Kjell Westö: Der vi engang gikk

Noen bøker beskriver kanskje bare en følelse eller vag stemning. De gir et lite blaff av gjenkjennelse kanskje, eller kan være en sterk opplevelse av poesi og litterær presisjon. Andre er omfattende krøniker som forteller om opptil flere menneskers livshistorier og skjebner eller om hele nasjoners utvikling gjennom flere tiår. Kjell Westös bok er definitivt i den siste kategorien. Dette er en stor historie som en kan la seg omslutte av og synke ned i og bruke tid på å fordype seg i.

Boka begynner i Finland i mellomkrigstiden og vi får se hvordan denne tiden kunne fremstå for noen (oppdiktede) ungdommer. Jeg lærte mye nytt om Finlands historie og borgerkrigen mellom de røde (mye arbeidere med støtte fra blant andre Sovjetunionen) og de hvite (mye konservative med støtte fra blant annet Tyskland). I boka er det både røde og hvite hovedpersoner og de kjenner hverandre mer eller mindre perifert. Det er både rike og fattige, og selv om de lever veldig forskjellige liv så blir det mulig å tenke seg hvordan det faktisk kan ha vært å leve på den tiden.

Jeg fikk litt assosiasjoner til Gunnar Staalesens Bergenstrilogi faktisk, det er noe av den samme stemningen og noe av det samme med å formidle historie gjennom enkeltpersoner. Staalesen er nok hakket mer kommersiell, og det er vel et mer påtvunget plott der - dette har ikke Westö. Han er mer opptatt av å bare fortelle personers livshistorier, uten å egentlig ha en samlende "overordnet" historie eller mål med fortellingen slik jeg opplever det. Men det virker ikke formålsløst likevel. Det virker mer som liv vanligvis er - ting henger sammen med hverandre og man vet ikke nødvendigvis hvor man blir ledet før man er der.

Ellers har knirk skrevet et utmerket innlegg om boka som jeg gjerne underskriver på.