Nilssen er i allefall inne på samme spor når de vil henholdsvis være kirkekritisk, og bli frelst. Men så har de også en forlegger/redaktør å forholde seg til og han vil tydeligvis snuske rundt i Dagslands privatliv for å få tak på noen snacksye detaljer som kan selge bøkene. Det virker som om Nilssen spør det hun føler hun er nødt til (men egentlig synes hun det er pinlig) og at Dagsland gir det han føler han er nødt til. Jeg syns egentlig at boka spriker litt på grunn av dette.

Men det er tidvis interessante samtaler de har, og Nilssen skriver jo så godt og morsomt. Hun er jo veldig til stede i teksten og det synes jeg er fint. Blant annet analyserer hun flere av teksten hans, og det likte jeg godt. Flere biografer kan godt gjøre lignende ting der de er tilstede og reflekterer over det som kommer frem. Dette er jo egentlig i veldig liten grad en biografi. Man får ingen full oversikt over Dagslands barndom og utvikling etc, men det drypper litt her og der innimellom de motivene jeg allerede har nevnt. Jo, jeg likte boka, men syntes at forlaget kunne holdt seg unna, dette hadde blitt enda bedre om Olaug Nilssen fikk skrive om det hun synes var viktig synes jeg.

søndag 29. november 2009

Siri M. Kvamme: Vinterhjerte

Hadde meg nettopp et litt langt bad med Siri M. Kvammes Vinterhjerte på 150 sider. Kort lita bok altså, og på nynorsk. Boka handler om Endre og Liv, som skal feire datteren Martes 2års dag. Så har Liv glemt å kjøpe margarin til kaka, og Endre skal kjøre på butikken og kjøpe det, og i det han skal det så rygger han over datteren og hun dør. Liv er full av sorg og sint på Endre og i sin fortvilelse innleder hun et seksuelt forhold til Endres bestekamerat. I tillegg har Liv en yngre søster, Lea, som lever et liv i skyggen av sin søster og som ikke har fått til et liv på egen hånd. Istedet sniker hun rundt på Liv og ser sitt snitt til å forsøke å overta Livs plass i familien.

Det er en tragisk bok, og det er veldig mye triste greier i den. Det er bra den er så kort som den er. Jeg hadde ikke orket 500 sider med dette. Men 150 sider er passe, og boka er vakker. Ubehagelig vakker. Godt språk og stort sett gode beskrivelser. Jeg har heldigvis ikke opplevd å miste et barn, men jeg ser for meg at det er minst like ille som dette. Jeg tenker meg at jeg ville nok gått enda mer i meg selv og blitt mer sint på min mann om dette hadde skjedd. Her er de veldig tause mot hverandre, og så går hun ut av forholdet, på tross av at hun i utgangspunktet virket å ha et godt forhold til han. Jeg tror ikke jeg ville reagert sånn, men jeg kan godt se for meg at folk gjør slike ting i en sånn situasjon. Huffhuff, nå legger jeg boka i hylla og orker ikke tenke mer på det...

lørdag 28. november 2009

Tomas Espedal: Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv)

Det er mange som liker Tomas Espedal her i bloggeland og jeg har også lest diverse avisintervjuer med han der han er invitert med på gåturer for å snakke om bøkene sine. Derfor har jeg vært nysgjerrig på han en stund. Og nå har jeg lest denne boka om å gå, som regnes som Espedals gjennombruddsbok.

Her finner Espedal ut at han ikke har noe yrke, så han vil bli vandringsmann, og så legger han ut på en lang gåtur, delvis alene og delvis sammen med en kamerat. Han går både i Norge (ut av Bergen og nordover), i Tyskland og Hellas (og kanskje flere steder også, jeg gikk litt i surr). Mens han går tenker han på andre klassiske poeter og forfattere som har likt å gå, og han filosoferer litt omkring det å gå.

Premisset for hele fortellingen er at man tenker så godt når man går. Jeg vet ikke jeg altså. Tomas Espedal gjør kanskje det, jeg gjør det ikke. Det er hyggelig å gå sammen med noen, og det er ok å gå mens man hører på musikk eller podcast av noe slag, men å bare gå helt alene er kjedelig. Jeg tenker ikke spesielt godt når jeg går og det er kanskje derfor denne boka ikke helt passet meg, jeg godtar liksom ikke premisset og jeg kjenner meg ikke igjen i dette. Og så synes jeg det ble litt vel mye namedropping av diverse gamle filosofer og poeter, jeg er bare sånn måtelig interessert. Og det gjelder vel egentlig hele boka også.

Men jeg ser at han skriver godt, og boka er jo ikke dårlig heller. Den er litt som den siste boka til Fløgstad er for meg. Jeg ser at den er god, men den traff ikke meg.

onsdag 25. november 2009

Kjetil S. Østli: Politi & røver

Jeg regner med at de fleste av mine lesere har fått med seg at Knausgård fikk Brageprisen for sin første Min kamp-bok. I fagboksjangeren var det Kjetil S. Østli's bok Politi og røver som vant. Faktisk er Østli nevnt i Knausgårds bok, da som aftenposten-journalist som Knausgård overtales til å treffes fordi forlaget mener han er så god. Knausgård gjør som de sier, men blir ikke særlig fornøyd med resultatet.

Østli er altså en journalist som har skrevet bok, og det kan bli et spennende resultat av det, synes jeg. I allefall når det er gjort slik som her. Østli har truffet en politimann, en spaner som var aktiv gjennom mange år, og en av dem han spanet på, en røver. Politi og røver altså, og det synes jeg var en god tilnærming og en god historie. Hovedtemaet i boka er nettopp hvordan tyverimiljøene på 80 og 90 tallet utviklet seg og hvordan politimenn og kjelltringer lekte nettopp politi og røver. Det viser seg at politimenn og kjelltringer av denne sorten ligner ganske mye på hverandre, og begge parter så på tyveriene og jakten som et spill og en lek.

Disse kjeltringene har sin egen morale kodeks, og den går ut på at det er lov å stjele fra butikker, minibanker og banker, men det er ikke lov å bruke våpen, rette dem mot mennesker og stjeler fra enkeltpersoner. Det blir for lett, for farlig, og hører til amatører og narkomane. Skikkelige røvere holder ikke på med slikt. De driver heller ikke med narkotika. Istedet forsøker de å lære hvordan politiet jobber, slik at de kan finne måter å lure politiet. Og politiet prøver å finne ut av hvordan kjeltringene jobber, slik at de kan få tak på dem. Ofte vet politiet hvem som har gjort det, men siden kjeltringene er gode på å la være å legge igjen bevis sliter de med å kunne påvise det. Dette er tyverier i skikkelig B-gjeng-stil, bare at de helst skal være mer vellykket. Som i filmen Heat. Tveitamiljøet, Toska, Nokas og Munch-malerier er også kjente begreper for de fleste som har fulgt litt med i avisene de siste årene.

Innimellom samtalene Østli har med politien og røveren der han prøver å finne ut av hvorfor de holder på med dette og hvorfor de ble sånn leser han også filosofiske og teoretiske tekster om kriminalitet og hvorfor det oppstår. Han bruker dette til å forklare det han opplever, og dette gir interessante perspektiver.

