Kristine Tofte: Song for Eirabu

Som de fleste av de som leser her sikkert vet er Song for Eirabu er skrevet av Kristine Tofte, eller Avil som hun kaller seg på nett. Jeg har fulgt Avil en liten stund, og samtidig som jeg har lest boka har jeg også søkt henne opp på forfatterbloggen, hvor hun også har skrevet en del. Siden jeg sysler med litt skriving selv synes jeg det er spennende å lese om skriveprosessen også.

Nynorsk fantasy for voksne er vel det den er blitt markedsført som, og det stemmer i grunnen bra. Jeg føler det er litt Snorre møter Livets døtre (serien skrevet av May Grethe Lerum) - på vakkert ekstrem-nynorsk. En imponerende verden av mytologi, skikker, familiehistorier og slektstrær danner bakteppet for historien om de to personene som kommer best frem og som jeg likte best i boka - søstrene Ragna og Berghitte. Disse to blir tildelt helt spesielle roller i historien - og er sterke og samtidig sårbare kvinner. Litt som Livets døtre altså, uten at jeg mener at Song for Eirabu er noe slags kiosklitteratur - langt derifra. Nå husker jeg nesten ikke Livets Døtre da, det er vel 10-15 år siden jeg leste den. Jeg likte den godt den gangen, jeg er ikke sikker på hva jeg vil synes om den nå. Er nok litt mer kresen nå og blir mer irritert over klisjeer og slike ting. Men det jeg husker godt fra boka er hvordan de sterke kvinnepersonene utvikler seg fra ustø jenter til sterke kvinner som tar oppgjør med sin egen bakgrunn og skjebne. Og det gjør vel kanskje Ragna og Berghitte også? I tillegg så er vel en del av kvinnene i Livets døtre "hekser" og har etter sigende tilknytning til de underjordiske såvidt jeg husker? Iallefall var det noen som trodde det - og det har de til felles med Ragna og Berghitte.

Jeg likte boka godt, men to ting gjorde det litt vanskelig å lese boka. En del ekstrem-nynorske/norrøne ord blir aldri skikkelig forklart og ikke er det ordliste heller. Hva ER egentlig herduegane? Det er irriterende når de samme ordene kommer opp og opp igjen uten at man skjønner dem. Jeg lurer også på om det er ordentlige ord eller om det er noen Avil har funnet på. Bharfot har også påpekt dette og har laget en ordliste som kan være nyttig. Og så synes jeg godt det kunne vært et slektstre i boka også. Nå er kanskje litt av spenningen i plottet i boka avhengig av at dette ikke er avslørt helt fra starten, men kanskje får vi et slikt i neste bok? Jeg kunne i allefall godt tenkt meg det, for av og til mister jeg litt oversikten over hva som har skjedd med hvem og hvem som er leder for hvilken hær og hvorfor.

Ellers synes jeg boka er nydelig, med vakkert språk som ga meg mange fine bilder i hodet, og en spennende historie å følge med på. Jeg ser også for meg filmen! Og så gleder meg jeg til neste bok, som skal komme om to år.

Andre anmeldelser: Virrvarr, Serendipitycat, Elisabeth Iskrem, Bharfot (med ordliste).

John Ajvide Lindqvist: Menneskehavn

Denne boka kom som en overraskelse i postkassen etter at jeg halvveis glemte å avbestille den i bokklubben. Men det gjorde ingenting! Skrekkromaner er ikke den sjangeren jeg har lest mest av eller er mest engasjert i. Men jeg kommer til å sjekke ut flere av dem nå. Skal for eksempel også snart lese "Jeg skal vise dere frykten" av Frobenius. Samt flere av Lindqvist. Har allerede bestilt paperbackutgaven av "La de rette komme inn", som jeg tenkte jeg skulle lese før jeg ser filmen som fulgte med i bokpakken fra bokklubben. Men tilbake til Menneskehavn! Anders, hans kone Cecilia og deres datter Maja på 6 år er på skitur over isen til et fyr et sted i Sveriges skjærgård. Plutselig er Maja sporløst borte vekk. Livet til Anders går i knas, et par år senere er han tilbake på hytta i skjærgården, alene og alkoholisert. Flere mystiske ting har skjedd, og Anders føler at Maja på et eller annet vis fortsatt er med han i hytta. Alt har sin forklaring, men en må godta en rekke premisser, feks en liten larve som har uante krefter... Høres veldig rart ut, men det er skrevet på en måte at det overbeviser meg om at det nesten kunne ha skjedd? Bare nesten da, men boka er god den, og jeg elsker de små historiene om menneskene og tidligere hendelser som gir drypp fra fortiden som forklarer mer av hva som pågår. Denne anbefales!

