Bøker jeg har lest i vår

Geir Gulliksen: Tjuendedagen
Siri Hustvedt: The shaking woman or A history of my nerves
Axel Jensen: Epp
Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned
Elisabeth Gilbert: Committed
Einar O. Risa: M. Kanne & Søn 1889-1922
Einar O. Risa: M Kanne & Søn 1923 - 1943
Sofi Oksanen: Baby Jane
Emma Donoghue: Room

Disse har jeg lest siden sist jeg skrev her. Det er en broket samling med bøker, fra nokså høylitterært (Axel Jensen, Geir Gulliksen) til ganske ulitterært (Elisabeth Gilbert, Emma Donoghue). Jeg har i grunnen likt de fleste av disse godt, særlig Geir Gulliksens. Denne handler om et par som blir venn med en tredjeperson. Den var litt mystisk, så den fortjener absolutt en gjennomlesning til for å få den ordentlig under huden. Gaute Heivolls bok har jo fått så mye skryt og priser og jeg vet ikke hva, og jeg hadde høye forventninger til den. Den er helt ok å lese, men jeg syns ikke den holder hva den lover. Den handler om en (ekte) pyroman som herjet i en bygd i nærheten av Kristiansand på 70tallet. Jeg trodde den skulle gi oss en forklaring på hvorfor han var pyroman slik at vi skulle forstå han bedre. Det gjør den ikke, men så er kanskje det også et budskap - det er ikke alt vi kan forstå her i verden. Men hvorfor skal vi lese bøker da, om det ikke er for å få innsikt i nye verdensoppfatninger vi ikke forstår fra før?  Nei, jeg ble skuffet over den altså.

En bok som gir et par nye tanker er Emma Donogues Room. Den finnes på norsk nå, og tittelen er ganske korrekt oversatt til "Rom". Denne boka handler om en gutt og hans mor som er stengt inne i et rom, og hvordan de lever der og etterhvert klarer å rømme. Fæl, men fascinerende historie, og jeg fikk noen ideer om hva det å alltid ha bodd i et rom gjør med ens virkelighetsoppfatning, både rent perseptuelt og begrepsmessig. Interessant, men ikke noen høyverdig litterær opplevelse akkurat.

Jeg har likt Sofi Oksanens to første bøker (på norsk) veldig godt, og gledet meg veldig til å lese Baby Jane også. Denne boka handler om det å være psykisk syk, og hvordan det er å være kjæreste med en med panikkangst. Paret i denne boka er lesbisk, men det i seg selv er ikke så veldig viktig for resten av boka. Boka er god, men ikke så god som de andre bøkene hennes, og jeg ville vel heller ha anbefalt Beate Grimsruds En dåre fri hvis man skal lese en bok om å være psykisk syk.

Einar O. Risas bøker er i en helt annen sjanger. Her er det slektshistorie og Stavangerhistorie som er greia, og det er i grunnen greit nok det altså. Ikke dumt, og jeg får litt assosiasjoner til den danske tv-serien Krøniken som gikk for noen år siden. Ikke dum den heller. Jeg er ikke så veldig opptatt av Stavangerhistorie, men tar gjerne en skikkelig slektshistorie i blant. Gjerne denne. Må nok leste nr 3 også.

Så er det Elisabeth Gilberts Committed. Her tar hun for seg hva som er poenget med ekteskapet - i en slags personlig halvveis historisk/sosiologisk form. Jeg likte den godt, faktisk!

Axel Jensens Epp likte jeg også på sin måte. Det er en fremdriftsroman om pensjonisten Epp som bor i en blokk sammen med tusenvis av andre med rare navn og snåle karrierer bak seg. Der bor de omtrent avsondret fra hverandre og har så lite innhold i livene sine at de minste tingene tar stor plass. Det er en dystopi, litt sånn "se hvor vi er på vei hen!". Jeg tror vel ikke på helt på det, jeg tror vi for meningsskapende vesener til at den leveformen virkelig ville tatt av. Jaja, men uansett interessant å lese, han har jo et poeng.

