onsdag 29. desember 2010

Oppsamlingsheat

Mario Vargas Llosa: Brev til en ung forfatter
Denne leste jeg faktisk før han fikk nobelpris, som en del av mitt prosjekt "bøker om å skrive". Likte den veldig godt! Faktisk ganske konkret, men litt for mange referanser til høylitterære klassikere jeg ikke har hørt om, langt mindre lest. 

Günter Grass: Blikktrommen
Dette regnes vel som en klassiker? Handler om en infantil gutt som stort sett takler livet ved å tromme på en barnetromme. Ikke er han spesielt sympatisk ellers heller, men ganske fascinerende å lese om!

Gunn Hild Lem: Sorg & sommerfugler (som jeg har fått gratis av Aschehoug)
Veldig intenst og ekte om sorg og det å leve videre etterpå. For den som likte Idas dans av Gunnhild Corwin, og som orker mer. Jeg likte den veldig godt!

Daniel Mendelssohn: Forsvunnet
Hybrid mellom skjønnlitteratur og faglitteratur om å lete etter sine forfedre og finne ut av hva som skjedde med akkurat denne jødiske familien under holocaust. Om å reise verden rundt for å finne noen som kanskje husker dem eller vet hva som kan ha skjedd. Litt tung i starten, men jeg likte boka veldig godt. 

Beate Grimsrud: En dåre fri
Langt lettere å lese, men seriøst tema her også. Om å være psykiatrisk pasient. Viktig bok som kan gi folk mer informasjon og følelse av om hvordan det er og kanskje gjøre at takhøyden blir litt større for mennesker som ikke får til alt i livet. God bok!

Nå leser jeg Frihet av Jonathan Frantzen, den liker jeg også godt. Mange gode leseopplevelser på tampen av året. Jeg planlegger også å lage en oppsummering av årets bøker ganske snart. 



søndag 19. desember 2010

Erlend Loe: Kurt Kurér

Denne boka har jeg fått gratis av bokbloggturneen. I går blogget Elisabeth om den, og jeg er siste blogger i denne runden. 


Siden alle de andre har beskrevet hva som skjer i denne boka er det liten vits i å referer det nok en gang. Hopper derfor rett på hva jeg synes om den: Tja. På en måte er den veldig festlig, på et Loesk vis. Blodtørste nordlendinger på segwayer i flokk  er jo sikkert et ganske spesielt syn. Det er nord-Norge mot sør-Norge på et helt usannsynlig vis. Det er en sympatisk liten kjærlighetshistorie. Og det er en snålt far-sønn forhold som ikke akkurat ser ut til å bære preg av noen kjærlighet. Men, så er det mye voldelige greier, det tar liksom helt av, men det er mulig at en del barn (gutter?) i alderen 8-12 år synes det er morsomt. Jeg er liksom ikke så veldig interessert i det, bortsett fra at jeg fniser litt innimellom. 


Nei, som vanlig i disse bokbloggturneene så greier jeg liksom ikke engasjere meg 100%, og det kan godt være fordi jeg ikke er helt i målgruppen. I teorien kan man jo også ha glede av å lese bøker man ikke faller rett i målgruppen til, dersom de er gode (jeg elsker feks Stian Holes bøker om Garman og alle bøkene til Svein Nyhus, som jeg leser for barna mine). Men disse bokbloggbøkene er myntet på større barn enn jeg har så jeg kan liksom ikke lese dem sammen med noen, og når det gjelder lesing for min egen del så har jeg alltid en ca 50 bøker jeg har mer lyst til å lese enn disse turné-bøkene. Jeg har derfor meldt meg av det opplegget der, så kan andre som har oppriktig lyst og interesse for ungdomsbøker få sjansen til å få og blogge om dem. 

onsdag 10. november 2010

B. F. Skinner: Walden Two

Walden Two er skrevet av Skinner, en mann som bør være kjent for alle som har tatt psykologi grunnfag. Han var en av de store behavioristene på 20tallet, og holdt vel mest på med forskning på rotter og duer. Gjennom dette utviklet han noe han kalte operant betinging som handler om at dyr og mennesker gjør det vi blir belønnet for å gjøre. I Walden Two (utgitt først i 1948) beskriver han sitt "drømmesamfunn" der han tar disse læringsprinsippene helt ut og skaper et samfunn der alle har det bra. 

Boka handler om to professorer og fire ungdommer reiser og besøker dette samfunnet kalt Walden Two. Der blir de vist rundt av Frazier, som vel egentlig er slik Skinner selv. Walden Two er et samfunn befolket av ca 1000 mennesker, der alle yter etter evne og får etter behov. Basert på vitenskap som de sier (dvs behaviorisme) har de utviklet systemer for arbeidsdeling, styring av samfunnet, fritidsaktiviteter, barneoppdragelse, utdannelse osv. Det er ingen klassedeling og heller ingen private eller kommersielle bedrifter. Det er ganske sosialistisk og idealistisk og på en måte virker det forlokkende. Tenk å bare jobbe noen få timer om dagen, få alle behov dekket og alle nødvendig ferdigheter lært. Ingen bekymringer og nesten bare kos! På den annen side... Dette samfunnet forutsetter at man legger sitt liv i deres hender og stoler på at lederne/plannerne vet bedre enn deg hva du trenger. Det er en slags indoktrinering i visse ferdigheter og måter å leve livet på, og selv om de mener det vel så begrenser det jo individuell frihet. 

Boken består for en stor del av hvordan Frazier viser de tilreisende rundt og beskriver hvordan det er der.  En av de to tilreisende professorene (Castle) er meget skeptisk til Walden Two og gjennom diskusjonene mellom Castle, Frazier og den siste tilreisende, professor Burris, blir fordelene og ulempene ved et slikt samfunn satt opp mot hverandre. 

Det er faktisk ganske interessant, på tross av at dette nok ikke fungerer i praksis (om vi nå hadde sett bort fra det uetiske i det). Den store svakheten ved behaviorisme er at den ser på mennesker nærmest som maskiner som reagerer mekanisk på stimuli. Sånn er vi ikke, og jeg tror heller ikke det er mulig å få så stor kontroll av andre mennesker at du kan lære dem til å bli akkurat sånn som du vil. Gener og fysikk legger også muligheter og begrensninger for menneskelig utvikling. Walden Two-lignende samfunn har blitt forsøkt også i virkeligheten, men jeg tror ikke de har fungert spesielt bra. Kibbutz-samfunnene i Israel er tenkt litt på samme måten, og nå leste jeg i en av nettavisene for et par uker siden at de har blitt private de også. Nei, mennesker fungerer ikke på den måten. Men dette er interessante tanker og en bok vel verdt å lese!

tirsdag 9. november 2010

Maria Børja: Voksenting

Voksenting er en novellesamling som handler om kropp og sex, på en voksen måte. Ikke på den ungdom som har sex for første gang-aktige måten, men om å se hvem man selv er i møte med andre, om hvordan det er å involvere seg med andre og alle tingene voksne mennesker kan gjøre med hverandre. Det hørtes ut som et spennende tema synes jeg, og ikke noe som så mange har skrevet om tidligere. I tillegg prøver jeg å lære meg å like noveller, så da syntes jeg denne hørtes spennende ut. Men jeg ble dessverre skuffet altså. Jeg fikk ikke til denne boka. Noen av novellene er fine å lese og gjør litt inntrykk, men de fleste syntes jeg var litt kjedelige. Det er vanskelig å skrive om disse tingene, og det er kanskje det som gjør at det er så få som har gjort det tidligere? Egentlig er jo språket godt og alt men det er liksom noe som ikke helt stemmer for meg. 

I tillegg så syns jeg det er vanskelig å lese noveller. Eller altså det er ikke vanskelig å lese dem, men det er så himla irriterende at når en har begynt å komme inn i en historie og blitt kjent med dem som befolker dem, så slutter historien. Det er liksom som å bli kjent med noen som rett etterpå forlater deg. Hva er poenget liksom? At jeg har problemer med novellesjangeren er jo ikke forfatterens skyld da, det skal sies.

torsdag 28. oktober 2010

Carl Frode Tiller: Innsirkling 2

Innsirkling 2 er fortsettelsen av innsirkling 1, der David har satt inn en annonse i en avis der han skriver at han har mistet hukommelsen og ber folk som har kjent eller kjenner han om å skrive brev til han om hvem han er og hvordan de kjenner han. I bok 1 fikk vi høre tre personers historier om seg selv og David og i bok 2 får vi høre tre nye personers historier. Denne gangen er det to av Davids barndomskamerater, samt en gammel dame som var venninne med morens hans som skriver til han. Det er fantastisk skrevet (på nynorsk, men det har jeg knapt merket verken på godt eller vondt - målformen er på en måte irrelevant), og veldig troverdig skrevet. På grensen til skittenrealistisk egentlig, men fascinerende. Disse tre kommer fra miljøer jeg kjenner lite til, spesielt de to barndomskameratene som er henholdsvis bonde og småkriminell, og det er spennende å lese om dem. De virker sympatiske og forvirrede på en litt ulik måte begge to, og jeg føler liksom at jeg skjønner litt hvordan det er å være dem. Vi får jo vite minst like mye om dem som om David. Etterhvert da jeg leste begynte jeg å tenke på at det er jo vel og bra med disse historiene, men hva er liksom poenget med dette brevskrivingshukommelsestapplottet, hvor skal dette ende liksom. Vi kan jo ikke ha en hel serie med folk som beskriver en annen uten at noe annet skjer. Så da var det bra at det kommer noen avsløringer mot slutten, og det skjer en videreutvikling av plotet. Gøy! Synd vi nå vel vente i flere år før neste bok kommer... 

