Torgrim Eggen: Jern

Torgrim Eggens Jern hørte jeg først om på Bok i P2 og så leste jeg et par ikke altfor positive anmeldelser av den. Det virket som om anmelderne egentlig ikke trodde på boka, at hovedtemaet, dommedagssekter, ikke var noe stort problem og ikke noe å bry seg om liksom. Og det er jeg jo litt enig i, og tenkte at jeg ikke skulle lese denne. Helt til jeg leste at både Kristine Tofte og Ida Jackson hadde lest boka og blogget om den. Begge de to skriver at boka er mest for dem som har vært mye på internett, leser blogger og er på forum og vet litt om hva og hvordan ting foregår på nett. Så da bestemte jeg meg for at jeg denne må jeg lese, likevel.

Etterpå så jeg i Eggens blogg at han hadde sendt ut boka til noen bloggere, og da begynte jeg å lure på om kanskje Eggen har sendt ut boka si til nettopp disse to. Han nevner ikke navn, og de to bloggforfatterne nevner ikke om de har kjøpt eller fått boka heller. Hvis det er sånn at de har fått boka gratis mot anmeldelse, kanskje disse til og med kjenner hverandre litt og er litt buddiser så blir jeg mer skeptisk til anmeldelsene. Mye mer enn til disse bokbloggturneene og lignende der forlagene sender ut bøker. Som regel pleier disse bloggerne å fortelle at de er med på et sånt opplegg, så en i allefall vet om det. Men de to nevnte bloggerne nevner ikke om de har kjøpt/lånt boka selv eller fått den gratis tilsendt. Hvis de har fått den gratis tilsendt synes jeg godt at de kunne nevne det, bloggplakat eller ei. Selv har jeg kjøpt boka for egne hardt opptjente penger, så er det sagt.

Uansett. Jeg er enig med det de skriver. :D Boka er artig, spesielt for dem som er mye på internett. Den handler om en dommedagssekt som blant annet plukker opp "ofre"/tilhengere blant sårbare bloggere og introduserer en kvasivitenskapelig religionsmix der noe er sant, annet er meget spekulativt og det handler både om Gud/Allah, oljeeventyret, konspirasjoner, vaksiner, kosthold, e-stoffer og rasehygiene. Jeg skjønner på en måte hvorfor det er vanskelig å orientere seg i dette. Selv tror jeg at vet litt om hvordan jeg kan bedømme hva som sannsynligvis stemmer og hva som ikke er det, men i boka her blir også stipendiaten som skal forske på dommedagssekten fanget av argumentasjonen. Morsomt også at han har lagt handlingen så nært opp til nåtiden at Obama og svineinfluensaen er skrevet inn i boka. Det er også festlig at sekten bruker internett aktivt, og har eget forum der noen av deltakerne har som jobb å trolle seg selv for å lage liv på forumet. Og det er skummelt, fordi deler av dette skjer allerede, og jeg tror faktisk at noe lignende kunne ha skjedd i virkeligheten også.

En siste lille bemerkning:Jeg skjønner ikke tittelen på denne boka. Jern? På baksiden står det noe om jerntid og endetid, men jeg skjønte ikke helt greia.

Junot: Díaz: Oscar Waos korte, makeløse liv

Nok en søramerikansk bok: Junot Díaz: Oscar Waos korte, makeløse liv. Denne fikk jeg i bokklubben Epp, hadde nok aldri lest den ellers, for jeg har ikke sett noe omtaler av den i avisene og finner knapt noe når jeg googler nå. Ikke har jeg sett den i butikkene heller.