Dette er jo en bok litt utenom det jeg vanligvis leser, men jeg likte boka veldig godt. Jeg lærte noe om å være kriminell, noe om hva som skaper kriminelle og hva som driver dem. Boka var litt langdryg på midten synes jeg, men ellers holdt den spenningen oppe. I tillegg liker jeg at dette er ekte personer. Jeg liker at man kan google og finne spanerens hjemmeside, bilder av de involverte og å finne ut mer om journalisten. Generelt liker jeg at forfatteren bruker seg selv når han eller hun skriver, det blir mye mer ekte og føles mer autentisk og betydningsfullt på den måten.

mandag 16. november 2009

Knut Nærum: Sitt ned og hold kjeft

Jeg kommer visst ikke lenger nedover i lista til høyre her jeg, når jeg stadig vekk leser andre bøker som ikke står på lista... Nå har jeg lest Knut Nærums "Sitt ned og hold kjeft" som utgir seg for å være en håndbok for deg som vil bli kvitt selvtilliten. Mitt doktorgradsprosjekt handler om utvikling av selvtillit, så det var mest derfor jeg plukket med meg denne i bokhandelen. Hva skriver en kjent humorisk om selvtillit liksom. Og noen av de andre bøkene til Nærum er jo litt morsomme (særlig husker jeg at jeg likte litteraturhistorien hans).

Dette er altså en bok som parodierer selvhjelpsbøker som skal hjelpe en å få høyere selvtillit. Hans hovedpoeng er at det er mange, og i denne boka virker det som om Nærum mener at dette gjelder de fleste, som rett og slett ikke burde ha så høy selvtillit som de har. Og dette er altså en bok rettet mot dem. Her går Nærum gjennom ulike kilder til selvtillit, det vil si ulike ting å basere selvtilliten på, fra feks kropp, sex, familie, rikdom eller kulturell tilhørighet, og kommer så med råd som vil hjelpe deg å få lavere selvtillit innenfor disse områdene.

Litt usikker på hvem (bortsett fra meg da) som frivillig kjøper en slik bok. Det er vel heller en "festlig" bok å kjøpe til en du ikke vet hva du skal kjøpe til, og da vet jeg ikke om de har så lyst til å lese den jeg?

Ikke vet jeg, og jeg ble uansett ikke særlig imponert over denne. Det er jo bare tøys, og som oftest ikke særlig morsomt heller synes jeg. Men av og til er han morsom da, og han har noen artige formuleringer i blant. Feks. "Du er unik. Som om det var noe spesielt." Ja det ble noen smil underveis, men det var det hele.

søndag 15. november 2009

Karl Ove Knausgård: Min kamp 2

Da har jeg altså lest nr 2 blant Knausgårds 6 selvbiografiske bøker i serien "Min kamp". Den første boka handler mest om forholdet til faren gjennom barndommen og ungdomstiden, noe også i voksen alder. Denne boka handler om da Knausgård reiste fra sin kone i Bergen og flytta til Stockholm. Der traff han etterhvert sin nye kjæreste og mor til sine tre barn. Boka zoomer liksom inn på forholdet til kjæresten/samboeren Linda, og hvordan han har det som småbarnsfar. Og han har det ikke særlig bra som far. Han har en åpenbar ømhet for barna sine, og vil dem alt godt, han bare orker ikke å være den som gjør alt. Egentlig vil han bare skrive, og når han virkelig får det til, er han virkelig lykkelig. Sjelden ellers, kun når han er nyforelsket i en dame eller i et barn. I denne boka handler egentlig kampen hans om å få tid og rom til å skrive, føler jeg. I løpet av tiden denne boka dekker skriver han "En tid for alt" og mot slutten begynner han på Min kamp 1.

Det er fortsatt i den hyperrealistiske stilen, og han skriver skarpt og jeg føler at jeg skjønner litt hvordan Knausgård har det. Føler at jeg kjenner han godt nå (han må jo føle seg omtrent som en blogger nå, der tusenvis av folk kjenner han godt, men han kjenner dem ikke i det hele tatt), men jeg vet ikke om han alltid er så sympatisk akkurat. Han skriver flere ganger at han er ikke sosial, det sosiale er ikke viktig for han. Samtidig er han så innstilt på andres sosiale bølgelengde at han underordner seg og nærmest føler det de føler, uten å ha noen egne følelser og meninger i deres selskap. Han er en som lurer seg unna, en som unngår og en som ikke nødvendigvis står for det han sier. Han er av og til litt slem mot samboeren sin også, som i at da de krangler om hvem som er mest sliten (høres kjent ut ja...), tar han hevn ved å gjøre alt hun ber han om (vaske, passe barn, lage mat osv) - men samtidig ta fra henne den kjærligheten fra han som hun egentlig trenger.

Nå er jeg spent på hva de neste bøkene handler om, er det forholdet til ekskona tro? Mer om da han var student? Da han skrev på sin første bok, kanskje? Han har jo allerede dekket mye av livet sitt i allefall til en viss grad, og det er jo ennå fire bøker på vei. Jeg gleder meg til resten!

søndag 8. november 2009

Trude Marstein: Ingenting å angre på

Jeg tar en pause fra en krangel om kaffe i min manns tastatur, og skriver heller en liten anmeldelse av Trude Marsteins "Ingenting å angre på". Denne boka handler om Vegard og Heidi, et par i slutten av trettiårene. De har tre barn sammen, på 5, 8 og 12 år. Den verste småbarnstiden er over, men de ser ikke helt ut til å ha funnet tilbake til hverandre. Det er juni, og de skal på ferie på hytta. Heidi har bedt seg fri et døgn, hun sier hun må gjøre ferdig et regnskap på jobben. Vegard tar med seg jentene opp på hytta alene, så skal Heidi komme etter med toget.

Men Heidi skal ikke gjøre noe regnskap, hun skal treffe elskeren sin. De to drikker seg fulle, går ut og spiser og har sex på hotellrom, alt mens Heidi tenker på barna og på Vegard. Hun mener at hun virkelig trenger denne elskeren, alt har blitt surt og vanskelig med Vegard, selv om han i utgangspunktet var en god mann.

Vegard på sin side har det travelt og er sliten sammen med barna som krever noe av han nærmest konstant. Han venter på at Heidi skal komme, så han kan få litt avlastning, og skifter mellom å ønske at de to skal ha det bra sammen, og å smådrømme litt om ei på jobben.

Det er skrevet på en hyperrealistisk måte, der det er mye å kjenne seg igjen i for en småbarnsforelder. Kjæresten er kanskje ikke like spennende og ting glir ikke på samme måte lenger, hverdagen har tatt oss og bombarderer oss med ungehyl, kaffesøl og klesvask. Nå har ikke jeg vært utro (og ikke skal jeg det heller, så det er sagt), men beskrivelsen av hvordan dette er virker også troverdig. Greit at Heidi i boka har vært utro og vist meg hvordan det er, så slipper jeg å lure på om det er noen løsning (i den grad jeg egentlig lurte på det fra før).