Bortsett fra at dette er fiktivt og altså skrevet på nynorsk minner Tillers stil meg en hel del om Knausgårds. Jeg syns nok Tiller er enda mer skittenrealistisk, og det kan jo ha med å gjøre at han ikke skriver selvbiografisk og dermed kan skrive om enda verre ting på en verre måte enn det Knausgård kan når han må begrense seg til sitt eget liv. Tiller har med en liten tekstbit som jeg tolker som et lite sidespark til Knausgård også, det er morsomt. Boka anbefales sterkt, men les Innsirkling 1 først. Og når du er ferdig kan du like gjerne lese resten av bøkene til Tiller også - de er veldig gode alle sammen, og blant mine absolutte favoritter.

lørdag 23. oktober 2010

Christer Mjåset: Legen som visste for mye

Christer Mjåset har skrevet en bok som handler om det å være distriktslege på Hitra og oppdage at hans avdøde forgjenger har hatt lange fingre inn i lokalsamfunnet, og ikke akkurat bare holdt seg til vanlige legetjenester og anstendige legemetoder. Vi følger legen Mads og hvordan han prøver å finne ut av hva som egentlig har skjedd, og hvorfor gamlelegen har gjort så mye merkelige ting. Det er en bok om små mennesker i et nokså lukket lokalsamfunn og hva de gjør for å oppnå status og å overleve. Og kanskje er det ikke heeelt urealistisk?

Mjåset er lege og "tilfeldigvis" har han vært nettopp distriktslege på Hitra selv. Han kjenner derfor miljøet han skriver fra godt. Men dette er ingen legeroman med hovedvekt på romanser mellom sjablongaktige leger og sykepleiere. Dette er mer en spennings/mysterieroman, der det er i motsetning til etterforsker/politimann/yngre slektning er en lege som forsøker å få klarhet i hva som har skjedd.

Legen som visste for mye hadde jeg med meg på konferanse i England og ble en fin leseopplevelse som fant sted mest på tog, flyplasser og fly. Den var både spennende og lett å lese og var mer givende å lese enn mange krimbøker jeg har lest.

onsdag 6. oktober 2010

Hans Petter Laberg: Etter festen

Denne boka har jeg fått gratis av bokbloggturneen. I går blogget Gina om den, og i morgen skal Elin blogge om den. 


Etter festen handler om en gutt et sted mellom 15 og 20 år. Nå kommer jeg verken på om han har fått noe navn eller noen alder. Det er forsåvidt ikke så viktig. Boka kryssklipper mellom to historier. Den ene historien er om gutten i nåtiden, der han stort sett loker rundt sammen med sine jevnaldrende kamerater, og synes at de fleste av dem holder på med meningsløse ting, mens han angrer på noe han har gjort på en fest. Vi får ikke vite hva det er i nåtidsbeskrivelsen, men den andre historien boka kryssklipper til er noen avsnitt fra den nevnte festen, og der får vi etterhvert vite det. Ved siden av dette er det en historie om en kamerat som opplever vold hjemme og etterhvert gjør noe med situasjonen sin. 


Jeg likte ikke denne boka så godt. Jeg synes den blir for enkel, jeg gjettet ganske tidlig hva som var skjedd på festen, og da ble all den angringen osv litt kjedelig å lese om. I tillegg lurer jeg på hvorfor dette er blandet sammen med den vold i hjemmet-historien, jeg opplever det som to tilfeldige ting bare er hevet sammen i en bok liksom. Det er seriøse temaer, og det er om ungdommer og deres liv slik det muligens er for noen av dem. Ikke at jeg kjenner meg igjen, min ungdomstid var ikke sånn. Så boka traff ikke meg sånn veldig, og egentlig følte jeg meg litt som utenfor målgruppa til denne. 

lørdag 2. oktober 2010

Hans Olav Lahlum: Menneskefluene

Menneskefluene er et klassisk "det lukkede rom"-mysterie, der det skjer et mord, og kun det fåtallet av mennesker som var i huset kan ha muligheten til å ha utført dette. De som har lest Ti små negerbarn av Agatha Christie vil sikkert kjenne igjen stilen (men løsningen er ikke den samme som i denne boka, så er det sagt!).

Vi følger en ung og ambisiøs politibetjent i det han spør seg rundt blant de mer eller mindre mistenkte, og hvordan han får hjelp til å løse mysteriet av en ung og übersmart jente som sitter i rullestol og som omtrent aldri går ut av sitt eget hus. Jeg syns denne jenta var litt rar, og det virker litt umotivert at han skal få så god hjelp av henne. Hvorfor er hun så smart liksom, hvorfor ser hun alle disse sammenhengene? Det syns jeg er usannsynlig, men ok, hun gjør persongalleriet mer interessant. Politibetjenten avdekker personenes bakgrunn og livshistorier underveis, og det er ikke akkurat tilfeldig at det er akkurat disse personene som bor i samme huset. Det er en interessant historie og løsningen på mysteriet var også tilfredsstillende, synes jeg.

Dette er en god og spennende krimroman, og jeg likte boka godt. Det er ikke en bok av typen man blir klokere av eller noe sånt, men man har det gøy mens man leser, og det har jo også sin verdi.

lørdag 11. september 2010

Oppsamling av sommeren og sensommerens bøker

Nå har jeg prokastinert blogging i lang tid her, og i mellomtiden har det hopet seg opp med bøker her på pulten min, som jeg har lest og som jeg hadde tenkt til å blogge. Nå vil jeg ha dem unna bordet, og derfor kommer de i rask rekkefølge:

Liz Buer: Rik på tid. Møter med folk som har trappet ned
En slags feel-good bok om downshifting, dvs å trappe ned fra fullt hverdagskjør og velge et annet liv. Intervjuer med B-kjendiser og noen ikke-kjendiser som har gjort det. Typisk lørdagsbilag, bare i bokform. Vel, det var interessant nok, men ikke en bok jeg akkurat anbefaler til folk. Den har litt fjongt design, og passer i grunnen godt som gave til folk du synes jobber alt for mye. Hvis du ikke kommer på noe bedre, altså.

Daniel Gilbert: Hva er lykke?
Populærvitenskapelig bok som på engelsk heter "Stumbling on happiness". En mye bedre tittel synes jeg, siden den i grunnen handle lite om hva lykke er, men om hvordan vi (ikke) kan forutse hva som gjør oss lykkelige. Den handler om heuristiske kognitive slutninger, og hvordan det er vanskelig for oss å forutse hva som kommer til å skje og hvordan vi kommer til å føle oss. Det er interessant nok, men det handler strengt tatt ikke om forskning på lykke, men om kognisjon. Og det er ikke det samme. Det virker for meg som om den norske versjonen forsøker å selge seg inn i et marked med "lykkeforskning" (det står også på baksiden at Daniel Gilbert er en av de fremste på området lykkeforskning, og det er en sannhet med STORE modifikasjoner - jeg har lest mye om happiness og positiv psykologi de siste månedene og han er ikke noe sted å finne i den litteraturen). Jeg ble altså litt skuffet over denne boka, selv om den sikkert er helt ok for sitt tema. Les den - om du er interessert i tankemessige feil vi gjør når vi prøver å forutse fremtiden!

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
Søt liten tragikomisk historie om en gammel og ensom dame som ser tilbake på livet sitt sammen med mannen sin Epsilon. Kritiker -og leserrost. Jeg likte den!

Mattis Øybø: Karin og Kareem
Artig bok om en politisk filmregissør og en værmelder som har fått en privat sexvideo lagt ut på nettet. Høres litt søkt ut å koble disse sammen, ser jeg nå. Uansett, jeg likte boka, men kommer nok ikke til å huske den særlig lenge. Jeg leste den i juli, og har nesten glemt den allerede, oppdager jeg nå når jeg prøver å skrive noe om den.

Mo Hayder: Tokyo
Thriller om japanske krigsforbrytelser. "Løsningen" på thrilleren er litt opplagt synes jeg, og da ble jeg litt irritert over alle de overtydelige hentydningene til hva dette egentlig dreier seg om. Men jeg likte boka likevel. Kommer nok til å lese flere av Mo Hayder.

Wally Lamb: The hour I first believed
Familiekrønike som involverer Columbine-skytingen, og en hel del andre ting. En av mine all time favorittbøker er I know this much is true fra samme forfatter. Likte denne også godt, men ikke like godt som den andre. Har også prøvd meg på She's come undone (har har visst en hang mot mystiske titler denne forfatteren), men den var bare helt feil å lese som helt nybakt tobarnsmor. Disse bøkene krever at man har litt sammenhengende tid til lesning. Ellers detter man ut av historiene og da fenger de ikke så lett. Anbefales.

lørdag 21. august 2010

Elizabeth Gilbert: Spis elsk lev

Egentlig hadde ikke jeg tenkt at jeg skulle lese denne boka. Jeg har hatt et inntrykk av den som litt shallow chick lit som later som om den er veldig dyp, og som samtidig skulle være skrevet på en veldig spennende måte. Jeg har derfor vært meget skeptisk, men plukket den med meg en gang jeg var på reise og trodde jeg kom til å gå tom for bøker. Det gjorde jeg imidlertid ikke, så boka har blitt med hjem og stått i bokhylla en stund.

Spis elsk lev er en sann historie om en amerikansk journalist/forfatter som en dag fant seg selv i en liv som overhodet ikke var slik hun ønsket. Hun hadde vært gift med en mann i noen år, og folk begynte å mase om det ikke skulle bli barn snart. Hun ønsket seg ikke barn, og egentlig ønsket hun seg ikke mannen hun hadde heller. Etter en opprivende skilsmisse og et drama-preget kjæresteforhold etterpå bestemmer hun seg for å be forleggeren sin til penger til ett år så hun kan reise og skrive bok. Hun planlegger noen måneder i Italia, noen måneder i India og noen måneder i Indonesia. Boka handler videre om hva som skjer på disse stedene og hva hun lærer gjennom å snu opp ned på livet sitt flere ganger i løpet av et år.