Den siste boka jeg har lest er Siri Hustvedts The shaking woman. Den minner litt om Elisabet Gilbert sin i at den tar et personlig perspektiv på et ganske faglitterært tema. Hustvedt opplevde å få noen mystiske skjelvinger da hun skulle holde foredrag, og boka handler om hennes jakt på forklaring og eventuell diagnose hos helsepersonell og bøker av ulike typer. Det er mye nevropsykologi her, og det interessant, selv om det ikke er mitt spesialtfelt. Men det er nok litt for spesielt interesserte dette, jeg har i allefall forståelse for at det ikke trenger å være kjempeinteressant å lese en person som har fått noen mystiske symptomer og så prøver å finne ut av hva det der. Ganske hverdagslig tema, i grunnen.

Fire populærvitenskapelige fagbøker

I vinter har jeg lest en del populærvitenskapelige bøker fra mitt fagfelt (eller i allefall i nærheten av det), og her er litt om dem:

John Gottman & Nan Silver: The seven principles for making marriage work
John Gottman er en av de store innenfor nyere familieterapi. Han har gjort en del forskning på hva som skiller par som holder sammen fra dem som ikke gjør det, og i motsetning til hva mange kanskje tror så er det ikke kranglehyppighet som er avgjørende. Med utgangspunkt i forskningen sin har han laget syv prinsipper som en bør følge: 1) Enhance your love maps, 2) Nurture your fondness and admiration, 3) Turn toward each other instead of away, 4) Let your partner influence you, 5) Solve your solveable problems, 6) Overcome gridlock, og 7) Create shared meaning. I tillegg til denne boka har han også skrevet en som heter The relationship cure: A 5 step guide for building better connections wit family and lovers og en som heter Ten lessons to transform your marriage, så jeg er litt usikker på hvor mange ting det egentlig er man må gjøre?? Er det 5, 7 eller 10 liksom, eller mener han at man bør gjøre alle 22? Vel, jeg tror man skal legge mindre vekt på antall ting og akkurat disse prinsippene, men han har en del gode poenger som man godt kan ta med seg.

Sue Johnson: Hold me tight
Sue Johnson er konkurrenten til John Gottman, og har skrevet en bok om hva en bør gjøre med ekteskapet sitt ut fra sitt perspektiv, som er det emosjonsfokuserte perspektivet. Hun skriver om at familien og parforholdet i mindre grad er et system (i motsetning til systemteoretikerne som lenge har vært dominerende innenfor familiefeltet), men et emosjonelt bånd mellom mennesker. Der forhold ikke fungerer er det ikke fordi de har "dårlig kommunikasjon" i seg selv, men fordi de ikke greier å ta vare på det emosjonelle båndet, tilknytningen, mellom partene. Jeg har stor tro på Johnson og hennes emosjonsfokuserte perspektiv!

Sissel Gran & Nora Skaug: Hekta
Sissel Gran er kanskje den norske versjonen av Sue Johnson, hun jobber etter mange av de samme prinsippene. Men i denne boka handler det ikke om vrange parforhold, men om single, eller kanskje vi skal si halv-single, som er hekta på en mann/kvinne som ikke er villige til å forplikte seg 100% i et forhold, og som derfor godtar halvveis forhold. Halve boka handler om Nora Skaug og hennes opplevelse i en slik situasjon, og resten er Sissel Grans forklaring på hva som skjer, og råd til den som måtte være i en slik situasjon. Samarbeidet fungerer godt, og jeg likte godt å lese både Skaugs og Grans deler. Jeg liker at Gran bruker kunnskap ulike felter av psykologien, feks hjerneforskning, læringsteori osv og ikke er låst til kun et perspektiv. I tillegg har hun klart å sette ord på et fenomen som det på en måte ikke har vært noe eget begrep for til nå (så vidt jeg har fått med meg), men som nok har vært til alle tider. Anbefales, spesielt for den som er i en slik situasjon.

Frode Thuen: Kunsten å være voksen
I likhet med Sissel Gran er også Frode Thuen en av våre "offentlige samlivsterapeuter", men i denne boken skriver han om noe annet han er opptatt av, nemlig hvordan man egentlig blir voksen. Han skriver om det fra et sosiologisk, historisk, psykologi og personlig perspektiv. For meg, som forsker på nettopp dette, var det i grunnen ikke så mye nytt, men interessant å se hvordan han tenker om dette og hvordan han har knyttet disse perspektivene sammen.