Det er små snutter på fra en halv side til noen få sider fra hver av Vegards og Heidis perspektiver, og dette synes jeg fungerer godt. Men bokas midterste del blir litt stillestående, det skjer liksom ikke noe mer enn det gjorde fra starten, det er bare Vegard som er med ungene og Heidi som er med elskeren og tenker variasjoner av de samme tankene.

Men Marstein skriver steinbra og gode observasjoner og beskrivelser kommer på rekke og rad. Feks kjenner jeg meg veldig igjen i den følelsen av at "Det skriker av manglende søvn inni henne." Jeg likte også slutten, der skjer det faktisk flere ting, både med Vegard og Heidi, og det gir boka en liten oppsving etter den noe stillestående midtdelen.

Nå skal jeg snart begynne på Karl Ove Knausgårds kamp nr 2, og etter hva jeg forstår handler den også om småbarnsforelderlivets kjas og mas... Jeg kan visst bare ikke få nok av det, ser det ut til.

søndag 1. november 2009

Audrey Niffenegger: Her fearful symmetry

For noen år siden leste jeg The time traveler's wife av Audrey Niffenegger, og det var det årets store leseropplevelse for meg. Etter min mening var det en inntagende kjærlighetshistorie i en helt annen setting enn den man er vant til, og selv om det var helt urealistisk så var det likevel noe å kjenne seg igjen i og noe å drømme seg bort i.

Det er tydelig at Niffenegger er god på plot- og karakterutvikling. Her fearful symmetry handler om de amerikanske og eneggede tvillingene Julia og Valentina som arver en leilighet i London fra sin tante. Jentene har aldri møtt denne tanten, som er morens eneggede tvilling. Allerede her begynner historien å tangere hva som er sannsynlig at kan skje, to eneggede tvillingpar i så nær familie altså. En bør nok være litt åpen for litt absurde situasjoner for å like denne boka (akkurat som med The time traveler's wife). Jentene flytter altså inn i leiligheten, og der møter de blant andre Robert, som var den av døde tantens kjæreste og som jobber ved den lokale kirkegården, og Martin, en kryssordprodusent med tvangslidelse. Etterhvert viser det seg at den døde tanten slett ikke er borte, men får stor betydning for livene deres videre.

Jeg likte denne boka veldig godt. Ikke fordi jeg egentlig kan relatere meg så veldig til noe særlig av det, jeg har ingen enegget tvilling og jeg har i det hele tatt lite til felles med karakterene. Men jeg likte dem godt likevel. Det er en god historie om relasjoner mellom (tvilling)-søstre og om å være tvunget til å være alene, av ulike årsaker. Jeg likte karaktene godt og jeg likte historien godt også. Den er ikke så forutsigbar og jeg ble overrasket flere ganger underveis. Anbefales!

søndag 25. oktober 2009

Gloria Kempton: Dialogue

Dialogue er en av bøkene i serien "Write great fiction", og selv om det høres litt amerikansk og teit ut, så er bøkene ikke så dumme altså. Her går de i dybden på ulike temaer, viser hvordan forskjellige måter å skrive på virker, og gir korte greie oppgaver man kan gjøre hvis man vil, gjerne relatert til sine egne skriveprosjekter. Bøkene er lettleste, bruker masse eksempler fra mer eller mindre kjente forfattere og bøker og er ganske praktisk rettet.

Bøkene er skrevet av forskjellige forfattere, men jeg synes egentlig de virker nokså like i stilen. Denne boka handler som man sikkert skjønner om dialog og hvordan man skriver dialog som føles ekte og hvordan dialog virker inn på historien. Jeg har lest ganske raskt gjennom den nå, notert litt her og der, og kommer helt sikkert til å bruke denne boka igjen med jevne mellomrom.

Fra før har jeg lest Plot & structure i samme serien.

Jurgen Wolff: Your writing coach

Denne boka tror jeg at jeg leste at noen andre bloggere likte, men akkurat nå finner jeg ikke ut av hvem. Meen jeg likte den egentlig ikke noe særlig. Den har litt om alt, riktignok på en helt grei måte, men jeg hadde egentlig lest alt før. Enten i Skriveboka, som jeg liker mye bedre, eller i bøkene i serien "Write great fiction", som jeg også liker mye bedre. Den kan imidlertid være grei som en introduksjon hvis man bare vil noen små tips å starte med, å få vite litt om alt uten å gå særlig i dybden.

fredag 9. oktober 2009

Tore Renberg: Pixley Mapogo

Pixley Mapogo er fjerde bok om Jarle Klepp fra Tore Renbergs hånd. Jeg holder nok med de fleste, som mener at Kompani Orheim var best, så på nr 2 kommer Mannen som elsket Yngve og ikke vet jeg hvem som er best/dårligst av Charlotte Isabel Hansen eller Pixley Mapogo.

Nå er Jarle blitt 35 år, datteren Charlotte er 17 og har fått seg mørkhudet kjæreste. Dette liker ikke Jarle, og det er omtrent dette boka handler om.

Jeg kan si med en gang at boka ikke ga meg noe særlig. Jeg klarer liksom ikke å tro på Jarle, det er ikke sånn folk er. Renberg har brukt masse store bokstaver, kursiv, noe kreisi tegnsetting og en del gjentakelser, og jeg syntes det ble for mye. Det er slitsomt å lese en bok hvor det på hver side står noe sånt som "ÅNEI! HUN HAR FÅTT SEG KJÆRESTE!?? HANS DATTER?? HAR FÅTT KJÆRESTE???" Noen liker kanskje denne kreative og uttrykksfulle skrivemåte men jeg synes ikke det blir autentisk, det føles ikke ekte, det blir mest overdrevet, heseblesende og oppkonstruert. Det er litt som om Renberg vil for mye, jeg vet ikke. Som en ivrig nettbruker gjennom mange år blir jeg også indignert over for mye bruk av caps lock.

Nei, Karl Ove Knausgård og Carl Frode Tiller får til autentisiten mye bedre enn dette. Ikke at alt for enhver pris må være ekte heller, men denne boka tror jeg ikke på. Det er ikke sånn folk reagerer. Vel konfronteres man kanskje med sine egne fordommer om ens datter får en mørkhudet kjæreste, men jeg tror ikke det er sånn det skjer. Kanskje med en gang, men jeg føler liksom ikke at det skjer noe videre i boka heller. Han er like sjokkert på slutten som i starten liksom, det har ikke skjedd noen ting. Nei, Pixley Mapogo føles mest som ca 3 timer jeg ikke får igjen.

onsdag 7. oktober 2009

Gregory David Roberts: Shantaram

Shantaram av Gregory David Roberts handler om Lin, rømling fra australsk fengsel, som slår seg ned i slummen Bombay (eller Mumbai, som det heter nå). Han har en periode som "doktor" for de 25000 slumbeboerne (uten annen kunnskap enn noe førstehjelpskurs). Etterhvert blir han plukket opp av den lokale mafiabossen, som lærer han å blant annet smugle og å forfalske pass. Mafialederen Khaderbai blir etterhvert som en far for Lin, og da Khaderbai skal reise til sitt hjemland Afghanistan for å delta i krigen, så blir Lin med. Boka er basert på forfatterens egen livshistorie, og etter hva jeg kan se av biografisk info så ligner det i allefall veldig rent faktamessig. Ser nå at han er født samme år som pappa (1952), men der stopper nok også likheten mellom deres liv. Det er nok like greit, for dette er ikke noen dans på Bollywood-roser akkurat.

