Tomas Espedal: Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv)

Det er mange som liker Tomas Espedal her i bloggeland og jeg har også lest diverse avisintervjuer med han der han er invitert med på gåturer for å snakke om bøkene sine. Derfor har jeg vært nysgjerrig på han en stund. Og nå har jeg lest denne boka om å gå, som regnes som Espedals gjennombruddsbok.

Her finner Espedal ut at han ikke har noe yrke, så han vil bli vandringsmann, og så legger han ut på en lang gåtur, delvis alene og delvis sammen med en kamerat. Han går både i Norge (ut av Bergen og nordover), i Tyskland og Hellas (og kanskje flere steder også, jeg gikk litt i surr). Mens han går tenker han på andre klassiske poeter og forfattere som har likt å gå, og han filosoferer litt omkring det å gå.

Premisset for hele fortellingen er at man tenker så godt når man går. Jeg vet ikke jeg altså. Tomas Espedal gjør kanskje det, jeg gjør det ikke. Det er hyggelig å gå sammen med noen, og det er ok å gå mens man hører på musikk eller podcast av noe slag, men å bare gå helt alene er kjedelig. Jeg tenker ikke spesielt godt når jeg går og det er kanskje derfor denne boka ikke helt passet meg, jeg godtar liksom ikke premisset og jeg kjenner meg ikke igjen i dette. Og så synes jeg det ble litt vel mye namedropping av diverse gamle filosofer og poeter, jeg er bare sånn måtelig interessert. Og det gjelder vel egentlig hele boka også.

Men jeg ser at han skriver godt, og boka er jo ikke dårlig heller. Den er litt som den siste boka til Fløgstad er for meg. Jeg ser at den er god, men den traff ikke meg.