Jeg ble overrasket over hvor godt jeg likte denne boka. Jeg hadde plassert denne i en slags "jente-versjon av da vinci koden". Men den passer ikke helt der. Den er ikke noen sånn topp 5 bok for meg heller, til det blir det litt for enkelt, unyansert og klisjefyllt. Men gitt at man er i det rette humøret er den faktisk heller ikke så dum. Jeg liker at man får følge henne gjennom noen viktige endringer i livet, og får følge hennes tanker og følelser gjennom dette. Hun forsøker å finne ut av hva som er det gode liv for henne, og det er interessant å følge med på. Jeg skulle gjerne tatt et år fri fra mitt liv også og gjort noe lignende. Bare si fra om noen vil betale meg for å ta et friår og gjerne ta seg av familien min også?

lørdag 7. august 2010

Roy Jacobsen: Vidunderbarn

Dagbladet har satset på litteratur i det siste, og søkte for en tid tilbake 3000 nye bokanmeldere. Jeg syns spørsmålet om vi egentlig trenger det fra bokmerker er betimelig, men sleip som jeg er kopierte jeg en av mine anmeldelser her fra bloggen inn på systemet deres, og tjente meg en bok. Det ble denne.

Vidunderbarn handler om Finn, som bor i en leilighet i Oslo sammen med moren sin. En dag får han plutselig en halvsøster og boka handler om en sommer i Finns liv, der han prøver å finne ut av hva som har skjedd og hva som skal skje med den lille familien sin. Det er en barndomsskildring og det er en snedig liten historie bak og en del av boka foregår på Håøya, en øy i Oslofjorden, hvor jeg også var av og til i min barndom.

Mye har allerede vært sagt om denne boka, den ble jo kritikerrost og bejublet da den kom ut. Solgt masse har den også. Jeg likte boka godt, men det er nok også en bok jeg fort kommer til å glemme. Ikke så mye nytt og spennende, egentlig. En helt ok skildring av 60tallsbarndom, men det er liksom det. I allefall for min del. 

torsdag 5. august 2010

Martin Seligman: What you can change...and what you can't

Dette er en bok jeg har lest mest i forbindelse med jobb. Et av mine temaer på i doktorgradsprosjektet handler om selvfølelse (self-esteem), og da kommer grunnleggeren av positiv psykologi opp som en guru som er kritisk til hele selvfølelsesbegrepet. Han mener at selvfølelse er et epifenomen, altså noe kunstig noe som ikke har verdi i seg selv, men som kun refererer til at det er en sammenheng mellom gode ting i livet og det å ha positive tanker om seg selv og sin egen verdi. Han mener at det ikke handler om at det ene fører til det andre, men at det bare virker sånn siden de som regel kommer sammen. Dette er en pågående diskusjon mellom forskere og psykologer og jeg har enda ikke helt bestemt meg hva jeg skal konkludere med (jeg begynner kanskje å ende opp på noe, men dette er ikke tid eller sted for å legge ut om det). I allefall, i denne boka skriver Seligman litt om sitt syn på self-esteem, og derfor har jeg lest/skummet meg gjennom den.

Dette er en selvhjelpsbok skrevet for ikke-akademikere som tar utgangspunkt i det kjente sitatet: "God, grant me serenity to accept the things I cannot change, courage to change the things I can, and wisdom to know the difference" (ofte knyttet opp til AA, uten at det trenger å begrenses til alkoholikere). Det er et veldig godt sitat synes jeg, og det fungerer bra i denne boka. Seligman går videre gjennom ulike typer psykologiske og helsemessige problemer; angst, panikkangst, fobier, tvangshandlinger, depresjon, sinne, posttraumatisk stress syndrom, problemer relatert til kjønn og sex, slanking, alkohol, og traumatiske hendelser i barndommen. Han skriver også noe om selvhjelpsindustriens historie, der vi en gang gikk fra å mene at alt er forutbestemt, vi kan ikke endre noe og hvis noe endrer seg så er det noe som skjer med oss fra Guds hånd - til nå å tro at vi kan endre alt, bare vi vil det nok. Slik er det nok ikke. Noen ting er faktisk ikke så lett å endre på, og det er jo litt dumt å bruke masse energi på å prøve å endre ting som ikke går an å endre.

Seligman går gjennom de ulike problemene og konkluderer med i hvilken grad disse kan endres, basert på forskning og evidens. Boka er ikke helt ny, trykt opp i 2007 men egentlig fra 1993, så jeg er sikker på at det har kommet mye relevant forskning etterpå. Mye av det han skriver, blant annet det at panikkangst og fobier er nokså enkelt å kurere om man er motivert til det, var jeg kjent med fra før, men han kommer også med noen påstander som var nye for meg. Feks sier han at det er veldig lite som tyder på at hvordan dine foreldre behandlet deg da du var liten påvirker deg når du er voksen. Du har kanskje noe til felles med dine foreldre, men dette kan like gjerne være fordi du har felles gener med dem. Han sier at det er en myte at vi kan kontrollere og påvirke barn så veldig mye. Incest er en grusom ting, men Seligman mener at forskning tyder på at barn som har opplevd det ikke har det verre som voksne enn andre voksne. En annnen påstand han kommer med er at det nytter ikke å slanke seg. Alle slankekurer har god effekt i starten, men etterhvert faller de fleste ut av det og tilbake til gamle vaner og man ender opp med jojoslanking, som nok er verre enn den overvekten man hadde i utgangspunktet. Endring av alkoholisme er han også skeptisk til, dessverre. I tillegg tror han ikke på endring av legning og transseksualisme, men akkurat det er vel ikke spesielt oppsiktsvekkende i våre dager.

Jeg vet ikke helt, han har gått gjennom mye forskning og har også en fyldig referanselister der han kommenterer mange av studiene (dette var gøy å lese synes jeg, men det er nok for spesielt interesserte å lese referanselista nøyere enn selve teksten). Han virker overbevisende, men jeg er ikke sikker på om han har gått gjennom det som finnes av forskning på en balansert måte (jeg tror det, men er ikke sikker), og så er det i tillegg dette med at det begynner å bli gammelt og at det ikke er oppdatert.

Men artig vinkling der en anerkjent psykolog og forsker er tydelig på hva han mener, basert på forskning, har potensiale for endring Han skriver også noe om hva man skal gjøre for å potensielt endre de tingene som skal endres på, men der synes jeg han er svakere enn der han skriver om hva som kan/ikke kan endres på.

tirsdag 3. august 2010

Jesper Juul og Monica Øien: Rom for familien

Som den småbarnsmoren av en psykolog jeg er er jeg selvsagt interessert i hvordan man kan skape rom for familien. Jesper Juul har jeg et interessert, men noe avmålt, forhold til fra før. Har vel lest en del av Det kompetente barnet hans, uten at jeg dermed vil skrive under på alt han skriver.

"Rom for familien" bruker husets rom som ramme for hva som skjer gjennom familiens utvikling. Feks begynner det med soverommet, der temaet er parforholdet, så kommer babyrommet, barnerommet, tenåringsrommet, badet, kjøkkenet og stua. I hvert kapittel handler det om utfordringer som kan knyttes til hvert rom (hvis man legger godviljen til). Nå kom jeg på at de burde også hatt med vaskerommet (hvordan skal man få renske opp i ting?) og boden (hvilke ting skal man legg vekk?) og hva med garasje og bibliotek?

I denne boka har Monica Øien har hatt samtaler med Jesper Juul og deretter prøvd å skrive noen innledninger til hvert tema de har snakket om og så puttet innimellom, sammen med en del bilder av lykkelige familier i hverdagssituasjoner. Ja, nå lurte jeg på om jeg skulle slette "prøvd å", men det er slik jeg opplever det - det fungerer ikke så veldig godt og innledningene og tekstene mellom samtalebitene passer ikke alltid 100%. Og litt sleivete og upresise blir de også. Liker ikke så veldig godt den rollen Monica Øien har i teksten, hun er synlig fordi hun er den som stiller spørsmålene og skriver tekstbiter innimellom, men hun reflekterer liksom ikke så mye over det, hun er mest snusfornuftig og er selvsagt enig i alt Juul sier. Det blir litt tamt og ustrukturert synes jeg da, jeg føler de lever i en lykkeverden litt ute av kontakt med den faktisk hverdagen vi lever i. Bildene er med på å understreke dette. Det er fine bilder (tatt av Marcel Lelienhof), for all del, men det er liksom akkurat litt for perfekt alt sammen.

Men mye av det Jesper Juul sier synes jeg er fornuftig, og kan kanskje være konkrete tips i hverdagen. Men det er på en måte basert på hans ideologi, og ikke nødvendigvis på oppdatert forskning. Så der noe er i tråd med forskningen, er andre ting hans mening, og jeg syns han er noe uklar på hva som er hva. Det er lett å ta guruers meninger for ren fakta, og jeg syns derfor det er viktig at guruer er tydelige når de snakker ut fra hva det er rimelig enighet om i forsknings- og behandlingsmiljøer, og hva som er deres private meninger. Selvsagt skal de få ha private meninger, og noen av dem er kanskje bedre funderte enn mange utenfor fagfeltets meninger, men det er tross alt ikke umulig å ta feil selv om man er guru.

Ja, denne boka tror jeg vil si at var en blandet fornøyelse.

fredag 16. juli 2010

Mirjam Kristensen: Et rikt liv

Mirjam Kristensens "Et rikt liv" var en av bøkene som var med helt til slutt i P2 lytternes romankåring fra ifjor, og siden den gangen har jeg hatt lyst til å lese den. Men siden jeg har mine økonomiske øyeblikk (ikke når det gjelder Knausgård selvsagt, men av og til ellers!) så har jeg ventet på paperbackversjonen helt til nå.

Et rikt liv er en litt merkelig og annerledes bok. Den begynner med at Dahlia etter mange år som leietaker i huset til det eldre jødiske ekteparet Isak og Nanna, begynner å bli kjent med Isak. Så viser det seg etterhvert at en ung jente har blitt påkjørt i gata de bor i, og at sjåføren har stukket av. I begynnelsen av boka blir det beskrevet som at Isak forteller Nanna at han har gjort dette. Eller i allefall er det lett å tolke det som at det er det som skjer. Etter som boka skrider frem viser det seg at det kanskje ikke er det som har skjedd likevel, eller i allefall endres oppfatningen til Dahlia om hva som har skjedd seg underveis. Det er litt mystisk og det er flere hendelser som plutselig blir beskrevet på en helt annen måte mot slutten av boka.

