søndag 29. november 2009

Siri M. Kvamme: Vinterhjerte

Hadde meg nettopp et litt langt bad med Siri M. Kvammes Vinterhjerte på 150 sider. Kort lita bok altså, og på nynorsk. Boka handler om Endre og Liv, som skal feire datteren Martes 2års dag. Så har Liv glemt å kjøpe margarin til kaka, og Endre skal kjøre på butikken og kjøpe det, og i det han skal det så rygger han over datteren og hun dør. Liv er full av sorg og sint på Endre og i sin fortvilelse innleder hun et seksuelt forhold til Endres bestekamerat. I tillegg har Liv en yngre søster, Lea, som lever et liv i skyggen av sin søster og som ikke har fått til et liv på egen hånd. Istedet sniker hun rundt på Liv og ser sitt snitt til å forsøke å overta Livs plass i familien.

Det er en tragisk bok, og det er veldig mye triste greier i den. Det er bra den er så kort som den er. Jeg hadde ikke orket 500 sider med dette. Men 150 sider er passe, og boka er vakker. Ubehagelig vakker. Godt språk og stort sett gode beskrivelser. Jeg har heldigvis ikke opplevd å miste et barn, men jeg ser for meg at det er minst like ille som dette. Jeg tenker meg at jeg ville nok gått enda mer i meg selv og blitt mer sint på min mann om dette hadde skjedd. Her er de veldig tause mot hverandre, og så går hun ut av forholdet, på tross av at hun i utgangspunktet virket å ha et godt forhold til han. Jeg tror ikke jeg ville reagert sånn, men jeg kan godt se for meg at folk gjør slike ting i en sånn situasjon. Huffhuff, nå legger jeg boka i hylla og orker ikke tenke mer på det...

lørdag 28. november 2009

Tomas Espedal: Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv)

Det er mange som liker Tomas Espedal her i bloggeland og jeg har også lest diverse avisintervjuer med han der han er invitert med på gåturer for å snakke om bøkene sine. Derfor har jeg vært nysgjerrig på han en stund. Og nå har jeg lest denne boka om å gå, som regnes som Espedals gjennombruddsbok.

Her finner Espedal ut at han ikke har noe yrke, så han vil bli vandringsmann, og så legger han ut på en lang gåtur, delvis alene og delvis sammen med en kamerat. Han går både i Norge (ut av Bergen og nordover), i Tyskland og Hellas (og kanskje flere steder også, jeg gikk litt i surr). Mens han går tenker han på andre klassiske poeter og forfattere som har likt å gå, og han filosoferer litt omkring det å gå.

Premisset for hele fortellingen er at man tenker så godt når man går. Jeg vet ikke jeg altså. Tomas Espedal gjør kanskje det, jeg gjør det ikke. Det er hyggelig å gå sammen med noen, og det er ok å gå mens man hører på musikk eller podcast av noe slag, men å bare gå helt alene er kjedelig. Jeg tenker ikke spesielt godt når jeg går og det er kanskje derfor denne boka ikke helt passet meg, jeg godtar liksom ikke premisset og jeg kjenner meg ikke igjen i dette. Og så synes jeg det ble litt vel mye namedropping av diverse gamle filosofer og poeter, jeg er bare sånn måtelig interessert. Og det gjelder vel egentlig hele boka også.

Men jeg ser at han skriver godt, og boka er jo ikke dårlig heller. Den er litt som den siste boka til Fløgstad er for meg. Jeg ser at den er god, men den traff ikke meg.

onsdag 25. november 2009

Kjetil S. Østli: Politi & røver

Jeg regner med at de fleste av mine lesere har fått med seg at Knausgård fikk Brageprisen for sin første Min kamp-bok. I fagboksjangeren var det Kjetil S. Østli's bok Politi og røver som vant. Faktisk er Østli nevnt i Knausgårds bok, da som aftenposten-journalist som Knausgård overtales til å treffes fordi forlaget mener han er så god. Knausgård gjør som de sier, men blir ikke særlig fornøyd med resultatet.