Torun Lian: Undrene i vår familie

Denne fant jeg også på det halvpris-salget! Denne boka handler om et trekantdrama fra 50tallet og 60-tallet mellom Bernt, Sivert og Astrid, om valgene de tar og konsekvensene det får for barna deres. Lydia, en av Bernts døtre, får fortelle mesteparten av historien. Som en kanskje kan gjete går det ikke så veldig bra etterhvert. Det er en helt hjerteskjærende slutt på boka, så jeg skal ikke spoile den her. Ikke akkurat noen feel-good-bok, altså, men jeg likte den likevel. Syntes jeg fikk en god innsikt i noen av hovedpersonenes følelsesliv, mens andre forble litt i det skjulte - og det syntes jeg at fungerte. Det er jo slik det er i livet ellers også.

Boka har en del henvisninger til Amerikautvandring og ting som skjer der i løpet av 50 og 60-tallet, men jeg skjønte helt ærlig ikke helt poenget med å skrive om det. Det er jo greit å ha det med, men jeg syntes ikke det hadde noen egentlig funksjon. Men forholdene mellom personene er godt skildret, og det gjør at jeg likte denne boka godt.

Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke

Gunnhild Øyehaug sin Vente, blinke hadde jeg ventet i evigheter på å få lese. Jeg tenkte jeg skulle vente (og blinke?) til den kom i paperbackversjon, men så kom den jo aaldri. Hadde nok ventet fremdeles om jeg ikke kom over et salg på Norli midt på torgallmenningen der de solgte en god del av fjorårets romaner til halv pris (veldig lurt salg forresten, de blir vel ikke kvitt de dyre bøkene når de snart kommer i paperback uansett). Kjøpte den altså med meg og gledet meg til å lese. Den fikk jo veldig gode kritikker og jeg syntes den virket spennende. Meen jeg ble skuffet. Kom liksom aldri skikkelig i gang med boka. Det ble litt for rotete og surrete mellom ulike folk som jeg ikke klarte å engasjere meg i. Jeg ble ikke fenget, dessverre. Når jeg ikke kommer ordentlig inn i bøker så kan jeg oftest se at jeg samtidig ikke har fått lange lesestrekk med boka. Da har det blitt mange korte avbrutte leseøkter og det gjør at det blir vanskelig å huske og følge med underveis. På den ene siden kan en liksom skylde på at diverse omstendigheter har gjort det vanskelig for boka å bli likt, men samtidig - om boka virkelig hadde vært fengende så hadde jeg vel klart å ordne meg litt lengre leseøkter? Jeg er likevel litt lei meg for at jeg ikke kom skikkelig inn i denne boka, jeg ville virkelig like den. Og jeg klarte ikke en gang å fullføre den.

Simon Stranger: Mnem

Denne boka syntes jeg var utrolig morsom. Det er en bok om en helt spesiell by og historien til dem som startet den. Byen var tenkt til å være en utopisk perfekt by. Det er en god historie og siden boka starter litt med slutten så skal ikke jeg avsløre starten, det er nemlig et spenningsmoment gjennom hele boka. I veien mot å oppnøste hva som har skjedd tar boka en hel rekke store og små digresjoner. Blant annet får vi svar på hva som gjør at det finnes sykdom (et helt troverdig vitenskapelig svar altså) og en beskrive av tulipankrakket i Nederland, det første krakket i vår historie. Interessant. Han eksperimenterer også med form og tester ut både tegneseriebiter, lyriske passasjer og bilder, for å nevne noe. Plutselig kommer det en oppskrift, byggetegninger eller andre utradisjonelle tilskudd i en roman. Eller en totalroman, som forfatteren kaller det. Det gir et litt rotete inntrykk og det er noen ganger det blir litt vel mye rart. Jeg ser ikke hensikten med alle delene, hele tida. Men jeg liker at han tester ut formen og historien og det at jeg vil ha svar på hva som skjedde, gjør at det ikke er vanskelig å lese videre. Boka er altså litt rar og utradisjonell, men god, synes jeg.

Marta Norheim: Røff guide til samtidslitteraturen

Jeg hører på de fleste programmene av Bok i P2 via podcast. De har anmeldelser av nye og gamle bøker, og programlederne kan beskrive bøker på en måte som gjør meg engasjert og gir meg lyst til å lese bøkene de anmelder på en positiv måte. En av favorittanmelderne mine der er Marta Norheim. Hun er veldig engasjert og inspirert og jeg har funnet ut at jeg liker mange av bøkene hun anbefaler.