Det jeg liker så godt med denne boka er at hovedpersonen Lin er en veldig interessant karakter. Selv gjennom over 900 sider så mister jeg aldri interessen for han. Han er knalltøff og tar gjerne en slåsskamp med eller uten våpen, han smugler og forfalsker papirer samtidig som han mener han kan forsvare sin egen integritet. Han gjør det jo bare fordi han skylder mafialederen sin det. I tillegg til å være en knalltøff slåsskjempe, omsorgsfull slumdoktor, lojal mafiabror, trofast elsker og venn, er han egentlig en sårbar ensom liten gutt inne i seg, får jeg inntrykk av. Han er kompleks, og det liker jeg veldig godt. Det samme gjelder forøvrig mafialederen, han er heller ingen ensidig slemming, han er for eksempel filosofisk anlagt og har sin egen teori om moral.

Jeg er på generelt grunnlag lite interessert i mafia. Gjenger som terroriserer, skyter og plager hverandre for våpen, narkotika og penger får gjøre det i fred for meg altså, og det er også få mafiafilmer jeg har likt noe særlig. Og i denne boka var det nok også mafiabiten jeg var minst interessert i, men det passet jo inn da, og det ga meg en viss forståelse for at noen blir sugd opp i noe slikt. Når de først har havnet utpå uten å ha noe annet sikkerhetsnett liksom, når man ikke har noe å tape så hvorfor ikke liksom. Siden det er vanskelig å stole på hverandre, pågår det diverse konspirasjoner, testing av hverandre og private hevnaksjoner frem og tilbake. Spesielle vennskap/brorskap utvikles, og når man ikke har noe annet så ser jeg at det har en verdi for de involverte. Om ikke annet så for å overleve.

Lin utvikler seg også underveis, og gjennom disse årene som her er beskrevet så lærer han noe om å være fri, noe om å tilgi, noe om forskjellen mellom ond og god. Det er ikke enkelt dette, men i denne boka finner man det pent innvevd i en historie som fenger. Av og til mister man litt tråden, det er roligere perioder der det ikke skjer så mye og man lurer litt på hvor man skal hen de resterende x antall hundre sidene. Men så skyter historien fart igjen og man er inne i et nytt plot som man må finne ut av hvordan løser seg.

Boka anbefales altså, for dem som ikke avskrekkes av 900 sidersbøker. Ser den holder på å bli filmet også, med Johnny Depp i hovedrollen. Skal bli spennende å se hvordan de gjør det.

søndag 27. september 2009

Karl Ove Knausgård: Min kamp 1

Å, som jeg har ventet på denne boka! Og den var verdt ventingen også!

Kort sagt handler det om Knausgårds forhold til to av sine nærmeste gjennom barndommen og ungdomstiden, faren og broren. Det handler om å være barn, om å ikke egentlig kunne stille de riktige spørsmålene fordi en er så "hjernevasket" i familiekulturen at en ikke har noe sammenligningsgrunnlag til å vite hvordan det kan være hvis det ikke er sånn. Som voksne har vi sett mer av verden, vi ser lettere hva som er som det skal og ikke. Vi tør forhåpentligvis stå opp for oss selv. Det gjør ikke den unge Knausgård, spesielt ikke overfor faren.

Mye er sagt allerede om denne boka, og jeg har foreløpig ikke lest noen dårlige anmeldelser. Alle, deriblant jeg, ser ut til å bejuble denne bokas evne til å kombinere det personlige med det skrivetekniske. Morgenbladet tok med et sitat som jeg også la merke til og ville legge meg på minnet: "Når oversikten over verden blir større, blir ikke bare smerten den forårsaker mindre, men også meningen." Kanskje er det sånn? Vi søker mening gjennom å skape utfordringer for oss selv, gjennom å utforske nye sider ved seg selv. Og det er dette jeg opplever at Knausgård gjør med denne boka. Han ser inn i seg selv og sin historie og skriver om hva som finnes der. Kanskje er alt sant, kanskje ikke. Men det oppleves i allefall veldig autentisk og nært opp til en virkelighet. Jeg kan godt skjønne at noen av slektningene ikke likte alt det ble det skrevet om like godt her, om det nå er sant eller ikke. Jeg tror nå det meste er sant, i allefall i Knausgårds hode.

På en måte er dette prosjektet annerledes enn det mange andre forfattere driver med, tenker jeg. Jeg kan tenke meg at en typisk forfatter får en ide om hva de vil skrive om. Feks "jeg vil skrive om et mord, og personen som utfører det skal være hovmesteren". Og så går de videre til å fylle ut detaljer, finne på stadig flere komplikasjoner i plotet, beskriver karakterene og så videre. Jeg er jo ikke forfatter, så jeg innbiller meg at for mange er det slik. Her føler jeg at Knausgård har begynt i andre enden. Bare skrevet og sett hva som har kommet ut av det. Så har det kanskje kommet et slags plot etterhvert, uten at det er tenkt på forhånd. Nå er det sikkert like mange måter å jobbe på som det er forfattere, men jeg innbiller meg at det skjer mer ovenfra og ned enn det virker som at har skjedd her.

Da jeg nærmet meg slutten av boka ventet jeg veldig på svar på et spørsmål som jeg av spoilerhensyn ikke skal avsløre her - men så får vi ikke ordentlig tak på det før boka plutselig er slutt!? Hva er dette for noe slags cliffhanger-avslutning? Er det for at vi skal henge med på resten av bøkene som skal komme ut det neste halve året? Jeg synes det var et litt irriterende trekk, og synes at Knausgård godt kunne ha gitt oss dette nå. Jeg kommer nok til å holde ut - neste bok skal utgis om ca en måned (slutten av oktober).

Sara Johnsen: White man

Denne boka leste jeg da jeg var på ferie i Spania, og temaet passer forsåvidt ganske godt til ferielesning. "White man" begynner med at Thomas og Cathrine drar på ferie sammen med den lille datteren sin på noen måneder. På feriestedet skjer det en hel del vanlige ferieting, men etterhvert er det noen litt mystiske ting også. Cathrine blir forfulgt, eller er det bare Thomas som er paranoid? En tredjedel uti boka skifter plutselig perspektivet, og vi får høre en annen historie. Det er jo alltid irriterende i starten, for man vil jo høre hvordan det går med de man allerede har blitt kjent med. Men så blir det etterhvert denne nye historien i allefall jeg ble mest glad i. Og det har en sammenheng med den første historien, viser det seg etterhvert. Og etterhvert også den tredje synsvinkelen.

