Siden sist har jeg vært på to ukers ferie i Spania og i løpet av den tiden har jeg lest 3 hele og to halve romaner (som jeg skal fullføre altså, jeg har ikke gitt dem opp). Det kommer omtaler av disse etterhvert. Omtalen av Genesis var et innlegg jeg skrev før ferien og hadde på automatisk publisering, forresten.
Jeg har fått meg et par bøker til også, som skal leses innen den nærmeste tid. Nå er det, i tillegg til de to halve mursteinene jeg holder på med (Rust av Pedro Carmona-Alvarez og Shantaram av Greg Roberts) særlig to bøker jeg er ivrig på å lese, Min kamp av Karl Ove Knausgård og Pixley Mapogo av Tore Renberg. Dette er to veldig forskjellige bøker tipper jeg. Jeg forventer meg at Renbergs fjerde bok om Jarle Klepp er god underholdning som kanskje er morsom der og da, men som er fort glemt. Han har nesten blitt litt den mannlige varianten av Anne B. Ragde?
Knausgård har i allefall et helt annet prosjekt. Fra før har han skrevet to nokså kompliserte og lange romaner, Ute av verden og En tid for alt. Jeg elsket dem begge to. Det er bøker jeg tidvis kjenner meg igjen i, og som samtidig kan gi meg litt nye perspektiver på mine egne tanker mitt eget liv. I tillegg til at det er god underholdning i dem. I allefall om man har litt tålmodighet, han kan ha litt mange og lange digresjoner av og til. Og jeg kan også bli litt frustrert over at det blir litt rotete på denne måten.
Denne sist utgitte boka er første boka av seks bøker som skal utgis i høst og til våren, og det er veldig selvbiografisk stoff han kommer med. Det har allerede vært en del diskusjon om hvorvidt det er etisk (og kanskje til og med lovlig) å utlevere andre enn seg selv i så stor grad som han gjør her. Også de to første bøkene har selvbiografiske trekk har jeg lest nå, det visste jeg ikke da jeg leste bøkene. I morges da jeg gikk til jobb hørte jeg på en radiodokumentar om Knausgård, han er blitt intervjuet av nrk som en del av en serie som heter "Forfatteren og tingene". Han er svært åpen og sier at hovedprosjektet hans handler om å se hva han har å by på. Hvilket stoff har han tilgjengelig som kan brukes i en roman, liksom. Jeg liker hvordan han tenker, og har tenkt mye sånn selv. Jeg ville nok ikke tordt å være så privat om jeg skulle gi ut en bok, men jeg har nok egentlig litt lyst også. Som Knausgård synes jeg at det er viktig å skrive om livet slik det faktisk er, og det er jo både positivt og negativt og ikke alltid like enkelt og fikst komponert slik som en kan gjøre en roman. Tvertimot - det er masse digresjoner og en konstant tankestrøm som trenger seg på og hva skal man gjøre med det liksom? Knausgård har valgt å skrive ned mye av sin, og det kan gi en spesiell innsikt i en personlighet og et menneske. Nå liker jeg å tro at han har vært bevisst da han skrev romanen, så han skriver vel bare det han vil skrive uansett. En kan jo legge litt av hvert av psykologiske tolkninger rundt det å tilby 2000 sider om sitt eget liv i løpet av kort tid, til offentligheten. Har han noe slags behov for dette, for å få en slags bekreftelse om at her er han på godt og vondt, er han god nok etter dette også, liksom? Eller er han rett og slett en narsissist som tror at folk er så interessert i han at de vil bruke så mange timer av sitt liv som det vil ta å lese de sidene, på å lese bøkene? Ikke vet jeg, men jeg er i allefall interessert. Han skriver utrolig godt og jeg tror at det er få mennesker som er så spesielle at man ikke kan kjenne seg igjen eller lære noe av dem. Det å få komme så tett på et annet menneske som man kanskje får i disse bøkene, er jo egentlig en stor gave (vel, jeg måtte jo betale for den da). Gleder meg til å ta fatt på denne i allefall. Lurer på om jeg skal sette i gang med det samme...