Oppsamlingsheat

Mario Vargas Llosa: Brev til en ung forfatter

Denne leste jeg faktisk før han fikk nobelpris, som en del av mitt prosjekt "bøker om å skrive". Likte den veldig godt! Faktisk ganske konkret, men litt for mange referanser til høylitterære klassikere jeg ikke har hørt om, langt mindre lest. 

Günter Grass: Blikktrommen

Dette regnes vel som en klassiker? Handler om en infantil gutt som stort sett takler livet ved å tromme på en barnetromme. Ikke er han spesielt sympatisk ellers heller, men ganske fascinerende å lese om!

Gunn Hild Lem: Sorg & sommerfugler (som jeg har fått gratis av Aschehoug)

Veldig intenst og ekte om sorg og det å leve videre etterpå. For den som likte Idas dans av Gunnhild Corwin, og som orker mer. Jeg likte den veldig godt!

Daniel Mendelssohn: Forsvunnet

Hybrid mellom skjønnlitteratur og faglitteratur om å lete etter sine forfedre og finne ut av hva som skjedde med akkurat denne jødiske familien under holocaust. Om å reise verden rundt for å finne noen som kanskje husker dem eller vet hva som kan ha skjedd. Litt tung i starten, men jeg likte boka veldig godt. 

Beate Grimsrud: En dåre fri

Langt lettere å lese, men seriøst tema her også. Om å være psykiatrisk pasient. Viktig bok som kan gi folk mer informasjon og følelse av om hvordan det er og kanskje gjøre at takhøyden blir litt større for mennesker som ikke får til alt i livet. God bok!

Nå leser jeg Frihet av Jonathan Frantzen, den liker jeg også godt. Mange gode leseopplevelser på tampen av året. Jeg planlegger også å lage en oppsummering av årets bøker ganske snart. 

Erlend Loe: Kurt Kurér

Denne boka har jeg fått gratis av bokbloggturneen. I går blogget Elisabeth om den, og jeg er siste blogger i denne runden. 


Siden alle de andre har beskrevet hva som skjer i denne boka er det liten vits i å referer det nok en gang. Hopper derfor rett på hva jeg synes om den: Tja. På en måte er den veldig festlig, på et Loesk vis. Blodtørste nordlendinger på segwayer i flokk  er jo sikkert et ganske spesielt syn. Det er nord-Norge mot sør-Norge på et helt usannsynlig vis. Det er en sympatisk liten kjærlighetshistorie. Og det er en snålt far-sønn forhold som ikke akkurat ser ut til å bære preg av noen kjærlighet. Men, så er det mye voldelige greier, det tar liksom helt av, men det er mulig at en del barn (gutter?) i alderen 8-12 år synes det er morsomt. Jeg er liksom ikke så veldig interessert i det, bortsett fra at jeg fniser litt innimellom. 


Nei, som vanlig i disse bokbloggturneene så greier jeg liksom ikke engasjere meg 100%, og det kan godt være fordi jeg ikke er helt i målgruppen. I teorien kan man jo også ha glede av å lese bøker man ikke faller rett i målgruppen til, dersom de er gode (jeg elsker feks Stian Holes bøker om Garman og alle bøkene til Svein Nyhus, som jeg leser for barna mine). Men disse bokbloggbøkene er myntet på større barn enn jeg har så jeg kan liksom ikke lese dem sammen med noen, og når det gjelder lesing for min egen del så har jeg alltid en ca 50 bøker jeg har mer lyst til å lese enn disse turné-bøkene. Jeg har derfor meldt meg av det opplegget der, så kan andre som har oppriktig lyst og interesse for ungdomsbøker få sjansen til å få og blogge om dem. 

B. F. Skinner: Walden Two

Walden Two er skrevet av Skinner, en mann som bør være kjent for alle som har tatt psykologi grunnfag. Han var en av de store behavioristene på 20tallet, og holdt vel mest på med forskning på rotter og duer. Gjennom dette utviklet han noe han kalte operant betinging som handler om at dyr og mennesker gjør det vi blir belønnet for å gjøre. I Walden Two (utgitt først i 1948) beskriver han sitt "drømmesamfunn" der han tar disse læringsprinsippene helt ut og skaper et samfunn der alle har det bra. 