Jeg vil si at dette er en så sjelden kombinasjon som av kjærlighetsroman og politisk roman. Ja, og en "mysterieroman". Den er skrevet på en veldig spennende måte der det ikke er bare enkelt å gjette hva som egentlig foregår her, men løsningen kommer frem til slutt altså. Denne boka var absolutt en positiv overraskelse og anbefales!

torsdag 24. september 2009

Joan Didion: De magiske tankers år

Denne boka leste jeg om på Bokmerker.org og fikk så lyst til å lese den at jeg bestilte den. Det handler om det første året etter at forfatteren mistet sin mann gjennom mange år. Han døde av et plutselig hjerteinfarkt. Samtidig var det eneste barnet deres, en voksen datter, alvorlig syk både før og etter dette skjedde. Didion hadde familie rundt seg, men når man opplever noe sånt så er man nok innerst inne alene. Boka handler om hvordan hun overlever dagene og tiden etterpå. Hun er av typen som søker informasjon og lærer nye ting for å takle det vanskelige. Det er jeg nok selv også, og jeg ville sikkert gjort mange av de samme tingene om dette hadde skjedd meg.

Det er en alvorlig bok om sorg, uten at den egentlig blir sentimental på en kvalm måte. Det handler ikke om hvor fantastisk mannen var og hvor mye hun savner han, men hvordan hun selv takler det som har skjedd. Og det som vektlegges mest, er det som nevnes i tittelen - magisk tankegang. Dette er noe hun antakeligvis har plukket opp fra psykologi, og det handler ikke om magi i form av tryllekunster, men at en ikke forholder seg rasjonelt til ting, men får rare tanker om at hvis man bare feks lar være å kaste mannens sko, så vil han komme tilbake. Dette kan skje den beste altså, også hos oppegående folk. Det er vanlig hos barn også - for eksempel i form av at dyr kan snakke og at de tror de kan få usannsynlige ting til å skje ved å tenke på dem for eksempel. Og slik er det også for forfatteren av denne boka. Litt interessant å lese om, og dessverre kan det bli nyttig en dag også.

tirsdag 22. september 2009

Stephenie Meyer: Breaking dawn

Vi var som sagt nettopp på ferie i Spania og jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å få lest den siste boka om Bella Swan og Edward Cullen. I denne boka gifter de seg, får barn og blir konfrontert med Volturi (noen slags maktsyke vampyrpoliti gone wrong). Det er lettlest og fengende, men veldig enkelt og lett å glemme når den er ferdig. Passer godt som ferielektyre!

Siden sist

Siden sist har jeg vært på to ukers ferie i Spania og i løpet av den tiden har jeg lest 3 hele og to halve romaner (som jeg skal fullføre altså, jeg har ikke gitt dem opp). Det kommer omtaler av disse etterhvert. Omtalen av Genesis var et innlegg jeg skrev før ferien og hadde på automatisk publisering, forresten.

Jeg har fått meg et par bøker til også, som skal leses innen den nærmeste tid. Nå er det, i tillegg til de to halve mursteinene jeg holder på med (Rust av Pedro Carmona-Alvarez og Shantaram av Greg Roberts) særlig to bøker jeg er ivrig på å lese, Min kamp av Karl Ove Knausgård og Pixley Mapogo av Tore Renberg. Dette er to veldig forskjellige bøker tipper jeg. Jeg forventer meg at Renbergs fjerde bok om Jarle Klepp er god underholdning som kanskje er morsom der og da, men som er fort glemt. Han har nesten blitt litt den mannlige varianten av Anne B. Ragde?

Knausgård har i allefall et helt annet prosjekt. Fra før har han skrevet to nokså kompliserte og lange romaner, Ute av verden og En tid for alt. Jeg elsket dem begge to. Det er bøker jeg tidvis kjenner meg igjen i, og som samtidig kan gi meg litt nye perspektiver på mine egne tanker mitt eget liv. I tillegg til at det er god underholdning i dem. I allefall om man har litt tålmodighet, han kan ha litt mange og lange digresjoner av og til. Og jeg kan også bli litt frustrert over at det blir litt rotete på denne måten.

Denne sist utgitte boka er første boka av seks bøker som skal utgis i høst og til våren, og det er veldig selvbiografisk stoff han kommer med. Det har allerede vært en del diskusjon om hvorvidt det er etisk (og kanskje til og med lovlig) å utlevere andre enn seg selv i så stor grad som han gjør her. Også de to første bøkene har selvbiografiske trekk har jeg lest nå, det visste jeg ikke da jeg leste bøkene. I morges da jeg gikk til jobb hørte jeg på en radiodokumentar om Knausgård, han er blitt intervjuet av nrk som en del av en serie som heter "Forfatteren og tingene". Han er svært åpen og sier at hovedprosjektet hans handler om å se hva han har å by på. Hvilket stoff har han tilgjengelig som kan brukes i en roman, liksom. Jeg liker hvordan han tenker, og har tenkt mye sånn selv. Jeg ville nok ikke tordt å være så privat om jeg skulle gi ut en bok, men jeg har nok egentlig litt lyst også. Som Knausgård synes jeg at det er viktig å skrive om livet slik det faktisk er, og det er jo både positivt og negativt og ikke alltid like enkelt og fikst komponert slik som en kan gjøre en roman. Tvertimot - det er masse digresjoner og en konstant tankestrøm som trenger seg på og hva skal man gjøre med det liksom? Knausgård har valgt å skrive ned mye av sin, og det kan gi en spesiell innsikt i en personlighet og et menneske. Nå liker jeg å tro at han har vært bevisst da han skrev romanen, så han skriver vel bare det han vil skrive uansett. En kan jo legge litt av hvert av psykologiske tolkninger rundt det å tilby 2000 sider om sitt eget liv i løpet av kort tid, til offentligheten. Har han noe slags behov for dette, for å få en slags bekreftelse om at her er han på godt og vondt, er han god nok etter dette også, liksom? Eller er han rett og slett en narsissist som tror at folk er så interessert i han at de vil bruke så mange timer av sitt liv som det vil ta å lese de sidene, på å lese bøkene? Ikke vet jeg, men jeg er i allefall interessert. Han skriver utrolig godt og jeg tror at det er få mennesker som er så spesielle at man ikke kan kjenne seg igjen eller lære noe av dem. Det å få komme så tett på et annet menneske som man kanskje får i disse bøkene, er jo egentlig en stor gave (vel, jeg måtte jo betale for den da). Gleder meg til å ta fatt på denne i allefall. Lurer på om jeg skal sette i gang med det samme...

torsdag 17. september 2009

Bernard Beckett: Genesis

Jeg er med i Cappelen Damms andre bokbloggturne, og denne runden blogger vi om Bernard Becketts bok Genesis. I går var det Elisabeth som blogget om boka, og i morgen er det Ungdomsbokas tur.

