torsdag 28. oktober 2010

Carl Frode Tiller: Innsirkling 2

Innsirkling 2 er fortsettelsen av innsirkling 1, der David har satt inn en annonse i en avis der han skriver at han har mistet hukommelsen og ber folk som har kjent eller kjenner han om å skrive brev til han om hvem han er og hvordan de kjenner han. I bok 1 fikk vi høre tre personers historier om seg selv og David og i bok 2 får vi høre tre nye personers historier. Denne gangen er det to av Davids barndomskamerater, samt en gammel dame som var venninne med morens hans som skriver til han. Det er fantastisk skrevet (på nynorsk, men det har jeg knapt merket verken på godt eller vondt - målformen er på en måte irrelevant), og veldig troverdig skrevet. På grensen til skittenrealistisk egentlig, men fascinerende. Disse tre kommer fra miljøer jeg kjenner lite til, spesielt de to barndomskameratene som er henholdsvis bonde og småkriminell, og det er spennende å lese om dem. De virker sympatiske og forvirrede på en litt ulik måte begge to, og jeg føler liksom at jeg skjønner litt hvordan det er å være dem. Vi får jo vite minst like mye om dem som om David. Etterhvert da jeg leste begynte jeg å tenke på at det er jo vel og bra med disse historiene, men hva er liksom poenget med dette brevskrivingshukommelsestapplottet, hvor skal dette ende liksom. Vi kan jo ikke ha en hel serie med folk som beskriver en annen uten at noe annet skjer. Så da var det bra at det kommer noen avsløringer mot slutten, og det skjer en videreutvikling av plotet. Gøy! Synd vi nå vel vente i flere år før neste bok kommer... 

Bortsett fra at dette er fiktivt og altså skrevet på nynorsk minner Tillers stil meg en hel del om Knausgårds. Jeg syns nok Tiller er enda mer skittenrealistisk, og det kan jo ha med å gjøre at han ikke skriver selvbiografisk og dermed kan skrive om enda verre ting på en verre måte enn det Knausgård kan når han må begrense seg til sitt eget liv. Tiller har med en liten tekstbit som jeg tolker som et lite sidespark til Knausgård også, det er morsomt. Boka anbefales sterkt, men les Innsirkling 1 først. Og når du er ferdig kan du like gjerne lese resten av bøkene til Tiller også - de er veldig gode alle sammen, og blant mine absolutte favoritter.

lørdag 23. oktober 2010

Christer Mjåset: Legen som visste for mye

Christer Mjåset har skrevet en bok som handler om det å være distriktslege på Hitra og oppdage at hans avdøde forgjenger har hatt lange fingre inn i lokalsamfunnet, og ikke akkurat bare holdt seg til vanlige legetjenester og anstendige legemetoder. Vi følger legen Mads og hvordan han prøver å finne ut av hva som egentlig har skjedd, og hvorfor gamlelegen har gjort så mye merkelige ting. Det er en bok om små mennesker i et nokså lukket lokalsamfunn og hva de gjør for å oppnå status og å overleve. Og kanskje er det ikke heeelt urealistisk?

Mjåset er lege og "tilfeldigvis" har han vært nettopp distriktslege på Hitra selv. Han kjenner derfor miljøet han skriver fra godt. Men dette er ingen legeroman med hovedvekt på romanser mellom sjablongaktige leger og sykepleiere. Dette er mer en spennings/mysterieroman, der det er i motsetning til etterforsker/politimann/yngre slektning er en lege som forsøker å få klarhet i hva som har skjedd.

Legen som visste for mye hadde jeg med meg på konferanse i England og ble en fin leseopplevelse som fant sted mest på tog, flyplasser og fly. Den var både spennende og lett å lese og var mer givende å lese enn mange krimbøker jeg har lest.

onsdag 6. oktober 2010

Hans Petter Laberg: Etter festen

Denne boka har jeg fått gratis av bokbloggturneen. I går blogget Gina om den, og i morgen skal Elin blogge om den. 


Etter festen handler om en gutt et sted mellom 15 og 20 år. Nå kommer jeg verken på om han har fått noe navn eller noen alder. Det er forsåvidt ikke så viktig. Boka kryssklipper mellom to historier. Den ene historien er om gutten i nåtiden, der han stort sett loker rundt sammen med sine jevnaldrende kamerater, og synes at de fleste av dem holder på med meningsløse ting, mens han angrer på noe han har gjort på en fest. Vi får ikke vite hva det er i nåtidsbeskrivelsen, men den andre historien boka kryssklipper til er noen avsnitt fra den nevnte festen, og der får vi etterhvert vite det. Ved siden av dette er det en historie om en kamerat som opplever vold hjemme og etterhvert gjør noe med situasjonen sin. 


Jeg likte ikke denne boka så godt. Jeg synes den blir for enkel, jeg gjettet ganske tidlig hva som var skjedd på festen, og da ble all den angringen osv litt kjedelig å lese om. I tillegg lurer jeg på hvorfor dette er blandet sammen med den vold i hjemmet-historien, jeg opplever det som to tilfeldige ting bare er hevet sammen i en bok liksom. Det er seriøse temaer, og det er om ungdommer og deres liv slik det muligens er for noen av dem. Ikke at jeg kjenner meg igjen, min ungdomstid var ikke sånn. Så boka traff ikke meg sånn veldig, og egentlig følte jeg meg litt som utenfor målgruppa til denne. 

lørdag 2. oktober 2010

Hans Olav Lahlum: Menneskefluene

Menneskefluene er et klassisk "det lukkede rom"-mysterie, der det skjer et mord, og kun det fåtallet av mennesker som var i huset kan ha muligheten til å ha utført dette. De som har lest Ti små negerbarn av Agatha Christie vil sikkert kjenne igjen stilen (men løsningen er ikke den samme som i denne boka, så er det sagt!).

Vi følger en ung og ambisiøs politibetjent i det han spør seg rundt blant de mer eller mindre mistenkte, og hvordan han får hjelp til å løse mysteriet av en ung og übersmart jente som sitter i rullestol og som omtrent aldri går ut av sitt eget hus. Jeg syns denne jenta var litt rar, og det virker litt umotivert at han skal få så god hjelp av henne. Hvorfor er hun så smart liksom, hvorfor ser hun alle disse sammenhengene? Det syns jeg er usannsynlig, men ok, hun gjør persongalleriet mer interessant. Politibetjenten avdekker personenes bakgrunn og livshistorier underveis, og det er ikke akkurat tilfeldig at det er akkurat disse personene som bor i samme huset. Det er en interessant historie og løsningen på mysteriet var også tilfredsstillende, synes jeg.

Dette er en god og spennende krimroman, og jeg likte boka godt. Det er ikke en bok av typen man blir klokere av eller noe sånt, men man har det gøy mens man leser, og det har jo også sin verdi.