Karl Ove Knausgård: Min kamp 1

Å, som jeg har ventet på denne boka! Og den var verdt ventingen også!

Kort sagt handler det om Knausgårds forhold til to av sine nærmeste gjennom barndommen og ungdomstiden, faren og broren. Det handler om å være barn, om å ikke egentlig kunne stille de riktige spørsmålene fordi en er så "hjernevasket" i familiekulturen at en ikke har noe sammenligningsgrunnlag til å vite hvordan det kan være hvis det ikke er sånn. Som voksne har vi sett mer av verden, vi ser lettere hva som er som det skal og ikke. Vi tør forhåpentligvis stå opp for oss selv. Det gjør ikke den unge Knausgård, spesielt ikke overfor faren.

Mye er sagt allerede om denne boka, og jeg har foreløpig ikke lest noen dårlige anmeldelser. Alle, deriblant jeg, ser ut til å bejuble denne bokas evne til å kombinere det personlige med det skrivetekniske. Morgenbladet tok med et sitat som jeg også la merke til og ville legge meg på minnet: "Når oversikten over verden blir større, blir ikke bare smerten den forårsaker mindre, men også meningen." Kanskje er det sånn? Vi søker mening gjennom å skape utfordringer for oss selv, gjennom å utforske nye sider ved seg selv. Og det er dette jeg opplever at Knausgård gjør med denne boka. Han ser inn i seg selv og sin historie og skriver om hva som finnes der. Kanskje er alt sant, kanskje ikke. Men det oppleves i allefall veldig autentisk og nært opp til en virkelighet. Jeg kan godt skjønne at noen av slektningene ikke likte alt det ble det skrevet om like godt her, om det nå er sant eller ikke. Jeg tror nå det meste er sant, i allefall i Knausgårds hode.

På en måte er dette prosjektet annerledes enn det mange andre forfattere driver med, tenker jeg. Jeg kan tenke meg at en typisk forfatter får en ide om hva de vil skrive om. Feks "jeg vil skrive om et mord, og personen som utfører det skal være hovmesteren". Og så går de videre til å fylle ut detaljer, finne på stadig flere komplikasjoner i plotet, beskriver karakterene og så videre. Jeg er jo ikke forfatter, så jeg innbiller meg at for mange er det slik. Her føler jeg at Knausgård har begynt i andre enden. Bare skrevet og sett hva som har kommet ut av det. Så har det kanskje kommet et slags plot etterhvert, uten at det er tenkt på forhånd. Nå er det sikkert like mange måter å jobbe på som det er forfattere, men jeg innbiller meg at det skjer mer ovenfra og ned enn det virker som at har skjedd her.

Da jeg nærmet meg slutten av boka ventet jeg veldig på svar på et spørsmål som jeg av spoilerhensyn ikke skal avsløre her - men så får vi ikke ordentlig tak på det før boka plutselig er slutt!? Hva er dette for noe slags cliffhanger-avslutning? Er det for at vi skal henge med på resten av bøkene som skal komme ut det neste halve året? Jeg synes det var et litt irriterende trekk, og synes at Knausgård godt kunne ha gitt oss dette nå. Jeg kommer nok til å holde ut - neste bok skal utgis om ca en måned (slutten av oktober).

Sara Johnsen: White man

Denne boka leste jeg da jeg var på ferie i Spania, og temaet passer forsåvidt ganske godt til ferielesning. "White man" begynner med at Thomas og Cathrine drar på ferie sammen med den lille datteren sin på noen måneder. På feriestedet skjer det en hel del vanlige ferieting, men etterhvert er det noen litt mystiske ting også. Cathrine blir forfulgt, eller er det bare Thomas som er paranoid? En tredjedel uti boka skifter plutselig perspektivet, og vi får høre en annen historie. Det er jo alltid irriterende i starten, for man vil jo høre hvordan det går med de man allerede har blitt kjent med. Men så blir det etterhvert denne nye historien i allefall jeg ble mest glad i. Og det har en sammenheng med den første historien, viser det seg etterhvert. Og etterhvert også den tredje synsvinkelen.

Jeg vil si at dette er en så sjelden kombinasjon som av kjærlighetsroman og politisk roman. Ja, og en "mysterieroman". Den er skrevet på en veldig spennende måte der det ikke er bare enkelt å gjette hva som egentlig foregår her, men løsningen kommer frem til slutt altså. Denne boka var absolutt en positiv overraskelse og anbefales!