Det er interessant og det er litterært og spennende. Det ligger mye mellom linjene her. Jeg syns kanskje det ble litt rart også, og synes kanskje Kristensen kunne gitt litt mer, men da ville jo poenget i boka også bli borte. Jeg er litt usikker på hvor realistisk det er, at ting kan endre seg sånn. En kan selvsagt tenke seg at det er noe psykiatri iblandet her. Mjo, det går jo, men tja... jeg er ikke sånn 100% overbevist og frelst på denne boka, selv om den er interessant nok. Jeg tror hovedpersonen ble litt for fjern for meg. Det ble litt for mye mystikk til at hovedpersonen står ordentlig og tydelig frem for meg.

torsdag 15. juli 2010

Karl Ove Knausgård: Min kamp 5

Det er blitt en stund siden jeg leste Min kamp 5 (leste den selvsagt med en gang den kom ut). Men jeg har selvsagt ikke glemt den for det! Min kamp 5 handler om Knausgårds tid i Bergen, studietiden som begynte med et relativt mislykket år på skrivekunstakademiet før han studerte litteraturvitenskap og jobbet i studentradio og i psykiatrien og litt forskjellig. Han har noen kjærester, et samboerforhold og gifter og skiller seg. På overflateplanet er det omtrent det som skjer. På det indre planet følger vi hans tanker og følelser underveis (i allefall slik Knausgård husker/konstruerer det i ettertid), på samme måte som vi har gjort i tidligere bøker.

Min gamle veileder på hovedoppgaven skrev sammen med en kollega en kronikk i BT for et par måneder siden, der de argumenterte for at grunnen til at vi lar oss engasjere av Knausgårds bøker er at han klarer å skrive på en emosjonell måte og det er det som gjør at vi kan relatere oss til teksten hans. Vi skjønner alle hva han mener når han for eksempel skriver at gråten kommer og så skriver. "Åååå. Åååå." Det ser jo litt teit ut, men følelsen av å gråte er likevel godt formidlet synes jeg. Og sånne ting er jo ikke lette å skrive om heller, vi har ikke så gode ord for akkurat disse tingene. Men Knausgård får det til. Og derfor kan mange av oss si at vi har følt det noe samme i perioder av livet, om enn ikke i akkurat de samme situasjonene som Knausgård.

Og så var det jo ekstra gøy å lese Knausgårds beskrivelser av Bergen da. Jeg er også innflytter og har bodd her i snart 11 år nå, og kjenner igjen alle steder og miljøer han skriver om. Jeg har også studert her, men siden jeg er noen år yngre enn Knausgård har ting endret seg en del siden hans tid. Men gøy å lese om hvordan han opplevde at det var for noen år siden. I forhold til de andre bøkene i denne serien synes jeg denne var minst like spennende, både på grunn av aldersperioden (ung voksen) og bergensmotivet. Og han skriver jo like godt som før.

Nå blir det spennende å se hva som skjer i siste boka, om han der skal dra dette sammen og ta inn reaksjoner på serien. Ser for meg at det siste bindet kan bli mer essayistisk enn disse siste tre bøkene har vært hvertfall. De har jo alle vært nokså kronologiske og tatt for seg henholdsvis barndom, ungdom og ung voksen alder. Og så blir det spennende å se hva som skjer videre med forfatterskapet hans. Hva skal han skrive om nå som vi alle tilsynelatende kjenner han til bunns?

søndag 27. juni 2010

Lena Kristin Hole: Kjærlighetskoden. Om å ta vare på det parforholdet du har.

Lena Kristin Hole er parterapeut og spesialist i klinisk psykologi med fordypning i familiepsykologi. Hennes bok "Kjærlighetskoden. Om å ta vare på det parforholdet du har." handler om hva som skjer når man etter en lykkelig start på et kjærlighetsforhold kan oppleve å delvis miste tilliten til hverandre og lukke seg for hverandre. Boka er tenkt å gi nye ideer på hvordan man kan bevare tilliten og holde båndet mellom seg åpent også i vanskeligere tider.

Det er noen uker siden jeg leste denne nå, men jeg husker at jeg syntes det virket fornuftig. Det er fokus på matnyttige tips som kan funke i hverdagen. Alt er nok ikke like godt forskningsmessig fundert, men det kan uansett være vanskelig å gjennomføre eksperimenter og strenge forskningsstudier på slike ting som terapi. Jeg tror uansett at vi ikke alltid skal vente på at forskningen har gitt Svaret på hvordan man skal oppnå en ting, men at vi, mens vi venter på mer forskning, skal gjøre det beste ut av de teoriene og den forskningen man tross alt har allerede.

Så langt jeg kan se er dette mye basert på emosjonsbasert parterapi (a la Susan Johnson), uten å være helt strengt låst til dette perspektivet. Det handler altså mye om hvordan en kan oppnå og reparere tilknytningen man har til hverandre. Hvordan man kan se forbi alle de hverdagslige kranglene om oppvask og hverdagslogistikk og unngå å anklage hverandre, men heller klare å ta vare på hverandre og å ha det gøy sammen.

Jeg likte boka og tror dette er nyttig og relevant for mange. Og jeg tror man må lese den flere ganger , gjerne sammen med sin partner, for å virkelig klare å nyttegjøre seg det.

fredag 25. juni 2010

Reif Larsen: T. S. Spivets utvalgte verker

Reif Larsen sin debutbok T. S. Spivets utvalgte verker handler om den lille spesielle gutten T. S. Spivet på tolv år med uvanlige talenter innenfor kartografi og illustrering av blant annet biologiske detaljer. Han er en forskerspire som i begynnelsen av boka får vite at han har vunnet en pris for arbeidene sine, og fordi han ikke har noe nært forhold til verken faren eller moren reiser han alene gjennom USA med tog for å motta den. På veien leser han i det han trodde var en av morens notatbøker fra hennes forskning på biller, men som viser seg å være hennes beskrivelser av familiehistorien deres. På veien får vi også vite mer om hva som egentlig skjedde med den avdøde broren til T. S. Spivet.

Dette er en veldig annerledes bok. Den er større og tyngre enn andre skjønnlitterære bøker, og den gir et mer ekslusivt inntrykk enn de fleste andre bøker som domineres av tekst. På alle sidene er det en vanlig tekst med dobbel linjeavstand, og en masse noter med litt mindre tekst og finurlige detaljerte tegninger av alt fra kart over det området bokens handling foregår i til diagram over unihemisfærisk ikke-REM søvn hos tumlere eller ormehull-sammensnurping i Iowa. Det er en original bok, og det med å kombinere illustrasjoner og teksten i notene med hovedteksten syns jeg fungerer bra. Dog syns jeg kanskje at det ble litt mye innimellom, og at en del av notene er et par hakk for irrelevante. Men stort sett er det viktige ting som står i notene, gjerne ting med mer emosjonelt innhold enn den mer handlingsbeskrivende hovedteksten. Jeg syns nok plotet her er svakere enn gjenomføringen. Men jeg likte den godt altså, og jeg kommer til å følge med på forfatteren videre også.

torsdag 17. juni 2010

Anne B. Ragde: Nattønsket

Da denne boka kom ut tenkte jeg at tja, jeg synes faktisk Anne B. Ragdes bøker er god underholdning men jeg er ikke villig til å betale 370 kroner for kanskje 3 timers underholdning. Jeg venter til den kommer i pocket og ser om jeg fortsatt vil lese den da. Og det har ikke vært spesielt vanskelig å vente. Nå har den kommet i pocket og da tok jeg den med meg fra bokhandelen da jeg var ute etter Knausgård nr 5 den dagen den skulle komme ut (den var forsinket pga transportstreik, men jeg har fått tak i den nå altså!).

Det var vel et greit valg tenker jeg. Nattønsket handler om en ensom dame på nesten 40 som i mangel av ekte relasjoner, både til menn og andre rundt seg, fyller sine behov for sosial kontakt med sex. Hun har en rekke med one night stands, noen faste å ha telefonsex med og noen korte kjæresteforhold, som hun alltid sørger for å komme ut av ved å slå opp med dem før de slår opp med henne. Ellers er hun en effektiv og proff musikkjournalist og påstår at hun er lykkelig singel og skjønner ikke hvorfor alle andre stresser med forhold og alt det negative som følger med det. Helt til hun møter en helt spesiell mann som ser gjennom henne...ja dere kan tenke dere hva som skjer da.

Det blir underholdende, morsomt og lett å lese, og sidene flyr unna uten at noe egentlig fester seg. Jeg har litt det samme forholdet til (god) krim som jeg har til Anne B. Ragde. Det er fint der og da, men gir lite av varig verdi. Egentlig er hele greia litt usannsynlig også, og jeg syns ikke hovedpersonen er så troverdig. Hvorfor ble hun sånn liksom? Og hvordan kan hun liksom endre seg så fort som det virker som at hun gjør i denne boka? Nei jeg tror ikke egentlig på det. Hele boka er i grunnen en deilig drøm da, den draumen om at noko vidunderleg skal skje, eller noe i den duren. At noen skal komme og ta deg ut av livet ditt som du ikke får til, og så gjøre det perfekt.

Nei, jeg tror ikke på det.

mandag 14. juni 2010

Susan Abulhawa: Morgen i Jenin

Denne boka har jeg fått gratis av Aschehoug.

Morgen i Jenin handler om en palestinsk familie som blir jaget fra sitt hjemsted av israelere og som etterhvert spres for alle vinder, alt mulig vondt skjer med dem, et barn blir stjålet, søsken og foreldre dør, blir psykisk syke, blir banket opp, skutt og det er liksom ikke ende på det. Jeg leste boka med øynene halvveis lukket igjen i frykt for hva slags grusomheter som skulle dukke opp på neste side.

Forfatteren er selv palestiner, hennes familie ble fordrevet og splittet og etter en tid bosetter hun seg i USA. Akkurat som hovedpersonen i boka. Boka kom i stand etter at forfatteren hadde skrevet en novelle om noe av dette, og en forlegger leste den, likte den og ba henne skrive historien om Palestina fra deres side. Det er litt som at boka er skrevet for å vise hvordan konflikten mellom israelere og palestinere påvirker enkeltmennesker som deg og meg. Krig er fælt, men det blir noe påklistret over denne boka, det blir liksom mest underholdning ut av noe som er seriøst. Men man må nok ut gjennom slike skjønnlitterære kanaler også om folk skal forstå... Men ja, det blir noe litt kalkulerende ut av det.