Geir Gulliksen: Forenkling

Geir Gulliksens bok er en litt mystisk bok om et par, Kristin og Kim, som er forelsket, får barn, og flytter fra hverandre. Det er Kims hode vi sitter i, og det er hans tolkning av det som skjer vi får høre. Men det skjer egentlig ikke så mye. Det er mye indre drama og mye obsessing over det å ha fått ansvar for et barn, hvordan det å få et barn forandrer mennesker og hvordan man på tross av å ha villet være ett sammen med kjæresten sin kan bli lei av dette. Disse har ikke en gang tidsklemme eller har mange ting å gjøre. Det er bare de to, og barnet deres. Jeg kjente meg ikke så veldig igjen i akkurat disse personene, det er litt for minimalistisk til å være realistisk. Har de ingen jobb, ingen andre venner, ingen tv, internett eller hobbyer? Jeg tror ikke dette er ment å være en sånn bunnrealistisk hverdagsslit-roman, men heller er tenkt å gå inn i kjernen, det litt mystiske og vanskelige bak alt dette dagligdagse maset. Og det får Gulliksen godt til, synes jeg.

Det er en bok med mye stemning mellom linjene, den gir ikke ut alt gratis, men er ikke vanskelig å lese likevel. Og jeg tror den kan ha godt av å bli lest en gang til. Jeg føler liksom ikke at jeg ble helt ferdig med den etterpå. Jeg likte boka godt, og har Geir Gulliksens Tjuendedagen liggende på vent.

Jette A. Kaarsbøl: Din nestes hus

Din nestes hus handler om arkitekten Laus som halvveis flytter til en liten bygd, blir bestekompis med presten der, og forelsker seg i prestens kone. Han blir også kjent med resten av bygda og trives godt selv om det er en del underlige folk. Det er i grunnen det denne boka handler om. Språket er ok, men når handlingen er så lite original og slapt utført, så blir det ikke spesielt givende å lese. Jeg er ikke imponert. Egentlig regner jeg denne for en enkel underholdningsroman, og kanskje ikke det en gang. 

Siden jeg elsket Kaarsbøls forrige bok (Den lukkede bok) har jeg sett frem til denne lenge. Men dette var en skuffelse. Det kan virke som at Kaarsbøl brukte masse tid på å planlegge plotet i Den lukkede bok (som var debutboken hennes), og så var det ikke særlig mye futt igjen til neste bok. Kanskje dette var en vanskelig andrebok, jeg ble i allefall skuffet over denne.

Jonathan Franzen: Frihet

Frihet handler om en amerikansk familie på fire; far Walter, mor Patty og barna Joey og Jessica (som begge i store deler av boka er rundt 18-20 år. Patty og Walter ble kjent gjennom at Patty ville bli kjæreste/ha sex med Walters kule bestekompis Richard. Istedet overfalt Walter Patty med sin uselviske og overstrømmende kjærlighet. De blir etterhvert et par og så følger vi både Walter, Patty og Joey i perioder gjennom boka. Ja, dette hørte kanskje kjedelig ut, men det er det absolutt ikke. Det går ikke spesielt bra med folkene, i allefall får alle sine nedturer (og hvem gjør vel ikke det), og de er alle delvis dysfynksjonelle (og hvem er vel ikke det), og det skrevet på en slik måte at det er veldig lett å forstå hver og en av dem og hvordan de har det. Det er altså brukt allvitende forteller, og det fungerer veldig bra synes jeg. Først leser man feks Pattys versjon av en hendelse og en periode i livet hennes og da føler man med henne og heier litt på henne, og så overlappes dette av en periode i Walters liv og da forstår man mer av hvordan ting egentlig var og hvorfor han gjorde som han gjorde mot Patty. For eksempel. Carl Frode Tiller har noe av det samme, men han er mye mer skittenrealistisk og detaljert og konkret og trekker ikke så store linjer gjennom livshistorier som Franzen gjør. Dette liker jeg veldig godt, og jeg syns romanformen er en god måte å vise hvordan perspektivene på det som kan se ut som en enkelthendelse er helt ulike slik at det nesten er like mange hendelser som det er personer som har et forhold til den. Tror det er psykologen i meg som er så glad i dette.