Derfor tenkte jeg at denne boka kunne være noe for meg. Her går hun gjennom mange nyere forfattere (debutert etter 1990, tror jeg er kriteriet), og beskriver hvordan forfatterne skriver og hva bøkene handler om. Hun går tematisk til verks og ordner forfatterne i ulike grupper avhengig av hvilke temaer de holder seg innenfor. Jeg syns det er et spennende prosjekt og det gir mange gode korte innblikk i bøker jeg tenker at kan gi meg noe. Jeg har jo også lest en god del samtidslitteratur fra før og da er det litt gøy å lese hva hun har skrevet om det for å se om vi er enige (ofte er vi det).

Men dessverre synes jeg å lese en hel bok om utgreiinger av andre bøker blir litt mye i lengden. Vet ikke helt hvordan en slik "kanon" kan gjøres på en mer spennende måte, men det blir til slutt litt kjedelig og jeg må skumme en del for å komme i mål. Men jeg har merket meg boken og når jeg en gang slipper opp for lesestoff (as if! har sikkert over 50 uleste bøker liggende på vent og det blir stadig flere) så skal jeg gå gjennom denne boka igjen!

Olav Gunnar Ballo: Kaja 1988-2008

Dette er boka som SV-politiker Ballo skrev etter at han og familien fikk vite at datteren Kaja på 20 år hadde tatt selvmord ved å hoppe ned fra balkongen fra hybelen sin der hun studerte i Frankrike. Jeg hørte om boka på Bok i P2, der de anbefalte boka og sa at det var en god bok som var interessant også for andre, og ikke bare ren terapi for Ballo. Det er jeg enig i. Boka beskriver hvordan forholdet mellom far og datter utvikler seg gjennom datterens barndom og ungdom. Kaja hadde en periode spiseforstyrrelser, og det satte preg på noen av årene de hadde sammen.

I deres situasjon var noe av det mest vanskelige at de ikke vet hvorfor Kaja tok selvmord. Tilsynelatende hadde hun det bra nå, og det var ingen som hadde mottatt meldinger om noe annet. Spiseforstyrrelsene hadde hun et avklart forhold til, og det virket som om hun trivdes med studiene. Hun hadde også god kontakt med venner og familie. Kaja hadde vært i kontakt med scientologikirken tidligere den dagen hun tok selvmord og jeg husker også det var mye i media om dette. Boka er ikke noen krig mot scientologikirken i seg selv, og det er bra, det ville ikke jeg ha orket å lese. Jeg er også skeptisk til scientologikirken, men det interessante her synes jeg er forholdet mellom far og datter, som jeg synes at han har beskrevet på en veldig fin måte.

Et annet poeng i boka synes jeg også er dette med at på tross av det relativt nære forholdet mellom far og datter, så skjer dette selvmordet. Det er helt klart ikke hans skyld, og det er heller ingen annens skyld. Kanskje hadde scientologikirken en rolle, men jeg kan ikke tro at det å få noen dårlige resultater på en personlighetstest kan vippe enhver av pinnen til så ekstreme grader. Jeg tenker at dette viser at på tross av hvor nære vi mennesker er, så vet vi ikke alt om hverandre. Selv ikke om barna våre. Kanskje spesielt ikke om dem, når det gjelder ungdommer. De kan ha andre liv innvendig enn det vi ser utenfra. Og det er ikke alltid vi kan gjøre noe med det heller. Det er en skremmende tanke.

Hege Susanne Bergan: Jeg sier hele tiden ting som kjærlighet

Jeg var helt på diktbølgen tidligere denne måneden og da leste jeg også Hege Susanne Bergans "Jeg sier hele tiden ting som kjærlighet". Det er forfatterens andre diktsamling. Boka handler om å bli voksen og jeg vil si at boka beskriver utviklingen på ulike måter. Det handler om linjer fra barndommen som tas frem og sees på i forhold til det som skjer nå. Det er interessant synes jeg, men jeg synes formen er litt vanskelig å få fatt på. Dette er nemlig ikke en samling på 80 sider med et dikt på hver side, men en bok som av størrelse ligner på en roman og det er korte og lengre tekster som minner litt om lange dikt som strekker seg over mange sider. For meg blir det dessverre litt for mye babbel innimellom, selv om hun har noen gode formuleringer innimellom å glede seg over. Jeg syns også det er en spennende form egentlig, men jeg får ikke helt fatt på den.

