Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke

Gunnhild Øyehaug sin Vente, blinke hadde jeg ventet i evigheter på å få lese. Jeg tenkte jeg skulle vente (og blinke?) til den kom i paperbackversjon, men så kom den jo aaldri. Hadde nok ventet fremdeles om jeg ikke kom over et salg på Norli midt på torgallmenningen der de solgte en god del av fjorårets romaner til halv pris (veldig lurt salg forresten, de blir vel ikke kvitt de dyre bøkene når de snart kommer i paperback uansett). Kjøpte den altså med meg og gledet meg til å lese. Den fikk jo veldig gode kritikker og jeg syntes den virket spennende. Meen jeg ble skuffet. Kom liksom aldri skikkelig i gang med boka. Det ble litt for rotete og surrete mellom ulike folk som jeg ikke klarte å engasjere meg i. Jeg ble ikke fenget, dessverre. Når jeg ikke kommer ordentlig inn i bøker så kan jeg oftest se at jeg samtidig ikke har fått lange lesestrekk med boka. Da har det blitt mange korte avbrutte leseøkter og det gjør at det blir vanskelig å huske og følge med underveis. På den ene siden kan en liksom skylde på at diverse omstendigheter har gjort det vanskelig for boka å bli likt, men samtidig - om boka virkelig hadde vært fengende så hadde jeg vel klart å ordne meg litt lengre leseøkter? Jeg er likevel litt lei meg for at jeg ikke kom skikkelig inn i denne boka, jeg ville virkelig like den. Og jeg klarte ikke en gang å fullføre den.