tirsdag 28. juli 2009

Vinduet, nr 2/09

Jeg er ikke særlig vel bevandret i litteraturbladenes verden, men for noen uker siden kjøpte jeg meg Vinduet. Dette nummeret er viet barnelitteratur. Det handler om nostalgisk barnelitteratur, ny barnelitteratur og hvordan barnelitteratur er med på å sette i gang og forme oss som lesere. Veldig spennende synes jeg. De kritiserer at barnebøker er så oversett og lite anerkjent i Norge i dag. Det lages faktisk masse litteratur, feks billedbøker, som passer både for både barn og voksne. Vi har jo to små på 1 og 2 år og hittil har det gått mye i Ludde, Tassen, Emma og Thomas, Lillesøster (egentlig alt av Kari Grossman), Nysgjerrige Nils, Beibi, diverse dyrebøker, pekebøker etc etc. Mye klassiske serier for de minste. Helt ok det altså. Med en 2åring som er vel fremme for alderen når det gjelder bøker, og gjerne leser bøker både alene og sammen med oss, så blir det stadig mer å utforske. Har allerede kjøpt inn en bok av Stian Hole, som jeg likte veldig godt. Unbrakomonsteret av Ingvild Rishøi og Inga Sætre syntes jeg også var veldig morsom. Det blir mer av dette fremover - skal ha flere av Stian Hole, Eg kan ikkje sove no av Øyvind Torseter og Stein Erik Lunde, Snill av Svein Nyhus og Gro Dahle. Astrid Lindgren og Tove Janssons bøker skal jeg også sjekke ut om har tålt tidens tann (og det tror jeg). Tror derimot jeg hopper over Vestly, den tror jeg nemlig ikke gjorde det.

Vinduet var i allefall veldig bra, og de har fått seg en ny abonnent!

Kjersti Kollbotn: Eg er mamma. Eg skal vere god

Jeg er selv mamma, og mener jeg er god. Derfor syntes jeg at Kjersti Kollbotn "Eg er mamma. Eg skal vere god" virket spennende. Boka handler om en alenemor som prøver å være en god mor for sine to små på 3 og 6 år. I begynnelsen virker det som om det går greit. Så skjærer det ut og det viser seg at hun er slett ikke god. Noen av passasjene i denne boka ble jeg nesten dårlig av å lese. Som da hun stengte inn minsten i dusjen, satt på iskaldt vann, slukket lyset og lukket døra til badet. Stakkars, stakkars barn. Jeg måtte minne meg selv på at det er bare en bok, det er ikke ordentlig. Det hjalp helt til jeg kom på at det jo helt sikkert skjer enda verre ting med andre barn. Huff. Jeg er ikke den som bare later som om vonde ting ikke finnes, men ren mishandling klarer jeg ikke å ta helt innover meg lenger. Etter denne boka ble jeg i grunnen enda mer sikker på at jeg er en god mor (alt er jo bedre enn denne moren). Men ellers syntes jeg boka var mye skrik og ståhei og lite ull egentlig. Jeg kjente meg lite igjen i dette, selv om jeg også kan lure på mine egne egenskaper som mor innimellom. Jeg likte coveret da. Har nemlig litt prestasjonsangst hva gjelder bursdagskaker, og håper virkelig ikke at det er bursdagskakenes kulhetsfaktor som er måleenheten for "god mor" i årene som kommer.

John Ajvide Lindqvist: La den rette komme inn

Jeg har nettopp lest boka og sett filmen "La den rette komme inn". Historien er om en 12 år gammel gutt, Oskar, som blir mobbet og som treffer en vampyr (Eli) på samme alder. I boka er det mye drama knyttet til han som fremstår som faren til vampyren, men i filmen er dette nedtonet. En lokal alkoholikergjeng er også knyttet til historien som ofre for Eli. Det er en nydelig historie om den usikre gutten som endelig får litt mot, som går fra å knivstikke trær til å stå opp for seg selv foran de slemme guttene. Gjennom å bli kjent med Eli får han mer tro på seg selv, mens hun får en sjelden venn i Oskar.

Dracula og den slags vampyrer er ikke noe for meg, og Twilight-vampyrene er også en sjanger for seg. Vampyrene i denne boka derimot, er av en annen type. De har ikke svarte kapper, hoggtenner (som synes) eller er spesielt onde. De er litt stakkarslige vanlige folk som har blitt utsatt for noe de ikke ønsket og knapt holder ut. Dette liker jeg ved denne boka. Jeg synes egentlig vampyrer er litt teit og lite troverdig, og selv om jeg aksepterte premissene for vampyrene i Twilight-bøkene så liker jeg vampyrfenomenet bedre slik det blir fremstilt i denne boka. Det kan da ikke være GØY å være nødt til å drepe folk for å få spist. Eli sier i denne boka at det finnes veldig få vampyrer fordi de fleste tar "livet" av seg for å slippe å måtte drepe andre. Det er en måte å se det på som jeg kan like.