Denne boka har blitt foreslått som "den store moderne amerikanske romanen" (av NRK tror jeg), og jeg skjønner hvorfor de gjør det. Det er livshistorier som virkelig gjør inntrykk og man blir virkelig glad i disse dysfunksjonelle menneskene. Den er stor og ambisiøs, nesten 600 sider lang, men jeg elsket hver eneste en av dem. Av og til blir jeg liksom litt lei av en forfatters stil (selv om jeg i utgangspunktet liker den), og så bare skummer jeg de siste 100 sidene liksom. Men det skjedde ikke her. Slutten er helt fantastisk, ok klisje og sånt men jeg ble veldig glad for at Franzen hadde gitt romanpersonene sine denne slutten. O sukk. Boka også med de riktige samtidsreferansene, både Obama og finanskrisen er med, men det blir mer som markører og litt mer påklistret synes jeg. Bokas tittel "Frihet" er jo også typisk amerikansk, men det den viser er vel mer hvor vanskelig det blir når vi skal prøve å være frie, og at det ikke nødvendigvis er et udelt gode. Kanskje er vi ikke særlig frie når alt kommer til alt liksom. Vi henger igjen i gamle mønstre, begrensninger blir lagt rundt oss av både opprinnelsesfamilie og egen familie og det går liksom ikke helt an å være selvstendig og fri. Og hva er egentlig verdien i å være fri og alene? Richard er kanskje den i boka som har denne friheten, som singel rockestjerne - men han er jo nesten uten mål og mening i livet. Frihet er kanskje ikke så bra som det høres ut som?

Franzen er visst ganske opptatt av familiens betydning, og hans forrige bok Korrigeringer, handler også om dette. Den har jeg faktisk i hylla, og klarte ikke å leste mer enn noen titalls sider i den før jeg ikke orket mer. Han skriver litt omstendelig og det er en del digresjoner og sånt, men samtidig skriver han ikke gammelmodig, det er moderne og hipt og morsomt skrevet. Jeg har tatt frem Korrigeringer igjen nå, jeg tror ikke tiden var moden for å lese den den gangen, men det er den kanskje nå - i allefall etter en bok eller to som pausebok mens jeg fordøyer Frihet.

Bøker lest i 2010

I 2010 leste jeg 50 bøker. Jeg tenker at det er et greit nivå å legge seg på for meg. Det er ca en bok i uka, der jeg noen ganger bruker kortere tid, andre ganger lenger tid. Jeg kunne ha lest mer, absolutt, men da måtte jeg ha gjort mindre av andre ting jeg også liker å gjøre. Og jeg vil ikke BARE lese på fritida mi. Jeg vil også være med ungene, se tv, film og tv-serie, skrive, spille litt piano og være med gubben min og venner og sånt ellers. 

De beste leseropplevelsene i år hadde jeg med: Karl Ove Knausgård, Sofi Oksanen og Carl Frode Tiller.

De verste hadde jeg med bøkene jeg leste gjennom diverse bokbloggturneer og fikk tilsendt gratis fra forlag. Alle utenom Gunn Hild Lem sin bok var bøker jeg ikke hadde valgt selv og som jeg i utgangspunktet ikke var spesielt interessert i. Og det ble jeg visst ikke heller. 

Her er bøkene jeg leste i fjor: 

Richard Yates: Revolutionary road

Stig Sæterbakken: Ikke forlat meg

Janet Reibstein: The best-kept secret

Pedro Carmona-Alvarez: Rust

Junot: Díaz: Oscar Waos korte, makeløse liv

Torgrim Eggen: Jern

Astrid Prag Vargas: 99

Karl Ove Knausgård: Min kamp 4

Maria Parr: Tonje Glimmerdal

Marianne Mjaaland: 13. uke

Carole Martinez' Det broderte hjertet

David Wroblewski: The story of Edgar Sawtelle

Brynjulf Jung Tjønn: Lyden av noen som dør

Helene Guåker: Kjør!

Eivind Buene: Enmannsorkester

Kjell Westö: Der vi engang gikk

Sofi Oksanen: Stalins kyr

Barbara Ehrenreich: Livets lyse sider

Sofi Oksanen: Utrenskning

Jon Øystein Flink: Sex, død og ekteskap

Per Olov Enquist: Et annet liv

Margaret Skjelbred: Mors bok. Sort er hun, dog ynd...

Susan Abulhawa: Morgen i Jenin

Anne B. Ragde: Nattønsket

Reif Larsen: T. S. Spivets utvalgte verker

Lena Kristin Hole: Kjærlighetskoden. Om å ta vare ...

