Pushwagners soft city

Pushwagners soft city er en tegneseriebok jeg fikk (valgte meg) i innmeldingspremie i Epp bokklubb for litt siden. Den handler om en dag i en families liv. Familien består av en mor, en far, og en liten baby. De bor i en stor by, og hver dag gjør de det samme. Babyen står opp tidlig, så våkner mor og far og far kjører i kø til jobben. Der går han inn på et kontor hvor han sitter i åpent kontorlandskap sammen med mange andre helt like menn. Så drar han hjem igjen i samme køen og så spiser de middag, legger barnet, og blir hjernevasket foran tv, før de legger seg selv. Høres kjent ut! Tegningene er kule og viser tydelig hvordan man bare er en del av et stort system uten egen identitet. Av og til ser man at personene har egne tanker, men det blir liksom ikke noe ut av det. Det er ikke rom for å utfolde seg.

Boka ble laget på 60 og 70-tallet, men forsvant så i mange år før den dukket opp for noen år siden og forfatteren/tegneren fikk laget den ferdig og sendt den ut. Men boka er fortsatt aktuell.

Simon Stranger: Den veven av hendelser vi kaller verden

Jeg leste jo nettopp Mnem av samme forfatter, og syntes den boka var knall. Denne derimot...nja, jeg vet ikke helt. Ideen i boka er at vi følger et hydrogenatom gjennom ulike tilstander gjennom tusenvis av år. Heldigvis er vi ikke med hele veien, men får noen små glimt her og der og noen lenger fortellinger innimellom. Det er akkurat som en slags zoom, fra å se de store linjene så ser vi plutselig detaljene og kommer inn til et menneskes liv. Det blir nesten en slags novellesamling om disse menneskene. Det er jo helt greit, men jeg klarer liksom ikke helt å engasjere meg i et hydrogenatom jeg altså. Historiene er ikke dumme heller men...nja jeg vet ikke. Jeg ble ikke hektet og ikke nysgjerrig på hva som skjer videre liksom. Men jeg liker eksperimenteringen og måten han skriver på. Han har definitivt en egen stemme. Den er ikke dum. Men det var et eller annet her som ikke klaffet helt med meg.

Kristine Tofte: Song for Eirabu

Som de fleste av de som leser her sikkert vet er Song for Eirabu er skrevet av Kristine Tofte, eller Avil som hun kaller seg på nett. Jeg har fulgt Avil en liten stund, og samtidig som jeg har lest boka har jeg også søkt henne opp på forfatterbloggen, hvor hun også har skrevet en del. Siden jeg sysler med litt skriving selv synes jeg det er spennende å lese om skriveprosessen også.

Nynorsk fantasy for voksne er vel det den er blitt markedsført som, og det stemmer i grunnen bra. Jeg føler det er litt Snorre møter Livets døtre (serien skrevet av May Grethe Lerum) - på vakkert ekstrem-nynorsk. En imponerende verden av mytologi, skikker, familiehistorier og slektstrær danner bakteppet for historien om de to personene som kommer best frem og som jeg likte best i boka - søstrene Ragna og Berghitte. Disse to blir tildelt helt spesielle roller i historien - og er sterke og samtidig sårbare kvinner. Litt som Livets døtre altså, uten at jeg mener at Song for Eirabu er noe slags kiosklitteratur - langt derifra. Nå husker jeg nesten ikke Livets Døtre da, det er vel 10-15 år siden jeg leste den. Jeg likte den godt den gangen, jeg er ikke sikker på hva jeg vil synes om den nå. Er nok litt mer kresen nå og blir mer irritert over klisjeer og slike ting. Men det jeg husker godt fra boka er hvordan de sterke kvinnepersonene utvikler seg fra ustø jenter til sterke kvinner som tar oppgjør med sin egen bakgrunn og skjebne. Og det gjør vel kanskje Ragna og Berghitte også? I tillegg så er vel en del av kvinnene i Livets døtre "hekser" og har etter sigende tilknytning til de underjordiske såvidt jeg husker? Iallefall var det noen som trodde det - og det har de til felles med Ragna og Berghitte.

Jeg likte boka godt, men to ting gjorde det litt vanskelig å lese boka. En del ekstrem-nynorske/norrøne ord blir aldri skikkelig forklart og ikke er det ordliste heller. Hva ER egentlig herduegane? Det er irriterende når de samme ordene kommer opp og opp igjen uten at man skjønner dem. Jeg lurer også på om det er ordentlige ord eller om det er noen Avil har funnet på. Bharfot har også påpekt dette og har laget en ordliste som kan være nyttig. Og så synes jeg godt det kunne vært et slektstre i boka også. Nå er kanskje litt av spenningen i plottet i boka avhengig av at dette ikke er avslørt helt fra starten, men kanskje får vi et slikt i neste bok? Jeg kunne i allefall godt tenkt meg det, for av og til mister jeg litt oversikten over hva som har skjedd med hvem og hvem som er leder for hvilken hær og hvorfor.