Kort fortalt handler Genesis om Anaximander som har noe som ligner på muntlig eksamen og blir hørt i historie. Dette skjer et par hundre år inn i fremtiden, og Anaximanders spesialtema handler om Adam Fordes liv og innvirkning på øysamfunnet. I denne fremtiden har verden har gått helt av skaftet, blitt helt ødelagt etter pester og kriger. Et lite øysamfunn står igjen, og de beskytter seg med nebb og klør mot angrep og sykdom utenfra ved å skyte alle som nærmer seg grensene. Men en dag bryter Adam ordrene sine og redder ei jente som prøver å komme seg til øya. Han blir tatt til fange og møter Art, som er en slags intelligent robot. Resten av historien tror jeg at jeg skal la ligge her, den er litt følsom for spoilere, denne boka.

Jeg syntes boka var ganske bra. Det er en snedig liten historie, og er ganske spennende å lese. Man må jo vite hva som skjer videre. Jeg vil si at den er nokså plotdreven og litt lite personlig, men det passer i grunnen godt i en slik science fiction historie. Den drar inn et par filosofiske spørsmål, og noen kan kanskje få noen nye tanker av dette. Men jeg har lest lignende ting før fra andre perspektiver (øh ja så tydelig kan det sies når man ikke skal spoile for mye), og jeg ble liksom ikke kjempeimponert. Men jeg tror at om jeg hadde lest denne boka da jeg var 15-16 år så hadde jeg likt den veldig godt. Boka er vel markedsført mest som en ungdomsbok, og det tror jeg at jeg må si meg enig i. Ikke at voksne ikke kan ha glede av boka. Det er litt som med Harry Potter, at det er gode bøker med gode historier for flere aldre, men for at det skal være en skikkelig voksenbok så forventer jeg flere perspektiver og mer dybde. Ikke så plotdrevet, kanskje. Plot er bra det, men for at jeg skal elske ei bok så må jeg føle med hovedpersonene og identifisere meg og aller helst skal jeg lære noe nytt om meg selv.

fredag 28. august 2009

Kjartan Fløgstad: Grense Jakobselv

Fløgstads siste roman glemte jeg å avbestille fra bokklubben og plutselig lå den og Max Manus i postkassa. Jaja. Likte Max Manus veldig godt, men Grense Jakobselv var det verre med. Jeg leser ikke mye historisk litteratur, men jeg har lest noe, og likt noe av det. Men det er nok på et litt enkelt og tabloid nivå jeg liker det mest, blir det for mye historisk og detaljer og navn og årstall så detter jeg rett og slett av, og mister interessen. Og nettopp dette skjedde med denne. Første partiet av boka var en ok begynnelse synes jeg. Men så ble det masse henvisninger til mennesker og hendelser i tysk historie som jeg ikke har kjennskap til...eller kanskje det bare var oppdiktet det hele, hva vet jeg. Og det irriterer meg. Burde jeg skjønt hva det går her nå liksom? Nei det ble for mye små detaljer, og jeg er ingen detaljfreak. En INFJ som meg har tungt for det vi mener er ubetydelige småtterier! Jeg ga boka ca 60 sider, så fant jeg ut at jeg har jammen meg flere titalls bøker på vent som jeg heller vil lese enn å tvinge meg igjennom denne. Kom også på at jeg har jo prøvd meg på Fløgstad før. Har den første norgeshistorieboka hans også, og kom meg aldri igjennom den heller. Sorry Fløgstad, jeg vet at du er en veldig flink forfatter, men du er nok ikke helt min stil.

søndag 23. august 2009

Vagant 2/2009

Inspirert av at jeg likte så godt siste nummer av Vinduet kjøpte jeg også Vagant her en dag. Er litt usikker på om dette er siste nummeret eller om det er kommet et nummer til i mellomtiden. Dessuten liker jeg både Johan Harstad og norsk film, som det er lange artikler om her. Det var interessant nok å lese disse artiklene, selv om jeg blir litt irritert over at de er så "finkulturelle" og vanskelige på de at de ender opp med å egentlig ikke like noen av delen noe særlig. En kan jo kritisere Johan Harstad for ditt og datt, og jeg får det inntrykket av at de mente debuten hans var bedre enn resten. Jeg har ikke lest alle bøkene hans, men likte godt de har lest - Hässelby og Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet. Det er interessant å se hvordan de ser Harstad som en god representant av den nye forfattergenerasjonen, den som er omtrent like gammel som meg selv. Forfatteren av artikkelen er også selv av samme generasjon ser jeg, født i 1984 og jeg blir nesten litt imponert over at folk født på 80-tallet kan ord som "panegyrikk" (selv er jeg født to uker før 80tallet begynte, og påberoper meg meget mer livserfaring ;). Neei jeg vet ikke, jeg ble litt blærgh over det var en anelse surmaget. Det samme gjelder i grunnen også artikkelen om norsk film, selv om det også var interessant å lese hvordan "intellektuelle" ser på disse filmene som jeg og de fleste på min alder har sett de fleste av. Jeg skal ikke påstå at jeg har lest hele resten av Vagant, jeg skummet gjennom en del av det og leste litt her og der ellers. Jeg må si at det var litt vel mye oversatte litterære tekster om politikk her, men det er vel ikke så rart i et nummer som har temaet "Rikdom".

Njæh, jeg blir nok ikke Vagant-abonnent med det første nei. Der jeg syntes at Vinduet spredte leseglede og tips og inspirasjon synes jeg dette var mer vanskelig tilgjengelig sprengintellektuell kritikk av ting man i utgangspunktet hadde stor glede av. De må gjerne fortsette å analysere ting på sin knallharde kritiske måte men jeg setter i grunnen lesegleden og filmgleden øverst når jeg leser og ser film. De har sikkert glede av bøkene/filmen på sin måte, men jeg må si at av og til er det en velsignelse å ikke være så sprenglærd og overnyansert at man ikke kan ha stor glede av litt enkle ting.

Bokbloggturne

Jeg er en hund etter bøker, særlig om de er gode, og gratis. :D Samler også på bøker og ønsker meg eget bibliotek når jeg en gang blir voksen! I sommer har det allerede vært en bokbloggturne der en rekke bloggere har anmeldt en ungdomsbok på rad og rekke. Dette med å sende ut bøker mot anmeldelser jo ikke nytt, men i bloggeverdenen har det ikke vært så veldig utbredt etter hva jeg vet. Derimot finnes det jo en masse bestikkelser av mote- og kjendisbloggere, som sikkert er minst like effektiv som reklame rettet mot den målgruppa de er interessert i (jenter fra 15-25?). Er litt mer usikker på hvordan det er med bøker. Jeg merker at jeg i allefall blir engasjert når jeg leser bloggeres bokanbefalinger, spesielt om bloggeren ellers ser ut til å like mange av de samme bøkene som jeg gjør selv. Jeg har bestemt meg for å teste det ut i allefall, og meldte min interesse for de som arrangerer disse bokbloggturneene (Cappelen Damm) og nå får jeg tilsendt en bok jeg skal anmelde til neste runde. Denne boka er Genesis av Bernard Beckett, og det skal bli spennende å se hvordan den er. Jeg lover i allefall ærlig en ærlig bokrapport og nekter å la meg kjøpe og betale dithen at jeg synes at boka er bra uansett i takknemlighet for å få den. Om andre bloggere er interessert i å bli med på turneen tror jeg det er fullt mulig fremdeles hos nina.aalstadATcappelendammDOTno.

