Martin Seligman: What you can change...and what you can't

Dette er en bok jeg har lest mest i forbindelse med jobb. Et av mine temaer på i doktorgradsprosjektet handler om selvfølelse (self-esteem), og da kommer grunnleggeren av positiv psykologi opp som en guru som er kritisk til hele selvfølelsesbegrepet. Han mener at selvfølelse er et epifenomen, altså noe kunstig noe som ikke har verdi i seg selv, men som kun refererer til at det er en sammenheng mellom gode ting i livet og det å ha positive tanker om seg selv og sin egen verdi. Han mener at det ikke handler om at det ene fører til det andre, men at det bare virker sånn siden de som regel kommer sammen. Dette er en pågående diskusjon mellom forskere og psykologer og jeg har enda ikke helt bestemt meg hva jeg skal konkludere med (jeg begynner kanskje å ende opp på noe, men dette er ikke tid eller sted for å legge ut om det). I allefall, i denne boka skriver Seligman litt om sitt syn på self-esteem, og derfor har jeg lest/skummet meg gjennom den.

Dette er en selvhjelpsbok skrevet for ikke-akademikere som tar utgangspunkt i det kjente sitatet: "God, grant me serenity to accept the things I cannot change, courage to change the things I can, and wisdom to know the difference" (ofte knyttet opp til AA, uten at det trenger å begrenses til alkoholikere). Det er et veldig godt sitat synes jeg, og det fungerer bra i denne boka. Seligman går videre gjennom ulike typer psykologiske og helsemessige problemer; angst, panikkangst, fobier, tvangshandlinger, depresjon, sinne, posttraumatisk stress syndrom, problemer relatert til kjønn og sex, slanking, alkohol, og traumatiske hendelser i barndommen. Han skriver også noe om selvhjelpsindustriens historie, der vi en gang gikk fra å mene at alt er forutbestemt, vi kan ikke endre noe og hvis noe endrer seg så er det noe som skjer med oss fra Guds hånd - til nå å tro at vi kan endre alt, bare vi vil det nok. Slik er det nok ikke. Noen ting er faktisk ikke så lett å endre på, og det er jo litt dumt å bruke masse energi på å prøve å endre ting som ikke går an å endre.

Seligman går gjennom de ulike problemene og konkluderer med i hvilken grad disse kan endres, basert på forskning og evidens. Boka er ikke helt ny, trykt opp i 2007 men egentlig fra 1993, så jeg er sikker på at det har kommet mye relevant forskning etterpå. Mye av det han skriver, blant annet det at panikkangst og fobier er nokså enkelt å kurere om man er motivert til det, var jeg kjent med fra før, men han kommer også med noen påstander som var nye for meg. Feks sier han at det er veldig lite som tyder på at hvordan dine foreldre behandlet deg da du var liten påvirker deg når du er voksen. Du har kanskje noe til felles med dine foreldre, men dette kan like gjerne være fordi du har felles gener med dem. Han sier at det er en myte at vi kan kontrollere og påvirke barn så veldig mye. Incest er en grusom ting, men Seligman mener at forskning tyder på at barn som har opplevd det ikke har det verre som voksne enn andre voksne. En annnen påstand han kommer med er at det nytter ikke å slanke seg. Alle slankekurer har god effekt i starten, men etterhvert faller de fleste ut av det og tilbake til gamle vaner og man ender opp med jojoslanking, som nok er verre enn den overvekten man hadde i utgangspunktet. Endring av alkoholisme er han også skeptisk til, dessverre. I tillegg tror han ikke på endring av legning og transseksualisme, men akkurat det er vel ikke spesielt oppsiktsvekkende i våre dager.

Jeg vet ikke helt, han har gått gjennom mye forskning og har også en fyldig referanselister der han kommenterer mange av studiene (dette var gøy å lese synes jeg, men det er nok for spesielt interesserte å lese referanselista nøyere enn selve teksten). Han virker overbevisende, men jeg er ikke sikker på om han har gått gjennom det som finnes av forskning på en balansert måte (jeg tror det, men er ikke sikker), og så er det i tillegg dette med at det begynner å bli gammelt og at det ikke er oppdatert.

Men artig vinkling der en anerkjent psykolog og forsker er tydelig på hva han mener, basert på forskning, har potensiale for endring Han skriver også noe om hva man skal gjøre for å potensielt endre de tingene som skal endres på, men der synes jeg han er svakere enn der han skriver om hva som kan/ikke kan endres på.

Barbara Ehrenreich: Livets lyse sider

Mitt doktorgradsprosjekt handler om hva som skaper selvtillit og livstilfredshet blant ungdom og hviler på en tradisjon av det som kalles "positiv psykologi". Dette er en retning innenfor psykologi som istedet for å forsøke å reparere det som har gått galt heller vil studere hva som egentlig skjer når det går bra, og så forsøke å hjelpe alle til å oppnå dette. Det handler om å forebygge problemer og å lære av de som får det til. Dette har jeg vært stor fan av i mange år, og vil nok fremdeles si at jeg er det selv etter "Livets lyse sider" av Ehrenreich.