Boka handler om to professorer og fire ungdommer reiser og besøker dette samfunnet kalt Walden Two. Der blir de vist rundt av Frazier, som vel egentlig er slik Skinner selv. Walden Two er et samfunn befolket av ca 1000 mennesker, der alle yter etter evne og får etter behov. Basert på vitenskap som de sier (dvs behaviorisme) har de utviklet systemer for arbeidsdeling, styring av samfunnet, fritidsaktiviteter, barneoppdragelse, utdannelse osv. Det er ingen klassedeling og heller ingen private eller kommersielle bedrifter. Det er ganske sosialistisk og idealistisk og på en måte virker det forlokkende. Tenk å bare jobbe noen få timer om dagen, få alle behov dekket og alle nødvendig ferdigheter lært. Ingen bekymringer og nesten bare kos! På den annen side... Dette samfunnet forutsetter at man legger sitt liv i deres hender og stoler på at lederne/plannerne vet bedre enn deg hva du trenger. Det er en slags indoktrinering i visse ferdigheter og måter å leve livet på, og selv om de mener det vel så begrenser det jo individuell frihet. 

Boken består for en stor del av hvordan Frazier viser de tilreisende rundt og beskriver hvordan det er der.  En av de to tilreisende professorene (Castle) er meget skeptisk til Walden Two og gjennom diskusjonene mellom Castle, Frazier og den siste tilreisende, professor Burris, blir fordelene og ulempene ved et slikt samfunn satt opp mot hverandre. 

Det er faktisk ganske interessant, på tross av at dette nok ikke fungerer i praksis (om vi nå hadde sett bort fra det uetiske i det). Den store svakheten ved behaviorisme er at den ser på mennesker nærmest som maskiner som reagerer mekanisk på stimuli. Sånn er vi ikke, og jeg tror heller ikke det er mulig å få så stor kontroll av andre mennesker at du kan lære dem til å bli akkurat sånn som du vil. Gener og fysikk legger også muligheter og begrensninger for menneskelig utvikling. Walden Two-lignende samfunn har blitt forsøkt også i virkeligheten, men jeg tror ikke de har fungert spesielt bra. Kibbutz-samfunnene i Israel er tenkt litt på samme måten, og nå leste jeg i en av nettavisene for et par uker siden at de har blitt private de også. Nei, mennesker fungerer ikke på den måten. Men dette er interessante tanker og en bok vel verdt å lese!

Maria Børja: Voksenting

Voksenting er en novellesamling som handler om kropp og sex, på en voksen måte. Ikke på den ungdom som har sex for første gang-aktige måten, men om å se hvem man selv er i møte med andre, om hvordan det er å involvere seg med andre og alle tingene voksne mennesker kan gjøre med hverandre. Det hørtes ut som et spennende tema synes jeg, og ikke noe som så mange har skrevet om tidligere. I tillegg prøver jeg å lære meg å like noveller, så da syntes jeg denne hørtes spennende ut. Men jeg ble dessverre skuffet altså. Jeg fikk ikke til denne boka. Noen av novellene er fine å lese og gjør litt inntrykk, men de fleste syntes jeg var litt kjedelige. Det er vanskelig å skrive om disse tingene, og det er kanskje det som gjør at det er så få som har gjort det tidligere? Egentlig er jo språket godt og alt men det er liksom noe som ikke helt stemmer for meg. 

I tillegg så syns jeg det er vanskelig å lese noveller. Eller altså det er ikke vanskelig å lese dem, men det er så himla irriterende at når en har begynt å komme inn i en historie og blitt kjent med dem som befolker dem, så slutter historien. Det er liksom som å bli kjent med noen som rett etterpå forlater deg. Hva er poenget liksom? At jeg har problemer med novellesjangeren er jo ikke forfatterens skyld da, det skal sies.