Østli er altså en journalist som har skrevet bok, og det kan bli et spennende resultat av det, synes jeg. I allefall når det er gjort slik som her. Østli har truffet en politimann, en spaner som var aktiv gjennom mange år, og en av dem han spanet på, en røver. Politi og røver altså, og det synes jeg var en god tilnærming og en god historie. Hovedtemaet i boka er nettopp hvordan tyverimiljøene på 80 og 90 tallet utviklet seg og hvordan politimenn og kjelltringer lekte nettopp politi og røver. Det viser seg at politimenn og kjelltringer av denne sorten ligner ganske mye på hverandre, og begge parter så på tyveriene og jakten som et spill og en lek.

Disse kjeltringene har sin egen morale kodeks, og den går ut på at det er lov å stjele fra butikker, minibanker og banker, men det er ikke lov å bruke våpen, rette dem mot mennesker og stjeler fra enkeltpersoner. Det blir for lett, for farlig, og hører til amatører og narkomane. Skikkelige røvere holder ikke på med slikt. De driver heller ikke med narkotika. Istedet forsøker de å lære hvordan politiet jobber, slik at de kan finne måter å lure politiet. Og politiet prøver å finne ut av hvordan kjeltringene jobber, slik at de kan få tak på dem. Ofte vet politiet hvem som har gjort det, men siden kjeltringene er gode på å la være å legge igjen bevis sliter de med å kunne påvise det. Dette er tyverier i skikkelig B-gjeng-stil, bare at de helst skal være mer vellykket. Som i filmen Heat. Tveitamiljøet, Toska, Nokas og Munch-malerier er også kjente begreper for de fleste som har fulgt litt med i avisene de siste årene.

Innimellom samtalene Østli har med politien og røveren der han prøver å finne ut av hvorfor de holder på med dette og hvorfor de ble sånn leser han også filosofiske og teoretiske tekster om kriminalitet og hvorfor det oppstår. Han bruker dette til å forklare det han opplever, og dette gir interessante perspektiver.

Dette er jo en bok litt utenom det jeg vanligvis leser, men jeg likte boka veldig godt. Jeg lærte noe om å være kriminell, noe om hva som skaper kriminelle og hva som driver dem. Boka var litt langdryg på midten synes jeg, men ellers holdt den spenningen oppe. I tillegg liker jeg at dette er ekte personer. Jeg liker at man kan google og finne spanerens hjemmeside, bilder av de involverte og å finne ut mer om journalisten. Generelt liker jeg at forfatteren bruker seg selv når han eller hun skriver, det blir mye mer ekte og føles mer autentisk og betydningsfullt på den måten.

mandag 16. november 2009

Knut Nærum: Sitt ned og hold kjeft

Jeg kommer visst ikke lenger nedover i lista til høyre her jeg, når jeg stadig vekk leser andre bøker som ikke står på lista... Nå har jeg lest Knut Nærums "Sitt ned og hold kjeft" som utgir seg for å være en håndbok for deg som vil bli kvitt selvtilliten. Mitt doktorgradsprosjekt handler om utvikling av selvtillit, så det var mest derfor jeg plukket med meg denne i bokhandelen. Hva skriver en kjent humorisk om selvtillit liksom. Og noen av de andre bøkene til Nærum er jo litt morsomme (særlig husker jeg at jeg likte litteraturhistorien hans).

Dette er altså en bok som parodierer selvhjelpsbøker som skal hjelpe en å få høyere selvtillit. Hans hovedpoeng er at det er mange, og i denne boka virker det som om Nærum mener at dette gjelder de fleste, som rett og slett ikke burde ha så høy selvtillit som de har. Og dette er altså en bok rettet mot dem. Her går Nærum gjennom ulike kilder til selvtillit, det vil si ulike ting å basere selvtilliten på, fra feks kropp, sex, familie, rikdom eller kulturell tilhørighet, og kommer så med råd som vil hjelpe deg å få lavere selvtillit innenfor disse områdene.

