onsdag 30. desember 2009

Leseåret 2009

I 2009 leste jeg disse 60 bøkene:

Stanley Siegel: Pasienten som kurerte terapeuten sin

Merete Morken Andersen: Skriveboka

Sigurd Stubsjøen: Tenk deg slank

Torkil Damhaug: Se meg Medusa

Selma Lønning Aarø: Venstre hånd over høyre skulder

Jon Fosse: Morgon og kveld

Vikas Swarup: Gutten som hadde svar på alt

Ellen og Heidi Linde: Resten av livet

Catharina Jacobsen og Ketil Bjørnstad: Historier om sårbarhet

Pat Conroy: The prince of tides

Stephanie Meyer: Twilight

Stephanie Meyer: New moon og Eclipse

Cathrine Grøndahl: Jeg satte mitt barn til verden

Hege Susanne Bergan: Jeg sier hele tiden ting som kjærlighet

Olav Gunnar Ballo: Kaja 1988-2008

Marta Norheim: Røff guide til samtidslitteraturen

Simon Stranger: Mnem

Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke

Torun Lian: Undrene i vår familie

John Ajvide Lindqvist: Menneskehavn

Kristine Tofte: Song for Eirabu

Simon Stranger: Den veven av hendelser vi kaller verden

Pushwagners soft city

Nikolaj Frobenius: Jeg skal vise dere frykten

Guro Øiestad: Selvfølelsen

Åsa Nilsonne: Hvem bestemmer i ditt liv?

Anna Kåver: Å leve et liv, ikke vinne en krig

Anna Kåver og Åsa Nilsonne: Å leve livet sammen

Helene Uri: Den rettferdige

Tove Nilsen: Skrivefest

John Ajvide Lindqvist: La den rette komme inn

Kjersti Kollbotn: Eg er mamma. Eg skal vere god

Stephen King: On writing

Bernhard Schlink: Høytleseren

Lars Saabye Christensen: Visning

James Bell: Plot & structure

Siri Hustvedt: Når du ser meg

Kjartan Fløgstad: Grense Jakobselv

Bernard Beckett: Genesis

Stephenie Meyer: Breaking dawn

Joan Didion: De magiske tankers år

Sara Johnsen: White man

Karl Ove Knausgård: Min kamp 1

Gregory David Roberts: Shantaram

Tore Renberg: Pixley Mapogo

Jurgen Wolff: Your writing coach

Gloria Kempton: Dialogue

Audrey Niffenegger: Her fearful symmetry

Trude Marstein: Ingenting å angre på

Karl Ove Knausgård: Min kamp 2

Knut Nærum: Sitt ned og hold kjeft

Kjetil S. Østli: Politi & røver

Tomas Espedal: Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv)

Siri M. Kvamme: Vinterhjerte

Olaug Nilssen: Nesten frelst av Sigvart Dagsland

Karl Ove Knausgård: Min kamp 3

Kristopher Schau: På vegne av venner

Ben Goldacre: Bad science

Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv

Johan Harstad: Darlah. 172 timer på månen


Årets favoritter:
Merethe Morken Andersen: Skriveboka

Karl Ove Knausgårds bøker

Simon Stranger: Mnem

Gregory David Roberts: Shantaram

Audrey Niffenegger: Her fearful symmetry

Kjetil S. Østli: Politi og røver

Trude Marstein: Ingenting å angre på

Kristine Tofte: Song for Eirabu


Årets nedturer (for min del):

Tore Renberg: Pixley Mapogo

Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv

Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke

Nikolaj Frobenius: Jeg skal vise dere frykten

Kjartan Fløgstad: Grense Jakobselv


Sukk alle nedturene er kritikerroste bøker jeg liksom aldri fikk fatt på. Jeg sørger ennå over at jeg ikke likte disse (kanskje med unntak av Renbergs).

tirsdag 29. desember 2009

Johan Harstad: Darlah. 172 timer på månen

Dette blir dagens femte og siste bokomtale-innlegg fra meg tror jeg... Johan Harstad er en av forfatterne jeg følger og må ha med meg alle bøkene fra. Likte godt både den om Buzz Aldrin som ble borte i mylderet og den om Albert Åberg som voksen (Hässelby).

Her er Harstad tilbake på månen når han skriver en ungdomsbok der tre "heldige" ungdommer blir trukket ut til å være med på måneferd for å bebo en fast romstasjon der oppe noen uker. Det er imidlertid skumle hemmeligheter om hva som har skjedd der oppe tidligere, og vi får diverse hint og halve forklaringer som gjør i allefall meg veldig nysgjerrig allerede i starten. Hvorfor heter for eksempel romstasjonen Darlah 2? Hva skjedde med Darlah 1?

