Kjetil S. Østli: Politi & røver

Jeg regner med at de fleste av mine lesere har fått med seg at Knausgård fikk Brageprisen for sin første Min kamp-bok. I fagboksjangeren var det Kjetil S. Østli's bok Politi og røver som vant. Faktisk er Østli nevnt i Knausgårds bok, da som aftenposten-journalist som Knausgård overtales til å treffes fordi forlaget mener han er så god. Knausgård gjør som de sier, men blir ikke særlig fornøyd med resultatet.

Østli er altså en journalist som har skrevet bok, og det kan bli et spennende resultat av det, synes jeg. I allefall når det er gjort slik som her. Østli har truffet en politimann, en spaner som var aktiv gjennom mange år, og en av dem han spanet på, en røver. Politi og røver altså, og det synes jeg var en god tilnærming og en god historie. Hovedtemaet i boka er nettopp hvordan tyverimiljøene på 80 og 90 tallet utviklet seg og hvordan politimenn og kjelltringer lekte nettopp politi og røver. Det viser seg at politimenn og kjelltringer av denne sorten ligner ganske mye på hverandre, og begge parter så på tyveriene og jakten som et spill og en lek.

Disse kjeltringene har sin egen morale kodeks, og den går ut på at det er lov å stjele fra butikker, minibanker og banker, men det er ikke lov å bruke våpen, rette dem mot mennesker og stjeler fra enkeltpersoner. Det blir for lett, for farlig, og hører til amatører og narkomane. Skikkelige røvere holder ikke på med slikt. De driver heller ikke med narkotika. Istedet forsøker de å lære hvordan politiet jobber, slik at de kan finne måter å lure politiet. Og politiet prøver å finne ut av hvordan kjeltringene jobber, slik at de kan få tak på dem. Ofte vet politiet hvem som har gjort det, men siden kjeltringene er gode på å la være å legge igjen bevis sliter de med å kunne påvise det. Dette er tyverier i skikkelig B-gjeng-stil, bare at de helst skal være mer vellykket. Som i filmen Heat. Tveitamiljøet, Toska, Nokas og Munch-malerier er også kjente begreper for de fleste som har fulgt litt med i avisene de siste årene.

Innimellom samtalene Østli har med politien og røveren der han prøver å finne ut av hvorfor de holder på med dette og hvorfor de ble sånn leser han også filosofiske og teoretiske tekster om kriminalitet og hvorfor det oppstår. Han bruker dette til å forklare det han opplever, og dette gir interessante perspektiver.

Dette er jo en bok litt utenom det jeg vanligvis leser, men jeg likte boka veldig godt. Jeg lærte noe om å være kriminell, noe om hva som skaper kriminelle og hva som driver dem. Boka var litt langdryg på midten synes jeg, men ellers holdt den spenningen oppe. I tillegg liker jeg at dette er ekte personer. Jeg liker at man kan google og finne spanerens hjemmeside, bilder av de involverte og å finne ut mer om journalisten. Generelt liker jeg at forfatteren bruker seg selv når han eller hun skriver, det blir mye mer ekte og føles mer autentisk og betydningsfullt på den måten.