Karl Ove Knausgård: Min kamp 5

Mirjam Kristensen: Et rikt liv

Jesper Juul og Monica Øien: Rom for familien

Martin Seligman: What you can change...and what

Roy Jacobsen: Vidunderbarn

Elizabeth Gilbert: Spis elsk lev

Liz Buer: Rik på tid. Møter med folk som har trappet ned

Daniel Gilbert: Hva er lykke?

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Mattis Øybø: Karin og Kareem

Mo Hayder: Tokyo

Wally Lamb: The hour I first believed

Hans Olav Lahlum: Menneskefluene

Hans Petter Laberg: Etter festen

Christer Mjåset: Legen som visste for mye

Carl Frode Tiller: Innsirkling 2

Maria Børja: Voksenting

B. F. Skinner: Walden Two

Erlend Loe: Kurt Kurér

Mario Vargas Llosa: Brev til en ung forfatter

Günter Grass: Blikktrommen

Gunn Hild Lem: Sorg & sommerfugler

Daniel Mendelssohn: Forsvunnet

Beate Grimsrud: En dåre fri

Oppsamlingsheat

Mario Vargas Llosa: Brev til en ung forfatter

Denne leste jeg faktisk før han fikk nobelpris, som en del av mitt prosjekt "bøker om å skrive". Likte den veldig godt! Faktisk ganske konkret, men litt for mange referanser til høylitterære klassikere jeg ikke har hørt om, langt mindre lest. 

Günter Grass: Blikktrommen

Dette regnes vel som en klassiker? Handler om en infantil gutt som stort sett takler livet ved å tromme på en barnetromme. Ikke er han spesielt sympatisk ellers heller, men ganske fascinerende å lese om!

Gunn Hild Lem: Sorg & sommerfugler (som jeg har fått gratis av Aschehoug)

Veldig intenst og ekte om sorg og det å leve videre etterpå. For den som likte Idas dans av Gunnhild Corwin, og som orker mer. Jeg likte den veldig godt!

Daniel Mendelssohn: Forsvunnet

Hybrid mellom skjønnlitteratur og faglitteratur om å lete etter sine forfedre og finne ut av hva som skjedde med akkurat denne jødiske familien under holocaust. Om å reise verden rundt for å finne noen som kanskje husker dem eller vet hva som kan ha skjedd. Litt tung i starten, men jeg likte boka veldig godt. 

Beate Grimsrud: En dåre fri

Langt lettere å lese, men seriøst tema her også. Om å være psykiatrisk pasient. Viktig bok som kan gi folk mer informasjon og følelse av om hvordan det er og kanskje gjøre at takhøyden blir litt større for mennesker som ikke får til alt i livet. God bok!

Nå leser jeg Frihet av Jonathan Frantzen, den liker jeg også godt. Mange gode leseopplevelser på tampen av året. Jeg planlegger også å lage en oppsummering av årets bøker ganske snart. 

Erlend Loe: Kurt Kurér

Denne boka har jeg fått gratis av bokbloggturneen. I går blogget Elisabeth om den, og jeg er siste blogger i denne runden. 


Siden alle de andre har beskrevet hva som skjer i denne boka er det liten vits i å referer det nok en gang. Hopper derfor rett på hva jeg synes om den: Tja. På en måte er den veldig festlig, på et Loesk vis. Blodtørste nordlendinger på segwayer i flokk  er jo sikkert et ganske spesielt syn. Det er nord-Norge mot sør-Norge på et helt usannsynlig vis. Det er en sympatisk liten kjærlighetshistorie. Og det er en snålt far-sønn forhold som ikke akkurat ser ut til å bære preg av noen kjærlighet. Men, så er det mye voldelige greier, det tar liksom helt av, men det er mulig at en del barn (gutter?) i alderen 8-12 år synes det er morsomt. Jeg er liksom ikke så veldig interessert i det, bortsett fra at jeg fniser litt innimellom. 