Dette er tydelig en ungdomsbok, det er på en måte litt enkle personer og det er plotet som driver boken fremover. Men det gjør det til gjengjeld skikkelig, så boka er veldig spennende og ikke så enkel å legge fra seg! Skikkelig skummel blir den også synes jeg, selv om jeg ikke er blant dem som er veldig fascinert av science fiction/star wars/trek. Ofte synes jeg det blir for dumt, og det synes jeg i ettertid egentlig om denne også, men da jeg leste den var jeg helt inne i boka og syntes alt virket realistisk nok. Boka er altså god underholdning med et snedig og skummelt plot. Passer godt både for ungdom og for mange voksne!

Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv

Blir mange innlegg på en dag nå! Sånn går det når jeg plutselig hadde tid etter en travel desember...

Det er mange som liker Per Petterson og både "Jeg forbanner tidens elv" og "Ut å stjæle hester" har vært veldig populære bøker både blant kritikere og folk flest så langt jeg har forstått. Begge har i allefall vunnet diverse priser osv. Jeg forsøkte meg på Ut å stjæle hester en gang, men likte den ikke noe særlig. Husker ikke om jeg fullførte. Det var noe med menn på en gård eller i naturen. De var lavmælte og det var kjedelig. Det er det samme i denne, synes jeg. Det er bare lavmælt babbel og jeg blir ikke bergtatt eller engasjert. De får styre på, jeg driter i dem, liksom. På tross av at mange liker han så tror jeg at jeg gir opp denne fyren nå altså. Skulle gjerne ha likt han, men jeg får ikke noe ut av bøkene hans. Synd, for jeg har enda en av hans bøker liggende. Til Sibir, tror jeg det var. Sukk, jeg orker ikke prøve meg på den med det første...

Ben Goldacre: Bad science

Bad science av Ben Goldacre ble jeg anbefalt av noen på jobben som en populærvitenskapelig bok om hvordan god (og dårlig) forskning foregår. Jeg er altså forsker så det meste av dette visste jeg i grunnen fra før.

Men det var interessant å se hvordan Goldacre har tatt seg tid til å gå gjennom hvordan for eksempel alternative "medisinere" argumenterer og (mis-)bruker forskning i sin markedsføring av antioksidanter, spesielle vitaminer eller urter. Her finnes også historien bak hvorfor mange er redde for MMR-vaksinen, han har skrevet litt om hvordan forskning presenteres i media. For den som har bekjente som er tilhengere av alternative former for kosthold, piller og andre helseråd finnes det mange argumenter å pugge her.

Han går også inn på hvordan alternativ medisin kan være farlig, fordi det kan hindre folk fra å søke skikkelig behandling som har dokumenterte effekter, og fordi folk tar medisiner/naturmidler som har effekter som ikke er forsket nok på slik at en ikke vet om de har noen effekt eller om de faktisk kan ha negative effekter. En periode tilrådet de ekstra kalsium til alle kvinner, fordi det skulle forhindre lårhalsbrudd (som skjer spesielt hyppig her til lands i forhold til mange andre steder). Det viser seg nemlig at å spise ekstra kalsium fører til færre lårhalsbrudd. Og kanskje kunne forskningen stoppet der og alle burde ha knasket kalsium til krampa tok dem? Men det er ikke så enkelt. Økt kalsium fører til færre lårhalsbrudd, men det fører også til flere hjerteinfarkt. Og av de to tror jeg faktisk at jeg ville valgt lårhalsbrudd altså. Goldacre viser også for eksempel til forskning som viser at antioksidanter, som noen mener skal være så bra i ubegrensede mengder, faktisk har negative effekter i store doser. Nå viser det seg at også folat, som blir anbefalt til vordende mødre i tiden før og etter unnfangelse av et barn, kan ha negative effekter (økt kreftfare).

Her trengs mer forskning som man sier, men inntil videre bør vi være forsiktige med å kjøre på med alt mulig, inntil folk som burde ha greie på det (og da snakker jeg om internasjonale/nasjonale eksperter som feks WHO, Helsedirektoratet eller Folkehelseinstituttet) faktisk anbefaler noe. Jeg stoler på at disse har vurdert informasjonen som er tilgjengelig og gir de beste rådene som kan gis. Må forresten også nevne The Cochrane library, som gir systematisk og forskningsbasert informasjon basert på all kunnskap tilgjengelig, der informasjonen har blitt vurdert og vektet etter kvalitet på studie, om hva som faktisk virker når det gjelder helseråd. Jeg synes enda de har litt å hente på å gjøre konklusjonene sine tilgjengelige for alle. Det er tildels litt vanskelig å finne frem til for den som ikke er vant til å søke i databaser. Men her finnes det altså, det man kan stole på når det gjelder hva som virker mot hva.

