Frihet handler om en amerikansk familie på fire; far Walter, mor Patty og barna Joey og Jessica (som begge i store deler av boka er rundt 18-20 år. Patty og Walter ble kjent gjennom at Patty ville bli kjæreste/ha sex med Walters kule bestekompis Richard. Istedet overfalt Walter Patty med sin uselviske og overstrømmende kjærlighet. De blir etterhvert et par og så følger vi både Walter, Patty og Joey i perioder gjennom boka. Ja, dette hørte kanskje kjedelig ut, men det er det absolutt ikke. Det går ikke spesielt bra med folkene, i allefall får alle sine nedturer (og hvem gjør vel ikke det), og de er alle delvis dysfynksjonelle (og hvem er vel ikke det), og det skrevet på en slik måte at det er veldig lett å forstå hver og en av dem og hvordan de har det. Det er altså brukt allvitende forteller, og det fungerer veldig bra synes jeg. Først leser man feks Pattys versjon av en hendelse og en periode i livet hennes og da føler man med henne og heier litt på henne, og så overlappes dette av en periode i Walters liv og da forstår man mer av hvordan ting egentlig var og hvorfor han gjorde som han gjorde mot Patty. For eksempel. Carl Frode Tiller har noe av det samme, men han er mye mer skittenrealistisk og detaljert og konkret og trekker ikke så store linjer gjennom livshistorier som Franzen gjør. Dette liker jeg veldig godt, og jeg syns romanformen er en god måte å vise hvordan perspektivene på det som kan se ut som en enkelthendelse er helt ulike slik at det nesten er like mange hendelser som det er personer som har et forhold til den. Tror det er psykologen i meg som er så glad i dette.
Denne boka har blitt foreslått som "den store moderne amerikanske romanen" (av NRK tror jeg), og jeg skjønner hvorfor de gjør det. Det er livshistorier som virkelig gjør inntrykk og man blir virkelig glad i disse dysfunksjonelle menneskene. Den er stor og ambisiøs, nesten 600 sider lang, men jeg elsket hver eneste en av dem. Av og til blir jeg liksom litt lei av en forfatters stil (selv om jeg i utgangspunktet liker den), og så bare skummer jeg de siste 100 sidene liksom. Men det skjedde ikke her. Slutten er helt fantastisk, ok klisje og sånt men jeg ble veldig glad for at Franzen hadde gitt romanpersonene sine denne slutten. O sukk. Boka også med de riktige samtidsreferansene, både Obama og finanskrisen er med, men det blir mer som markører og litt mer påklistret synes jeg. Bokas tittel "Frihet" er jo også typisk amerikansk, men det den viser er vel mer hvor vanskelig det blir når vi skal prøve å være frie, og at det ikke nødvendigvis er et udelt gode. Kanskje er vi ikke særlig frie når alt kommer til alt liksom. Vi henger igjen i gamle mønstre, begrensninger blir lagt rundt oss av både opprinnelsesfamilie og egen familie og det går liksom ikke helt an å være selvstendig og fri. Og hva er egentlig verdien i å være fri og alene? Richard er kanskje den i boka som har denne friheten, som singel rockestjerne - men han er jo nesten uten mål og mening i livet. Frihet er kanskje ikke så bra som det høres ut som?
Franzen er visst ganske opptatt av familiens betydning, og hans forrige bok Korrigeringer, handler også om dette. Den har jeg faktisk i hylla, og klarte ikke å leste mer enn noen titalls sider i den før jeg ikke orket mer. Han skriver litt omstendelig og det er en del digresjoner og sånt, men samtidig skriver han ikke gammelmodig, det er moderne og hipt og morsomt skrevet. Jeg har tatt frem Korrigeringer igjen nå, jeg tror ikke tiden var moden for å lese den den gangen, men det er den kanskje nå - i allefall etter en bok eller to som pausebok mens jeg fordøyer Frihet.
Frihet handler om en amerikansk familie på fire; far Walter, mor Patty og barna Joey og Jessica (som begge i store deler av boka er rundt 18-20 år. Patty og Walter ble kjent gjennom at Patty ville bli kjæreste/ha sex med Walters kule bestekompis Richard. Istedet overfalt Walter Patty med sin uselviske og overstrømmende kjærlighet. De blir etterhvert et par og så følger vi både Walter, Patty og Joey i perioder gjennom boka. Ja, dette hørte kanskje kjedelig ut, men det er det absolutt ikke. Det går ikke spesielt bra med folkene, i allefall får alle sine nedturer (og hvem gjør vel ikke det), og de er alle delvis dysfynksjonelle (og hvem er vel ikke det), og det skrevet på en slik måte at det er veldig lett å forstå hver og en av dem og hvordan de har det. Det er altså brukt allvitende forteller, og det fungerer veldig bra synes jeg. Først leser man feks Pattys versjon av en hendelse og en periode i livet hennes og da føler man med henne og heier litt på henne, og så overlappes dette av en periode i Walters liv og da forstår man mer av hvordan ting egentlig var og hvorfor han gjorde som han gjorde mot Patty. For eksempel. Carl Frode Tiller har noe av det samme, men han er mye mer skittenrealistisk og detaljert og konkret og trekker ikke så store linjer gjennom livshistorier som Franzen gjør. Dette liker jeg veldig godt, og jeg syns romanformen er en god måte å vise hvordan perspektivene på det som kan se ut som en enkelthendelse er helt ulike slik at det nesten er like mange hendelser som det er personer som har et forhold til den. Tror det er psykologen i meg som er så glad i dette.