Nei, som vanlig i disse bokbloggturneene så greier jeg liksom ikke engasjere meg 100%, og det kan godt være fordi jeg ikke er helt i målgruppen. I teorien kan man jo også ha glede av å lese bøker man ikke faller rett i målgruppen til, dersom de er gode (jeg elsker feks Stian Holes bøker om Garman og alle bøkene til Svein Nyhus, som jeg leser for barna mine). Men disse bokbloggbøkene er myntet på større barn enn jeg har så jeg kan liksom ikke lese dem sammen med noen, og når det gjelder lesing for min egen del så har jeg alltid en ca 50 bøker jeg har mer lyst til å lese enn disse turné-bøkene. Jeg har derfor meldt meg av det opplegget der, så kan andre som har oppriktig lyst og interesse for ungdomsbøker få sjansen til å få og blogge om dem. 

B. F. Skinner: Walden Two

Walden Two er skrevet av Skinner, en mann som bør være kjent for alle som har tatt psykologi grunnfag. Han var en av de store behavioristene på 20tallet, og holdt vel mest på med forskning på rotter og duer. Gjennom dette utviklet han noe han kalte operant betinging som handler om at dyr og mennesker gjør det vi blir belønnet for å gjøre. I Walden Two (utgitt først i 1948) beskriver han sitt "drømmesamfunn" der han tar disse læringsprinsippene helt ut og skaper et samfunn der alle har det bra. 

Boka handler om to professorer og fire ungdommer reiser og besøker dette samfunnet kalt Walden Two. Der blir de vist rundt av Frazier, som vel egentlig er slik Skinner selv. Walden Two er et samfunn befolket av ca 1000 mennesker, der alle yter etter evne og får etter behov. Basert på vitenskap som de sier (dvs behaviorisme) har de utviklet systemer for arbeidsdeling, styring av samfunnet, fritidsaktiviteter, barneoppdragelse, utdannelse osv. Det er ingen klassedeling og heller ingen private eller kommersielle bedrifter. Det er ganske sosialistisk og idealistisk og på en måte virker det forlokkende. Tenk å bare jobbe noen få timer om dagen, få alle behov dekket og alle nødvendig ferdigheter lært. Ingen bekymringer og nesten bare kos! På den annen side... Dette samfunnet forutsetter at man legger sitt liv i deres hender og stoler på at lederne/plannerne vet bedre enn deg hva du trenger. Det er en slags indoktrinering i visse ferdigheter og måter å leve livet på, og selv om de mener det vel så begrenser det jo individuell frihet. 

Boken består for en stor del av hvordan Frazier viser de tilreisende rundt og beskriver hvordan det er der.  En av de to tilreisende professorene (Castle) er meget skeptisk til Walden Two og gjennom diskusjonene mellom Castle, Frazier og den siste tilreisende, professor Burris, blir fordelene og ulempene ved et slikt samfunn satt opp mot hverandre. 

Det er faktisk ganske interessant, på tross av at dette nok ikke fungerer i praksis (om vi nå hadde sett bort fra det uetiske i det). Den store svakheten ved behaviorisme er at den ser på mennesker nærmest som maskiner som reagerer mekanisk på stimuli. Sånn er vi ikke, og jeg tror heller ikke det er mulig å få så stor kontroll av andre mennesker at du kan lære dem til å bli akkurat sånn som du vil. Gener og fysikk legger også muligheter og begrensninger for menneskelig utvikling. Walden Two-lignende samfunn har blitt forsøkt også i virkeligheten, men jeg tror ikke de har fungert spesielt bra. Kibbutz-samfunnene i Israel er tenkt litt på samme måten, og nå leste jeg i en av nettavisene for et par uker siden at de har blitt private de også. Nei, mennesker fungerer ikke på den måten. Men dette er interessante tanker og en bok vel verdt å lese!

Maria Børja: Voksenting

Voksenting er en novellesamling som handler om kropp og sex, på en voksen måte. Ikke på den ungdom som har sex for første gang-aktige måten, men om å se hvem man selv er i møte med andre, om hvordan det er å involvere seg med andre og alle tingene voksne mennesker kan gjøre med hverandre. Det hørtes ut som et spennende tema synes jeg, og ikke noe som så mange har skrevet om tidligere. I tillegg prøver jeg å lære meg å like noveller, så da syntes jeg denne hørtes spennende ut. Men jeg ble dessverre skuffet altså. Jeg fikk ikke til denne boka. Noen av novellene er fine å lese og gjør litt inntrykk, men de fleste syntes jeg var litt kjedelige. Det er vanskelig å skrive om disse tingene, og det er kanskje det som gjør at det er så få som har gjort det tidligere? Egentlig er jo språket godt og alt men det er liksom noe som ikke helt stemmer for meg. 

