Knut Nærum: Sitt ned og hold kjeft

Jeg kommer visst ikke lenger nedover i lista til høyre her jeg, når jeg stadig vekk leser andre bøker som ikke står på lista... Nå har jeg lest Knut Nærums "Sitt ned og hold kjeft" som utgir seg for å være en håndbok for deg som vil bli kvitt selvtilliten. Mitt doktorgradsprosjekt handler om utvikling av selvtillit, så det var mest derfor jeg plukket med meg denne i bokhandelen. Hva skriver en kjent humorisk om selvtillit liksom. Og noen av de andre bøkene til Nærum er jo litt morsomme (særlig husker jeg at jeg likte litteraturhistorien hans).

Dette er altså en bok som parodierer selvhjelpsbøker som skal hjelpe en å få høyere selvtillit. Hans hovedpoeng er at det er mange, og i denne boka virker det som om Nærum mener at dette gjelder de fleste, som rett og slett ikke burde ha så høy selvtillit som de har. Og dette er altså en bok rettet mot dem. Her går Nærum gjennom ulike kilder til selvtillit, det vil si ulike ting å basere selvtilliten på, fra feks kropp, sex, familie, rikdom eller kulturell tilhørighet, og kommer så med råd som vil hjelpe deg å få lavere selvtillit innenfor disse områdene.

Litt usikker på hvem (bortsett fra meg da) som frivillig kjøper en slik bok. Det er vel heller en "festlig" bok å kjøpe til en du ikke vet hva du skal kjøpe til, og da vet jeg ikke om de har så lyst til å lese den jeg?

Ikke vet jeg, og jeg ble uansett ikke særlig imponert over denne. Det er jo bare tøys, og som oftest ikke særlig morsomt heller synes jeg. Men av og til er han morsom da, og han har noen artige formuleringer i blant. Feks. "Du er unik. Som om det var noe spesielt." Ja det ble noen smil underveis, men det var det hele.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 2

Da har jeg altså lest nr 2 blant Knausgårds 6 selvbiografiske bøker i serien "Min kamp". Den første boka handler mest om forholdet til faren gjennom barndommen og ungdomstiden, noe også i voksen alder. Denne boka handler om da Knausgård reiste fra sin kone i Bergen og flytta til Stockholm. Der traff han etterhvert sin nye kjæreste og mor til sine tre barn. Boka zoomer liksom inn på forholdet til kjæresten/samboeren Linda, og hvordan han har det som småbarnsfar. Og han har det ikke særlig bra som far. Han har en åpenbar ømhet for barna sine, og vil dem alt godt, han bare orker ikke å være den som gjør alt. Egentlig vil han bare skrive, og når han virkelig får det til, er han virkelig lykkelig. Sjelden ellers, kun når han er nyforelsket i en dame eller i et barn. I denne boka handler egentlig kampen hans om å få tid og rom til å skrive, føler jeg. I løpet av tiden denne boka dekker skriver han "En tid for alt" og mot slutten begynner han på Min kamp 1.

Det er fortsatt i den hyperrealistiske stilen, og han skriver skarpt og jeg føler at jeg skjønner litt hvordan Knausgård har det. Føler at jeg kjenner han godt nå (han må jo føle seg omtrent som en blogger nå, der tusenvis av folk kjenner han godt, men han kjenner dem ikke i det hele tatt), men jeg vet ikke om han alltid er så sympatisk akkurat. Han skriver flere ganger at han er ikke sosial, det sosiale er ikke viktig for han. Samtidig er han så innstilt på andres sosiale bølgelengde at han underordner seg og nærmest føler det de føler, uten å ha noen egne følelser og meninger i deres selskap. Han er en som lurer seg unna, en som unngår og en som ikke nødvendigvis står for det han sier. Han er av og til litt slem mot samboeren sin også, som i at da de krangler om hvem som er mest sliten (høres kjent ut ja...), tar han hevn ved å gjøre alt hun ber han om (vaske, passe barn, lage mat osv) - men samtidig ta fra henne den kjærligheten fra han som hun egentlig trenger.

Nå er jeg spent på hva de neste bøkene handler om, er det forholdet til ekskona tro? Mer om da han var student? Da han skrev på sin første bok, kanskje? Han har jo allerede dekket mye av livet sitt i allefall til en viss grad, og det er jo ennå fire bøker på vei. Jeg gleder meg til resten!