Jeg leste boka først. Likte den godt, egentlig, selv om jeg faktisk lurer på om jeg kanskje likte Menneskehavn av samme forfatter enda bedre. I filmen har de selvsagt forenklet en del og tatt vekk en del ting som er i boka, og det fungerer bra. Synes også at filmen har en helt egen stemning som ikke er i boka, noe som er en verdi i seg selv. Fine bilder og gode øyeblikk på rad og rekke. På andre måter likte jeg boka bedre, den er mer spenningsbok enn filmen er en spenningsfilm. Og det er noen ting som ikke forklares spesielt godt i filmen synes jeg (feks relasjonen mellom Eli og han som fremstår som faren, og hva som har skjedd med Eli tidligere). Men det er ikke et veldig stort problem for dem som kun har sett filmen tror jeg. Og de som har lest boka vet det jo. Dette blir litt som Slumdog Millionaire, der boka og filmen deler samme grunnhistorie, men egentlig er helt forskjellige ellers. Også her anbefaler jeg både boka og filmen!

mandag 27. juli 2009

Tove Nilsen: Skrivefest


Søkte på bøker om skriving på en eller annen nettbokhandel her for noen uker siden og da kom Skrivefest av Tove Nilsen opp. Jeg plukket den med meg i handlekurven uten å tenke så mye over det. Nå i ferien var jeg syk og brukte noen timer på denne en dag jeg uansett lå i sofaen. Jeg har ikke noe spesielt forhold til Tove Nilsen egentlig. Jeg har lest "skyskraperbøkene" hennes, og husker at jeg likte dem godt da jeg leste dem (da var jeg rundt 15-16 tenker jeg). Er rimelig nøytral og vennlig innstilt til forfatteren, men ikke noe mer enn det heller. Dette står ved lag også etter å ha lest denne boka. Nilsen skriver om ulike perioder av sitt lese- og skriveliv og hvordan hun ble påvirket av eller lot seg inspirere av noen forfattere som var viktige for henne. Det er interessant å se hvordan forfattere inspirerer hverandre og det er spennende å se at det en skriver har av stoff å ta av er noe som kan inspireres frem av andre forfattere. Det handler ikke om å stjele fra hverandre, men å lære og å finne måter å se det en selv er opptatt av som kan forløses gjennom skriving. Spennende! Fikk også lyst til å skrive min egen "leserhistorie"/"skriverhistorie" også. Men ellers var ikke denne boka noen høydare som slukte meg gjennom sidene og fikk meg til å sulte etter mer da den var ferdig. Da den var ferdig var det helt greit, liksom.

mandag 20. juli 2009

Helene Uri: Den rettferdige

Helene Uris nyeste bok Den rettferdige handler om en vanlig familie som skjærer helt ut i tragiske hendelser. Karsten er gift med Marianne og sammen har de to barn, Elise og Henriette. Etter ti år eller noe slikt sammen har forholdet deres bleknet og det kommer frem at Karsten har vært utro, ikke bare en gang, men flere ganger, over lenger tid. Marianne blir selvsagt dypt såret over dette, og i all bitterheten begynner hun å lure på om Karsten kanskje også har vært bortpå døtrene. Når legene og psykologene kan finne ting som tyder på dette, blir hun helt sikker på at det har skjedd, og politianmelder Karsten. Videre handler boka om hva som skjer med Karsten i denne prosessen, om hans elskerinne/kjæreste Barbara og de to døtrene. Aktoren som får Karsten dømt, Edvard Frisbakke, blir også beskrevet i detalj og vi får høre om viktige hendelser i hans liv, som er relevante for hans yrkesvalg.