Carl Frode Tiller: Innsirkling 2

Innsirkling 2 er fortsettelsen av innsirkling 1, der David har satt inn en annonse i en avis der han skriver at han har mistet hukommelsen og ber folk som har kjent eller kjenner han om å skrive brev til han om hvem han er og hvordan de kjenner han. I bok 1 fikk vi høre tre personers historier om seg selv og David og i bok 2 får vi høre tre nye personers historier. Denne gangen er det to av Davids barndomskamerater, samt en gammel dame som var venninne med morens hans som skriver til han. Det er fantastisk skrevet (på nynorsk, men det har jeg knapt merket verken på godt eller vondt - målformen er på en måte irrelevant), og veldig troverdig skrevet. På grensen til skittenrealistisk egentlig, men fascinerende. Disse tre kommer fra miljøer jeg kjenner lite til, spesielt de to barndomskameratene som er henholdsvis bonde og småkriminell, og det er spennende å lese om dem. De virker sympatiske og forvirrede på en litt ulik måte begge to, og jeg føler liksom at jeg skjønner litt hvordan det er å være dem. Vi får jo vite minst like mye om dem som om David. Etterhvert da jeg leste begynte jeg å tenke på at det er jo vel og bra med disse historiene, men hva er liksom poenget med dette brevskrivingshukommelsestapplottet, hvor skal dette ende liksom. Vi kan jo ikke ha en hel serie med folk som beskriver en annen uten at noe annet skjer. Så da var det bra at det kommer noen avsløringer mot slutten, og det skjer en videreutvikling av plotet. Gøy! Synd vi nå vel vente i flere år før neste bok kommer... 

Bortsett fra at dette er fiktivt og altså skrevet på nynorsk minner Tillers stil meg en hel del om Knausgårds. Jeg syns nok Tiller er enda mer skittenrealistisk, og det kan jo ha med å gjøre at han ikke skriver selvbiografisk og dermed kan skrive om enda verre ting på en verre måte enn det Knausgård kan når han må begrense seg til sitt eget liv. Tiller har med en liten tekstbit som jeg tolker som et lite sidespark til Knausgård også, det er morsomt. Boka anbefales sterkt, men les Innsirkling 1 først. Og når du er ferdig kan du like gjerne lese resten av bøkene til Tiller også - de er veldig gode alle sammen, og blant mine absolutte favoritter.

Christer Mjåset: Legen som visste for mye

Christer Mjåset har skrevet en bok som handler om det å være distriktslege på Hitra og oppdage at hans avdøde forgjenger har hatt lange fingre inn i lokalsamfunnet, og ikke akkurat bare holdt seg til vanlige legetjenester og anstendige legemetoder. Vi følger legen Mads og hvordan han prøver å finne ut av hva som egentlig har skjedd, og hvorfor gamlelegen har gjort så mye merkelige ting. Det er en bok om små mennesker i et nokså lukket lokalsamfunn og hva de gjør for å oppnå status og å overleve. Og kanskje er det ikke heeelt urealistisk?

Mjåset er lege og "tilfeldigvis" har han vært nettopp distriktslege på Hitra selv. Han kjenner derfor miljøet han skriver fra godt. Men dette er ingen legeroman med hovedvekt på romanser mellom sjablongaktige leger og sykepleiere. Dette er mer en spennings/mysterieroman, der det er i motsetning til etterforsker/politimann/yngre slektning er en lege som forsøker å få klarhet i hva som har skjedd.

Legen som visste for mye hadde jeg med meg på konferanse i England og ble en fin leseopplevelse som fant sted mest på tog, flyplasser og fly. Den var både spennende og lett å lese og var mer givende å lese enn mange krimbøker jeg har lest.

Hans Petter Laberg: Etter festen

Denne boka har jeg fått gratis av bokbloggturneen. I går blogget Gina om den, og i morgen skal Elin blogge om den. 


Etter festen handler om en gutt et sted mellom 15 og 20 år. Nå kommer jeg verken på om han har fått noe navn eller noen alder. Det er forsåvidt ikke så viktig. Boka kryssklipper mellom to historier. Den ene historien er om gutten i nåtiden, der han stort sett loker rundt sammen med sine jevnaldrende kamerater, og synes at de fleste av dem holder på med meningsløse ting, mens han angrer på noe han har gjort på en fest. Vi får ikke vite hva det er i nåtidsbeskrivelsen, men den andre historien boka kryssklipper til er noen avsnitt fra den nevnte festen, og der får vi etterhvert vite det. Ved siden av dette er det en historie om en kamerat som opplever vold hjemme og etterhvert gjør noe med situasjonen sin. 


Jeg likte ikke denne boka så godt. Jeg synes den blir for enkel, jeg gjettet ganske tidlig hva som var skjedd på festen, og da ble all den angringen osv litt kjedelig å lese om. I tillegg lurer jeg på hvorfor dette er blandet sammen med den vold i hjemmet-historien, jeg opplever det som to tilfeldige ting bare er hevet sammen i en bok liksom. Det er seriøse temaer, og det er om ungdommer og deres liv slik det muligens er for noen av dem. Ikke at jeg kjenner meg igjen, min ungdomstid var ikke sånn. Så boka traff ikke meg sånn veldig, og egentlig følte jeg meg litt som utenfor målgruppa til denne. 