Men det er spennende å lese dikt, og med utgangspunktet i disse to diktsamlingene jeg har lest i det siste så skjønner jeg at jeg godt kan lese mer dikt enn jeg har gjort til nå. For eksempel heter Bergans første diktsamling "Ikke noe av dette står om livet" og det synes jeg er en veldig god tittel med dobbel bunn, og den gjør meg nysgjerrig. Skal sjekke ut den ved anledning!

Cathrine Grøndahl: Jeg satte mitt barn til verden

Som mor til to små på ett og to år er jeg godt inne i denne verdenen av å bli mor, både fysisk og psykisk. Dette er en diktsamling og jeg er egentlig veldig lite inne i dikt og leser dem sjelden selv om jeg i teorien liker å lese det. Ofte synes jeg det blir langt mellom diktene som treffer meg skikkelig, at jeg nesten ikke gidder å begynne på det feltet, liksom. Men i denne boka var det flere som traff meg. Masse å kjenne seg igjen og noen som gir meg nye perspektiver og gode formuleringer på tanker og følelser jeg har gått med selv. Siden akkurat dette er noe av det jeg liker best ved å lese er det klart at jeg likte denne diktsamlingen.

Stephanie Meyer: New moon og Eclipse

Ja det har gått litt tregt med lesingen i det siste. Jeg har vært opptatt med Selve Livet i mellomtiden og har falt litt av lasset når det gjelder lesingen. Men siden sist har jeg lest nr 2 av Stephanie Meyers vampyrbøker, og er nesten ferdig med nummer 3 også. Egentlig er det ikke så mye mer å si om disse bøkene enn det jeg skrev om nummer 1. Men nå er jeg litt lei av dem, så nå tar jeg en pause med noe annet før jeg begynner på den fjerde, som jeg også har liggende. Skal nok lese den også etterhvert. Det er fjortis, det er klisjeaktig, men det er jo urealistisk evig kjærlighet jo! Virrvarr skrev forresten et veldig bra innlegg om dette. Heldigvis (?) for meg så har jeg god kontakt med min indre fjortis i blant. Men akkurat nå er jeg litt mettet og gleder meg litt til å begynne på noe annet.

Stephanie Meyer: Twilight

Twilight handler om ei ung jente på ca 17 som møter kjærligheten i sitt liv. Hun blir kjempeforelska med en gang, og boka beskriver deres første møter på en veldig skjønn måte. Han er forresten vampyr, og det kompliserer det hele noe.

Jeg skjønner veldig godt at denne bokserien blir omtalt som Harry Potters etterfølger. Stilen ligner litt, og en blir litt glad i hovedpersonene på samme måte, i tillegg til at det er en spennende historie der en stadig får vite nye og morsomme ting om hvordan livet til trollmenn/vampyrer kan være.

For meg er dette lettlest enkel underholdning, og akkurat nå er det akkurat det jeg vil ha. Skal straks sette i gang med nummer to i serien - New moon.

Pat Conroy: The prince of tides

Det har gått tregt med lesinga i det siste. Jeg har vært opptatt med jobbstart etter foreldrepermisjon og ymse annet, og så har jeg hatt en ganske lang og litt treg bok å lese på også da. Den er vel 650 sider eller noe slikt, og de første 300 sidene var spennende. Så mistet jeg litt interessen og engasjementet for hovedpersonene og da kunne det nesten være det samme. Leste videre fordi jeg ville vite hvordan det kom til å gå, og fordi jeg allerede hadde lest så langt liksom. Det er jo ikke en dårlig bok egentlig. Men da jeg kom til de siste hundre sidene så gadd jeg rett og slett ikke mer og bare bladde/skummet meg gjennom resten så jeg kunne få en formening om hvordan det kom til å gå uten å måtte lese alle detaljene, hehe. Historien i boka er egnetlig bra, den er bare for lang og med så mange leseavbrudd som jeg har hatt siste tiden så ble den dessverre ingen optimal leseopplevelse.

Kanskje jeg skulle skrive litt om hva den handler om også? Den handler om Tom Wingo og familien hans. Han har en tvillingsøster som er lagt inn på psykiatrisk sykehus og Tom har sagt seg villig til å fortelle psykologen hennes om familien og livene deres. Det begynner med en fortelling om hennes liv men går mer og mer over til en fortelling om hans liv. Familien deres er en litt spesiell familie som har hatt både voldelig far, fattigdom og litt av hvert å hanskes med. Det er en interessant nok historie egentlig, og på noen måter minner den litt om Wally Lamb sin I know this much is true som jeg virkelig elsket da jeg leste den. Denne er ikke like bra synes jeg, og den traff meg i allefall ikke på samme måten.