Joan Didion: De magiske tankers år

Denne boka leste jeg om på Bokmerker.org og fikk så lyst til å lese den at jeg bestilte den. Det handler om det første året etter at forfatteren mistet sin mann gjennom mange år. Han døde av et plutselig hjerteinfarkt. Samtidig var det eneste barnet deres, en voksen datter, alvorlig syk både før og etter dette skjedde. Didion hadde familie rundt seg, men når man opplever noe sånt så er man nok innerst inne alene. Boka handler om hvordan hun overlever dagene og tiden etterpå. Hun er av typen som søker informasjon og lærer nye ting for å takle det vanskelige. Det er jeg nok selv også, og jeg ville sikkert gjort mange av de samme tingene om dette hadde skjedd meg.

Det er en alvorlig bok om sorg, uten at den egentlig blir sentimental på en kvalm måte. Det handler ikke om hvor fantastisk mannen var og hvor mye hun savner han, men hvordan hun selv takler det som har skjedd. Og det som vektlegges mest, er det som nevnes i tittelen - magisk tankegang. Dette er noe hun antakeligvis har plukket opp fra psykologi, og det handler ikke om magi i form av tryllekunster, men at en ikke forholder seg rasjonelt til ting, men får rare tanker om at hvis man bare feks lar være å kaste mannens sko, så vil han komme tilbake. Dette kan skje den beste altså, også hos oppegående folk. Det er vanlig hos barn også - for eksempel i form av at dyr kan snakke og at de tror de kan få usannsynlige ting til å skje ved å tenke på dem for eksempel. Og slik er det også for forfatteren av denne boka. Litt interessant å lese om, og dessverre kan det bli nyttig en dag også.

Stephenie Meyer: Breaking dawn

Vi var som sagt nettopp på ferie i Spania og jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å få lest den siste boka om Bella Swan og Edward Cullen. I denne boka gifter de seg, får barn og blir konfrontert med Volturi (noen slags maktsyke vampyrpoliti gone wrong). Det er lettlest og fengende, men veldig enkelt og lett å glemme når den er ferdig. Passer godt som ferielektyre!

Siden sist

Siden sist har jeg vært på to ukers ferie i Spania og i løpet av den tiden har jeg lest 3 hele og to halve romaner (som jeg skal fullføre altså, jeg har ikke gitt dem opp). Det kommer omtaler av disse etterhvert. Omtalen av Genesis var et innlegg jeg skrev før ferien og hadde på automatisk publisering, forresten.

Jeg har fått meg et par bøker til også, som skal leses innen den nærmeste tid. Nå er det, i tillegg til de to halve mursteinene jeg holder på med (Rust av Pedro Carmona-Alvarez og Shantaram av Greg Roberts) særlig to bøker jeg er ivrig på å lese, Min kamp av Karl Ove Knausgård og Pixley Mapogo av Tore Renberg. Dette er to veldig forskjellige bøker tipper jeg. Jeg forventer meg at Renbergs fjerde bok om Jarle Klepp er god underholdning som kanskje er morsom der og da, men som er fort glemt. Han har nesten blitt litt den mannlige varianten av Anne B. Ragde?

Knausgård har i allefall et helt annet prosjekt. Fra før har han skrevet to nokså kompliserte og lange romaner, Ute av verden og En tid for alt. Jeg elsket dem begge to. Det er bøker jeg tidvis kjenner meg igjen i, og som samtidig kan gi meg litt nye perspektiver på mine egne tanker mitt eget liv. I tillegg til at det er god underholdning i dem. I allefall om man har litt tålmodighet, han kan ha litt mange og lange digresjoner av og til. Og jeg kan også bli litt frustrert over at det blir litt rotete på denne måten.