I tillegg så syns jeg det er vanskelig å lese noveller. Eller altså det er ikke vanskelig å lese dem, men det er så himla irriterende at når en har begynt å komme inn i en historie og blitt kjent med dem som befolker dem, så slutter historien. Det er liksom som å bli kjent med noen som rett etterpå forlater deg. Hva er poenget liksom? At jeg har problemer med novellesjangeren er jo ikke forfatterens skyld da, det skal sies.

Carl Frode Tiller: Innsirkling 2

Innsirkling 2 er fortsettelsen av innsirkling 1, der David har satt inn en annonse i en avis der han skriver at han har mistet hukommelsen og ber folk som har kjent eller kjenner han om å skrive brev til han om hvem han er og hvordan de kjenner han. I bok 1 fikk vi høre tre personers historier om seg selv og David og i bok 2 får vi høre tre nye personers historier. Denne gangen er det to av Davids barndomskamerater, samt en gammel dame som var venninne med morens hans som skriver til han. Det er fantastisk skrevet (på nynorsk, men det har jeg knapt merket verken på godt eller vondt - målformen er på en måte irrelevant), og veldig troverdig skrevet. På grensen til skittenrealistisk egentlig, men fascinerende. Disse tre kommer fra miljøer jeg kjenner lite til, spesielt de to barndomskameratene som er henholdsvis bonde og småkriminell, og det er spennende å lese om dem. De virker sympatiske og forvirrede på en litt ulik måte begge to, og jeg føler liksom at jeg skjønner litt hvordan det er å være dem. Vi får jo vite minst like mye om dem som om David. Etterhvert da jeg leste begynte jeg å tenke på at det er jo vel og bra med disse historiene, men hva er liksom poenget med dette brevskrivingshukommelsestapplottet, hvor skal dette ende liksom. Vi kan jo ikke ha en hel serie med folk som beskriver en annen uten at noe annet skjer. Så da var det bra at det kommer noen avsløringer mot slutten, og det skjer en videreutvikling av plotet. Gøy! Synd vi nå vel vente i flere år før neste bok kommer... 

Bortsett fra at dette er fiktivt og altså skrevet på nynorsk minner Tillers stil meg en hel del om Knausgårds. Jeg syns nok Tiller er enda mer skittenrealistisk, og det kan jo ha med å gjøre at han ikke skriver selvbiografisk og dermed kan skrive om enda verre ting på en verre måte enn det Knausgård kan når han må begrense seg til sitt eget liv. Tiller har med en liten tekstbit som jeg tolker som et lite sidespark til Knausgård også, det er morsomt. Boka anbefales sterkt, men les Innsirkling 1 først. Og når du er ferdig kan du like gjerne lese resten av bøkene til Tiller også - de er veldig gode alle sammen, og blant mine absolutte favoritter.

Christer Mjåset: Legen som visste for mye

Christer Mjåset har skrevet en bok som handler om det å være distriktslege på Hitra og oppdage at hans avdøde forgjenger har hatt lange fingre inn i lokalsamfunnet, og ikke akkurat bare holdt seg til vanlige legetjenester og anstendige legemetoder. Vi følger legen Mads og hvordan han prøver å finne ut av hva som egentlig har skjedd, og hvorfor gamlelegen har gjort så mye merkelige ting. Det er en bok om små mennesker i et nokså lukket lokalsamfunn og hva de gjør for å oppnå status og å overleve. Og kanskje er det ikke heeelt urealistisk?

Mjåset er lege og "tilfeldigvis" har han vært nettopp distriktslege på Hitra selv. Han kjenner derfor miljøet han skriver fra godt. Men dette er ingen legeroman med hovedvekt på romanser mellom sjablongaktige leger og sykepleiere. Dette er mer en spennings/mysterieroman, der det er i motsetning til etterforsker/politimann/yngre slektning er en lege som forsøker å få klarhet i hva som har skjedd.

Legen som visste for mye hadde jeg med meg på konferanse i England og ble en fin leseopplevelse som fant sted mest på tog, flyplasser og fly. Den var både spennende og lett å lese og var mer givende å lese enn mange krimbøker jeg har lest.