Oscar Wao er en feit, dominikansk nerd med sosial angst. Nesten ingen venner og han har heller ikke hell på kjærestefronten. Han har vokst opp i en familie som i følge forfatterstemmen er rammet av en fuku, en slags forbannelse. For å vise dette får vi også høre historiene til både moren, mormoren og søsteren, og det er heller ikke noe solskinnshistorier. Familiens historie er vevd sammen med Den Dominikanske Republikks politiske historie (den er heller ikke spesielt lystig). Og alt går dårlig på grunn av denne fukuen, sies det. Tja, jeg vet ikke jeg. Men jeg liker historien og den er snerten skrevet i en litt "sør-amerikansk" stil. Det som er litt morsomt er at Oscar er ihuga fan av Tolkien og veldig mange bilder og metaforer er hentet fra Ringenes herre og forsåvidt også andre typisk nerdebøker/filmer (jeg tok nok ikke alle disse referansene). Det blir en litt snål kombinasjon av Mordor og La Inca. Boka bruker også mye noter, men jeg må innrømme at noen av disse ble litt for snirklete for meg og jeg leste ikke alle like nøye.

Pedro Carmona-Alvarez: Rust

Pedro Carmona-Alvarez sin bok Rust handler om et band som begynner i det små og slår seg skikkelig opp og blir et kjent band. Så blir en av bandmedlemmene, Passolini, borte, den av dem som de andre er mest opptatt av, virker det som. Første halvdelen av denne tykke boka handler om dette. Det er helt greit nok altså, men da jeg begynte på den i høst en gang syntes jeg den gikk litt i alle retninger og jeg ble liksom ikke hekta, jeg ble ikke interessert i hva som skjer videre. Det er mulig det har med min manglende interesse for og forståelse for band-utvikling å gjøre?

Andre del av boka handler om Passolinis hjemland Chile og hans bakgrunn, der de prøver å lete han opp. Men det samme gjelder her. Jeg er liksom ikke så interessert. Og da hjelper det ikke at forfatteren skriver veldig godt og har små perler av formuleringer her og der. Samme det, om ikke temaet fenger.

Jeg begynte på denne i høst en gang, så kom en lang pause fordi jeg trengte noen tynnere bøker å ha med meg på reise, lese i badekaret (denne tykke boka på over 700 sider er ikke akkurat badekarlektyre), og da jeg skulle lese videre har jeg mistet interessen totalt.

Janet Reibstein: The best-kept secret

Innimellom skjønnlitteraturen har jeg noen sakprosa-innfall også på fritiden, og denne gangen handlet innfallet om hvordan par holder sammen i stort sett lykkelige forhold, gjennom hele livsløp. Jeg tror jeg fisket opp tips om denne boken i en av bøkene til Sissel Gran, og ble nysgjerrig på hva denne hemmeligheten om varige parforhold egentlig er. I følge tittelen er dette en best-kept secret, og på en måte har forfatteren et poeng - vi vet egentlig veldig lite om andres forhold og hvordan det er å være i dem. Det er noe helt privat, som kun angår de to involverte. Og til en viss grad bør det kanskje være sånn også? Jeg syns nå at det kan være en styrke for parforholdet om man har andre å snakke med også, men uansett vil andre aldri nå helt inn.

Reibstein er etter hva jeg forstår psykolog og forsker, og hun har her snakket med 200 par som har fortsatt å være glade og fornøyde sammen. I denne boka får parene, hver av partene for seg, fortelle om livet sitt før partneren og etter at partneren kom inn i livet deres. Det er litt interessant å se begges perspektiver på de samme hendelsene. Stort sett stemmer de godt overrens da, dette er tross alt lykkelige par. Men det alle historiene har til felles er at de ikke er kun er lykkelige. De opplever sykdom, problemer med jobb, problemer med familie og kolleger, utroskap, ulikheter både i personlighet og preferanser for hvordan de vil leve livet, for å nevne noe. Men de klarte altså å holde sammen likevel. Dette er ikke bare urealistisk kliss, og det gjør at jeg tror på historiene. Dette er ekte hverdagskjærlighet som har klart å bestå gjennom mange år.

Å lese boka fra perm til perm kan likevel gi litt overdose, men å lese et pars historie nå og da gir passe smådoser med perspektiver som også kan bidra til refleksjon omkring det en har i sitt eget liv.