onsdag 28. april 2010

Barbara Ehrenreich: Livets lyse sider

Mitt doktorgradsprosjekt handler om hva som skaper selvtillit og livstilfredshet blant ungdom og hviler på en tradisjon av det som kalles "positiv psykologi". Dette er en retning innenfor psykologi som istedet for å forsøke å reparere det som har gått galt heller vil studere hva som egentlig skjer når det går bra, og så forsøke å hjelpe alle til å oppnå dette. Det handler om å forebygge problemer og å lære av de som får det til. Dette har jeg vært stor fan av i mange år, og vil nok fremdeles si at jeg er det selv etter "Livets lyse sider" av Ehrenreich.

Denne boka begynner med at Ehrenreich får brystkreft og blir anbefalt å "tenke positivt" og ha en positiv innstilling uansett. Dette er jo ikke særlig enkelt i en slik situasjon, og en krav om å klare det kan gjøre en vanskelig situasjon enda vanskeligere. I tillegg argumenterer Ehrenreich for at det ikke finnes belegg for å kunne påstå at man faktisk øker overlevelsesraten ved å ha en positiv innstilling. Ofte sies det at positive følelser påvirker immunsystemet, som da får mer krefter til å få bort sykdommer som feks kreft. Det er bare et problem, nemlig at kreft ofte kan handle om at immunsystemet virker mot sin hensikt, nemlig ved å spille på lag med kreftceller. Ehrenreich har visstnok doktorgrad på immunsystemet så dette virker hun å kunne bedre enn de fleste. Et annet problem med den hypotesen er at en ved kreft ofter kverker hele immunsystemet ved å bruke cellegift, og da vil jo eventuelle positive tanker være bortkastet hva gjelder immunsystemet i allefall. En innvending mot dette kan være at ok så overlever man kanskje ikke noe lenger, men man har det i allefall bedre på veien mot den uunngåelige slutten hvis man tenker positivt. Det tror jeg nok gjelder i mange situasjoner i livet, men kun om man virkelig klarer det og ikke føler det påtvunget eller kanskje føler seg mislykket fordi man ikke klarer det heller. At kreft kan fjernes av en viss innstilling vil jo være å påstå at de som likevel har fått kreft har gått rundt i livet med feil innstilling, og det synes jeg er nokså arrogant (og sannsynligvis helt feil).

Videre beskriver Ehrenreich hvordan den overdrevne og uhensiktsmessige positive tenkningen gjennomsyrer det amerikanske samfunnet, før hun tar for seg hvorfor dette er så dominerende i USA (motreaksjon på depresjonen på 30tallet, foreslår hun). Så skriver hun om hvordan den positive tenkningen blir (mis)brukt innenfor business/motivasjon, nyreligion, psykologi og økonomi (overoptimisme skapte finanskrise, mener hun).

For meg var avsnittet om psykologi mest interessant. Først trodde jeg nemlig at hun ikke kom til å kritisere "min" form for positiv psykologi. Jeg holder tross alt på med noe annet enn å si "tenk positivt" og "vær deg selv" liksom. Eller gjør jeg? Hun overrasket meg ved å skrive om både Seligman og Diener (to av guruene mine) og hva som er galt med deres tilnærminger. En del av det som stod var litt fjasete og anekdotisk ("den gangen jeg møtte Seligman var han ikke særlig positiv" liksom), men hun har et par gode poenger jeg vil ta med meg videre:

- Denne er jo opplagt og godt kjent fra før, men siden den er viktig tar jeg den med: Lykke henger sammen med alt mulig bra, også god helse. Men hva kommer egentlig først? Er folk lykkelige fordi de har god helse eller har folk god helse fordi de er lykkelige? Det finnes få studier som kan si noe skikkelig om dette. Hm..nå kom jeg faktisk på at dette spørsmålet kan jeg faktisk bruke det datasettet jeg selv forsker på til å gi et svar på. *stikker en tur til statistikkprogrammet*

- Hvorfor vil positiv psykologi, som argumenterer for at lykke i seg selv er et legitimt endemål, ofte også si noe om hvor viktig lykke er for suksess og helse? Er det ikke nok med bare lykke da eller?