Hans Olav Lahlum: Menneskefluene

Menneskefluene er et klassisk "det lukkede rom"-mysterie, der det skjer et mord, og kun det fåtallet av mennesker som var i huset kan ha muligheten til å ha utført dette. De som har lest Ti små negerbarn av Agatha Christie vil sikkert kjenne igjen stilen (men løsningen er ikke den samme som i denne boka, så er det sagt!).

Vi følger en ung og ambisiøs politibetjent i det han spør seg rundt blant de mer eller mindre mistenkte, og hvordan han får hjelp til å løse mysteriet av en ung og übersmart jente som sitter i rullestol og som omtrent aldri går ut av sitt eget hus. Jeg syns denne jenta var litt rar, og det virker litt umotivert at han skal få så god hjelp av henne. Hvorfor er hun så smart liksom, hvorfor ser hun alle disse sammenhengene? Det syns jeg er usannsynlig, men ok, hun gjør persongalleriet mer interessant. Politibetjenten avdekker personenes bakgrunn og livshistorier underveis, og det er ikke akkurat tilfeldig at det er akkurat disse personene som bor i samme huset. Det er en interessant historie og løsningen på mysteriet var også tilfredsstillende, synes jeg.

Dette er en god og spennende krimroman, og jeg likte boka godt. Det er ikke en bok av typen man blir klokere av eller noe sånt, men man har det gøy mens man leser, og det har jo også sin verdi.

Oppsamling av sommeren og sensommerens bøker

Nå har jeg prokastinert blogging i lang tid her, og i mellomtiden har det hopet seg opp med bøker her på pulten min, som jeg har lest og som jeg hadde tenkt til å blogge. Nå vil jeg ha dem unna bordet, og derfor kommer de i rask rekkefølge:

Liz Buer: Rik på tid. Møter med folk som har trappet ned
En slags feel-good bok om downshifting, dvs å trappe ned fra fullt hverdagskjør og velge et annet liv. Intervjuer med B-kjendiser og noen ikke-kjendiser som har gjort det. Typisk lørdagsbilag, bare i bokform. Vel, det var interessant nok, men ikke en bok jeg akkurat anbefaler til folk. Den har litt fjongt design, og passer i grunnen godt som gave til folk du synes jobber alt for mye. Hvis du ikke kommer på noe bedre, altså.

Daniel Gilbert: Hva er lykke?
Populærvitenskapelig bok som på engelsk heter "Stumbling on happiness". En mye bedre tittel synes jeg, siden den i grunnen handle lite om hva lykke er, men om hvordan vi (ikke) kan forutse hva som gjør oss lykkelige. Den handler om heuristiske kognitive slutninger, og hvordan det er vanskelig for oss å forutse hva som kommer til å skje og hvordan vi kommer til å føle oss. Det er interessant nok, men det handler strengt tatt ikke om forskning på lykke, men om kognisjon. Og det er ikke det samme. Det virker for meg som om den norske versjonen forsøker å selge seg inn i et marked med "lykkeforskning" (det står også på baksiden at Daniel Gilbert er en av de fremste på området lykkeforskning, og det er en sannhet med STORE modifikasjoner - jeg har lest mye om happiness og positiv psykologi de siste månedene og han er ikke noe sted å finne i den litteraturen). Jeg ble altså litt skuffet over denne boka, selv om den sikkert er helt ok for sitt tema. Les den - om du er interessert i tankemessige feil vi gjør når vi prøver å forutse fremtiden!

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
Søt liten tragikomisk historie om en gammel og ensom dame som ser tilbake på livet sitt sammen med mannen sin Epsilon. Kritiker -og leserrost. Jeg likte den!

Mattis Øybø: Karin og Kareem
Artig bok om en politisk filmregissør og en værmelder som har fått en privat sexvideo lagt ut på nettet. Høres litt søkt ut å koble disse sammen, ser jeg nå. Uansett, jeg likte boka, men kommer nok ikke til å huske den særlig lenge. Jeg leste den i juli, og har nesten glemt den allerede, oppdager jeg nå når jeg prøver å skrive noe om den.