Litt usikker på hvem (bortsett fra meg da) som frivillig kjøper en slik bok. Det er vel heller en "festlig" bok å kjøpe til en du ikke vet hva du skal kjøpe til, og da vet jeg ikke om de har så lyst til å lese den jeg?

Ikke vet jeg, og jeg ble uansett ikke særlig imponert over denne. Det er jo bare tøys, og som oftest ikke særlig morsomt heller synes jeg. Men av og til er han morsom da, og han har noen artige formuleringer i blant. Feks. "Du er unik. Som om det var noe spesielt." Ja det ble noen smil underveis, men det var det hele.

søndag 15. november 2009

Karl Ove Knausgård: Min kamp 2

Da har jeg altså lest nr 2 blant Knausgårds 6 selvbiografiske bøker i serien "Min kamp". Den første boka handler mest om forholdet til faren gjennom barndommen og ungdomstiden, noe også i voksen alder. Denne boka handler om da Knausgård reiste fra sin kone i Bergen og flytta til Stockholm. Der traff han etterhvert sin nye kjæreste og mor til sine tre barn. Boka zoomer liksom inn på forholdet til kjæresten/samboeren Linda, og hvordan han har det som småbarnsfar. Og han har det ikke særlig bra som far. Han har en åpenbar ømhet for barna sine, og vil dem alt godt, han bare orker ikke å være den som gjør alt. Egentlig vil han bare skrive, og når han virkelig får det til, er han virkelig lykkelig. Sjelden ellers, kun når han er nyforelsket i en dame eller i et barn. I denne boka handler egentlig kampen hans om å få tid og rom til å skrive, føler jeg. I løpet av tiden denne boka dekker skriver han "En tid for alt" og mot slutten begynner han på Min kamp 1.

Det er fortsatt i den hyperrealistiske stilen, og han skriver skarpt og jeg føler at jeg skjønner litt hvordan Knausgård har det. Føler at jeg kjenner han godt nå (han må jo føle seg omtrent som en blogger nå, der tusenvis av folk kjenner han godt, men han kjenner dem ikke i det hele tatt), men jeg vet ikke om han alltid er så sympatisk akkurat. Han skriver flere ganger at han er ikke sosial, det sosiale er ikke viktig for han. Samtidig er han så innstilt på andres sosiale bølgelengde at han underordner seg og nærmest føler det de føler, uten å ha noen egne følelser og meninger i deres selskap. Han er en som lurer seg unna, en som unngår og en som ikke nødvendigvis står for det han sier. Han er av og til litt slem mot samboeren sin også, som i at da de krangler om hvem som er mest sliten (høres kjent ut ja...), tar han hevn ved å gjøre alt hun ber han om (vaske, passe barn, lage mat osv) - men samtidig ta fra henne den kjærligheten fra han som hun egentlig trenger.

Nå er jeg spent på hva de neste bøkene handler om, er det forholdet til ekskona tro? Mer om da han var student? Da han skrev på sin første bok, kanskje? Han har jo allerede dekket mye av livet sitt i allefall til en viss grad, og det er jo ennå fire bøker på vei. Jeg gleder meg til resten!

søndag 8. november 2009

Trude Marstein: Ingenting å angre på

Jeg tar en pause fra en krangel om kaffe i min manns tastatur, og skriver heller en liten anmeldelse av Trude Marsteins "Ingenting å angre på". Denne boka handler om Vegard og Heidi, et par i slutten av trettiårene. De har tre barn sammen, på 5, 8 og 12 år. Den verste småbarnstiden er over, men de ser ikke helt ut til å ha funnet tilbake til hverandre. Det er juni, og de skal på ferie på hytta. Heidi har bedt seg fri et døgn, hun sier hun må gjøre ferdig et regnskap på jobben. Vegard tar med seg jentene opp på hytta alene, så skal Heidi komme etter med toget.