Trude Marstein: Ingenting å angre på

Jeg tar en pause fra en krangel om kaffe i min manns tastatur, og skriver heller en liten anmeldelse av Trude Marsteins "Ingenting å angre på". Denne boka handler om Vegard og Heidi, et par i slutten av trettiårene. De har tre barn sammen, på 5, 8 og 12 år. Den verste småbarnstiden er over, men de ser ikke helt ut til å ha funnet tilbake til hverandre. Det er juni, og de skal på ferie på hytta. Heidi har bedt seg fri et døgn, hun sier hun må gjøre ferdig et regnskap på jobben. Vegard tar med seg jentene opp på hytta alene, så skal Heidi komme etter med toget.

Men Heidi skal ikke gjøre noe regnskap, hun skal treffe elskeren sin. De to drikker seg fulle, går ut og spiser og har sex på hotellrom, alt mens Heidi tenker på barna og på Vegard. Hun mener at hun virkelig trenger denne elskeren, alt har blitt surt og vanskelig med Vegard, selv om han i utgangspunktet var en god mann.

Vegard på sin side har det travelt og er sliten sammen med barna som krever noe av han nærmest konstant. Han venter på at Heidi skal komme, så han kan få litt avlastning, og skifter mellom å ønske at de to skal ha det bra sammen, og å smådrømme litt om ei på jobben.

Det er skrevet på en hyperrealistisk måte, der det er mye å kjenne seg igjen i for en småbarnsforelder. Kjæresten er kanskje ikke like spennende og ting glir ikke på samme måte lenger, hverdagen har tatt oss og bombarderer oss med ungehyl, kaffesøl og klesvask. Nå har ikke jeg vært utro (og ikke skal jeg det heller, så det er sagt), men beskrivelsen av hvordan dette er virker også troverdig. Greit at Heidi i boka har vært utro og vist meg hvordan det er, så slipper jeg å lure på om det er noen løsning (i den grad jeg egentlig lurte på det fra før).

Det er små snutter på fra en halv side til noen få sider fra hver av Vegards og Heidis perspektiver, og dette synes jeg fungerer godt. Men bokas midterste del blir litt stillestående, det skjer liksom ikke noe mer enn det gjorde fra starten, det er bare Vegard som er med ungene og Heidi som er med elskeren og tenker variasjoner av de samme tankene.

Men Marstein skriver steinbra og gode observasjoner og beskrivelser kommer på rekke og rad. Feks kjenner jeg meg veldig igjen i den følelsen av at "Det skriker av manglende søvn inni henne." Jeg likte også slutten, der skjer det faktisk flere ting, både med Vegard og Heidi, og det gir boka en liten oppsving etter den noe stillestående midtdelen.

Nå skal jeg snart begynne på Karl Ove Knausgårds kamp nr 2, og etter hva jeg forstår handler den også om småbarnsforelderlivets kjas og mas... Jeg kan visst bare ikke få nok av det, ser det ut til.

Audrey Niffenegger: Her fearful symmetry

For noen år siden leste jeg The time traveler's wife av Audrey Niffenegger, og det var det årets store leseropplevelse for meg. Etter min mening var det en inntagende kjærlighetshistorie i en helt annen setting enn den man er vant til, og selv om det var helt urealistisk så var det likevel noe å kjenne seg igjen i og noe å drømme seg bort i.

Det er tydelig at Niffenegger er god på plot- og karakterutvikling. Her fearful symmetry handler om de amerikanske og eneggede tvillingene Julia og Valentina som arver en leilighet i London fra sin tante. Jentene har aldri møtt denne tanten, som er morens eneggede tvilling. Allerede her begynner historien å tangere hva som er sannsynlig at kan skje, to eneggede tvillingpar i så nær familie altså. En bør nok være litt åpen for litt absurde situasjoner for å like denne boka (akkurat som med The time traveler's wife). Jentene flytter altså inn i leiligheten, og der møter de blant andre Robert, som var den av døde tantens kjæreste og som jobber ved den lokale kirkegården, og Martin, en kryssordprodusent med tvangslidelse. Etterhvert viser det seg at den døde tanten slett ikke er borte, men får stor betydning for livene deres videre.

Jeg likte denne boka veldig godt. Ikke fordi jeg egentlig kan relatere meg så veldig til noe særlig av det, jeg har ingen enegget tvilling og jeg har i det hele tatt lite til felles med karakterene. Men jeg likte dem godt likevel. Det er en god historie om relasjoner mellom (tvilling)-søstre og om å være tvunget til å være alene, av ulike årsaker. Jeg likte karaktene godt og jeg likte historien godt også. Den er ikke så forutsigbar og jeg ble overrasket flere ganger underveis. Anbefales!

