Trude Marstein: Ingenting å angre på

Jeg tar en pause fra en krangel om kaffe i min manns tastatur, og skriver heller en liten anmeldelse av Trude Marsteins "Ingenting å angre på". Denne boka handler om Vegard og Heidi, et par i slutten av trettiårene. De har tre barn sammen, på 5, 8 og 12 år. Den verste småbarnstiden er over, men de ser ikke helt ut til å ha funnet tilbake til hverandre. Det er juni, og de skal på ferie på hytta. Heidi har bedt seg fri et døgn, hun sier hun må gjøre ferdig et regnskap på jobben. Vegard tar med seg jentene opp på hytta alene, så skal Heidi komme etter med toget.

Men Heidi skal ikke gjøre noe regnskap, hun skal treffe elskeren sin. De to drikker seg fulle, går ut og spiser og har sex på hotellrom, alt mens Heidi tenker på barna og på Vegard. Hun mener at hun virkelig trenger denne elskeren, alt har blitt surt og vanskelig med Vegard, selv om han i utgangspunktet var en god mann.

Vegard på sin side har det travelt og er sliten sammen med barna som krever noe av han nærmest konstant. Han venter på at Heidi skal komme, så han kan få litt avlastning, og skifter mellom å ønske at de to skal ha det bra sammen, og å smådrømme litt om ei på jobben.

Det er skrevet på en hyperrealistisk måte, der det er mye å kjenne seg igjen i for en småbarnsforelder. Kjæresten er kanskje ikke like spennende og ting glir ikke på samme måte lenger, hverdagen har tatt oss og bombarderer oss med ungehyl, kaffesøl og klesvask. Nå har ikke jeg vært utro (og ikke skal jeg det heller, så det er sagt), men beskrivelsen av hvordan dette er virker også troverdig. Greit at Heidi i boka har vært utro og vist meg hvordan det er, så slipper jeg å lure på om det er noen løsning (i den grad jeg egentlig lurte på det fra før).

Det er små snutter på fra en halv side til noen få sider fra hver av Vegards og Heidis perspektiver, og dette synes jeg fungerer godt. Men bokas midterste del blir litt stillestående, det skjer liksom ikke noe mer enn det gjorde fra starten, det er bare Vegard som er med ungene og Heidi som er med elskeren og tenker variasjoner av de samme tankene.

Men Marstein skriver steinbra og gode observasjoner og beskrivelser kommer på rekke og rad. Feks kjenner jeg meg veldig igjen i den følelsen av at "Det skriker av manglende søvn inni henne." Jeg likte også slutten, der skjer det faktisk flere ting, både med Vegard og Heidi, og det gir boka en liten oppsving etter den noe stillestående midtdelen.

Nå skal jeg snart begynne på Karl Ove Knausgårds kamp nr 2, og etter hva jeg forstår handler den også om småbarnsforelderlivets kjas og mas... Jeg kan visst bare ikke få nok av det, ser det ut til.