Denne boka begynner med at Ehrenreich får brystkreft og blir anbefalt å "tenke positivt" og ha en positiv innstilling uansett. Dette er jo ikke særlig enkelt i en slik situasjon, og en krav om å klare det kan gjøre en vanskelig situasjon enda vanskeligere. I tillegg argumenterer Ehrenreich for at det ikke finnes belegg for å kunne påstå at man faktisk øker overlevelsesraten ved å ha en positiv innstilling. Ofte sies det at positive følelser påvirker immunsystemet, som da får mer krefter til å få bort sykdommer som feks kreft. Det er bare et problem, nemlig at kreft ofte kan handle om at immunsystemet virker mot sin hensikt, nemlig ved å spille på lag med kreftceller. Ehrenreich har visstnok doktorgrad på immunsystemet så dette virker hun å kunne bedre enn de fleste. Et annet problem med den hypotesen er at en ved kreft ofter kverker hele immunsystemet ved å bruke cellegift, og da vil jo eventuelle positive tanker være bortkastet hva gjelder immunsystemet i allefall. En innvending mot dette kan være at ok så overlever man kanskje ikke noe lenger, men man har det i allefall bedre på veien mot den uunngåelige slutten hvis man tenker positivt. Det tror jeg nok gjelder i mange situasjoner i livet, men kun om man virkelig klarer det og ikke føler det påtvunget eller kanskje føler seg mislykket fordi man ikke klarer det heller. At kreft kan fjernes av en viss innstilling vil jo være å påstå at de som likevel har fått kreft har gått rundt i livet med feil innstilling, og det synes jeg er nokså arrogant (og sannsynligvis helt feil).

Videre beskriver Ehrenreich hvordan den overdrevne og uhensiktsmessige positive tenkningen gjennomsyrer det amerikanske samfunnet, før hun tar for seg hvorfor dette er så dominerende i USA (motreaksjon på depresjonen på 30tallet, foreslår hun). Så skriver hun om hvordan den positive tenkningen blir (mis)brukt innenfor business/motivasjon, nyreligion, psykologi og økonomi (overoptimisme skapte finanskrise, mener hun).

For meg var avsnittet om psykologi mest interessant. Først trodde jeg nemlig at hun ikke kom til å kritisere "min" form for positiv psykologi. Jeg holder tross alt på med noe annet enn å si "tenk positivt" og "vær deg selv" liksom. Eller gjør jeg? Hun overrasket meg ved å skrive om både Seligman og Diener (to av guruene mine) og hva som er galt med deres tilnærminger. En del av det som stod var litt fjasete og anekdotisk ("den gangen jeg møtte Seligman var han ikke særlig positiv" liksom), men hun har et par gode poenger jeg vil ta med meg videre:

- Denne er jo opplagt og godt kjent fra før, men siden den er viktig tar jeg den med: Lykke henger sammen med alt mulig bra, også god helse. Men hva kommer egentlig først? Er folk lykkelige fordi de har god helse eller har folk god helse fordi de er lykkelige? Det finnes få studier som kan si noe skikkelig om dette. Hm..nå kom jeg faktisk på at dette spørsmålet kan jeg faktisk bruke det datasettet jeg selv forsker på til å gi et svar på. *stikker en tur til statistikkprogrammet*

- Hvorfor vil positiv psykologi, som argumenterer for at lykke i seg selv er et legitimt endemål, ofte også si noe om hvor viktig lykke er for suksess og helse? Er det ikke nok med bare lykke da eller?

- Livtilfredshet slik Diener (og jeg) måler det er egentlig et veldig konservativt trekk å ha, det handler om at man er tilfreds med tingene som de er. Det er egentlig ikke særlig rettet mot feks å søke større tilfredshet med ting eller forbedre samfunnet på noe vis. De som er trauste og synes alt er greit vil feks få høye skårer på denne skalaen. Kreative og oppadrettede folk vil alltid være på jakt etter noe mer.

- Hva er viktigst; lykke eller realisme? Det er ikke alltid det går an å forene disse, og noen ganger må vi velge. Minner meg også om noe "min store helt" Dr. Phil sa til et kranglevorent par en gang (mens jeg var i foreldrepermisjon): Do you want to be right or do you want to be happy?" For å være lykkelige må vi kanskje være villig til å være med på et visst skinn av selvbedrag? Og er det virkelig det vi vil?

Ellers leste jeg et veldig interessant kapittel i en fagbok om positiv psykologi i går om evolusjonsteoretisk perspektiv på positiv psykologi (i boka "The science of well-being" redigert av Huppert, Baylis og Keverne). Der hevdet forfatteren at det kan ikke være slik at vi som forskere har et mål om å øke mengden med positive følelser her i verden. Vi er laget med både positive og negative følelser, og det er av en grunn - de motiverer oss til å gjøre de rette tingene mot å overleve og reprodusere oss. Vi trenger å være ulike når det gjelder hvor vi er på skalaen, og vi trenger en viss ustabilitet i humør for å være i stand til å ta inn over oss når vi gjør noe riktig og når vi gjør noe feil. Dette var faktisk en ny tanke for meg, og vi kan ikke dra alle over en kam og si at alle bør få det bedre. Det har jeg nemlig i min noe naive positive tenkning ønsket meg.