Vi kan nemlig ikke bare tulle rundt med alle slags stoffer, og ting er ikke nødvendigvis ufarlige bare fordi de er naturlige eller kommer fra urter. Radioaktivitet finnes i naturlige stoffer! Nye revolusjonerende vitaminer er ikke nødvendigvis like bra for alle heller. Det er mulig de er det, men det vet vi ikke før de er forsket på! Og da må forskningen være av god kvalitet der de som betaler for studiet ikke har økonomiske interesser i feks at den og den pilla skal vise seg å være effektiv. Legemiddelindustrien er ikke enkel å organisere, og det er i allefall ikke enkelt for den jevne mann å finne ut av hvem man skal stole på når autoritære personer med vitenskapelig-lignende titler og talemåter proklamerer at her er mirakelpilla eller dietten. Denne boka prøver å gi folk den informasjonen og verktøyene de trenger for å kunne vurdere hva som er verdt å tro på og ikke. Jeg synes han har skrevet en lettfattelig bok, men for noen norske lesere kan det være et problem at den er på engelsk. Jeg håper den blir oversatt til norsk!

Visste du forresten at blå sukkerpiller er mer avslappende enn røde? Og at to sukkerpiller virker bedre enn to? Boka beskriver også hvordan sosiale og kulturelle forventninger former den farmakologiske industrien både for tradisjonelle og alternative medisiner. Placebo er reellt, og jeg må si meg enig når Goldacre sier når man har prøvd tradisjonell medisin og ikke opplevd noen endring, at legevitenskapen ikke kommer så langt med de plagene man han, er det kanskje ikke det verste som kan skje om man tar noen uvirksomme homeopatiske medisiner der i allefall placeboeffekten får en til å føle seg bedre. Hvis en klarer å tro på det etter å ha lest denne boka da...

Kristopher Schau: På vegne av venner

Egentlig så liker jeg ikke Kristopher Schau. Men det er litt oppsiktsvekkende at en jeg har sett på som kvalmende ubehøvlet, "metal" og übertøff, kommer ut med en bok om begravelser som kun får positive omtaler (jeg har i allefall ikke lest noen negative). Derfor ble jeg nysgjerrig på denne. Kanskje jeg har tatt feil når det gjelder Kristopher Schau? Vel, jeg kjenner jo ikke fyren, men han har jo flere sider enn det som vanligvis blir vist på TV. Det regnet jeg nesten med også.

Boka handler om Kristopher selv, som leser noen dødsannonser i avisen som er undertegnet med "På vegne av venner". Dette betyr at avdøde ikke har noen familie eller venner som står for begravelsen, men at det hele blir besørget kommunalt. Schau finner da ut at han skal gå på disse begravelsene som har ingen eller kun noen veldig få tilhørere for å følge disse ensomme sjelene det aller siste lille stykket. Et interessant utgangspunkt, som gjorde at jeg ble nysgjerrig. Hva kan man få ut av dette?

Det er mye styr. For det første må han få riktig informasjon om tid og sted, han må ha tid og anledning til å gå på disse begravelsene. I tillegg må det ikke være for mange "ekte" sørgende som kommer, da han ikke han som mediepersonlighet sitte der og samle info til boka liksom. Så det er en del frem og tilbake med dette, han går til kirken og snur i døra, venter mellom begravelser, drikker kaffe eller fryser. Ikke så veldig spennende egentlig. Så er han på noen begravelser, og der vurderer han hvordan presten har eller ikke har brukt tid på å finne noe informasjon om den døde som blir nevnt. Noen av de avdøde begynner han å like, andre synes han synd på, andre forblir han likegyldig til. Joa, men jeg blir liksom ikke klokere av dette.

Men han skriver ikke dårlig, det gjør han ikke. Faktisk skriver han overraskende bra. Og i utgangspunktet var ideen hans god. Men det er noe i mellom der, jeg føler at det ikke er nok innhold, han har ikke brukt ideen sin godt nok, rett og slett. Etter alle de positive omtalene jeg har lest ble jeg nok litt skuffet over denne.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 3

Selv om det har blitt skrevet lite her i det siste så har jeg faktisk lest en del. Skal prøve å få skrevet ferdig årets bokomtaler før året tar slutt.

Først ut er Karl Ove Knausgårds Min kamp 3. Den første boka handler mest om Knausgårds forhold til faren, nummer to mest om forholdet til kona og småbarnsfarlivet. Nummer tre handler mest om livet som barn og ungdom. Det handler om forholdt til barndomskamerater og skolevenner, der han sliter med å finne ut av de sosiale kodene. Han blir lett såret selv, men har også lett for å såre andre fordi han ikke ser at andre kan være like sårbare som han selv. Han er selvrettferdig og har alltid en misforstått "hjelpende" moralsk pekefinger klar til alle han mener måtte trenge det. Han leker i skogen, går på skolen, er med på fotball. Han får sine første barnekjærester. På tross av de til tider skeive sosiale antennene sine må jeg si at han er ganske populær der altså. Mer enn jeg noen var i allefall. Så jeg mistenker at boka er skrevet på en lett selvkritiserende måte som gjør at alt får et unødvendig negativt skjær over seg, og at det kanskje ikke egentlig var så ille som han følte og trodde selv? (ofte er det sånn)