Siri Hustvedt: Når du ser meg

Siri Hustvedts Når du ser meg (The sorrows of an American på engelsk) handler om psykiater Erik Davidsen som sammen med sin søster Inga rydder opp i dødsboet etter faren. Der oppdager de noen mystiske brev fra en ukjent kvinne og prøver å finne ut av hva disse betyr og hvem faren egentlig var. Samtidig har Erik en leilighet i underetasjen som han leier ut, til Miranda og hennes datter, og noen driver og tar bilder av dem når de ikke vet om det. I tillegg er det minst enda en historie på gang, om Inga og hva hun oppdager om sin avdøde forfattermann Max. Det er flere parallelle ting her, og jeg vet ikke, det blir litt for snirklete for meg føler jeg. Jeg blir liksom ikke ordentlig tatt av historien. Det er liksom velskrevet men uengasjerende, synes jeg. Og det på tross av et ganske terapeutisk fokus egentlig. Jeg burde er jo ellers veldig interessert i slike ting. Men boka tok meg ikke skikkelig for meg ble det dessverre bare en middelmådig leseropplevelse.

Men det er interessant hvordan Hustvedt bruker aspekter fra eget liv synes jeg. Både hun og hovedpersonen er norskættet, de har en nylig død far og hun har brukt sin egen avdøde fars brev i boka si. Det virker som om utforsker noe av sin egen bakgrunn og følelser i forhold til det gjennom å skrive denne boka.

onsdag 19. august 2009

James Bell: Plot & structure

Jeg har litt dilla på bøker om skriving for tida, og derfor har jeg blant annet kjøpt de fire bøkene jeg har funnet i serien "Write great fiction". Dette er rene "oppskriftsbøker" i ulike sider ved å skrive. De andre heter "Dialogue", "Description and setting" og "Characters, emotion and viewpoint". Ser nå at det finnes en Revision and self-editing i serien også, den har jeg ikke skaffet meg. Ennå...

Vel, jeg begynte med denne om plot og struktur. Boka er praktisk rettet og viser hvordan en kan bygge opp historier slik at de blir spennende å følge med på. Det er helt klart ikke det eneste viktige for en god roman, men jeg tror at det å være litt bevisst på dette gjør skrivingen lettere. Jeg tror også det å vite om en del teknikker gjør at en kan få mer ut av bøkene en leser. Jeg driver nå og gjenleser deler av et par av mine heltebøker "Ute av verden" av Karl Ove Knausgård og "Innsirkling" av Carl Frode Tiller spesielt for å se etter hvordan disse bøkene er bygget opp og for å se om jeg kjenner igjen begrepene og triksene det snakkes om i "Plot & structure". Veldig interessant, lærerikt og en smule nerdete.

"Plot & structure" er i allefall lettlest, viser med eksempler hvordan en kan gjøre ting og jeg syntes den gir nyttige innfallsvinkler når det gjelder nettopp plot og struktur. Boka anbefales for den som skriver selv eller som liker å lese om slikt - for andre blir den nok litt irrelevant. Det er litt amerikanske tilstander og litt vel mange eksempler fra typiske spenningsbøker, men jeg mener det han skriver om kan være relevant også for skjønnlitteratur. Ikke slik at en må bruke alt i denne boka i alle historier om det skal bli noe fornuftig ut av det - men det er nyttig å i allefall vite om det, så kan en være bevisst på hva en holder på med når en skriver.

torsdag 6. august 2009

Lars Saabye Christensen: Visning

Lars Saabye Christensens nyeste bok Visning handler om et par som begynner å kjede seg sammen og derfor begynner å gå på visninger. Etter en stund begynner de også å ha sex i husene de kikker på. Etterhvert begynner den mannlige hovedpersonen Willy også å skrive et filmmanus, med utgangspunkt i sitt eget liv. Det er en litt artig vri synes jeg. Willy og samboeren Cathrin er i ferd med å gli fra hverandre, og plutselig en dag er Cathrin borte. Jeg synes det er en ganske underholdende, men ikke fantastisk, historie.

"Dørgende kjedelig fra Saabye Christensen" mente dagbladets anmelder, og som Janke er jeg ikke enig i dette. Jeg synes boka gikk lett og greit å lese, men jeg har noen innvendinger til plotet. Noen ting synes jeg rett og slett er usannsynlig, og særlig løsningen på mysteriet i boka synes jeg var lite troverdig. Og da faller jo egentlig en del av plotet sammen. Jeg er forresten også enig i at Saabye Christensens erotikk ikke er spesielt engasjerende. Og jeg blir også litt i stuss på hvor boka egentlig er på vei hen, det er en del tråder hit og dit og jeg blir ikke helt klok på hvor vi skal. Hva er budskapet, liksom? Er det noe om par som går fra hverandre, noe om samfunnet, noe om filmmiljø eller Oslo eller er det en slags krim? Ja, denne boka var en blandet opplevelse.

mandag 3. august 2009

Bernhard Schlink: Høytleseren

Bernhard Schlinks bok Høytleseren er en typisk bok som kan bli litt ødelagt av spoilere. Skal bare si først som sist at jeg ikke spoiler boka i denne lille omtalen. Selv er jeg veldig lite redd for spoilere, for meg er det stort sett ikke så viktig akkurat hva som skjer, men hvordan det beskrives. Derfor så gjør det ikke noe for meg å vite litt om hva som skjer. Da leser jeg bare videre og ser etter hvordan forfatteren bygger opp historien mot dette. Men jeg kan forstå at spoilere kan ødelegge opplevelsen for lesere som leser mest for spenningens skyld, at de leser egentlig mest fordi de vil vite hva som kommer til å skje. Om de får vite det sånn plutselig fra andre steder, så blir det da ikke noen vits i å lese videre, på en måte. Derfor skal jeg ikke si for mye om hva som skjer i denne boka. Samtidig må man jo si litt - og da kan jeg jo si at denne boka begynner litt som typisk femtenårig gutts fantasi (tror jeg?) - Mikael på 15 år møter en 20 år eldre kvinne som viser han inn i det seksuelles verden. Men...kanskje er det ikke det boka handler om likevel?

Det er en snedig liten historie, og ei tynn lita flis av ei bok (ca 170 sider) som er vel verdt å få med seg.

lørdag 1. august 2009

Stephen King: On writing

Min mann tok med seg ungene til svigers for natten, og siden i går morges har jeg fått være alene med meg selv og tankene mine. Ren terapi! En del av tiden har jeg brukt til å lese On writing av Stephen King. Boka minner litt om Tove Nilsens Skrivefest, som jeg også nettopp leste. Begge bøkene sier noe om forfatternes vei inn i skriverlivet og hvordan de henter inspirasjon og organisererer skrivehverdagene sine. Tove Nilsen er mer opptatt av andre forfattere og inspirasjon fra dem, mens Stephen King er mer opptatt av skriving som hardt arbeid som slett ikke skal oppleves som arbeid. Det er litt selvmotsigende, synes jeg. Der Tove Nilsen holder seg til sitt eget skriverliv, er Stephen King mer utadrettet og skriver om hva han har lært til andre skribenter.

