Shantaram av Gregory David Roberts handler om Lin, rømling fra australsk fengsel, som slår seg ned i slummen Bombay (eller Mumbai, som det heter nå). Han har en periode som "doktor" for de 25000 slumbeboerne (uten annen kunnskap enn noe førstehjelpskurs). Etterhvert blir han plukket opp av den lokale mafiabossen, som lærer han å blant annet smugle og å forfalske pass. Mafialederen Khaderbai blir etterhvert som en far for Lin, og da Khaderbai skal reise til sitt hjemland Afghanistan for å delta i krigen, så blir Lin med. Boka er basert på forfatterens egen livshistorie, og etter hva jeg kan se av biografisk info så ligner det i allefall veldig rent faktamessig. Ser nå at han er født samme år som pappa (1952), men der stopper nok også likheten mellom deres liv. Det er nok like greit, for dette er ikke noen dans på Bollywood-roser akkurat.
Det jeg liker så godt med denne boka er at hovedpersonen Lin er en veldig interessant karakter. Selv gjennom over 900 sider så mister jeg aldri interessen for han. Han er knalltøff og tar gjerne en slåsskamp med eller uten våpen, han smugler og forfalsker papirer samtidig som han mener han kan forsvare sin egen integritet. Han gjør det jo bare fordi han skylder mafialederen sin det. I tillegg til å være en knalltøff slåsskjempe, omsorgsfull slumdoktor, lojal mafiabror, trofast elsker og venn, er han egentlig en sårbar ensom liten gutt inne i seg, får jeg inntrykk av. Han er kompleks, og det liker jeg veldig godt. Det samme gjelder forøvrig mafialederen, han er heller ingen ensidig slemming, han er for eksempel filosofisk anlagt og har sin egen teori om moral.
Jeg er på generelt grunnlag lite interessert i mafia. Gjenger som terroriserer, skyter og plager hverandre for våpen, narkotika og penger får gjøre det i fred for meg altså, og det er også få mafiafilmer jeg har likt noe særlig. Og i denne boka var det nok også mafiabiten jeg var minst interessert i, men det passet jo inn da, og det ga meg en viss forståelse for at noen blir sugd opp i noe slikt. Når de først har havnet utpå uten å ha noe annet sikkerhetsnett liksom, når man ikke har noe å tape så hvorfor ikke liksom. Siden det er vanskelig å stole på hverandre, pågår det diverse konspirasjoner, testing av hverandre og private hevnaksjoner frem og tilbake. Spesielle vennskap/brorskap utvikles, og når man ikke har noe annet så ser jeg at det har en verdi for de involverte. Om ikke annet så for å overleve.
Lin utvikler seg også underveis, og gjennom disse årene som her er beskrevet så lærer han noe om å være fri, noe om å tilgi, noe om forskjellen mellom ond og god. Det er ikke enkelt dette, men i denne boka finner man det pent innvevd i en historie som fenger. Av og til mister man litt tråden, det er roligere perioder der det ikke skjer så mye og man lurer litt på hvor man skal hen de resterende x antall hundre sidene. Men så skyter historien fart igjen og man er inne i et nytt plot som man må finne ut av hvordan løser seg.
Boka anbefales altså, for dem som ikke avskrekkes av 900 sidersbøker. Ser den holder på å bli filmet også, med Johnny Depp i hovedrollen. Skal bli spennende å se hvordan de gjør det.
Dialogue er en av bøkene i serien "Write great fiction", og selv om det høres litt amerikansk og teit ut, så er bøkene ikke så dumme altså. Her går de i dybden på ulike temaer, viser hvordan forskjellige måter å skrive på virker, og gir korte greie oppgaver man kan gjøre hvis man vil, gjerne relatert til sine egne skriveprosjekter. Bøkene er lettleste, bruker masse eksempler fra mer eller mindre kjente forfattere og bøker og er ganske praktisk rettet.
