Mario Vargas Llosa: Brev til en ung forfatter
Denne leste jeg faktisk før han fikk nobelpris, som en del av mitt prosjekt "bøker om å skrive". Likte den veldig godt! Faktisk ganske konkret, men litt for mange referanser til høylitterære klassikere jeg ikke har hørt om, langt mindre lest.
Günter Grass: Blikktrommen
Dette regnes vel som en klassiker? Handler om en infantil gutt som stort sett takler livet ved å tromme på en barnetromme. Ikke er han spesielt sympatisk ellers heller, men ganske fascinerende å lese om!
Gunn Hild Lem: Sorg & sommerfugler (som jeg har fått gratis av Aschehoug)
Veldig intenst og ekte om sorg og det å leve videre etterpå. For den som likte Idas dans av Gunnhild Corwin, og som orker mer. Jeg likte den veldig godt!
Daniel Mendelssohn: Forsvunnet
Hybrid mellom skjønnlitteratur og faglitteratur om å lete etter sine forfedre og finne ut av hva som skjedde med akkurat denne jødiske familien under holocaust. Om å reise verden rundt for å finne noen som kanskje husker dem eller vet hva som kan ha skjedd. Litt tung i starten, men jeg likte boka veldig godt.
Beate Grimsrud: En dåre fri
Langt lettere å lese, men seriøst tema her også. Om å være psykiatrisk pasient. Viktig bok som kan gi folk mer informasjon og følelse av om hvordan det er og kanskje gjøre at takhøyden blir litt større for mennesker som ikke får til alt i livet. God bok!
Nå leser jeg Frihet av Jonathan Frantzen, den liker jeg også godt. Mange gode leseopplevelser på tampen av året. Jeg planlegger også å lage en oppsummering av årets bøker ganske snart.
Frihet handler om en amerikansk familie på fire; far Walter, mor Patty og barna Joey og Jessica (som begge i store deler av boka er rundt 18-20 år. Patty og Walter ble kjent gjennom at Patty ville bli kjæreste/ha sex med Walters kule bestekompis Richard. Istedet overfalt Walter Patty med sin uselviske og overstrømmende kjærlighet. De blir etterhvert et par og så følger vi både Walter, Patty og Joey i perioder gjennom boka. Ja, dette hørte kanskje kjedelig ut, men det er det absolutt ikke. Det går ikke spesielt bra med folkene, i allefall får alle sine nedturer (og hvem gjør vel ikke det), og de er alle delvis dysfynksjonelle (og hvem er vel ikke det), og det skrevet på en slik måte at det er veldig lett å forstå hver og en av dem og hvordan de har det. Det er altså brukt allvitende forteller, og det fungerer veldig bra synes jeg. Først leser man feks Pattys versjon av en hendelse og en periode i livet hennes og da føler man med henne og heier litt på henne, og så overlappes dette av en periode i Walters liv og da forstår man mer av hvordan ting egentlig var og hvorfor han gjorde som han gjorde mot Patty. For eksempel. Carl Frode Tiller har noe av det samme, men han er mye mer skittenrealistisk og detaljert og konkret og trekker ikke så store linjer gjennom livshistorier som Franzen gjør. Dette liker jeg veldig godt, og jeg syns romanformen er en god måte å vise hvordan perspektivene på det som kan se ut som en enkelthendelse er helt ulike slik at det nesten er like mange hendelser som det er personer som har et forhold til den. Tror det er psykologen i meg som er så glad i dette.
Christer Mjåset har skrevet en bok som handler om det å være distriktslege på Hitra og oppdage at hans avdøde forgjenger har hatt lange fingre inn i lokalsamfunnet, og ikke akkurat bare holdt seg til vanlige legetjenester og anstendige legemetoder. Vi følger legen Mads og hvordan han prøver å finne ut av hva som egentlig har skjedd, og hvorfor gamlelegen har gjort så mye merkelige ting. Det er en bok om små mennesker i et nokså lukket lokalsamfunn og hva de gjør for å oppnå status og å overleve. Og kanskje er det ikke heeelt urealistisk?
