Barbara Ehrenreich: Livets lyse sider

Mitt doktorgradsprosjekt handler om hva som skaper selvtillit og livstilfredshet blant ungdom og hviler på en tradisjon av det som kalles "positiv psykologi". Dette er en retning innenfor psykologi som istedet for å forsøke å reparere det som har gått galt heller vil studere hva som egentlig skjer når det går bra, og så forsøke å hjelpe alle til å oppnå dette. Det handler om å forebygge problemer og å lære av de som får det til. Dette har jeg vært stor fan av i mange år, og vil nok fremdeles si at jeg er det selv etter "Livets lyse sider" av Ehrenreich.

Denne boka begynner med at Ehrenreich får brystkreft og blir anbefalt å "tenke positivt" og ha en positiv innstilling uansett. Dette er jo ikke særlig enkelt i en slik situasjon, og en krav om å klare det kan gjøre en vanskelig situasjon enda vanskeligere. I tillegg argumenterer Ehrenreich for at det ikke finnes belegg for å kunne påstå at man faktisk øker overlevelsesraten ved å ha en positiv innstilling. Ofte sies det at positive følelser påvirker immunsystemet, som da får mer krefter til å få bort sykdommer som feks kreft. Det er bare et problem, nemlig at kreft ofte kan handle om at immunsystemet virker mot sin hensikt, nemlig ved å spille på lag med kreftceller. Ehrenreich har visstnok doktorgrad på immunsystemet så dette virker hun å kunne bedre enn de fleste. Et annet problem med den hypotesen er at en ved kreft ofter kverker hele immunsystemet ved å bruke cellegift, og da vil jo eventuelle positive tanker være bortkastet hva gjelder immunsystemet i allefall. En innvending mot dette kan være at ok så overlever man kanskje ikke noe lenger, men man har det i allefall bedre på veien mot den uunngåelige slutten hvis man tenker positivt. Det tror jeg nok gjelder i mange situasjoner i livet, men kun om man virkelig klarer det og ikke føler det påtvunget eller kanskje føler seg mislykket fordi man ikke klarer det heller. At kreft kan fjernes av en viss innstilling vil jo være å påstå at de som likevel har fått kreft har gått rundt i livet med feil innstilling, og det synes jeg er nokså arrogant (og sannsynligvis helt feil).

Videre beskriver Ehrenreich hvordan den overdrevne og uhensiktsmessige positive tenkningen gjennomsyrer det amerikanske samfunnet, før hun tar for seg hvorfor dette er så dominerende i USA (motreaksjon på depresjonen på 30tallet, foreslår hun). Så skriver hun om hvordan den positive tenkningen blir (mis)brukt innenfor business/motivasjon, nyreligion, psykologi og økonomi (overoptimisme skapte finanskrise, mener hun).

For meg var avsnittet om psykologi mest interessant. Først trodde jeg nemlig at hun ikke kom til å kritisere "min" form for positiv psykologi. Jeg holder tross alt på med noe annet enn å si "tenk positivt" og "vær deg selv" liksom. Eller gjør jeg? Hun overrasket meg ved å skrive om både Seligman og Diener (to av guruene mine) og hva som er galt med deres tilnærminger. En del av det som stod var litt fjasete og anekdotisk ("den gangen jeg møtte Seligman var han ikke særlig positiv" liksom), men hun har et par gode poenger jeg vil ta med meg videre:

- Denne er jo opplagt og godt kjent fra før, men siden den er viktig tar jeg den med: Lykke henger sammen med alt mulig bra, også god helse. Men hva kommer egentlig først? Er folk lykkelige fordi de har god helse eller har folk god helse fordi de er lykkelige? Det finnes få studier som kan si noe skikkelig om dette. Hm..nå kom jeg faktisk på at dette spørsmålet kan jeg faktisk bruke det datasettet jeg selv forsker på til å gi et svar på. *stikker en tur til statistikkprogrammet*

- Hvorfor vil positiv psykologi, som argumenterer for at lykke i seg selv er et legitimt endemål, ofte også si noe om hvor viktig lykke er for suksess og helse? Er det ikke nok med bare lykke da eller?

- Livtilfredshet slik Diener (og jeg) måler det er egentlig et veldig konservativt trekk å ha, det handler om at man er tilfreds med tingene som de er. Det er egentlig ikke særlig rettet mot feks å søke større tilfredshet med ting eller forbedre samfunnet på noe vis. De som er trauste og synes alt er greit vil feks få høye skårer på denne skalaen. Kreative og oppadrettede folk vil alltid være på jakt etter noe mer.

