Geir Gulliksen: Tjuendedagen
Siri Hustvedt: The shaking woman or A history of my nerves
Axel Jensen: Epp
Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned
Elisabeth Gilbert: Committed
Einar O. Risa: M. Kanne & Søn 1889-1922
Einar O. Risa: M Kanne & Søn 1923 - 1943
Sofi Oksanen: Baby Jane
Emma Donoghue: Room
Disse har jeg lest siden sist jeg skrev her. Det er en broket samling med bøker, fra nokså høylitterært (Axel Jensen, Geir Gulliksen) til ganske ulitterært (Elisabeth Gilbert, Emma Donoghue). Jeg har i grunnen likt de fleste av disse godt, særlig Geir Gulliksens. Denne handler om et par som blir venn med en tredjeperson. Den var litt mystisk, så den fortjener absolutt en gjennomlesning til for å få den ordentlig under huden. Gaute Heivolls bok har jo fått så mye skryt og priser og jeg vet ikke hva, og jeg hadde høye forventninger til den. Den er helt ok å lese, men jeg syns ikke den holder hva den lover. Den handler om en (ekte) pyroman som herjet i en bygd i nærheten av Kristiansand på 70tallet. Jeg trodde den skulle gi oss en forklaring på hvorfor han var pyroman slik at vi skulle forstå han bedre. Det gjør den ikke, men så er kanskje det også et budskap - det er ikke alt vi kan forstå her i verden. Men hvorfor skal vi lese bøker da, om det ikke er for å få innsikt i nye verdensoppfatninger vi ikke forstår fra før? Nei, jeg ble skuffet over den altså.
En bok som gir et par nye tanker er Emma Donogues Room. Den finnes på norsk nå, og tittelen er ganske korrekt oversatt til "Rom". Denne boka handler om en gutt og hans mor som er stengt inne i et rom, og hvordan de lever der og etterhvert klarer å rømme. Fæl, men fascinerende historie, og jeg fikk noen ideer om hva det å alltid ha bodd i et rom gjør med ens virkelighetsoppfatning, både rent perseptuelt og begrepsmessig. Interessant, men ikke noen høyverdig litterær opplevelse akkurat.
Jeg har likt Sofi Oksanens to første bøker (på norsk) veldig godt, og gledet meg veldig til å lese Baby Jane også. Denne boka handler om det å være psykisk syk, og hvordan det er å være kjæreste med en med panikkangst. Paret i denne boka er lesbisk, men det i seg selv er ikke så veldig viktig for resten av boka. Boka er god, men ikke så god som de andre bøkene hennes, og jeg ville vel heller ha anbefalt Beate Grimsruds En dåre fri hvis man skal lese en bok om å være psykisk syk.
Einar O. Risas bøker er i en helt annen sjanger. Her er det slektshistorie og Stavangerhistorie som er greia, og det er i grunnen greit nok det altså. Ikke dumt, og jeg får litt assosiasjoner til den danske tv-serien Krøniken som gikk for noen år siden. Ikke dum den heller. Jeg er ikke så veldig opptatt av Stavangerhistorie, men tar gjerne en skikkelig slektshistorie i blant. Gjerne denne. Må nok leste nr 3 også.
Så er det Elisabeth Gilberts Committed. Her tar hun for seg hva som er poenget med ekteskapet - i en slags personlig halvveis historisk/sosiologisk form. Jeg likte den godt, faktisk!
Axel Jensens Epp likte jeg også på sin måte. Det er en fremdriftsroman om pensjonisten Epp som bor i en blokk sammen med tusenvis av andre med rare navn og snåle karrierer bak seg. Der bor de omtrent avsondret fra hverandre og har så lite innhold i livene sine at de minste tingene tar stor plass. Det er en dystopi, litt sånn "se hvor vi er på vei hen!". Jeg tror vel ikke på helt på det, jeg tror vi for meningsskapende vesener til at den leveformen virkelig ville tatt av. Jaja, men uansett interessant å lese, han har jo et poeng.