Men Heidi skal ikke gjøre noe regnskap, hun skal treffe elskeren sin. De to drikker seg fulle, går ut og spiser og har sex på hotellrom, alt mens Heidi tenker på barna og på Vegard. Hun mener at hun virkelig trenger denne elskeren, alt har blitt surt og vanskelig med Vegard, selv om han i utgangspunktet var en god mann.

Vegard på sin side har det travelt og er sliten sammen med barna som krever noe av han nærmest konstant. Han venter på at Heidi skal komme, så han kan få litt avlastning, og skifter mellom å ønske at de to skal ha det bra sammen, og å smådrømme litt om ei på jobben.

Det er skrevet på en hyperrealistisk måte, der det er mye å kjenne seg igjen i for en småbarnsforelder. Kjæresten er kanskje ikke like spennende og ting glir ikke på samme måte lenger, hverdagen har tatt oss og bombarderer oss med ungehyl, kaffesøl og klesvask. Nå har ikke jeg vært utro (og ikke skal jeg det heller, så det er sagt), men beskrivelsen av hvordan dette er virker også troverdig. Greit at Heidi i boka har vært utro og vist meg hvordan det er, så slipper jeg å lure på om det er noen løsning (i den grad jeg egentlig lurte på det fra før).

Det er små snutter på fra en halv side til noen få sider fra hver av Vegards og Heidis perspektiver, og dette synes jeg fungerer godt. Men bokas midterste del blir litt stillestående, det skjer liksom ikke noe mer enn det gjorde fra starten, det er bare Vegard som er med ungene og Heidi som er med elskeren og tenker variasjoner av de samme tankene.

Men Marstein skriver steinbra og gode observasjoner og beskrivelser kommer på rekke og rad. Feks kjenner jeg meg veldig igjen i den følelsen av at "Det skriker av manglende søvn inni henne." Jeg likte også slutten, der skjer det faktisk flere ting, både med Vegard og Heidi, og det gir boka en liten oppsving etter den noe stillestående midtdelen.

Nå skal jeg snart begynne på Karl Ove Knausgårds kamp nr 2, og etter hva jeg forstår handler den også om småbarnsforelderlivets kjas og mas... Jeg kan visst bare ikke få nok av det, ser det ut til.

søndag 1. november 2009

Audrey Niffenegger: Her fearful symmetry

For noen år siden leste jeg The time traveler's wife av Audrey Niffenegger, og det var det årets store leseropplevelse for meg. Etter min mening var det en inntagende kjærlighetshistorie i en helt annen setting enn den man er vant til, og selv om det var helt urealistisk så var det likevel noe å kjenne seg igjen i og noe å drømme seg bort i.

Det er tydelig at Niffenegger er god på plot- og karakterutvikling. Her fearful symmetry handler om de amerikanske og eneggede tvillingene Julia og Valentina som arver en leilighet i London fra sin tante. Jentene har aldri møtt denne tanten, som er morens eneggede tvilling. Allerede her begynner historien å tangere hva som er sannsynlig at kan skje, to eneggede tvillingpar i så nær familie altså. En bør nok være litt åpen for litt absurde situasjoner for å like denne boka (akkurat som med The time traveler's wife). Jentene flytter altså inn i leiligheten, og der møter de blant andre Robert, som var den av døde tantens kjæreste og som jobber ved den lokale kirkegården, og Martin, en kryssordprodusent med tvangslidelse. Etterhvert viser det seg at den døde tanten slett ikke er borte, men får stor betydning for livene deres videre.

Jeg likte denne boka veldig godt. Ikke fordi jeg egentlig kan relatere meg så veldig til noe særlig av det, jeg har ingen enegget tvilling og jeg har i det hele tatt lite til felles med karakterene. Men jeg likte dem godt likevel. Det er en god historie om relasjoner mellom (tvilling)-søstre og om å være tvunget til å være alene, av ulike årsaker. Jeg likte karaktene godt og jeg likte historien godt også. Den er ikke så forutsigbar og jeg ble overrasket flere ganger underveis. Anbefales!