- Hva er viktigst; lykke eller realisme? Det er ikke alltid det går an å forene disse, og noen ganger må vi velge. Minner meg også om noe "min store helt" Dr. Phil sa til et kranglevorent par en gang (mens jeg var i foreldrepermisjon): Do you want to be right or do you want to be happy?" For å være lykkelige må vi kanskje være villig til å være med på et visst skinn av selvbedrag? Og er det virkelig det vi vil?

Ellers leste jeg et veldig interessant kapittel i en fagbok om positiv psykologi i går om evolusjonsteoretisk perspektiv på positiv psykologi (i boka "The science of well-being" redigert av Huppert, Baylis og Keverne). Der hevdet forfatteren at det kan ikke være slik at vi som forskere har et mål om å øke mengden med positive følelser her i verden. Vi er laget med både positive og negative følelser, og det er av en grunn - de motiverer oss til å gjøre de rette tingene mot å overleve og reprodusere oss. Vi trenger å være ulike når det gjelder hvor vi er på skalaen, og vi trenger en viss ustabilitet i humør for å være i stand til å ta inn over oss når vi gjør noe riktig og når vi gjør noe feil. Dette var faktisk en ny tanke for meg, og vi kan ikke dra alle over en kam og si at alle bør få det bedre. Det har jeg nemlig i min noe naive positive tenkning ønsket meg.

Sofi Oksanen: Stalins kyr

Ok, jeg måtte sjekke hypen omkring Sofi Oksanen. I motsetning til mange andre som skygger unna når noe blir hypet så blir jeg tiltrukket og må sjekke hva dette er for noe - om ikke annet for å ha en mening om det. Jeg skjønner ikke en gang helt hvorfor folk skygger unna når noe blir for populært. Jaja, nok om det.

Jeg har "Utrenskning" liggende på vent også, men tilfeldigheter gjorde at jeg begynte på Stalins kyr først. Stalins kyr er en metafor på "østblokkdamene", slik jeg forstår det. Stalins kyr handler om historiene til Anna og hennes mor Katariina. Katariina er fra Estland, møter en finne, flytter til Finland og får et barn med finnen, som altså erAnna. Livshistoriene til disse to går parallellt og noen av historiene får vi høre deler av fra ulike perspektiver. Det er også beskrivelser av Katariinas foreldre og hvordan de overlevde andre verdens krig. Som den forrige boka jeg leste (Kjell Westös Der vi engang gikk) er dette også en meget vellykket "enkeltpersoner viser utviklingen i et samfunn"-bok. Akkurat nå tror jeg at det er nettopp slike bøker jeg liker best. Temaer som blir tatt opp her, gjennom Anna og hennes mor er skam over hjemlandet, tilpasning til et nytt og mer vestlig land, forventningene om å hjelpe familien i hjemlandet som opplever varemangel, problemene med overvåkning (KGB), diverse familie- og kjæresteproblemer og ikke minst hvordan Anna "løser" problemene sine ved å ta kontroll over den ene tingen det går an å ta kontroll på - nemlig sin egen spising.

Veldig interessant på flere måter! Sofi Oksanen er verdt hypen!

Kjell Westö: Der vi engang gikk

Noen bøker beskriver kanskje bare en følelse eller vag stemning. De gir et lite blaff av gjenkjennelse kanskje, eller kan være en sterk opplevelse av poesi og litterær presisjon. Andre er omfattende krøniker som forteller om opptil flere menneskers livshistorier og skjebner eller om hele nasjoners utvikling gjennom flere tiår. Kjell Westös bok er definitivt i den siste kategorien. Dette er en stor historie som en kan la seg omslutte av og synke ned i og bruke tid på å fordype seg i.

Boka begynner i Finland i mellomkrigstiden og vi får se hvordan denne tiden kunne fremstå for noen (oppdiktede) ungdommer. Jeg lærte mye nytt om Finlands historie og borgerkrigen mellom de røde (mye arbeidere med støtte fra blant andre Sovjetunionen) og de hvite (mye konservative med støtte fra blant annet Tyskland). I boka er det både røde og hvite hovedpersoner og de kjenner hverandre mer eller mindre perifert. Det er både rike og fattige, og selv om de lever veldig forskjellige liv så blir det mulig å tenke seg hvordan det faktisk kan ha vært å leve på den tiden.

