Karl Ove Knausgård: Min kamp 1

Å, som jeg har ventet på denne boka! Og den var verdt ventingen også!

Kort sagt handler det om Knausgårds forhold til to av sine nærmeste gjennom barndommen og ungdomstiden, faren og broren. Det handler om å være barn, om å ikke egentlig kunne stille de riktige spørsmålene fordi en er så "hjernevasket" i familiekulturen at en ikke har noe sammenligningsgrunnlag til å vite hvordan det kan være hvis det ikke er sånn. Som voksne har vi sett mer av verden, vi ser lettere hva som er som det skal og ikke. Vi tør forhåpentligvis stå opp for oss selv. Det gjør ikke den unge Knausgård, spesielt ikke overfor faren.

Mye er sagt allerede om denne boka, og jeg har foreløpig ikke lest noen dårlige anmeldelser. Alle, deriblant jeg, ser ut til å bejuble denne bokas evne til å kombinere det personlige med det skrivetekniske. Morgenbladet tok med et sitat som jeg også la merke til og ville legge meg på minnet: "Når oversikten over verden blir større, blir ikke bare smerten den forårsaker mindre, men også meningen." Kanskje er det sånn? Vi søker mening gjennom å skape utfordringer for oss selv, gjennom å utforske nye sider ved seg selv. Og det er dette jeg opplever at Knausgård gjør med denne boka. Han ser inn i seg selv og sin historie og skriver om hva som finnes der. Kanskje er alt sant, kanskje ikke. Men det oppleves i allefall veldig autentisk og nært opp til en virkelighet. Jeg kan godt skjønne at noen av slektningene ikke likte alt det ble det skrevet om like godt her, om det nå er sant eller ikke. Jeg tror nå det meste er sant, i allefall i Knausgårds hode.

På en måte er dette prosjektet annerledes enn det mange andre forfattere driver med, tenker jeg. Jeg kan tenke meg at en typisk forfatter får en ide om hva de vil skrive om. Feks "jeg vil skrive om et mord, og personen som utfører det skal være hovmesteren". Og så går de videre til å fylle ut detaljer, finne på stadig flere komplikasjoner i plotet, beskriver karakterene og så videre. Jeg er jo ikke forfatter, så jeg innbiller meg at for mange er det slik. Her føler jeg at Knausgård har begynt i andre enden. Bare skrevet og sett hva som har kommet ut av det. Så har det kanskje kommet et slags plot etterhvert, uten at det er tenkt på forhånd. Nå er det sikkert like mange måter å jobbe på som det er forfattere, men jeg innbiller meg at det skjer mer ovenfra og ned enn det virker som at har skjedd her.

Da jeg nærmet meg slutten av boka ventet jeg veldig på svar på et spørsmål som jeg av spoilerhensyn ikke skal avsløre her - men så får vi ikke ordentlig tak på det før boka plutselig er slutt!? Hva er dette for noe slags cliffhanger-avslutning? Er det for at vi skal henge med på resten av bøkene som skal komme ut det neste halve året? Jeg synes det var et litt irriterende trekk, og synes at Knausgård godt kunne ha gitt oss dette nå. Jeg kommer nok til å holde ut - neste bok skal utgis om ca en måned (slutten av oktober).