mandag 5. april 2010

Helene Guåker: Kjør!

Denne boka har jeg fått gratis av bokbloggturneen. Fra før har Monica blogget om den, og i morgen er det Myldretid som skal blogge om den.

Helene Guåker hørte jeg om første gang i Bokprogrammet på NRK. Da hadde Hans Olav Brenner tatt henne med til en veteranbil, jeg tror det var av nettopp den bilen som spiller en rolle i denne boka - en rød Chevelle Big Block SS. Er det Chevrolet tro? Ikke vet jeg, jeg har ikke peiling. I dette bokprogrammet tok forfatteren helt av på å få sitte i denne bilen og få lov å starte den. Hun var veldig søt og jeg synes at engasjerte mennesker er sjarmerende uansett hva det er de er interessert i. Men jeg må si som Hans Olav Brenner gjorde i programmet "Jeg skjønner det ikke."

Og det var i grunnen utgangspunktet da jeg fikk denne boka i hendene. Hæ, en bilbok, det er vel ikke noe for meg? Jeg kan knapt frem og bak på en bil, og det er bare noen uker siden jeg klarte å rygge bilen inn i en stillestående murvegg i vår egen garasje... Boka hadde jeg skrevet meg opp på liste for å bokblogge om, men i farten kom jeg ikke på hvorfor jeg hadde gjort det.

Jeg ble heller ikke så veldig entusiastisk da jeg også så at boka var skrevet på "innlandsnorsk", det vil si et ganske breitt østlandsk a la Prøysen, med mye a-endelser, ord som "hu" istedet for hun, "mi" istedet for min og "åffer" istedet for hvorfor. Sånt er slitsomt å lese synes jeg.

Uansett, jeg fikk gi den en sjanse! Boka begynner med at den bilgale hovedpersonene Marianne (som jeg på tross av navnet altså slet med å identifisere meg med) ligger på sykehuset etter å ha kræsjet med drømmebilen sin. Hun var gravid da hun kræsjet, men hun er mer opptatt av hvordan det gikk med bilen enn med babyen. Hun har besøk av kjæresten, som det har vært mye frem og tilbake med, og foreldrene og broren sin. Etterhvert kommer hun hjem fra sykehuset og det som driver historien fremover er "Hvorfor kræsjet Marianne drømmebilen sin? Hun er jo en god sjåfør og hun elsket jo den bilen?" Historien hopper frem og tilbake i tid, og etterhvert får vi vite mer om bakgrunnen som det som skjedde. Språket i boka er ikke så verst, når en bare kommer over innlandsmålet og kommer inn i den måten å lese på. Og boka var ikke kjedelig eller treig heller, jeg leste den kjapt ut på en kveld.

Det er en del fokus på det overraskende i det at en jente er å interessert i og kan så mye om biler. Synes det kunne blitt gjort mer implisitt og ikke så overtydelig. Men jeg liker at det handler om en jente. Hadde det vært om en gutt så hadde det ikke vært like interessant. Kanskje det hadde vært mer interessant for rånere og veteranbilentusiaster kanskje? Leser rånere og veteranbilentusiaster i det hele tatt bøker? Min snart to år gamle sønn ville i allefall ha elsket temaet om han hadde kunnet lese, og har allerede kastet seg over boka/omslaget med bilde av den tøffe bilen.

Heldigvis (for min del, i allefall) er det ikke bare biler det handler om etterhvert, og boka tok seg opp etterhvert. Likevel er jeg ikke helt overbevist altså. Jeg tror det kanskje ble litt for enkelt. Det er ikke så veldig mye å lure på her, og temaene som tas opp var bare sånn halvveis interessante synes jeg. Så jeg tror jeg vil si "tja" til denne boka og jeg tror at forfatteren kommer med enda bedre bøker senere.

1 kommentar:

  1. Jeg har lest denne boka nå, og syns vel at den har fått for mye oppmerksomhet denne våren. Men det er vel forlagene sin jobb å prate fint om debutanter og "hype" dem. Men jeg har konkludert med at dette er en ungdomsbok, både på grunn av språket og på grunn av hovedpersonens flathet.

    SvarSlett