Ellers synes jeg boka er nydelig, med vakkert språk som ga meg mange fine bilder i hodet, og en spennende historie å følge med på. Jeg ser også for meg filmen! Og så gleder meg jeg til neste bok, som skal komme om to år.

Andre anmeldelser: Virrvarr, Serendipitycat, Elisabeth Iskrem, Bharfot (med ordliste).

John Ajvide Lindqvist: Menneskehavn

Denne boka kom som en overraskelse i postkassen etter at jeg halvveis glemte å avbestille den i bokklubben. Men det gjorde ingenting! Skrekkromaner er ikke den sjangeren jeg har lest mest av eller er mest engasjert i. Men jeg kommer til å sjekke ut flere av dem nå. Skal for eksempel også snart lese "Jeg skal vise dere frykten" av Frobenius. Samt flere av Lindqvist. Har allerede bestilt paperbackutgaven av "La de rette komme inn", som jeg tenkte jeg skulle lese før jeg ser filmen som fulgte med i bokpakken fra bokklubben. Men tilbake til Menneskehavn! Anders, hans kone Cecilia og deres datter Maja på 6 år er på skitur over isen til et fyr et sted i Sveriges skjærgård. Plutselig er Maja sporløst borte vekk. Livet til Anders går i knas, et par år senere er han tilbake på hytta i skjærgården, alene og alkoholisert. Flere mystiske ting har skjedd, og Anders føler at Maja på et eller annet vis fortsatt er med han i hytta. Alt har sin forklaring, men en må godta en rekke premisser, feks en liten larve som har uante krefter... Høres veldig rart ut, men det er skrevet på en måte at det overbeviser meg om at det nesten kunne ha skjedd? Bare nesten da, men boka er god den, og jeg elsker de små historiene om menneskene og tidligere hendelser som gir drypp fra fortiden som forklarer mer av hva som pågår. Denne anbefales!

Torun Lian: Undrene i vår familie

Denne fant jeg også på det halvpris-salget! Denne boka handler om et trekantdrama fra 50tallet og 60-tallet mellom Bernt, Sivert og Astrid, om valgene de tar og konsekvensene det får for barna deres. Lydia, en av Bernts døtre, får fortelle mesteparten av historien. Som en kanskje kan gjete går det ikke så veldig bra etterhvert. Det er en helt hjerteskjærende slutt på boka, så jeg skal ikke spoile den her. Ikke akkurat noen feel-good-bok, altså, men jeg likte den likevel. Syntes jeg fikk en god innsikt i noen av hovedpersonenes følelsesliv, mens andre forble litt i det skjulte - og det syntes jeg at fungerte. Det er jo slik det er i livet ellers også.

Boka har en del henvisninger til Amerikautvandring og ting som skjer der i løpet av 50 og 60-tallet, men jeg skjønte helt ærlig ikke helt poenget med å skrive om det. Det er jo greit å ha det med, men jeg syntes ikke det hadde noen egentlig funksjon. Men forholdene mellom personene er godt skildret, og det gjør at jeg likte denne boka godt.

Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke

Gunnhild Øyehaug sin Vente, blinke hadde jeg ventet i evigheter på å få lese. Jeg tenkte jeg skulle vente (og blinke?) til den kom i paperbackversjon, men så kom den jo aaldri. Hadde nok ventet fremdeles om jeg ikke kom over et salg på Norli midt på torgallmenningen der de solgte en god del av fjorårets romaner til halv pris (veldig lurt salg forresten, de blir vel ikke kvitt de dyre bøkene når de snart kommer i paperback uansett). Kjøpte den altså med meg og gledet meg til å lese. Den fikk jo veldig gode kritikker og jeg syntes den virket spennende. Meen jeg ble skuffet. Kom liksom aldri skikkelig i gang med boka. Det ble litt for rotete og surrete mellom ulike folk som jeg ikke klarte å engasjere meg i. Jeg ble ikke fenget, dessverre. Når jeg ikke kommer ordentlig inn i bøker så kan jeg oftest se at jeg samtidig ikke har fått lange lesestrekk med boka. Da har det blitt mange korte avbrutte leseøkter og det gjør at det blir vanskelig å huske og følge med underveis. På den ene siden kan en liksom skylde på at diverse omstendigheter har gjort det vanskelig for boka å bli likt, men samtidig - om boka virkelig hadde vært fengende så hadde jeg vel klart å ordne meg litt lengre leseøkter? Jeg er likevel litt lei meg for at jeg ikke kom skikkelig inn i denne boka, jeg ville virkelig like den. Og jeg klarte ikke en gang å fullføre den.