Gloria Kempton: Dialogue

Dialogue er en av bøkene i serien "Write great fiction", og selv om det høres litt amerikansk og teit ut, så er bøkene ikke så dumme altså. Her går de i dybden på ulike temaer, viser hvordan forskjellige måter å skrive på virker, og gir korte greie oppgaver man kan gjøre hvis man vil, gjerne relatert til sine egne skriveprosjekter. Bøkene er lettleste, bruker masse eksempler fra mer eller mindre kjente forfattere og bøker og er ganske praktisk rettet.

Bøkene er skrevet av forskjellige forfattere, men jeg synes egentlig de virker nokså like i stilen. Denne boka handler som man sikkert skjønner om dialog og hvordan man skriver dialog som føles ekte og hvordan dialog virker inn på historien. Jeg har lest ganske raskt gjennom den nå, notert litt her og der, og kommer helt sikkert til å bruke denne boka igjen med jevne mellomrom.

Fra før har jeg lest Plot & structure i samme serien.

Jurgen Wolff: Your writing coach

Denne boka tror jeg at jeg leste at noen andre bloggere likte, men akkurat nå finner jeg ikke ut av hvem. Meen jeg likte den egentlig ikke noe særlig. Den har litt om alt, riktignok på en helt grei måte, men jeg hadde egentlig lest alt før. Enten i Skriveboka, som jeg liker mye bedre, eller i bøkene i serien "Write great fiction", som jeg også liker mye bedre. Den kan imidlertid være grei som en introduksjon hvis man bare vil noen små tips å starte med, å få vite litt om alt uten å gå særlig i dybden.

Tore Renberg: Pixley Mapogo

Pixley Mapogo er fjerde bok om Jarle Klepp fra Tore Renbergs hånd. Jeg holder nok med de fleste, som mener at Kompani Orheim var best, så på nr 2 kommer Mannen som elsket Yngve og ikke vet jeg hvem som er best/dårligst av Charlotte Isabel Hansen eller Pixley Mapogo.

Nå er Jarle blitt 35 år, datteren Charlotte er 17 og har fått seg mørkhudet kjæreste. Dette liker ikke Jarle, og det er omtrent dette boka handler om.

Jeg kan si med en gang at boka ikke ga meg noe særlig. Jeg klarer liksom ikke å tro på Jarle, det er ikke sånn folk er. Renberg har brukt masse store bokstaver, kursiv, noe kreisi tegnsetting og en del gjentakelser, og jeg syntes det ble for mye. Det er slitsomt å lese en bok hvor det på hver side står noe sånt som "ÅNEI! HUN HAR FÅTT SEG KJÆRESTE!?? HANS DATTER?? HAR FÅTT KJÆRESTE???" Noen liker kanskje denne kreative og uttrykksfulle skrivemåte men jeg synes ikke det blir autentisk, det føles ikke ekte, det blir mest overdrevet, heseblesende og oppkonstruert. Det er litt som om Renberg vil for mye, jeg vet ikke. Som en ivrig nettbruker gjennom mange år blir jeg også indignert over for mye bruk av caps lock.

Nei, Karl Ove Knausgård og Carl Frode Tiller får til autentisiten mye bedre enn dette. Ikke at alt for enhver pris må være ekte heller, men denne boka tror jeg ikke på. Det er ikke sånn folk reagerer. Vel konfronteres man kanskje med sine egne fordommer om ens datter får en mørkhudet kjæreste, men jeg tror ikke det er sånn det skjer. Kanskje med en gang, men jeg føler liksom ikke at det skjer noe videre i boka heller. Han er like sjokkert på slutten som i starten liksom, det har ikke skjedd noen ting. Nei, Pixley Mapogo føles mest som ca 3 timer jeg ikke får igjen.

Gregory David Roberts: Shantaram

Shantaram av Gregory David Roberts handler om Lin, rømling fra australsk fengsel, som slår seg ned i slummen Bombay (eller Mumbai, som det heter nå). Han har en periode som "doktor" for de 25000 slumbeboerne (uten annen kunnskap enn noe førstehjelpskurs). Etterhvert blir han plukket opp av den lokale mafiabossen, som lærer han å blant annet smugle og å forfalske pass. Mafialederen Khaderbai blir etterhvert som en far for Lin, og da Khaderbai skal reise til sitt hjemland Afghanistan for å delta i krigen, så blir Lin med. Boka er basert på forfatterens egen livshistorie, og etter hva jeg kan se av biografisk info så ligner det i allefall veldig rent faktamessig. Ser nå at han er født samme år som pappa (1952), men der stopper nok også likheten mellom deres liv. Det er nok like greit, for dette er ikke noen dans på Bollywood-roser akkurat.