Av og til blir denne boka litt som andre oppvekstskildringer (feks minner den meg litt om Tove Nilsens skyskrapertrilogi), andre ganger er den bedre enn det. Knausgård har noen beskrivelser av det å feks være i svømmehallen, eller det å få bruke vårsko for første gang etter vinteren som er veldig gode og originale, som gjør at jeg tenker jah, akkurat sånn er det. Og det er jo hovedgrunnen til at jeg liker bøkene hans. Knausgård klarer virkelig å beskrive livet sånn som det er, til tider. Langt fra perfekt. Man er både usympatisk og beregnende i blant, og noen mer enn andre (jeg kan ikke huske at jeg var/er like ille som Knausgård beskriver seg selv her i allefall...). Men av og til har livet sine gleder, men dog alltid med en bismak. For eksempel panikken når han har fått seg kjæreste og ikke aner hva han skal gjøre med henne.

Knausgård er nok kanskje litt vel skeptisk og negativ. Jeg kan finne på å være det samme selv, men når jeg leser bøkene hans så tenker jeg at huff, jeg er glad jeg ikke er Knausgård. Jeg skjønner han godt, men jeg er glad jeg ikke alltid tenker og handler som han. Andre ganger gjør jeg jo nettopp det. Kanskje er det noe å tenke over, at man kanskje ikke skal være like skeptisk og vanskelig hele tida? Kanskje man av og til bare skal drite i, som en venninne av meg pleide å si, og bare kjøre på og la seg begeistre? Jeg vet ikke.

Jeg er jo fan av Knausgård, og likte også denne boka godt. Men jeg tror kanskje at jeg ikke likte den like godt som 1 og 2. Men uansett er den veldig god altså, og vel verdt å lese. Selv om dette handler om Knausgårds liv handler dette også om mitt liv, i blant. Og det gjør den relevant og interessant å lese - samtidig som man reflekterer over eget forhold til de samme tingene.

fredag 4. desember 2009

Olaug Nilssen: Nesten frelst av Sigvart Dagsland

Jeg er en liten skapfan av Sigvart Dagsland. Ikke har jeg vært med i TenSing, ikke er jeg kristen og ikke hørte jeg Dagsland før jeg ble ganske voksen. Det er først de senere årene jeg har likt han, og jeg liker ikke alt han har gjort heller. Men jeg liker plata "Forandringer" og noen av de gamle sangene hans. Har også lest noe av Olaug Nilssen og selv om jeg ikke akkurat er frelst av henne sånn som jeg nok er av Knausgård så synes jeg hun er et friskt pust i den norske litteraturverdenen. Jeg syntes en kombinasjon av disse to hørtes spennende ut og det var det i grunnen også. Det er ikke noen vanlig biografi, men mer en slags samtalebok der disse to diskuterer. På baksiden står det at forfatteren synes at det er provoserende at Dagsland står for en så åpen kirke at alle får plass, selv de som ikke lever etter Jesu bud eller tror på Gud. Hun vil gjerne bli ordentlig frelst, men Dagsland vil ikke frelse henne. Han holder fast på at alle må finne sin vei, og at en ikke trenger å være "rettroende" for å være en skikkelig kristen.

Boka bærer preg av at de involverte menneskene vil veldig forskjellige ting. Dagsland og Nilssen er i allefall inne på samme spor når de vil henholdsvis være kirkekritisk, og bli frelst. Men så har de også en forlegger/redaktør å forholde seg til og han vil tydeligvis snuske rundt i Dagslands privatliv for å få tak på noen snacksye detaljer som kan selge bøkene. Det virker som om Nilssen spør det hun føler hun er nødt til (men egentlig synes hun det er pinlig) og at Dagsland gir det han føler han er nødt til. Jeg syns egentlig at boka spriker litt på grunn av dette.

Men det er tidvis interessante samtaler de har, og Nilssen skriver jo så godt og morsomt. Hun er jo veldig til stede i teksten og det synes jeg er fint. Blant annet analyserer hun flere av teksten hans, og det likte jeg godt. Flere biografer kan godt gjøre lignende ting der de er tilstede og reflekterer over det som kommer frem. Dette er jo egentlig i veldig liten grad en biografi. Man får ingen full oversikt over Dagslands barndom og utvikling etc, men det drypper litt her og der innimellom de motivene jeg allerede har nevnt. Jo, jeg likte boka, men syntes at forlaget kunne holdt seg unna, dette hadde blitt enda bedre om Olaug Nilssen fikk skrive om det hun synes var viktig synes jeg.