Jeg likte boka godt, men lurer litt på noen ting. For eksempel lurer jeg på om det virkelig går an at en forsmådd hustru mistenker og får faren dømt for incest på så lite grunnlag som det på en måte skjer her. Det er jo litt det samme som skjedde i Bjugn-saken. Men går det virkelig an altså. Marianne virker nesten litt ond på meg, selv om jeg også kan forstå at hun er bitter. Men jeg håper og tror virkelig ikke at jeg ville være i stand til å gjøre noe sånt med mindre jeg var virkelig virkelig sikker på at det faktisk hadde skjedd. Nå var jo denne Mariannen også i tvil i starten. Men jeg syns liksom det er litt far out uansett, jeg har litt vanskelig for å forstå henne. Jeg lurer også litt på om det var nødvendig å ha med hele Edvard Frisbakkes historie i boka. Det er forsåvidt interessante og artige historier, men det gir et litt rotete inntrykk synes jeg. Ellers synes jeg både Karsten, Barbara, Elise og Henriette er troverdig beskrevet. Skulle gjerne hatt mer av Elises historie, henne ble jeg nysgjerrig på. Hun vitner mot faren og sier at hun har opplevd at faren gjorde slike ting med henne (da er hun vel ca 11). Nå er jo barn lett manipulerbare og det er ikke vanskelig å tenke seg at hun ville beskytte mora og si det hun trodde var best for henne. Når det viser seg at det kanskje ikke har skjedd likevel, er det vanskelig for henne å gi slipp på sin identitet som incestoffer.

Boka er enkelt og lett skrevet, og er av typen jeg gjerne sluker om jeg har muligheten. Anbefales!

fredag 10. juli 2009

Åsa Nilsonne: Hvem bestemmer i ditt liv?
Anna Kåver: Å leve et liv, ikke vinne en krig
Anna Kåver og Åsa Nilsonne: Å leve livet sammen

Disse tre bøkene hører sammen. Det er to svenske psykologer som har skrevet hver sin bok, og en sammen. Det er tre tynne bøker på 120-150 sider som har lignende utforminger med sommerfugler på forsidene. Jeg leste "Hvem bestemmer i ditt liv?" av Åsa Nilsonne først. Denne boka handler om mindfulness (oppmerksomt nærvær). Hun beskriver vårt indre liv som en teaterscene, der vi selv kan bestemme hva vi vil legge merke til og fokusere på. Vi kan velge om vi vil fokusere på at det har blitt kaldt ute nå som endelig vår ferie har begynt og sitte og føle på hvordan dette oppleves - eller om vi vil fokusere på at barna er blide og at vi skal ha et koselig familiemåltid sammen etterpå - som gir opphav til helt andre følelser. Boka gir mer konkrete tips til hvordan en faktisk kan få dette til i praksis, og viser at det fungerer gjennom små oppgaver en kan tenke på mens man leser. Bokas hovedvekt ligger på den delen av mindfulness som handler om å kontrollere hva som tas inn, å ta kontrollen over hva en vil ha med i livet sitt. Det går faktisk an å ta kontrollen og ikke bare la seg drive rundt av det som skjer uten å være det bevisst en gang. Denne boka likte jeg godt! Metaforen med en teaterscene som man ideelt sett skal kontrollere selv fungerer godt!

Den andre boka jeg leste var Anna Kåvers "Å leve et liv, ikke vinne en krig". Jeg likte tittelen godt. Den spiller på det at livet består ikke av å krangle oss frem og endre ting hele tida. Av og til må man faktisk bare akseptere at slik er livet mitt akkurat nå og at det er helt fint. Wherever go you, there you are, som de sier innenfor mindfulness-tradisjonen. Der den første boka handler om å ta kontrollen over hva man vil være oppmerksom på og fylle bevisstheten sin med, handler denne om å akseptere det man har lagt i bevisstheten. Ok, ting er ikke perfekt liksom. Men kanskje kan det være sånn, selv om det er annerledes enn det vi hadde tenkt. Kanskje er det minst like bra slik, egentlig, når alt kommer til alt. Poenget er å la tankene og følelsene bare komme og så bare akseptere de slik uten å dømme dem eller gjøre noe med dem. Jeg likte denne boka også, selv om den første nok var bedre. De passer godt sammen, og de passer godt som en utdypning av de to første selvfølelsesbudene til Guro Øiestad.

Tilslutt leste jeg boken "Å leve sammen" som Kåver og Nilsonne har skrevet sammen. Den beskriver hvordan en kan bruke mindfulness i parforhold. Den var ikke like vellykket som de andre to, etter min mening. Det går i at man må være empatisk, gi bekreftelse og å ha selvrespekt. Joda. Men andre har skrevet så mye bedre bøker om parforhold. Jeg er glad i Sissel Grans betraktninger i bøkene "Kjærlighet i hastighetens tid" og "Kjærlighetens tre porter". Jeg synes Gran beskriver godt hvordan ting kan være, og fikk mange interessante perspektiver ut av de bøkene. Dette blir bare platt i forhold. Lite dybde og lite brukbart. Men noen gode poenger har de så absolutt altså. Men det aner meg at mindfulness er noe som passer best å konsentrere seg om for individer hver for seg, enn å bale med i fellesskap i et par.