Den markedsføres som at "om du likte Drageløperen og Tusen strålende soler liker du denne også". Og det stemmer nok. Den minner en god del om disse. Og på en måte gjør det meg skeptisk. Det er hovedpersoner du skal bli glad i, som viser både dårlige men mest gode sider, det skjer bare dritt med dem og du skal synes synd på de og..det politiske er helt sikkert overforenklet skjevt fremstilt og...ja, det er sleipt.

Men jeg gikk på. Og likte boken likevel.

mandag 7. juni 2010

Margaret Skjelbred: Mors bok. Sort er hun, dog yndig.

Jeg fortsetter i det selvbiografiske sporet med denne boka. Margaret Skjelbred har skrevet en bok om hvordan hun vokste opp med strenge haugianerforeldre i Vestfold. Etter at begge foreldrene døde fant hun noen skrivehefter som moren hadde skrevet en roman i. Moren var strengt kristen, alt verdslig var forbudt, og de hadde kun bibler og postiller. Likevel drev hun altså og skrev på en roman selv. Boka handlet om en ung kvinne som blir "frelst" eller som "kommer igjennom" som de kaller det - og lignet nok mye på moren selv. Skjelbred bruker denne boka som utgangspunkt og etter noen avsnitt fra morens bok får vi høre Skjelbreds egne tanker, hennes minner om hvordan moren var og hva moren kan ha ment med dette, og hennes egne reaksjoner på at moren var sånn - både den gangen da hun var liten og nå som hun er voksen.

Jeg likte boka godt! Ble kanskje litt gjentakende etterhvert og noen historier ligner jo på hverandre. Kanskje jeg ville likt å lese mer om hvordan hennes barndom har påvirket henne gjennom livet, ikke bare om hvordan hun husker opplevelsene der og da. Hun skriver jo at hun har lest Bibelen igjen som voksen og blitt veldig glad - fordi hun kjenner at hun tror ikke på det - og at hun nå faktisk slipper å prøve å tro på det. Jeg tipper det å skrive denne boka har vært god terapi for Skjelbred, og jeg synes også det er lesverdig for andre.

I tillegg er det jo fortsatt et aktuelt tema - hvordan foreldres strenge religiøsitet kan begrense barn som ikke har valgt dette selv.

søndag 6. juni 2010

Per Olov Enquist: Et annet liv

Selv om det blir lite blogging for tida har jeg ikke hatt pause i lesingen. En av bøkene jeg har lest siden sist er Per Olov Enquists Et annet liv. Fra før har jeg intet forhold til denne mannen, men har hørt mye bra om denne selvbiografien. Litt merkelig å begynne med denne boka før jeg har lest noen av de andre han har skrevet. Jeg er nok på Knausgård-bølgen og leser mye selvbiografisk for tida, synes det er enda mer interessant å lese om ekte liv enn oppdiktede.

Enquists begynner med barndommen og går omtrent kronologisk til verks gjennom livet. Han vokste opp på et lite sted i Nord-Sverige, han studerte, han var politisk aktiv, han skrev bøker, han skrev teater og jobbet som regissør og han ble alkoholiker, og han ble tørr igjen. Boka er veldig god, men jeg må innrømme at jeg kjedet meg litt når han skrev om politikk. Svensk politikk fra etterkrigstiden interesserer meg lite. Bortsett fra at de begge skriver godt og er til tider nokså nådeløse mot seg selv, så er Enquists bok veldig forskjellig fra Knausgårds. De to er opptatt av helt forskjellige ting, og derfor skriver de om helt andre ting fra livet sitt. Der Knausgård skriver om sine tanker og følelser i forhold til seg selv og andre folk skriver Enquist om hvordan han engasjerer seg i arbeid og samfunn. Tror ikke Knausgård er spesielt opptatt av samfunnet jeg. Og det er lite her om ekteskap, skilsmisse og barn. I motsetning til Knausgård er Enquist lojal og skriver lite som kan kaste negativt lys på andre. Uansett, alt er ikke politikk i Enquists bok heller, og jeg likte boka - men tror jeg ville fått enda mer ut av den om jeg hadde lest (og fortrinnsvis likt) noen av de andre bøkene hans.

søndag 16. mai 2010

Lesevaner

Som leser er jeg: Nokså glupsk. Har alltid mange bøker på vent som jeg vil lese.

Som blogger er jeg: Erfaren, men har ikke samme tid og lyst til å skrive "perfekte" innlegg som jeg hadde i tidligere i blogger.

Sist leste bok: Et annet liv av Per Olov Enqvist.

Sist kjøpte bok/bøker: Reif Larsen: T.S. Spivets utvalgte verker, fikk (eh, kjøpte) i Epp-bokklubben.

Favorittforfatter: Karl Ove Knausgård, Carl Frode Tiller, Trude Marstein, John Steinbeck, Barbara Gowdy, Wally Lamb, Jon Fosse, Barbara Kingsolver, Audrey Niffenegger, Jon Fosse, Sofi Oksanen.

Jeg leser alt av: Knausgård, Tiller, Lamb, Niffenegger, Oksanen - i allefall.

Jeg leser helst ikke (genre/forfatter): Hardkokt krim og science fiction har jeg litt vanskelig for. Og de alt for tunge klassikerne. Og bøker som fokusere i for liten grad på mennesker, men heller på feks politikk eller historiens gang.

I hylla for faglitteratur leter jeg etter: Populærvitenskap, populærpsykologi, bøker om positiv psykologi, samliv og terapi. Og bøker om skriving.

I tillegg til norsk leser jeg gjerne: Engelsk.

Øverst i min å-lese-stabel ligger akkurat nå: T.S. Spivets utvalgte verker av Reif Larsen. Og Tokyo av Mo Hayder.

Øverst på min bok-ønkeliste akkurat nå: Ny Knausgård-bok. Og ny Tiller-bok, kommer det snart? Ønsker meg også Jette Kaaberbøls nyeste bok.

På antikvariater leter jeg etter: Er aldri i antikvariater jeg, må jeg innrømme. Har ikke noe prinsipielt i mot det, jeg bare hører om og får lyst til å lese så mange av de nye bøkene...

søndag 9. mai 2010

Jon Øystein Flink: Sex, død og ekteskap

Denne boka har jeg fått gratis av bokbloggturneen. I går blogget Myldretid om den, og jeg tror at jeg er siste blogger ut på denne boka.

Jon Øystein Flink ga ut denne boka i 2009. Jeg er egentlig litt usikker på hvorfor de vil ha bokbloggturne om den nå i 2010, siden de andre bøkene vi har fått å blogge om stort sett har vært helt nye bøker.

Boken handler om en ung forfatter som prøver å ta selvmord på ulike måter, før han har sex med en 13åring og deretter blir ekteskapet hans ødelagt. Sånn sett passer tittelen "Sex, død og ekteskap" veldig godt. Men jeg føler ikke boka ga meg noe mer liksom. Den sa meg ingenting viktig om sex, død og ekteskap. Og egentlig tror jeg ikke helt på historien heller. Det er bare for tragisk. Men kanskje er ikke akkurat den biten så viktig, det virker som om det er skrevet ekstremt for å være morsomt, og det fungerte.

Det er en tynn liten flis på ca 150 lettleste sider, og jeg vil tro at den kan passe spesielt godt for tenåringsgutter som ikke leser så mye . Det er fordi boka er inneholder mye action og humor. Men for meg ble dette litt sånn pubertal underholdningslitteratur. Ikke at det er dumt i seg selv - det finnes jo alt for få bøker for unge gutter - med mulig unntak av fantasylitteratur - men det er ikke helt min greie.

søndag 2. mai 2010

Sofi Oksanen: Utrenskning

Sofi Oksanen vant Nordisk Råds Litteraturpris 2010 for boka Utrenskning.

Som Stalins kyr er dette også en kompleks historie om flere generasjoners skjebner, et land med problemer gjennom flere tidsepoker, og det er fortsatt Estland og Finland det går i. Ikke sånn å forstå at det er det samme som står da, eller at det blir kjedelig. Den ene perioden som står i fokus er tiden mot slutten av 2. verdenskrig og Estland går fra å være okkupert av Tyskland til å bli okkupert av Sovjetunionen igjen. Aliida og søsteren Ingel bor på en gård sammen med Ingels mann Hans, som er fascist, og Ingel og Hans' datter Linda. Aliida ønsker seg også Hans og prøver på ulike måter å innynde seg hos han, men siden han er så veldig forelsket i Ingel, så går det prosjektet dårlig. Den andre perioden som står i fokus er 1991-1992, da den estisk-russiske ungjenta Zara blir fristet til å reise til vesten for å tjene penger. De som har sett filmen Lilja 4-ever kan jo gjette hvordan det går, og Zara greier etterhvert å rømme fra eklingene. Zara og Aliida møtes, og forsøker å finne ut av hvem den andre er. Det er en spennende historie med en del uventede vendinger og det er også veldig godt beskrevet. Ikke overdrevet, ikke vanskelig tilgjengelig, ikke kjedelig. Som av Stalins kyr følte jeg at jeg lærte noe av denne boka også, samtidig som jeg hadde det gøy. Leste nesten hele boka på en dag, den er faktisk vanskelig å legge fra seg. Veldig god bok!