Det jeg liker så godt med denne boka er at hovedpersonen Lin er en veldig interessant karakter. Selv gjennom over 900 sider så mister jeg aldri interessen for han. Han er knalltøff og tar gjerne en slåsskamp med eller uten våpen, han smugler og forfalsker papirer samtidig som han mener han kan forsvare sin egen integritet. Han gjør det jo bare fordi han skylder mafialederen sin det. I tillegg til å være en knalltøff slåsskjempe, omsorgsfull slumdoktor, lojal mafiabror, trofast elsker og venn, er han egentlig en sårbar ensom liten gutt inne i seg, får jeg inntrykk av. Han er kompleks, og det liker jeg veldig godt. Det samme gjelder forøvrig mafialederen, han er heller ingen ensidig slemming, han er for eksempel filosofisk anlagt og har sin egen teori om moral.

Jeg er på generelt grunnlag lite interessert i mafia. Gjenger som terroriserer, skyter og plager hverandre for våpen, narkotika og penger får gjøre det i fred for meg altså, og det er også få mafiafilmer jeg har likt noe særlig. Og i denne boka var det nok også mafiabiten jeg var minst interessert i, men det passet jo inn da, og det ga meg en viss forståelse for at noen blir sugd opp i noe slikt. Når de først har havnet utpå uten å ha noe annet sikkerhetsnett liksom, når man ikke har noe å tape så hvorfor ikke liksom. Siden det er vanskelig å stole på hverandre, pågår det diverse konspirasjoner, testing av hverandre og private hevnaksjoner frem og tilbake. Spesielle vennskap/brorskap utvikles, og når man ikke har noe annet så ser jeg at det har en verdi for de involverte. Om ikke annet så for å overleve.

Lin utvikler seg også underveis, og gjennom disse årene som her er beskrevet så lærer han noe om å være fri, noe om å tilgi, noe om forskjellen mellom ond og god. Det er ikke enkelt dette, men i denne boka finner man det pent innvevd i en historie som fenger. Av og til mister man litt tråden, det er roligere perioder der det ikke skjer så mye og man lurer litt på hvor man skal hen de resterende x antall hundre sidene. Men så skyter historien fart igjen og man er inne i et nytt plot som man må finne ut av hvordan løser seg.

Boka anbefales altså, for dem som ikke avskrekkes av 900 sidersbøker. Ser den holder på å bli filmet også, med Johnny Depp i hovedrollen. Skal bli spennende å se hvordan de gjør det.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 1

Å, som jeg har ventet på denne boka! Og den var verdt ventingen også!

Kort sagt handler det om Knausgårds forhold til to av sine nærmeste gjennom barndommen og ungdomstiden, faren og broren. Det handler om å være barn, om å ikke egentlig kunne stille de riktige spørsmålene fordi en er så "hjernevasket" i familiekulturen at en ikke har noe sammenligningsgrunnlag til å vite hvordan det kan være hvis det ikke er sånn. Som voksne har vi sett mer av verden, vi ser lettere hva som er som det skal og ikke. Vi tør forhåpentligvis stå opp for oss selv. Det gjør ikke den unge Knausgård, spesielt ikke overfor faren.

Mye er sagt allerede om denne boka, og jeg har foreløpig ikke lest noen dårlige anmeldelser. Alle, deriblant jeg, ser ut til å bejuble denne bokas evne til å kombinere det personlige med det skrivetekniske. Morgenbladet tok med et sitat som jeg også la merke til og ville legge meg på minnet: "Når oversikten over verden blir større, blir ikke bare smerten den forårsaker mindre, men også meningen." Kanskje er det sånn? Vi søker mening gjennom å skape utfordringer for oss selv, gjennom å utforske nye sider ved seg selv. Og det er dette jeg opplever at Knausgård gjør med denne boka. Han ser inn i seg selv og sin historie og skriver om hva som finnes der. Kanskje er alt sant, kanskje ikke. Men det oppleves i allefall veldig autentisk og nært opp til en virkelighet. Jeg kan godt skjønne at noen av slektningene ikke likte alt det ble det skrevet om like godt her, om det nå er sant eller ikke. Jeg tror nå det meste er sant, i allefall i Knausgårds hode.