Denne sist utgitte boka er første boka av seks bøker som skal utgis i høst og til våren, og det er veldig selvbiografisk stoff han kommer med. Det har allerede vært en del diskusjon om hvorvidt det er etisk (og kanskje til og med lovlig) å utlevere andre enn seg selv i så stor grad som han gjør her. Også de to første bøkene har selvbiografiske trekk har jeg lest nå, det visste jeg ikke da jeg leste bøkene. I morges da jeg gikk til jobb hørte jeg på en radiodokumentar om Knausgård, han er blitt intervjuet av nrk som en del av en serie som heter "Forfatteren og tingene". Han er svært åpen og sier at hovedprosjektet hans handler om å se hva han har å by på. Hvilket stoff har han tilgjengelig som kan brukes i en roman, liksom. Jeg liker hvordan han tenker, og har tenkt mye sånn selv. Jeg ville nok ikke tordt å være så privat om jeg skulle gi ut en bok, men jeg har nok egentlig litt lyst også. Som Knausgård synes jeg at det er viktig å skrive om livet slik det faktisk er, og det er jo både positivt og negativt og ikke alltid like enkelt og fikst komponert slik som en kan gjøre en roman. Tvertimot - det er masse digresjoner og en konstant tankestrøm som trenger seg på og hva skal man gjøre med det liksom? Knausgård har valgt å skrive ned mye av sin, og det kan gi en spesiell innsikt i en personlighet og et menneske. Nå liker jeg å tro at han har vært bevisst da han skrev romanen, så han skriver vel bare det han vil skrive uansett. En kan jo legge litt av hvert av psykologiske tolkninger rundt det å tilby 2000 sider om sitt eget liv i løpet av kort tid, til offentligheten. Har han noe slags behov for dette, for å få en slags bekreftelse om at her er han på godt og vondt, er han god nok etter dette også, liksom? Eller er han rett og slett en narsissist som tror at folk er så interessert i han at de vil bruke så mange timer av sitt liv som det vil ta å lese de sidene, på å lese bøkene? Ikke vet jeg, men jeg er i allefall interessert. Han skriver utrolig godt og jeg tror at det er få mennesker som er så spesielle at man ikke kan kjenne seg igjen eller lære noe av dem. Det å få komme så tett på et annet menneske som man kanskje får i disse bøkene, er jo egentlig en stor gave (vel, jeg måtte jo betale for den da). Gleder meg til å ta fatt på denne i allefall. Lurer på om jeg skal sette i gang med det samme...

Bernard Beckett: Genesis

Jeg er med i Cappelen Damms andre bokbloggturne, og denne runden blogger vi om Bernard Becketts bok Genesis. I går var det Elisabeth som blogget om boka, og i morgen er det Ungdomsbokas tur.

Kort fortalt handler Genesis om Anaximander som har noe som ligner på muntlig eksamen og blir hørt i historie. Dette skjer et par hundre år inn i fremtiden, og Anaximanders spesialtema handler om Adam Fordes liv og innvirkning på øysamfunnet. I denne fremtiden har verden har gått helt av skaftet, blitt helt ødelagt etter pester og kriger. Et lite øysamfunn står igjen, og de beskytter seg med nebb og klør mot angrep og sykdom utenfra ved å skyte alle som nærmer seg grensene. Men en dag bryter Adam ordrene sine og redder ei jente som prøver å komme seg til øya. Han blir tatt til fange og møter Art, som er en slags intelligent robot. Resten av historien tror jeg at jeg skal la ligge her, den er litt følsom for spoilere, denne boka.

Jeg syntes boka var ganske bra. Det er en snedig liten historie, og er ganske spennende å lese. Man må jo vite hva som skjer videre. Jeg vil si at den er nokså plotdreven og litt lite personlig, men det passer i grunnen godt i en slik science fiction historie. Den drar inn et par filosofiske spørsmål, og noen kan kanskje få noen nye tanker av dette. Men jeg har lest lignende ting før fra andre perspektiver (øh ja så tydelig kan det sies når man ikke skal spoile for mye), og jeg ble liksom ikke kjempeimponert. Men jeg tror at om jeg hadde lest denne boka da jeg var 15-16 år så hadde jeg likt den veldig godt. Boka er vel markedsført mest som en ungdomsbok, og det tror jeg at jeg må si meg enig i. Ikke at voksne ikke kan ha glede av boka. Det er litt som med Harry Potter, at det er gode bøker med gode historier for flere aldre, men for at det skal være en skikkelig voksenbok så forventer jeg flere perspektiver og mer dybde. Ikke så plotdrevet, kanskje. Plot er bra det, men for at jeg skal elske ei bok så må jeg føle med hovedpersonene og identifisere meg og aller helst skal jeg lære noe nytt om meg selv.