Noe som var veldig irriterende ved mitt eksemplar av denne boka var at den manglet sidene fra 128 til 161. Istedte var det dobbelt av noen av de andre sidene. Jeg har selvsagt klaget til nettbutikken jeg kjøpte den hos, regner med å få tilsendt et nytt eksemplar. Siden boka var så god og spennende bare fortsatte jeg å lese selv om det åpenbart hadde skjedd noe avgjørende på nettopp de sidene. Men grr altså. Heldigvis skjer dette sjelden. Tror jeg har fått feiltrykket bok en gang før jeg, og jeg har noen hundre bøker i løpet av mitt liv.

onsdag 28. april 2010

Barbara Ehrenreich: Livets lyse sider

Mitt doktorgradsprosjekt handler om hva som skaper selvtillit og livstilfredshet blant ungdom og hviler på en tradisjon av det som kalles "positiv psykologi". Dette er en retning innenfor psykologi som istedet for å forsøke å reparere det som har gått galt heller vil studere hva som egentlig skjer når det går bra, og så forsøke å hjelpe alle til å oppnå dette. Det handler om å forebygge problemer og å lære av de som får det til. Dette har jeg vært stor fan av i mange år, og vil nok fremdeles si at jeg er det selv etter "Livets lyse sider" av Ehrenreich.

Denne boka begynner med at Ehrenreich får brystkreft og blir anbefalt å "tenke positivt" og ha en positiv innstilling uansett. Dette er jo ikke særlig enkelt i en slik situasjon, og en krav om å klare det kan gjøre en vanskelig situasjon enda vanskeligere. I tillegg argumenterer Ehrenreich for at det ikke finnes belegg for å kunne påstå at man faktisk øker overlevelsesraten ved å ha en positiv innstilling. Ofte sies det at positive følelser påvirker immunsystemet, som da får mer krefter til å få bort sykdommer som feks kreft. Det er bare et problem, nemlig at kreft ofte kan handle om at immunsystemet virker mot sin hensikt, nemlig ved å spille på lag med kreftceller. Ehrenreich har visstnok doktorgrad på immunsystemet så dette virker hun å kunne bedre enn de fleste. Et annet problem med den hypotesen er at en ved kreft ofter kverker hele immunsystemet ved å bruke cellegift, og da vil jo eventuelle positive tanker være bortkastet hva gjelder immunsystemet i allefall. En innvending mot dette kan være at ok så overlever man kanskje ikke noe lenger, men man har det i allefall bedre på veien mot den uunngåelige slutten hvis man tenker positivt. Det tror jeg nok gjelder i mange situasjoner i livet, men kun om man virkelig klarer det og ikke føler det påtvunget eller kanskje føler seg mislykket fordi man ikke klarer det heller. At kreft kan fjernes av en viss innstilling vil jo være å påstå at de som likevel har fått kreft har gått rundt i livet med feil innstilling, og det synes jeg er nokså arrogant (og sannsynligvis helt feil).

Videre beskriver Ehrenreich hvordan den overdrevne og uhensiktsmessige positive tenkningen gjennomsyrer det amerikanske samfunnet, før hun tar for seg hvorfor dette er så dominerende i USA (motreaksjon på depresjonen på 30tallet, foreslår hun). Så skriver hun om hvordan den positive tenkningen blir (mis)brukt innenfor business/motivasjon, nyreligion, psykologi og økonomi (overoptimisme skapte finanskrise, mener hun).

For meg var avsnittet om psykologi mest interessant. Først trodde jeg nemlig at hun ikke kom til å kritisere "min" form for positiv psykologi. Jeg holder tross alt på med noe annet enn å si "tenk positivt" og "vær deg selv" liksom. Eller gjør jeg? Hun overrasket meg ved å skrive om både Seligman og Diener (to av guruene mine) og hva som er galt med deres tilnærminger. En del av det som stod var litt fjasete og anekdotisk ("den gangen jeg møtte Seligman var han ikke særlig positiv" liksom), men hun har et par gode poenger jeg vil ta med meg videre:

- Denne er jo opplagt og godt kjent fra før, men siden den er viktig tar jeg den med: Lykke henger sammen med alt mulig bra, også god helse. Men hva kommer egentlig først? Er folk lykkelige fordi de har god helse eller har folk god helse fordi de er lykkelige? Det finnes få studier som kan si noe skikkelig om dette. Hm..nå kom jeg faktisk på at dette spørsmålet kan jeg faktisk bruke det datasettet jeg selv forsker på til å gi et svar på. *stikker en tur til statistikkprogrammet*

- Hvorfor vil positiv psykologi, som argumenterer for at lykke i seg selv er et legitimt endemål, ofte også si noe om hvor viktig lykke er for suksess og helse? Er det ikke nok med bare lykke da eller?

- Livtilfredshet slik Diener (og jeg) måler det er egentlig et veldig konservativt trekk å ha, det handler om at man er tilfreds med tingene som de er. Det er egentlig ikke særlig rettet mot feks å søke større tilfredshet med ting eller forbedre samfunnet på noe vis. De som er trauste og synes alt er greit vil feks få høye skårer på denne skalaen. Kreative og oppadrettede folk vil alltid være på jakt etter noe mer.

- Hva er viktigst; lykke eller realisme? Det er ikke alltid det går an å forene disse, og noen ganger må vi velge. Minner meg også om noe "min store helt" Dr. Phil sa til et kranglevorent par en gang (mens jeg var i foreldrepermisjon): Do you want to be right or do you want to be happy?" For å være lykkelige må vi kanskje være villig til å være med på et visst skinn av selvbedrag? Og er det virkelig det vi vil?

Ellers leste jeg et veldig interessant kapittel i en fagbok om positiv psykologi i går om evolusjonsteoretisk perspektiv på positiv psykologi (i boka "The science of well-being" redigert av Huppert, Baylis og Keverne). Der hevdet forfatteren at det kan ikke være slik at vi som forskere har et mål om å øke mengden med positive følelser her i verden. Vi er laget med både positive og negative følelser, og det er av en grunn - de motiverer oss til å gjøre de rette tingene mot å overleve og reprodusere oss. Vi trenger å være ulike når det gjelder hvor vi er på skalaen, og vi trenger en viss ustabilitet i humør for å være i stand til å ta inn over oss når vi gjør noe riktig og når vi gjør noe feil. Dette var faktisk en ny tanke for meg, og vi kan ikke dra alle over en kam og si at alle bør få det bedre. Det har jeg nemlig i min noe naive positive tenkning ønsket meg.

tirsdag 27. april 2010

Sofi Oksanen: Stalins kyr

Ok, jeg måtte sjekke hypen omkring Sofi Oksanen. I motsetning til mange andre som skygger unna når noe blir hypet så blir jeg tiltrukket og må sjekke hva dette er for noe - om ikke annet for å ha en mening om det. Jeg skjønner ikke en gang helt hvorfor folk skygger unna når noe blir for populært. Jaja, nok om det.

Jeg har "Utrenskning" liggende på vent også, men tilfeldigheter gjorde at jeg begynte på Stalins kyr først. Stalins kyr er en metafor på "østblokkdamene", slik jeg forstår det. Stalins kyr handler om historiene til Anna og hennes mor Katariina. Katariina er fra Estland, møter en finne, flytter til Finland og får et barn med finnen, som altså erAnna. Livshistoriene til disse to går parallellt og noen av historiene får vi høre deler av fra ulike perspektiver. Det er også beskrivelser av Katariinas foreldre og hvordan de overlevde andre verdens krig. Som den forrige boka jeg leste (Kjell Westös Der vi engang gikk) er dette også en meget vellykket "enkeltpersoner viser utviklingen i et samfunn"-bok. Akkurat nå tror jeg at det er nettopp slike bøker jeg liker best. Temaer som blir tatt opp her, gjennom Anna og hennes mor er skam over hjemlandet, tilpasning til et nytt og mer vestlig land, forventningene om å hjelpe familien i hjemlandet som opplever varemangel, problemene med overvåkning (KGB), diverse familie- og kjæresteproblemer og ikke minst hvordan Anna "løser" problemene sine ved å ta kontroll over den ene tingen det går an å ta kontroll på - nemlig sin egen spising.

Veldig interessant på flere måter! Sofi Oksanen er verdt hypen!

lørdag 24. april 2010

Kjell Westö: Der vi engang gikk

Noen bøker beskriver kanskje bare en følelse eller vag stemning. De gir et lite blaff av gjenkjennelse kanskje, eller kan være en sterk opplevelse av poesi og litterær presisjon. Andre er omfattende krøniker som forteller om opptil flere menneskers livshistorier og skjebner eller om hele nasjoners utvikling gjennom flere tiår. Kjell Westös bok er definitivt i den siste kategorien. Dette er en stor historie som en kan la seg omslutte av og synke ned i og bruke tid på å fordype seg i.

Boka begynner i Finland i mellomkrigstiden og vi får se hvordan denne tiden kunne fremstå for noen (oppdiktede) ungdommer. Jeg lærte mye nytt om Finlands historie og borgerkrigen mellom de røde (mye arbeidere med støtte fra blant andre Sovjetunionen) og de hvite (mye konservative med støtte fra blant annet Tyskland). I boka er det både røde og hvite hovedpersoner og de kjenner hverandre mer eller mindre perifert. Det er både rike og fattige, og selv om de lever veldig forskjellige liv så blir det mulig å tenke seg hvordan det faktisk kan ha vært å leve på den tiden.

Jeg fikk litt assosiasjoner til Gunnar Staalesens Bergenstrilogi faktisk, det er noe av den samme stemningen og noe av det samme med å formidle historie gjennom enkeltpersoner. Staalesen er nok hakket mer kommersiell, og det er vel et mer påtvunget plott der - dette har ikke Westö. Han er mer opptatt av å bare fortelle personers livshistorier, uten å egentlig ha en samlende "overordnet" historie eller mål med fortellingen slik jeg opplever det. Men det virker ikke formålsløst likevel. Det virker mer som liv vanligvis er - ting henger sammen med hverandre og man vet ikke nødvendigvis hvor man blir ledet før man er der.

Ellers har knirk skrevet et utmerket innlegg om boka som jeg gjerne underskriver på.

fredag 23. april 2010

Eivind Buene: Enmannsorkester

Denne boka har jeg fått gratis av bokbloggturneen. I går blogget Eirin om den, og i morgen er det mammadamen som skal blogge om den.