tirsdag 7. juli 2009

Guro Øiestad: Selvfølelsen

For tida har jeg skikkelig flyt på populariserte mindfulness-inspirerte bøker på norsk. Mindfulness er en av de nye hippe begrepene innenfor psykologi for tida, og blir oversatt til noe sånt som Oppmerksomt nærvær. Ideen er at vi har så altfor lett for å være alle andre steder enn akkurat her, akkurat nå - vi tenker på hva vi skal ha til middag, hvordan ungene har det i barnehagen, hva vi skal gjøre i ferien, hvordan vi skal få ordnet opp i diverse problemer her og der. Det er samfunnsutviklingen vår som har gjort det slik tror jeg, vi må faktisk planlegge og tenke fremover for å rekke over alt det er meninga at vi skal, og vi har en rekke forventninger til oss selv om hva vi vil ha ut av livene våre som gjør at vi lett blir opphengte i slike tanker. Mindfulness/oppmerksomt nærvær (jeg merker at jeg ikke helt liker den norske oversettelsen) går ut på å dra fokuset ned hit vi er akkurat nå, legge merke til hva som skjer rundt oss og inni oss, og å ha en aksepterende holdning der vi bare observerer og lar det gå forbi uten å gjøre noe med det. Dette er ikke noe nytt, det kommer fra østlig filosofi/buddisme/zen, men har først de siste årene blitt virkelig oppdaget av vestlige psykologer.

En kan si mye om hva mindfulness er og ikke er, men istedet for å holde et foredrag om det skal jeg fortelle at en av bøkene jeg lest som er inspirert av dette er psykolog Guro Øiestads bok Selvfølelsen. Denne boka er helt klart inspirert av mindfulness, men har også med en del elementer fra tradisjonell kognitiv terapi. Det er en selvhjelpsbok av et mer seriøst og velbegrunnet slag enn en del annet jeg har sett. Jeg har jo lest en del faglitteratur innenfor psykologi, og synes det er spennende med en del fagbegreper og teorihenvisninger, men jeg kan forstå at en ny leser kan synes at dette er en tung start. Det er litt å tygge på her, altså. Men jeg vil tro at for de aller fleste vil det absolutt være overkommerlig lesestoff. Det er ikke en masse oppgaver eller sånne slitsomme greier, og heller ikke uklart tåkesvada om å tenke positivt og å være den man er. Jeg har bare lest fort gjennom den nå, men det kan godt hende jeg leser den igjen ved en senere anledning. Det er veldig fornuftige og gode tanker som gir gjenklang hos meg i denne boka. Jeg kan jo bare kort avsløre hva Øiestad oppsummerer boken sin med.

De fire budene for sunn selvfølelse
1. bud: Vær oppmerksomt nærværende overfor deg selv
2. bud: Aksepter deg selv, den du er for øyeblikket er ditt unike utgangspunkt for videre utvikling
3. bud: Finn realistiske og tiltrekkende øvingsmål for deg selv
4. bud: Fokuser på de andre

Hele boka er en utdypning av hva hun mener med dette og hvordan man kan gjøre dette. Boka anbefales!

lørdag 4. juli 2009

Nikolaj Frobenius: Jeg skal vise dere frykten

Nikolaj Frobenius sin bok Jeg skal vise dere frykten vant årets P2-lytternes litteraturpris, og derfor fikk jeg lyst til å lese den. Kort sagt handler den om skrekkforfatteren Edgar Allan Poe fra 1800-tallet, hans relasjon til litteraturanmelderen Rufus Griswold og hvordan denne påvirkes av en liten galning som har fått det for seg å gjøre alvor av Poes skrekkfortellinger og sette dem ut i den reelle verden. En god ide, som hørtes spennende ut, syntes jeg. En litt ekkel tanke at noen kan få det for seg å virkelig utføre de fæle tingene det står om i skrekkfortellingene! Men...denne boka fikk jeg aldri helt fatt på. Jeg likte ikke helt stilen, dessverre. Kom liksom aldri heelt inn på folkene og klarte ikke engasjere meg i Poe. Jaja, de får bare styre på liksom, det ble min holdning etterhvert. Men jeg ser at boka har litterære kvaliteter altså, den er velskrevet og gir troverdige beskrivelser av litteraturmiljøet fra 1800-tallet. Det er bare det at jeg ikke var så interessert i akkurat det. Og ikke ble jeg det heller i løpet av boka. Likte mye bedre Teori og praksis av samme forfatter!