- Livtilfredshet slik Diener (og jeg) måler det er egentlig et veldig konservativt trekk å ha, det handler om at man er tilfreds med tingene som de er. Det er egentlig ikke særlig rettet mot feks å søke større tilfredshet med ting eller forbedre samfunnet på noe vis. De som er trauste og synes alt er greit vil feks få høye skårer på denne skalaen. Kreative og oppadrettede folk vil alltid være på jakt etter noe mer.

- Hva er viktigst; lykke eller realisme? Det er ikke alltid det går an å forene disse, og noen ganger må vi velge. Minner meg også om noe "min store helt" Dr. Phil sa til et kranglevorent par en gang (mens jeg var i foreldrepermisjon): Do you want to be right or do you want to be happy?" For å være lykkelige må vi kanskje være villig til å være med på et visst skinn av selvbedrag? Og er det virkelig det vi vil?

Ellers leste jeg et veldig interessant kapittel i en fagbok om positiv psykologi i går om evolusjonsteoretisk perspektiv på positiv psykologi (i boka "The science of well-being" redigert av Huppert, Baylis og Keverne). Der hevdet forfatteren at det kan ikke være slik at vi som forskere har et mål om å øke mengden med positive følelser her i verden. Vi er laget med både positive og negative følelser, og det er av en grunn - de motiverer oss til å gjøre de rette tingene mot å overleve og reprodusere oss. Vi trenger å være ulike når det gjelder hvor vi er på skalaen, og vi trenger en viss ustabilitet i humør for å være i stand til å ta inn over oss når vi gjør noe riktig og når vi gjør noe feil. Dette var faktisk en ny tanke for meg, og vi kan ikke dra alle over en kam og si at alle bør få det bedre. Det har jeg nemlig i min noe naive positive tenkning ønsket meg.

4 kommentarer:

  1. Som en med kronisk og alvorlig sykdom som har blitt utsatt for mer eller mindre seriøse forsøk på "positiv psykologi" er det interessant å lese det du skriver. Det skinner jo tydelig gjennom hvilket bias du har lest Ehrenreich med, noe som er forståelig.
    Selv er jeg realist med innslag av ukuelig optimisme, men jeg har lite forståelse for de som krampaktig skal forsøke å se noe positivt i enhver situasjon...

    SvarSlett
  2. Interessant innlegg. Det siste avsnittet var var en god konklusjon for meg. Har lest om forfatteren tidligere, og tenker at det kan bli spennende å følge med videre, temaet vil kanskje bli drøftet og belyst i lyset av bokutgivelsen, - håper jeg.

    SvarSlett
  3. For det første meiner eg å hugse frå lukkeforskninga at folk som hade vore utsett for alvorlege ulukker (og overlevd) i snitt rapporterte seg meir nøgde etter ei viss tid, enn dei som hadde vunne storgevinst i lotteriet.

    For det andre er det ei viktig innvending, som du nemner, at den opplevelsesorienterte / fenomenologiske tilnærminga ikkje fangar inn konseptet "misnøye driv verket".
    Eg er ikkje noko lukkeleg menneske, men eg likar å slåss. Kognitivt, altså. ;-)

    SvarSlett
  4. Haustljos: Lykkeforskning viser at både negative og positive hendelser vil ha påvirkning på lykke det første tidsrommet etterpå. Men etter en stund, ca et halvt år tror jeg de sier, er folk tilbake på det samme nivået som tidligere. Dette tyder på at med unntak av enkelte relativt kortvarige hendelser er lykke mer som et personlighetstrekk enn det en vanligvis tenker seg.

    Men jeg er enig i det andre punktet ditt. Det er også en del av å leve et fullverdig liv, etter min mening.

    SvarSlett