Jeg hadde en Stephen King-periode i ca 18årsalderen, der jeg leste flere av bøkene hans. Jeg synes ofte de begynner bra, og jeg liker at han tar med romankarakterenes tanker i kursiv i en del av bøkene sine. Men et sted rundt midten av bøkene pleier jeg å miste litt av interessen. Enten fordi boka tar totalt av, eller fordi den ikke gjør det. Det er liksom ikke noe som holder på interessen min over tid der. Det var det i denne boka. Første delen handler om hans eget skriverliv, hvordan det var for han å skrive noen av de viktigste bøkene han har skrevet. Interessant, spesielt når jeg hadde lest de bøkene som ble nevnt. Den siste delen er konkrete råd om skriving. Han er konkret gir fornuftige tips synes jeg, selv om jeg også synes det er noe litt amerikansk og oppskriftsmessig over det hele.

tirsdag 28. juli 2009

Vinduet, nr 2/09

Jeg er ikke særlig vel bevandret i litteraturbladenes verden, men for noen uker siden kjøpte jeg meg Vinduet. Dette nummeret er viet barnelitteratur. Det handler om nostalgisk barnelitteratur, ny barnelitteratur og hvordan barnelitteratur er med på å sette i gang og forme oss som lesere. Veldig spennende synes jeg. De kritiserer at barnebøker er så oversett og lite anerkjent i Norge i dag. Det lages faktisk masse litteratur, feks billedbøker, som passer både for både barn og voksne. Vi har jo to små på 1 og 2 år og hittil har det gått mye i Ludde, Tassen, Emma og Thomas, Lillesøster (egentlig alt av Kari Grossman), Nysgjerrige Nils, Beibi, diverse dyrebøker, pekebøker etc etc. Mye klassiske serier for de minste. Helt ok det altså. Med en 2åring som er vel fremme for alderen når det gjelder bøker, og gjerne leser bøker både alene og sammen med oss, så blir det stadig mer å utforske. Har allerede kjøpt inn en bok av Stian Hole, som jeg likte veldig godt. Unbrakomonsteret av Ingvild Rishøi og Inga Sætre syntes jeg også var veldig morsom. Det blir mer av dette fremover - skal ha flere av Stian Hole, Eg kan ikkje sove no av Øyvind Torseter og Stein Erik Lunde, Snill av Svein Nyhus og Gro Dahle. Astrid Lindgren og Tove Janssons bøker skal jeg også sjekke ut om har tålt tidens tann (og det tror jeg). Tror derimot jeg hopper over Vestly, den tror jeg nemlig ikke gjorde det.

Vinduet var i allefall veldig bra, og de har fått seg en ny abonnent!

Kjersti Kollbotn: Eg er mamma. Eg skal vere god

Jeg er selv mamma, og mener jeg er god. Derfor syntes jeg at Kjersti Kollbotn "Eg er mamma. Eg skal vere god" virket spennende. Boka handler om en alenemor som prøver å være en god mor for sine to små på 3 og 6 år. I begynnelsen virker det som om det går greit. Så skjærer det ut og det viser seg at hun er slett ikke god. Noen av passasjene i denne boka ble jeg nesten dårlig av å lese. Som da hun stengte inn minsten i dusjen, satt på iskaldt vann, slukket lyset og lukket døra til badet. Stakkars, stakkars barn. Jeg måtte minne meg selv på at det er bare en bok, det er ikke ordentlig. Det hjalp helt til jeg kom på at det jo helt sikkert skjer enda verre ting med andre barn. Huff. Jeg er ikke den som bare later som om vonde ting ikke finnes, men ren mishandling klarer jeg ikke å ta helt innover meg lenger. Etter denne boka ble jeg i grunnen enda mer sikker på at jeg er en god mor (alt er jo bedre enn denne moren). Men ellers syntes jeg boka var mye skrik og ståhei og lite ull egentlig. Jeg kjente meg lite igjen i dette, selv om jeg også kan lure på mine egne egenskaper som mor innimellom. Jeg likte coveret da. Har nemlig litt prestasjonsangst hva gjelder bursdagskaker, og håper virkelig ikke at det er bursdagskakenes kulhetsfaktor som er måleenheten for "god mor" i årene som kommer.

John Ajvide Lindqvist: La den rette komme inn

Jeg har nettopp lest boka og sett filmen "La den rette komme inn". Historien er om en 12 år gammel gutt, Oskar, som blir mobbet og som treffer en vampyr (Eli) på samme alder. I boka er det mye drama knyttet til han som fremstår som faren til vampyren, men i filmen er dette nedtonet. En lokal alkoholikergjeng er også knyttet til historien som ofre for Eli. Det er en nydelig historie om den usikre gutten som endelig får litt mot, som går fra å knivstikke trær til å stå opp for seg selv foran de slemme guttene. Gjennom å bli kjent med Eli får han mer tro på seg selv, mens hun får en sjelden venn i Oskar.

Dracula og den slags vampyrer er ikke noe for meg, og Twilight-vampyrene er også en sjanger for seg. Vampyrene i denne boka derimot, er av en annen type. De har ikke svarte kapper, hoggtenner (som synes) eller er spesielt onde. De er litt stakkarslige vanlige folk som har blitt utsatt for noe de ikke ønsket og knapt holder ut. Dette liker jeg ved denne boka. Jeg synes egentlig vampyrer er litt teit og lite troverdig, og selv om jeg aksepterte premissene for vampyrene i Twilight-bøkene så liker jeg vampyrfenomenet bedre slik det blir fremstilt i denne boka. Det kan da ikke være GØY å være nødt til å drepe folk for å få spist. Eli sier i denne boka at det finnes veldig få vampyrer fordi de fleste tar "livet" av seg for å slippe å måtte drepe andre. Det er en måte å se det på som jeg kan like.

Jeg leste boka først. Likte den godt, egentlig, selv om jeg faktisk lurer på om jeg kanskje likte Menneskehavn av samme forfatter enda bedre. I filmen har de selvsagt forenklet en del og tatt vekk en del ting som er i boka, og det fungerer bra. Synes også at filmen har en helt egen stemning som ikke er i boka, noe som er en verdi i seg selv. Fine bilder og gode øyeblikk på rad og rekke. På andre måter likte jeg boka bedre, den er mer spenningsbok enn filmen er en spenningsfilm. Og det er noen ting som ikke forklares spesielt godt i filmen synes jeg (feks relasjonen mellom Eli og han som fremstår som faren, og hva som har skjedd med Eli tidligere). Men det er ikke et veldig stort problem for dem som kun har sett filmen tror jeg. Og de som har lest boka vet det jo. Dette blir litt som Slumdog Millionaire, der boka og filmen deler samme grunnhistorie, men egentlig er helt forskjellige ellers. Også her anbefaler jeg både boka og filmen!