Mo Hayder: Tokyo
Thriller om japanske krigsforbrytelser. "Løsningen" på thrilleren er litt opplagt synes jeg, og da ble jeg litt irritert over alle de overtydelige hentydningene til hva dette egentlig dreier seg om. Men jeg likte boka likevel. Kommer nok til å lese flere av Mo Hayder.

Wally Lamb: The hour I first believed
Familiekrønike som involverer Columbine-skytingen, og en hel del andre ting. En av mine all time favorittbøker er I know this much is true fra samme forfatter. Likte denne også godt, men ikke like godt som den andre. Har også prøvd meg på She's come undone (har har visst en hang mot mystiske titler denne forfatteren), men den var bare helt feil å lese som helt nybakt tobarnsmor. Disse bøkene krever at man har litt sammenhengende tid til lesning. Ellers detter man ut av historiene og da fenger de ikke så lett. Anbefales.

Elizabeth Gilbert: Spis elsk lev

Egentlig hadde ikke jeg tenkt at jeg skulle lese denne boka. Jeg har hatt et inntrykk av den som litt shallow chick lit som later som om den er veldig dyp, og som samtidig skulle være skrevet på en veldig spennende måte. Jeg har derfor vært meget skeptisk, men plukket den med meg en gang jeg var på reise og trodde jeg kom til å gå tom for bøker. Det gjorde jeg imidlertid ikke, så boka har blitt med hjem og stått i bokhylla en stund.

Spis elsk lev er en sann historie om en amerikansk journalist/forfatter som en dag fant seg selv i en liv som overhodet ikke var slik hun ønsket. Hun hadde vært gift med en mann i noen år, og folk begynte å mase om det ikke skulle bli barn snart. Hun ønsket seg ikke barn, og egentlig ønsket hun seg ikke mannen hun hadde heller. Etter en opprivende skilsmisse og et drama-preget kjæresteforhold etterpå bestemmer hun seg for å be forleggeren sin til penger til ett år så hun kan reise og skrive bok. Hun planlegger noen måneder i Italia, noen måneder i India og noen måneder i Indonesia. Boka handler videre om hva som skjer på disse stedene og hva hun lærer gjennom å snu opp ned på livet sitt flere ganger i løpet av et år.

Jeg ble overrasket over hvor godt jeg likte denne boka. Jeg hadde plassert denne i en slags "jente-versjon av da vinci koden". Men den passer ikke helt der. Den er ikke noen sånn topp 5 bok for meg heller, til det blir det litt for enkelt, unyansert og klisjefyllt. Men gitt at man er i det rette humøret er den faktisk heller ikke så dum. Jeg liker at man får følge henne gjennom noen viktige endringer i livet, og får følge hennes tanker og følelser gjennom dette. Hun forsøker å finne ut av hva som er det gode liv for henne, og det er interessant å følge med på. Jeg skulle gjerne tatt et år fri fra mitt liv også og gjort noe lignende. Bare si fra om noen vil betale meg for å ta et friår og gjerne ta seg av familien min også?

Roy Jacobsen: Vidunderbarn

Dagbladet har satset på litteratur i det siste, og søkte for en tid tilbake 3000 nye bokanmeldere. Jeg syns spørsmålet om vi egentlig trenger det fra bokmerker er betimelig, men sleip som jeg er kopierte jeg en av mine anmeldelser her fra bloggen inn på systemet deres, og tjente meg en bok. Det ble denne.

Vidunderbarn handler om Finn, som bor i en leilighet i Oslo sammen med moren sin. En dag får han plutselig en halvsøster og boka handler om en sommer i Finns liv, der han prøver å finne ut av hva som har skjedd og hva som skal skje med den lille familien sin. Det er en barndomsskildring og det er en snedig liten historie bak og en del av boka foregår på Håøya, en øy i Oslofjorden, hvor jeg også var av og til i min barndom.

Mye har allerede vært sagt om denne boka, den ble jo kritikerrost og bejublet da den kom ut. Solgt masse har den også. Jeg likte boka godt, men det er nok også en bok jeg fort kommer til å glemme. Ikke så mye nytt og spennende, egentlig. En helt ok skildring av 60tallsbarndom, men det er liksom det. I allefall for min del. 

