Joan Didion: De magiske tankers år

Denne boka leste jeg om på Bokmerker.org og fikk så lyst til å lese den at jeg bestilte den. Det handler om det første året etter at forfatteren mistet sin mann gjennom mange år. Han døde av et plutselig hjerteinfarkt. Samtidig var det eneste barnet deres, en voksen datter, alvorlig syk både før og etter dette skjedde. Didion hadde familie rundt seg, men når man opplever noe sånt så er man nok innerst inne alene. Boka handler om hvordan hun overlever dagene og tiden etterpå. Hun er av typen som søker informasjon og lærer nye ting for å takle det vanskelige. Det er jeg nok selv også, og jeg ville sikkert gjort mange av de samme tingene om dette hadde skjedd meg.

Det er en alvorlig bok om sorg, uten at den egentlig blir sentimental på en kvalm måte. Det handler ikke om hvor fantastisk mannen var og hvor mye hun savner han, men hvordan hun selv takler det som har skjedd. Og det som vektlegges mest, er det som nevnes i tittelen - magisk tankegang. Dette er noe hun antakeligvis har plukket opp fra psykologi, og det handler ikke om magi i form av tryllekunster, men at en ikke forholder seg rasjonelt til ting, men får rare tanker om at hvis man bare feks lar være å kaste mannens sko, så vil han komme tilbake. Dette kan skje den beste altså, også hos oppegående folk. Det er vanlig hos barn også - for eksempel i form av at dyr kan snakke og at de tror de kan få usannsynlige ting til å skje ved å tenke på dem for eksempel. Og slik er det også for forfatteren av denne boka. Litt interessant å lese om, og dessverre kan det bli nyttig en dag også.