Enmannsorkester er Eivind Buenes første bok. Den består av fem parallelle historier om fem forskjellige personer som lever atskilte liv, og som mot slutten "møtes" gjennom et musikkstykke. De fem personene er dirigenten Tristan Szasbo som går utfor Bryggen i Bergen i kjole og hvitt når han er på vei til en konsert, den anerkjente solofiolinisten Johannes Hellweg, studenten Sondre Sæter som finner ut at han vil skrive en slags retrospektiv dagbok over alle dagene i sitt liv, fysikeren Arvid Pettersen som går andre veien og fjerner alle deler av sitt liv ved å bruke tiden på å kun sitte på en stol og meditere og den utro advokaten Anna Dahl som er på hemmelige eventyr. Alle disse personene opplever kriser i livene sine, og bruker musikken som en måte å avreagere eller takle dette på.

Personskiftene skjer oftere og oftere gjennom boka og de siste sidene kommer skiftene så tett at en ikke kan skille helt hvem som er hvem. Og det er kanskje poenget?

Boka har et utpreget musikalsk motiv og det brukes en del plass på beskrivelse av klassisk musikk. Jeg synes dette var interessant. Selv vil jeg gjerne like klassisk musikk, men har ikke helt funnet min vei inn i det, synes det blir kjedelig nokså fort. Jeg tror det er fordi jeg mangler musikalske begreper (her tenker jeg ikke nødvendigvis på verbale begreper) og jeg vet liksom ikke hva jeg skal lytte etter. Jeg har ingen knagger til slik musikk, jeg får liksom ikke fatt på den, den glir unna og jeg slår av. Eivind Buene mangler overhode ikke musikalske begreper og han får også til å beskrive musikken i ord på en slik måte at jeg får lyst til å virkelig sette meg inn i den klassiske musikkens verden. Synes det er godt gjort!

Noen av personene har en del merkelige påfunn, men jeg syntes det var interessant, selv om ikke alt er like troverdig. Likte nok best å lese om de to mest musikalske personene, det virker som at Buene har hatt mest å komme med innenfor dette feltet. Det er jo ikke så rart, litt googling forteller meg at han er en lovende ung komponist. Anna Dahl er vel mest en klisje egentlig - det eneste vi egentlig får vite om henne er at hun er en utro advokat - hun kunne godt vært gjort mer kompleks. Så det er litt ujevnt, men absolutt lesverdig etter min mening.

mandag 19. april 2010

Å bygge bibliotek

Vi er i gang med å planlegge bygging av nytt hus og siden min mann får en hel kjelleretasje til hjemmekino og diverse så får jeg eget bibliotek. Jeg har tenkt at det skal være et sted å ha alle bøkene, men at det også skal være en "kosekrok" der man kan sitte og lese bøker, og en skrivestue.

Helst ville jeg hatt et rom med store vinduer uti skogen, helt skjermet og helt fredelig, men akkurat det blir litt vanskelig all den tid tomten ligger i et boligområde. Vi bruker arkitekt til å få tegnet det slik vi vil ha det, så vi har muligheter til å spesialtilpasse huset til våre ønsker istedet for å bruke ferdige løsninger. Men jeg har jo ikke laget noe bibliotek før, så jeg vet ikke så mye om hva som er lurt.

Nå har vi vært gjennom to runder med plantegninger hos arkitekten og dette er er altså andre versjon. Her er biblioteket plassert midt i huset (ikke særlig skjermet, men i allefall lett tilgjengelig?), det er glassvinduer i front mot en uteplass (vi må ha den uteplassen, men det er jo ikke så koselig å se ut på den fra biblioteket kanskje?). Størrelsen tror jeg er helt grei. Det kan også være ulike løsninger før dører eller åpning ut mot stue og hall/gang. Det som jeg er litt usikker på er takhøyden. Arkitekten har tegnet huset sånn at det skal være mye lys som kommer inn midten av i huset, og at det skal være litt "storslått" når man kommer inn hovedinngangen. Da skal man helst kunne se litt gjennom huset og det skal være mye lys som kommer inn ovenfra også. Han har derfor tenkt at det skal være åpent opp til taket i plan 2 i halve biblioteket, og at det der oppe skal være glass helt til taket rundt hele. I den andre halvparten av biblioteket blir det vanlig takhøyde og litt lunere. Jeg tror det blir veldig lyst og fint, men blir det koselig og avskjermet? Det skal forresten også være lyddempende takplater som gir god akustikk, og de mente at de kunne garantere at akustikken ble like bra som i et vanlig rom. Siden jeg er hørselshemmet er den biten viktig for meg.

Her er noen tegninger:

Plan 1:














Plan 2:














Det er kanskje lettere å se i 3d-versjonene:

Plan 1:



















Plan 2
















(Resten av tegningene finnes på byggebloggen.)

Jeg tar veldig gjerne innspill og råd - hva bør man tenke på når man skal bygge bibliotek/skrivestue? Noen som har et? Eller noen som drømmer om et?

mandag 5. april 2010

Helene Guåker: Kjør!

Denne boka har jeg fått gratis av bokbloggturneen. Fra før har Monica blogget om den, og i morgen er det Myldretid som skal blogge om den.

Helene Guåker hørte jeg om første gang i Bokprogrammet på NRK. Da hadde Hans Olav Brenner tatt henne med til en veteranbil, jeg tror det var av nettopp den bilen som spiller en rolle i denne boka - en rød Chevelle Big Block SS. Er det Chevrolet tro? Ikke vet jeg, jeg har ikke peiling. I dette bokprogrammet tok forfatteren helt av på å få sitte i denne bilen og få lov å starte den. Hun var veldig søt og jeg synes at engasjerte mennesker er sjarmerende uansett hva det er de er interessert i. Men jeg må si som Hans Olav Brenner gjorde i programmet "Jeg skjønner det ikke."

Og det var i grunnen utgangspunktet da jeg fikk denne boka i hendene. Hæ, en bilbok, det er vel ikke noe for meg? Jeg kan knapt frem og bak på en bil, og det er bare noen uker siden jeg klarte å rygge bilen inn i en stillestående murvegg i vår egen garasje... Boka hadde jeg skrevet meg opp på liste for å bokblogge om, men i farten kom jeg ikke på hvorfor jeg hadde gjort det.

Jeg ble heller ikke så veldig entusiastisk da jeg også så at boka var skrevet på "innlandsnorsk", det vil si et ganske breitt østlandsk a la Prøysen, med mye a-endelser, ord som "hu" istedet for hun, "mi" istedet for min og "åffer" istedet for hvorfor. Sånt er slitsomt å lese synes jeg.

Uansett, jeg fikk gi den en sjanse! Boka begynner med at den bilgale hovedpersonene Marianne (som jeg på tross av navnet altså slet med å identifisere meg med) ligger på sykehuset etter å ha kræsjet med drømmebilen sin. Hun var gravid da hun kræsjet, men hun er mer opptatt av hvordan det gikk med bilen enn med babyen. Hun har besøk av kjæresten, som det har vært mye frem og tilbake med, og foreldrene og broren sin. Etterhvert kommer hun hjem fra sykehuset og det som driver historien fremover er "Hvorfor kræsjet Marianne drømmebilen sin? Hun er jo en god sjåfør og hun elsket jo den bilen?" Historien hopper frem og tilbake i tid, og etterhvert får vi vite mer om bakgrunnen som det som skjedde. Språket i boka er ikke så verst, når en bare kommer over innlandsmålet og kommer inn i den måten å lese på. Og boka var ikke kjedelig eller treig heller, jeg leste den kjapt ut på en kveld.

Det er en del fokus på det overraskende i det at en jente er å interessert i og kan så mye om biler. Synes det kunne blitt gjort mer implisitt og ikke så overtydelig. Men jeg liker at det handler om en jente. Hadde det vært om en gutt så hadde det ikke vært like interessant. Kanskje det hadde vært mer interessant for rånere og veteranbilentusiaster kanskje? Leser rånere og veteranbilentusiaster i det hele tatt bøker? Min snart to år gamle sønn ville i allefall ha elsket temaet om han hadde kunnet lese, og har allerede kastet seg over boka/omslaget med bilde av den tøffe bilen.

Heldigvis (for min del, i allefall) er det ikke bare biler det handler om etterhvert, og boka tok seg opp etterhvert. Likevel er jeg ikke helt overbevist altså. Jeg tror det kanskje ble litt for enkelt. Det er ikke så veldig mye å lure på her, og temaene som tas opp var bare sånn halvveis interessante synes jeg. Så jeg tror jeg vil si "tja" til denne boka og jeg tror at forfatteren kommer med enda bedre bøker senere.

lørdag 20. mars 2010

Brynjulf Jung Tjønn: Lyden av noen som dør

Det har blitt mye smålesing i det siste, og da passer det godt med en liten tynn flis av en bok som Lyden av noen som dør av Brynjulf Jung Tjønn. Dette er en dramatisk liten skrekkhistorie om Clemence, som jobber på en bensinstasjon. Han bor på familiegården sammen med faren og moren. Og som tittelen antyder, det er noen som dør i denne historien. Andre tragiske ting skjer også, og vi får ikke hele forklaringen i hendene og må tenke selv. Slutten ga i allefall meg en liten overraskelse også.

Tjønn har her kombinert nynorsk poetisk språk med sosialrealisme og til en viss grad også skrekksjangeren. Litt snålt, men det fungerer godt.

I denne boka er det mye som skjer mellom linjene, og jeg er fortsatt ikke helt sikkert på om jeg skjønte alt fremdeles. Bør vel egentlig lese den en gang til, men så mye fenget i grunnen historien ikke. Jeg er vel litt enkel og vil ha litt gjenkjennelse og ny innsikt av en bok, og det fikk jeg ikke her. Når det er sagt, boka anbefales!

To ikke fullførte bøker

Har hatt to bøker liggende en stund, som jeg aldri fikk helt fatt på. Det er skikkelig kjedelig å presse seg til å lese noe man ikke klarer å være interessert i. Jeg får nesten dårlig samvittighet på bøkenes vegne, og ikke kan jeg lese noe jeg har mer lyst til heller synes jeg. Helt til jeg offisielt gir dem opp. Denne gangen gjaldt det Carole Martinez' Det broderte hjertet, som jeg har fått av Aschehoug for å blogge om. Denne leste jeg til rundt side 100 av, og da jeg ikke var inne i historien da men fortsatt sleit med den uten å få noe ut av det så ga jeg opp. Jeg vet ikke en gang om jeg er i stand ti å gi noe referat fra disse første hundre sidene. Det var noe med en boks som man ikke kunne åpne, en mor som gjerne ville åpne den og når det var på tide å åpne den var det et syskrin inni. Og av den kan man sy et brodert hjerte av antar jeg... Ja jeg vet ikke. Dette fenget ikke meg.