Den siste boka jeg har lest er Siri Hustvedts The shaking woman. Den minner litt om Elisabet Gilbert sin i at den tar et personlig perspektiv på et ganske faglitterært tema. Hustvedt opplevde å få noen mystiske skjelvinger da hun skulle holde foredrag, og boka handler om hennes jakt på forklaring og eventuell diagnose hos helsepersonell og bøker av ulike typer. Det er mye nevropsykologi her, og det interessant, selv om det ikke er mitt spesialtfelt. Men det er nok litt for spesielt interesserte dette, jeg har i allefall forståelse for at det ikke trenger å være kjempeinteressant å lese en person som har fått noen mystiske symptomer og så prøver å finne ut av hva det der. Ganske hverdagslig tema, i grunnen.
lørdag 21. mai 2011
lørdag 19. mars 2011
Fire populærvitenskapelige fagbøker
I vinter har jeg lest en del populærvitenskapelige bøker fra mitt fagfelt (eller i allefall i nærheten av det), og her er litt om dem:
John Gottman & Nan Silver: The seven principles for making marriage work
John Gottman er en av de store innenfor nyere familieterapi. Han har gjort en del forskning på hva som skiller par som holder sammen fra dem som ikke gjør det, og i motsetning til hva mange kanskje tror så er det ikke kranglehyppighet som er avgjørende. Med utgangspunkt i forskningen sin har han laget syv prinsipper som en bør følge: 1) Enhance your love maps, 2) Nurture your fondness and admiration, 3) Turn toward each other instead of away, 4) Let your partner influence you, 5) Solve your solveable problems, 6) Overcome gridlock, og 7) Create shared meaning. I tillegg til denne boka har han også skrevet en som heter The relationship cure: A 5 step guide for building better connections wit family and lovers og en som heter Ten lessons to transform your marriage, så jeg er litt usikker på hvor mange ting det egentlig er man må gjøre?? Er det 5, 7 eller 10 liksom, eller mener han at man bør gjøre alle 22? Vel, jeg tror man skal legge mindre vekt på antall ting og akkurat disse prinsippene, men han har en del gode poenger som man godt kan ta med seg.
Sue Johnson: Hold me tight
Sue Johnson er konkurrenten til John Gottman, og har skrevet en bok om hva en bør gjøre med ekteskapet sitt ut fra sitt perspektiv, som er det emosjonsfokuserte perspektivet. Hun skriver om at familien og parforholdet i mindre grad er et system (i motsetning til systemteoretikerne som lenge har vært dominerende innenfor familiefeltet), men et emosjonelt bånd mellom mennesker. Der forhold ikke fungerer er det ikke fordi de har "dårlig kommunikasjon" i seg selv, men fordi de ikke greier å ta vare på det emosjonelle båndet, tilknytningen, mellom partene. Jeg har stor tro på Johnson og hennes emosjonsfokuserte perspektiv!
Sissel Gran & Nora Skaug: Hekta
Sissel Gran er kanskje den norske versjonen av Sue Johnson, hun jobber etter mange av de samme prinsippene. Men i denne boka handler det ikke om vrange parforhold, men om single, eller kanskje vi skal si halv-single, som er hekta på en mann/kvinne som ikke er villige til å forplikte seg 100% i et forhold, og som derfor godtar halvveis forhold. Halve boka handler om Nora Skaug og hennes opplevelse i en slik situasjon, og resten er Sissel Grans forklaring på hva som skjer, og råd til den som måtte være i en slik situasjon. Samarbeidet fungerer godt, og jeg likte godt å lese både Skaugs og Grans deler. Jeg liker at Gran bruker kunnskap ulike felter av psykologien, feks hjerneforskning, læringsteori osv og ikke er låst til kun et perspektiv. I tillegg har hun klart å sette ord på et fenomen som det på en måte ikke har vært noe eget begrep for til nå (så vidt jeg har fått med meg), men som nok har vært til alle tider. Anbefales, spesielt for den som er i en slik situasjon.
Frode Thuen: Kunsten å være voksen
I likhet med Sissel Gran er også Frode Thuen en av våre "offentlige samlivsterapeuter", men i denne boken skriver han om noe annet han er opptatt av, nemlig hvordan man egentlig blir voksen. Han skriver om det fra et sosiologisk, historisk, psykologi og personlig perspektiv. For meg, som forsker på nettopp dette, var det i grunnen ikke så mye nytt, men interessant å se hvordan han tenker om dette og hvordan han har knyttet disse perspektivene sammen.
John Gottman & Nan Silver: The seven principles for making marriage work
John Gottman er en av de store innenfor nyere familieterapi. Han har gjort en del forskning på hva som skiller par som holder sammen fra dem som ikke gjør det, og i motsetning til hva mange kanskje tror så er det ikke kranglehyppighet som er avgjørende. Med utgangspunkt i forskningen sin har han laget syv prinsipper som en bør følge: 1) Enhance your love maps, 2) Nurture your fondness and admiration, 3) Turn toward each other instead of away, 4) Let your partner influence you, 5) Solve your solveable problems, 6) Overcome gridlock, og 7) Create shared meaning. I tillegg til denne boka har han også skrevet en som heter The relationship cure: A 5 step guide for building better connections wit family and lovers og en som heter Ten lessons to transform your marriage, så jeg er litt usikker på hvor mange ting det egentlig er man må gjøre?? Er det 5, 7 eller 10 liksom, eller mener han at man bør gjøre alle 22? Vel, jeg tror man skal legge mindre vekt på antall ting og akkurat disse prinsippene, men han har en del gode poenger som man godt kan ta med seg.
Sue Johnson: Hold me tight
Sue Johnson er konkurrenten til John Gottman, og har skrevet en bok om hva en bør gjøre med ekteskapet sitt ut fra sitt perspektiv, som er det emosjonsfokuserte perspektivet. Hun skriver om at familien og parforholdet i mindre grad er et system (i motsetning til systemteoretikerne som lenge har vært dominerende innenfor familiefeltet), men et emosjonelt bånd mellom mennesker. Der forhold ikke fungerer er det ikke fordi de har "dårlig kommunikasjon" i seg selv, men fordi de ikke greier å ta vare på det emosjonelle båndet, tilknytningen, mellom partene. Jeg har stor tro på Johnson og hennes emosjonsfokuserte perspektiv!
Sissel Gran & Nora Skaug: Hekta
Sissel Gran er kanskje den norske versjonen av Sue Johnson, hun jobber etter mange av de samme prinsippene. Men i denne boka handler det ikke om vrange parforhold, men om single, eller kanskje vi skal si halv-single, som er hekta på en mann/kvinne som ikke er villige til å forplikte seg 100% i et forhold, og som derfor godtar halvveis forhold. Halve boka handler om Nora Skaug og hennes opplevelse i en slik situasjon, og resten er Sissel Grans forklaring på hva som skjer, og råd til den som måtte være i en slik situasjon. Samarbeidet fungerer godt, og jeg likte godt å lese både Skaugs og Grans deler. Jeg liker at Gran bruker kunnskap ulike felter av psykologien, feks hjerneforskning, læringsteori osv og ikke er låst til kun et perspektiv. I tillegg har hun klart å sette ord på et fenomen som det på en måte ikke har vært noe eget begrep for til nå (så vidt jeg har fått med meg), men som nok har vært til alle tider. Anbefales, spesielt for den som er i en slik situasjon.
Frode Thuen: Kunsten å være voksen
I likhet med Sissel Gran er også Frode Thuen en av våre "offentlige samlivsterapeuter", men i denne boken skriver han om noe annet han er opptatt av, nemlig hvordan man egentlig blir voksen. Han skriver om det fra et sosiologisk, historisk, psykologi og personlig perspektiv. For meg, som forsker på nettopp dette, var det i grunnen ikke så mye nytt, men interessant å se hvordan han tenker om dette og hvordan han har knyttet disse perspektivene sammen.
søndag 30. januar 2011
Geir Gulliksen: Forenkling
Det er en bok med mye stemning mellom linjene, den gir ikke ut alt gratis, men er ikke vanskelig å lese likevel. Og jeg tror den kan ha godt av å bli lest en gang til. Jeg føler liksom ikke at jeg ble helt ferdig med den etterpå. Jeg likte boka godt, og har Geir Gulliksens Tjuendedagen liggende på vent.
lørdag 15. januar 2011
Jette A. Kaarsbøl: Din nestes hus
Din nestes hus handler om arkitekten Laus som halvveis flytter til en liten bygd, blir bestekompis med presten der, og forelsker seg i prestens kone. Han blir også kjent med resten av bygda og trives godt selv om det er en del underlige folk. Det er i grunnen det denne boka handler om. Språket er ok, men når handlingen er så lite original og slapt utført, så blir det ikke spesielt givende å lese. Jeg er ikke imponert. Egentlig regner jeg denne for en enkel underholdningsroman, og kanskje ikke det en gang.
onsdag 5. januar 2011
Jonathan Franzen: Frihet
Frihet handler om en amerikansk familie på fire; far Walter, mor Patty og barna Joey og Jessica (som begge i store deler av boka er rundt 18-20 år. Patty og Walter ble kjent gjennom at Patty ville bli kjæreste/ha sex med Walters kule bestekompis Richard. Istedet overfalt Walter Patty med sin uselviske og overstrømmende kjærlighet. De blir etterhvert et par og så følger vi både Walter, Patty og Joey i perioder gjennom boka. Ja, dette hørte kanskje kjedelig ut, men det er det absolutt ikke. Det går ikke spesielt bra med folkene, i allefall får alle sine nedturer (og hvem gjør vel ikke det), og de er alle delvis dysfynksjonelle (og hvem er vel ikke det), og det skrevet på en slik måte at det er veldig lett å forstå hver og en av dem og hvordan de har det. Det er altså brukt allvitende forteller, og det fungerer veldig bra synes jeg. Først leser man feks Pattys versjon av en hendelse og en periode i livet hennes og da føler man med henne og heier litt på henne, og så overlappes dette av en periode i Walters liv og da forstår man mer av hvordan ting egentlig var og hvorfor han gjorde som han gjorde mot Patty. For eksempel. Carl Frode Tiller har noe av det samme, men han er mye mer skittenrealistisk og detaljert og konkret og trekker ikke så store linjer gjennom livshistorier som Franzen gjør. Dette liker jeg veldig godt, og jeg syns romanformen er en god måte å vise hvordan perspektivene på det som kan se ut som en enkelthendelse er helt ulike slik at det nesten er like mange hendelser som det er personer som har et forhold til den. Tror det er psykologen i meg som er så glad i dette.Denne boka har blitt foreslått som "den store moderne amerikanske romanen" (av NRK tror jeg), og jeg skjønner hvorfor de gjør det. Det er livshistorier som virkelig gjør inntrykk og man blir virkelig glad i disse dysfunksjonelle menneskene. Den er stor og ambisiøs, nesten 600 sider lang, men jeg elsket hver eneste en av dem. Av og til blir jeg liksom litt lei av en forfatters stil (selv om jeg i utgangspunktet liker den), og så bare skummer jeg de siste 100 sidene liksom. Men det skjedde ikke her. Slutten er helt fantastisk, ok klisje og sånt men jeg ble veldig glad for at Franzen hadde gitt romanpersonene sine denne slutten. O sukk. Boka også med de riktige samtidsreferansene, både Obama og finanskrisen er med, men det blir mer som markører og litt mer påklistret synes jeg. Bokas tittel "Frihet" er jo også typisk amerikansk, men det den viser er vel mer hvor vanskelig det blir når vi skal prøve å være frie, og at det ikke nødvendigvis er et udelt gode. Kanskje er vi ikke særlig frie når alt kommer til alt liksom. Vi henger igjen i gamle mønstre, begrensninger blir lagt rundt oss av både opprinnelsesfamilie og egen familie og det går liksom ikke helt an å være selvstendig og fri. Og hva er egentlig verdien i å være fri og alene? Richard er kanskje den i boka som har denne friheten, som singel rockestjerne - men han er jo nesten uten mål og mening i livet. Frihet er kanskje ikke så bra som det høres ut som?
søndag 2. januar 2011
Bøker lest i 2010
I 2010 leste jeg 50 bøker. Jeg tenker at det er et greit nivå å legge seg på for meg. Det er ca en bok i uka, der jeg noen ganger bruker kortere tid, andre ganger lenger tid. Jeg kunne ha lest mer, absolutt, men da måtte jeg ha gjort mindre av andre ting jeg også liker å gjøre. Og jeg vil ikke BARE lese på fritida mi. Jeg vil også være med ungene, se tv, film og tv-serie, skrive, spille litt piano og være med gubben min og venner og sånt ellers.
De beste leseropplevelsene i år hadde jeg med: Karl Ove Knausgård, Sofi Oksanen og Carl Frode Tiller.
De verste hadde jeg med bøkene jeg leste gjennom diverse bokbloggturneer og fikk tilsendt gratis fra forlag. Alle utenom Gunn Hild Lem sin bok var bøker jeg ikke hadde valgt selv og som jeg i utgangspunktet ikke var spesielt interessert i. Og det ble jeg visst ikke heller.
Her er bøkene jeg leste i fjor:
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