Martin Seligman: What you can change...and what you can't

Dette er en bok jeg har lest mest i forbindelse med jobb. Et av mine temaer på i doktorgradsprosjektet handler om selvfølelse (self-esteem), og da kommer grunnleggeren av positiv psykologi opp som en guru som er kritisk til hele selvfølelsesbegrepet. Han mener at selvfølelse er et epifenomen, altså noe kunstig noe som ikke har verdi i seg selv, men som kun refererer til at det er en sammenheng mellom gode ting i livet og det å ha positive tanker om seg selv og sin egen verdi. Han mener at det ikke handler om at det ene fører til det andre, men at det bare virker sånn siden de som regel kommer sammen. Dette er en pågående diskusjon mellom forskere og psykologer og jeg har enda ikke helt bestemt meg hva jeg skal konkludere med (jeg begynner kanskje å ende opp på noe, men dette er ikke tid eller sted for å legge ut om det). I allefall, i denne boka skriver Seligman litt om sitt syn på self-esteem, og derfor har jeg lest/skummet meg gjennom den.

Dette er en selvhjelpsbok skrevet for ikke-akademikere som tar utgangspunkt i det kjente sitatet: "God, grant me serenity to accept the things I cannot change, courage to change the things I can, and wisdom to know the difference" (ofte knyttet opp til AA, uten at det trenger å begrenses til alkoholikere). Det er et veldig godt sitat synes jeg, og det fungerer bra i denne boka. Seligman går videre gjennom ulike typer psykologiske og helsemessige problemer; angst, panikkangst, fobier, tvangshandlinger, depresjon, sinne, posttraumatisk stress syndrom, problemer relatert til kjønn og sex, slanking, alkohol, og traumatiske hendelser i barndommen. Han skriver også noe om selvhjelpsindustriens historie, der vi en gang gikk fra å mene at alt er forutbestemt, vi kan ikke endre noe og hvis noe endrer seg så er det noe som skjer med oss fra Guds hånd - til nå å tro at vi kan endre alt, bare vi vil det nok. Slik er det nok ikke. Noen ting er faktisk ikke så lett å endre på, og det er jo litt dumt å bruke masse energi på å prøve å endre ting som ikke går an å endre.

Seligman går gjennom de ulike problemene og konkluderer med i hvilken grad disse kan endres, basert på forskning og evidens. Boka er ikke helt ny, trykt opp i 2007 men egentlig fra 1993, så jeg er sikker på at det har kommet mye relevant forskning etterpå. Mye av det han skriver, blant annet det at panikkangst og fobier er nokså enkelt å kurere om man er motivert til det, var jeg kjent med fra før, men han kommer også med noen påstander som var nye for meg. Feks sier han at det er veldig lite som tyder på at hvordan dine foreldre behandlet deg da du var liten påvirker deg når du er voksen. Du har kanskje noe til felles med dine foreldre, men dette kan like gjerne være fordi du har felles gener med dem. Han sier at det er en myte at vi kan kontrollere og påvirke barn så veldig mye. Incest er en grusom ting, men Seligman mener at forskning tyder på at barn som har opplevd det ikke har det verre som voksne enn andre voksne. En annnen påstand han kommer med er at det nytter ikke å slanke seg. Alle slankekurer har god effekt i starten, men etterhvert faller de fleste ut av det og tilbake til gamle vaner og man ender opp med jojoslanking, som nok er verre enn den overvekten man hadde i utgangspunktet. Endring av alkoholisme er han også skeptisk til, dessverre. I tillegg tror han ikke på endring av legning og transseksualisme, men akkurat det er vel ikke spesielt oppsiktsvekkende i våre dager.

Jeg vet ikke helt, han har gått gjennom mye forskning og har også en fyldig referanselister der han kommenterer mange av studiene (dette var gøy å lese synes jeg, men det er nok for spesielt interesserte å lese referanselista nøyere enn selve teksten). Han virker overbevisende, men jeg er ikke sikker på om han har gått gjennom det som finnes av forskning på en balansert måte (jeg tror det, men er ikke sikker), og så er det i tillegg dette med at det begynner å bli gammelt og at det ikke er oppdatert.

Men artig vinkling der en anerkjent psykolog og forsker er tydelig på hva han mener, basert på forskning, har potensiale for endring Han skriver også noe om hva man skal gjøre for å potensielt endre de tingene som skal endres på, men der synes jeg han er svakere enn der han skriver om hva som kan/ikke kan endres på.