På en måte er dette prosjektet annerledes enn det mange andre forfattere driver med, tenker jeg. Jeg kan tenke meg at en typisk forfatter får en ide om hva de vil skrive om. Feks "jeg vil skrive om et mord, og personen som utfører det skal være hovmesteren". Og så går de videre til å fylle ut detaljer, finne på stadig flere komplikasjoner i plotet, beskriver karakterene og så videre. Jeg er jo ikke forfatter, så jeg innbiller meg at for mange er det slik. Her føler jeg at Knausgård har begynt i andre enden. Bare skrevet og sett hva som har kommet ut av det. Så har det kanskje kommet et slags plot etterhvert, uten at det er tenkt på forhånd. Nå er det sikkert like mange måter å jobbe på som det er forfattere, men jeg innbiller meg at det skjer mer ovenfra og ned enn det virker som at har skjedd her.

Da jeg nærmet meg slutten av boka ventet jeg veldig på svar på et spørsmål som jeg av spoilerhensyn ikke skal avsløre her - men så får vi ikke ordentlig tak på det før boka plutselig er slutt!? Hva er dette for noe slags cliffhanger-avslutning? Er det for at vi skal henge med på resten av bøkene som skal komme ut det neste halve året? Jeg synes det var et litt irriterende trekk, og synes at Knausgård godt kunne ha gitt oss dette nå. Jeg kommer nok til å holde ut - neste bok skal utgis om ca en måned (slutten av oktober).

Sara Johnsen: White man

Denne boka leste jeg da jeg var på ferie i Spania, og temaet passer forsåvidt ganske godt til ferielesning. "White man" begynner med at Thomas og Cathrine drar på ferie sammen med den lille datteren sin på noen måneder. På feriestedet skjer det en hel del vanlige ferieting, men etterhvert er det noen litt mystiske ting også. Cathrine blir forfulgt, eller er det bare Thomas som er paranoid? En tredjedel uti boka skifter plutselig perspektivet, og vi får høre en annen historie. Det er jo alltid irriterende i starten, for man vil jo høre hvordan det går med de man allerede har blitt kjent med. Men så blir det etterhvert denne nye historien i allefall jeg ble mest glad i. Og det har en sammenheng med den første historien, viser det seg etterhvert. Og etterhvert også den tredje synsvinkelen.

Jeg vil si at dette er en så sjelden kombinasjon som av kjærlighetsroman og politisk roman. Ja, og en "mysterieroman". Den er skrevet på en veldig spennende måte der det ikke er bare enkelt å gjette hva som egentlig foregår her, men løsningen kommer frem til slutt altså. Denne boka var absolutt en positiv overraskelse og anbefales!

Joan Didion: De magiske tankers år

Denne boka leste jeg om på Bokmerker.org og fikk så lyst til å lese den at jeg bestilte den. Det handler om det første året etter at forfatteren mistet sin mann gjennom mange år. Han døde av et plutselig hjerteinfarkt. Samtidig var det eneste barnet deres, en voksen datter, alvorlig syk både før og etter dette skjedde. Didion hadde familie rundt seg, men når man opplever noe sånt så er man nok innerst inne alene. Boka handler om hvordan hun overlever dagene og tiden etterpå. Hun er av typen som søker informasjon og lærer nye ting for å takle det vanskelige. Det er jeg nok selv også, og jeg ville sikkert gjort mange av de samme tingene om dette hadde skjedd meg.

Det er en alvorlig bok om sorg, uten at den egentlig blir sentimental på en kvalm måte. Det handler ikke om hvor fantastisk mannen var og hvor mye hun savner han, men hvordan hun selv takler det som har skjedd. Og det som vektlegges mest, er det som nevnes i tittelen - magisk tankegang. Dette er noe hun antakeligvis har plukket opp fra psykologi, og det handler ikke om magi i form av tryllekunster, men at en ikke forholder seg rasjonelt til ting, men får rare tanker om at hvis man bare feks lar være å kaste mannens sko, så vil han komme tilbake. Dette kan skje den beste altså, også hos oppegående folk. Det er vanlig hos barn også - for eksempel i form av at dyr kan snakke og at de tror de kan få usannsynlige ting til å skje ved å tenke på dem for eksempel. Og slik er det også for forfatteren av denne boka. Litt interessant å lese om, og dessverre kan det bli nyttig en dag også.

Stephenie Meyer: Breaking dawn

Vi var som sagt nettopp på ferie i Spania og jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å få lest den siste boka om Bella Swan og Edward Cullen. I denne boka gifter de seg, får barn og blir konfrontert med Volturi (noen slags maktsyke vampyrpoliti gone wrong). Det er lettlest og fengende, men veldig enkelt og lett å glemme når den er ferdig. Passer godt som ferielektyre!