Den andre boka kommer jeg nok til å gi en sjanse til ved en senere anledning. Det er The story of Edgar Sawtelle av David Wroblewski. Jeg liker den egentlig godt, men den føltes litt tung å lese akkurat nå. Kanskje er det fordi den er på engelsk og jeg ikke er i humør til å lese engelsk akkurat nå, eller kanskje er det fordi jeg ikke har fått ro på meg til å konsentrere meg om den. Det kan godt være det. Boka handler om en familie som driver hundeoppdrett og spesielt en av barna, Edgar. Nå når jeg sitter og kikker på den får jeg lyst til å lese mer av den, men jeg trenger nok en kveld eller litt større chunk av tid på en gang for å klare å komme inn i den. I det siste har det blitt for mye smålesing og kun 15 min før leggetid til det, dessverre.

onsdag 3. mars 2010

Marianne Mjaaland: 13. uke

13. uke handler om Vera, nyansatt lege på kvinneklinikken, og hvordan hun strever med jobben og familielivet sitt.

Det er mye drama i denne boka. Det er Stine som kommer inn for abort men som egentlig er over grensa (15.-16 uker på vei), det er moren hennes Helenas historie, det er hun som får tatt et tidlig keisersnitt, det er den barnløse Frids historie, det er Veras egen historie med fødte og ufødte barn, det er Vera og legemannen Axels problemer og hans utenomekteskapelige eskepader. Det er to dødsfall som Vera og Axel står ansvarlige for. Det er profesjonskamp, legeetikk og hverdagsliv som skal gå opp og det er problemer med sønnen deres.

Det er faktisk FOR mye drama og det blir for lite fokus på hver av tingene. Hvert av disse temaene kunne jo vært en bok i seg selv. Dette gjør at det blir mye forklaring av hvordan ting er, mye backstory som må inn i historien, og det gjør at historien lugger litt og blir litt tung og treg. Det minner meg litt om bøker om skriving som jeg har lest der det foreslås at om man føler at historien begynner å miste oppdrift skal en kaste nye problemer på hovedpersonene sine. Send inn en mann med pistol liksom (eller lignende). Her mener jeg at forfatteren godt kunne ha latt være å påføre de stakkars menneskene enda mer problemer og gitt leserene litt rom til å puste og fordøye det som skjer. Man blir jo ikke særlig mye klokere av at noen stakkars personer får masse problemer og må forfatteren bruke masse sider på å forklare etterpå. Det blir helt kaos til slutt med alt sammen, og det er ikke spesielt vellykket synes jeg.

Men en ting fikk jeg ut av boka - og siden forfatteren selv er lege og kjenner miljøet så regner jeg med at hun vet hva hun snakker om - hvis et er sånn det er, så er jeg veldig glad for at jeg ikke er lege.

tirsdag 2. mars 2010

Maria Parr: Tonje Glimmerdal

Etter at det var så mye oppstyr om Maria Parrs Tonje Glimmerdal tidligere i år og den fikk diverse priser etc, så ble jeg også nysgjerrig på denne, på tross av at det er en barnebok som ikke passer til mine barn før om noen år (mine er snart 2 og 3 år).

Tonje Glimmerdal handler om en ti år gammel jente som bor i en dal der det ikke finnes andre barn enn henne, så hennes bestevenn er gamle og ofte sure Gunnvald på 74 år. De to tester ut ulike rattkjelkekonstruksjoner og krangler med den sure campingplasseieren som hater barn. En dag havner Gunnvald på sykehus på grunn av lårhalsbrudd. Han tror at han skal dø og overlater til Tonje og sende et brev til en mystisk A. Zimmerman. Det finnes nemlig en forklaring på hvorfor Gunnvald er så sur, og jeg skal ikke røpe mer enn at historien om Heidi av Johanna Spyri blir resirkulert og brukt på nytt. Jeg synes det fungere godt og det gir historien en mening utover det mer festlige "gæren jente i dalen" som motivet ellers er.

Stilen minner ellers om Astrid Lindgrens, med en nynorsk vri med enkelte artige metaforer og nye ord laget for anledningen. Språket er lekent og tar barn på alvor.

Denne gleder jeg meg til å lese sammen med barna mine når de blir litt større, selv om det ikke faller meg veldig naturlig å lese nynorsk høyt. Jeg lurer på om det må bli spontanoversetting til østlandsk, men på den måten mister en jo noe av poesien og snerten i det som skrives også.

mandag 1. mars 2010

Karl Ove Knausgård: Min kamp 4

I Knausgårds fjerde bok om sine kamper, er han en 16-18 år gammel gutt som kjemper for å bli voksen. Han har reist til Nord-Norge for å være lærer på en fådelt skole der han er lærer for elever slutten av barneskolen/ungdomsskolen. Han er bare et par år eldre enn de eldste elevene sine, og jeg tenker at de må være ganske desperate etter lærere der oppe i nord. Men det virker som om den biten går ganske greit. Knausgårds mål var jo heller ikke å bli lærer, men å bruke tiden og freden han regnet med å få der oppe til å skrive. Han er ganske ambisiøs og modig (og har en anelse forhøyet selvtillit muligens?) som allerede som 18 åring tar sats, sier at han skal bli forfatter og faktisk gjør noe for å bli det også. Nå fikk han jo også rett, ingen kan si at han ikke har lykkes som forfatter.

Ellers blir han kjent med lokalbefolkningen der oppe og særlig de andre vikarlærerne, elevene og noen på hans egen alder som bor på et større sted i nærheten (tror de måtte reise bort for å gå på videregående). Det er også et ganske langt tilbakeblikk på tiden han gikk på videregående. Vi får vite mer om hans forhold til moren og litt mer om faren.

Men ellers så handler det mye om å få seg noe. Mulig at gutter i 16-18 årsalderen er sånn. På en måte er jeg glad ikke jeg hadde mer befatning med gutter da jeg var på den alderen enn jeg hadde (sånt kom først senere for meg), for mine romantiske drømmer kunne fort gått i knas om jeg skjønte at det eneste de tenkte på faktisk var sex. Greit at det er en klisje, men etter som årene har gått har jeg skjønt at det faktisk er sant, mer eller mindre.

Knausgård er bemerkelsesverdig populær, og det mangler ikke på tilbud fra jenter verken på videregående eller i Nord-Norge. Sånn sett er han heldig, men han får det jo ikke til likevel. Det blir mye tidlige sædavganger, litt mye for en bok kanskje, men jeg kan tenke meg at livet hans ble preget av dette og at dette problemet tok plass i hans bevissthet på denne tiden. På den annen side står det at han aner at problemet kan avhjelpes om han bare tar saken i egne hender (bokstavelig talt), men at dette var utenkelig. Og det er her jeg detter litt av. Hvorfor var det det? Greit at det var mer tabu før, men jeg trodde ærlig talt tenåringsgutter ga blaffen i sånne tabuer. Jeg lurer på om dette kan ha vært noe faren har sagt noe om eller antydet, i allefall blir Knausgård dypt sjokkert når han finner kassevis med pornoblader etter faren. Dette skjønner jeg lite av, for jeg er ganske sikker på at onani ville gjort livet lettere som tenåringsgutt og overivrig seksuell debutant.

Sånn sammenlignet med de andre bøkene så er det ikke lenger like fantastisk med Knausgård synes jeg, men nå er jeg jo godt vant med de andre bøkene. Det blir litt mye pubertale sexproblemer her, men på den annen side, om Knausgård skulle skrive om livet sitt og dette tok en viktig plass i denne fasen av livet ville det jo blitt feil og latt være å skrive om det også. Jeg kjøper i allefall historien som en del av en manns liv, og er glad for å få følge livshistorien hans videre.

Jeg synes i det hele tatt at livshistorier og hvordan folk ser på sine egne liv og forteller om dem er utrolig interessant, og er i grunnen takknemlig for at noen vil dere. Det spiller nesten ikke rolle hvem det er egentlig, bare vedkommende er ærlig, og det opplever jeg at Knausgård er. Men Knausgård er jo ikke først ute med å skrive om livet sitt, er det noen som har lest andre gode selvbiografiske verk som ligner litt på dette? Jeg har lest Tove Ditlevsens bøker, og de likte jeg også godt husker jeg. Jeg tar gjerne i mot tips på andre. Jeg tror at historier om en selv skrevet av en selv har en god sjanse til å være ekte, inderlig og kanskje lære andre noe om livet slik det faktisk er. Og jeg er i grunnen mer interessert i hverdagsmennesker enn i krigshelter og kjendiser. Bare de er flinke til å skrive.

Denne boka minner ikke bare litt om både Agnar Mykles bok, var det Lasso rundt fru Luna tro, der Ask reiser til Nord-Norge for å være lærer og lengter etter kvinner, og også om Knausgårds debutroman Ute av verden. Han har på en måte skrevet om noe av det samme før, og det er ikke vanskelig å se hvor han fant motivet for denne romanen. Han skriver jo om seg selv, bare i en mer ekstrem versjon. Hva kunne ha skjedd, dersom han virkelig innledet noe med den sjarmerende 13 år gamle jenta? Han har jo også skrevet inn deler av sine foreldres historier i den boka. Jeg husker det var en lang bifortelling om foreldrene til Henrik Vankel i den boka, men ikke helt hva de gikk i. Jeg får lyst til å lese de første to bøkene hans igjen. En kan jo helt sikkert analysere Knausgård og komme til bunns i hva det egentlig handler om for denne fyren utfra bøkene hans.

Mot slutten av Min Kamp 4 får Knausgård vite at han har fått plass på det første kullet med studenter på Skrivekunstakademiet i Bergen, og det blir spennende å lese om studenttiden, regner med at det blir neste bind.