søndag 30. januar 2011

Geir Gulliksen: Forenkling

Geir Gulliksens bok er en litt mystisk bok om et par, Kristin og Kim, som er forelsket, får barn, og flytter fra hverandre. Det er Kims hode vi sitter i, og det er hans tolkning av det som skjer vi får høre. Men det skjer egentlig ikke så mye. Det er mye indre drama og mye obsessing over det å ha fått ansvar for et barn, hvordan det å få et barn forandrer mennesker og hvordan man på tross av å ha villet være ett sammen med kjæresten sin kan bli lei av dette. Disse har ikke en gang tidsklemme eller har mange ting å gjøre. Det er bare de to, og barnet deres. Jeg kjente meg ikke så veldig igjen i akkurat disse personene, det er litt for minimalistisk til å være realistisk. Har de ingen jobb, ingen andre venner, ingen tv, internett eller hobbyer? Jeg tror ikke dette er ment å være en sånn bunnrealistisk hverdagsslit-roman, men heller er tenkt å gå inn i kjernen, det litt mystiske og vanskelige bak alt dette dagligdagse maset. Og det får Gulliksen godt til, synes jeg.

Det er en bok med mye stemning mellom linjene, den gir ikke ut alt gratis, men er ikke vanskelig å lese likevel. Og jeg tror den kan ha godt av å bli lest en gang til. Jeg føler liksom ikke at jeg ble helt ferdig med den etterpå. Jeg likte boka godt, og har Geir Gulliksens Tjuendedagen liggende på vent.

lørdag 15. januar 2011

Jette A. Kaarsbøl: Din nestes hus

Din nestes hus handler om arkitekten Laus som halvveis flytter til en liten bygd, blir bestekompis med presten der, og forelsker seg i prestens kone. Han blir også kjent med resten av bygda og trives godt selv om det er en del underlige folk. Det er i grunnen det denne boka handler om. Språket er ok, men når handlingen er så lite original og slapt utført, så blir det ikke spesielt givende å lese. Jeg er ikke imponert. Egentlig regner jeg denne for en enkel underholdningsroman, og kanskje ikke det en gang. 

Siden jeg elsket Kaarsbøls forrige bok (Den lukkede bok) har jeg sett frem til denne lenge. Men dette var en skuffelse. Det kan virke som at Kaarsbøl brukte masse tid på å planlegge plotet i Den lukkede bok (som var debutboken hennes), og så var det ikke særlig mye futt igjen til neste bok. Kanskje dette var en vanskelig andrebok, jeg ble i allefall skuffet over denne.

onsdag 5. januar 2011

Jonathan Franzen: Frihet

Frihet handler om en amerikansk familie på fire; far Walter, mor Patty og barna Joey og Jessica (som begge i store deler av boka er rundt 18-20 år. Patty og Walter ble kjent gjennom at Patty ville bli kjæreste/ha sex med Walters kule bestekompis Richard. Istedet overfalt Walter Patty med sin uselviske og overstrømmende kjærlighet. De blir etterhvert et par og så følger vi både Walter, Patty og Joey i perioder gjennom boka. Ja, dette hørte kanskje kjedelig ut, men det er det absolutt ikke. Det går ikke spesielt bra med folkene, i allefall får alle sine nedturer (og hvem gjør vel ikke det), og de er alle delvis dysfynksjonelle (og hvem er vel ikke det), og det skrevet på en slik måte at det er veldig lett å forstå hver og en av dem og hvordan de har det. Det er altså brukt allvitende forteller, og det fungerer veldig bra synes jeg. Først leser man feks Pattys versjon av en hendelse og en periode i livet hennes og da føler man med henne og heier litt på henne, og så overlappes dette av en periode i Walters liv og da forstår man mer av hvordan ting egentlig var og hvorfor han gjorde som han gjorde mot Patty. For eksempel. Carl Frode Tiller har noe av det samme, men han er mye mer skittenrealistisk og detaljert og konkret og trekker ikke så store linjer gjennom livshistorier som Franzen gjør. Dette liker jeg veldig godt, og jeg syns romanformen er en god måte å vise hvordan perspektivene på det som kan se ut som en enkelthendelse er helt ulike slik at det nesten er like mange hendelser som det er personer som har et forhold til den. Tror det er psykologen i meg som er så glad i dette.

Denne boka har blitt foreslått som "den store moderne amerikanske romanen" (av NRK tror jeg), og jeg skjønner hvorfor de gjør det. Det er livshistorier som virkelig gjør inntrykk og man blir virkelig glad i disse dysfunksjonelle menneskene. Den er stor og ambisiøs, nesten 600 sider lang, men jeg elsket hver eneste en av dem. Av og til blir jeg liksom litt lei av en forfatters stil (selv om jeg i utgangspunktet liker den), og så bare skummer jeg de siste 100 sidene liksom. Men det skjedde ikke her. Slutten er helt fantastisk, ok klisje og sånt men jeg ble veldig glad for at Franzen hadde gitt romanpersonene sine denne slutten. O sukk. Boka også med de riktige samtidsreferansene, både Obama og finanskrisen er med, men det blir mer som markører og litt mer påklistret synes jeg. Bokas tittel "Frihet" er jo også typisk amerikansk, men det den viser er vel mer hvor vanskelig det blir når vi skal prøve å være frie, og at det ikke nødvendigvis er et udelt gode. Kanskje er vi ikke særlig frie når alt kommer til alt liksom. Vi henger igjen i gamle mønstre, begrensninger blir lagt rundt oss av både opprinnelsesfamilie og egen familie og det går liksom ikke helt an å være selvstendig og fri. Og hva er egentlig verdien i å være fri og alene? Richard er kanskje den i boka som har denne friheten, som singel rockestjerne - men han er jo nesten uten mål og mening i livet. Frihet er kanskje ikke så bra som det høres ut som?

Franzen er visst ganske opptatt av familiens betydning, og hans forrige bok Korrigeringer, handler også om dette. Den har jeg faktisk i hylla, og klarte ikke å leste mer enn noen titalls sider i den før jeg ikke orket mer. Han skriver litt omstendelig og det er en del digresjoner og sånt, men samtidig skriver han ikke gammelmodig, det er moderne og hipt og morsomt skrevet. Jeg har tatt frem Korrigeringer igjen nå, jeg tror ikke tiden var moden for å lese den den gangen, men det er den kanskje nå - i allefall etter en bok eller to som pausebok mens jeg fordøyer Frihet.

søndag 2. januar 2011

Bøker lest i 2010


I 2010 leste jeg 50 bøker. Jeg tenker at det er et greit nivå å legge seg på for meg. Det er ca en bok i uka, der jeg noen ganger bruker kortere tid, andre ganger lenger tid. Jeg kunne ha lest mer, absolutt, men da måtte jeg ha gjort mindre av andre ting jeg også liker å gjøre. Og jeg vil ikke BARE lese på fritida mi. Jeg vil også være med ungene, se tv, film og tv-serie, skrive, spille litt piano og være med gubben min og venner og sånt ellers. 

De beste leseropplevelsene i år hadde jeg med: Karl Ove Knausgård, Sofi Oksanen og Carl Frode Tiller.

De verste hadde jeg med bøkene jeg leste gjennom diverse bokbloggturneer og fikk tilsendt gratis fra forlag. Alle utenom Gunn Hild Lem sin bok var bøker jeg ikke hadde valgt selv og som jeg i utgangspunktet ikke var spesielt interessert i. Og det ble jeg visst ikke heller. 

Her er bøkene jeg leste i fjor: