onsdag 3. mars 2010

Marianne Mjaaland: 13. uke

13. uke handler om Vera, nyansatt lege på kvinneklinikken, og hvordan hun strever med jobben og familielivet sitt.

Det er mye drama i denne boka. Det er Stine som kommer inn for abort men som egentlig er over grensa (15.-16 uker på vei), det er moren hennes Helenas historie, det er hun som får tatt et tidlig keisersnitt, det er den barnløse Frids historie, det er Veras egen historie med fødte og ufødte barn, det er Vera og legemannen Axels problemer og hans utenomekteskapelige eskepader. Det er to dødsfall som Vera og Axel står ansvarlige for. Det er profesjonskamp, legeetikk og hverdagsliv som skal gå opp og det er problemer med sønnen deres.

Det er faktisk FOR mye drama og det blir for lite fokus på hver av tingene. Hvert av disse temaene kunne jo vært en bok i seg selv. Dette gjør at det blir mye forklaring av hvordan ting er, mye backstory som må inn i historien, og det gjør at historien lugger litt og blir litt tung og treg. Det minner meg litt om bøker om skriving som jeg har lest der det foreslås at om man føler at historien begynner å miste oppdrift skal en kaste nye problemer på hovedpersonene sine. Send inn en mann med pistol liksom (eller lignende). Her mener jeg at forfatteren godt kunne ha latt være å påføre de stakkars menneskene enda mer problemer og gitt leserene litt rom til å puste og fordøye det som skjer. Man blir jo ikke særlig mye klokere av at noen stakkars personer får masse problemer og må forfatteren bruke masse sider på å forklare etterpå. Det blir helt kaos til slutt med alt sammen, og det er ikke spesielt vellykket synes jeg.

Men en ting fikk jeg ut av boka - og siden forfatteren selv er lege og kjenner miljøet så regner jeg med at hun vet hva hun snakker om - hvis et er sånn det er, så er jeg veldig glad for at jeg ikke er lege.

3 kommentarer:

  1. Veldig enig i deg i denne anmeldelsen. Leste selv boka for halvannet år siden, og ble ganske skuffet siden jeg tidligere har lest hennes "Unaturlig dødsfall meldes" som faktisk er veldig god. Så hvis du ikke har mistet helt smaken på Mjaaland så kan jeg anbefale den :)

    SvarSlett
  2. Jeg leste denne i fjor og er enig i at her var det mange historier i en roman. Mange av teamene som ble tatt opp kunne ha vært en roman i seg selv. Det var egentlig veldig synd, for det er som du sier interessant å lese om fagmiljøer som er lukket for oss andre.

    SvarSlett
  3. En liten forespørsel: Har du lyst til å bli med å lage ei liste over verdens beste bøker? http://beatelill.blogspot.com/2010/03/kom-med-forslag-til-hvilke-bker-som.html

    SvarSlett