Jeg fikk litt assosiasjoner til Gunnar Staalesens Bergenstrilogi faktisk, det er noe av den samme stemningen og noe av det samme med å formidle historie gjennom enkeltpersoner. Staalesen er nok hakket mer kommersiell, og det er vel et mer påtvunget plott der - dette har ikke Westö. Han er mer opptatt av å bare fortelle personers livshistorier, uten å egentlig ha en samlende "overordnet" historie eller mål med fortellingen slik jeg opplever det. Men det virker ikke formålsløst likevel. Det virker mer som liv vanligvis er - ting henger sammen med hverandre og man vet ikke nødvendigvis hvor man blir ledet før man er der.

Ellers har knirk skrevet et utmerket innlegg om boka som jeg gjerne underskriver på.

Eivind Buene: Enmannsorkester

Denne boka har jeg fått gratis av bokbloggturneen. I går blogget Eirin om den, og i morgen er det mammadamen som skal blogge om den.

Enmannsorkester er Eivind Buenes første bok. Den består av fem parallelle historier om fem forskjellige personer som lever atskilte liv, og som mot slutten "møtes" gjennom et musikkstykke. De fem personene er dirigenten Tristan Szasbo som går utfor Bryggen i Bergen i kjole og hvitt når han er på vei til en konsert, den anerkjente solofiolinisten Johannes Hellweg, studenten Sondre Sæter som finner ut at han vil skrive en slags retrospektiv dagbok over alle dagene i sitt liv, fysikeren Arvid Pettersen som går andre veien og fjerner alle deler av sitt liv ved å bruke tiden på å kun sitte på en stol og meditere og den utro advokaten Anna Dahl som er på hemmelige eventyr. Alle disse personene opplever kriser i livene sine, og bruker musikken som en måte å avreagere eller takle dette på.

Personskiftene skjer oftere og oftere gjennom boka og de siste sidene kommer skiftene så tett at en ikke kan skille helt hvem som er hvem. Og det er kanskje poenget?

Boka har et utpreget musikalsk motiv og det brukes en del plass på beskrivelse av klassisk musikk. Jeg synes dette var interessant. Selv vil jeg gjerne like klassisk musikk, men har ikke helt funnet min vei inn i det, synes det blir kjedelig nokså fort. Jeg tror det er fordi jeg mangler musikalske begreper (her tenker jeg ikke nødvendigvis på verbale begreper) og jeg vet liksom ikke hva jeg skal lytte etter. Jeg har ingen knagger til slik musikk, jeg får liksom ikke fatt på den, den glir unna og jeg slår av. Eivind Buene mangler overhode ikke musikalske begreper og han får også til å beskrive musikken i ord på en slik måte at jeg får lyst til å virkelig sette meg inn i den klassiske musikkens verden. Synes det er godt gjort!

Noen av personene har en del merkelige påfunn, men jeg syntes det var interessant, selv om ikke alt er like troverdig. Likte nok best å lese om de to mest musikalske personene, det virker som at Buene har hatt mest å komme med innenfor dette feltet. Det er jo ikke så rart, litt googling forteller meg at han er en lovende ung komponist. Anna Dahl er vel mest en klisje egentlig - det eneste vi egentlig får vite om henne er at hun er en utro advokat - hun kunne godt vært gjort mer kompleks. Så det er litt ujevnt, men absolutt lesverdig etter min mening.

Å bygge bibliotek

Vi er i gang med å planlegge bygging av nytt hus og siden min mann får en hel kjelleretasje til hjemmekino og diverse så får jeg eget bibliotek. Jeg har tenkt at det skal være et sted å ha alle bøkene, men at det også skal være en "kosekrok" der man kan sitte og lese bøker, og en skrivestue.

Helst ville jeg hatt et rom med store vinduer uti skogen, helt skjermet og helt fredelig, men akkurat det blir litt vanskelig all den tid tomten ligger i et boligområde. Vi bruker arkitekt til å få tegnet det slik vi vil ha det, så vi har muligheter til å spesialtilpasse huset til våre ønsker istedet for å bruke ferdige løsninger. Men jeg har jo ikke laget noe bibliotek før, så jeg vet ikke så mye om hva som er lurt.

Nå har vi vært gjennom to runder med plantegninger hos arkitekten og dette er er altså andre versjon. Her er biblioteket plassert midt i huset (ikke særlig skjermet, men i allefall lett tilgjengelig?), det er glassvinduer i front mot en uteplass (vi må ha den uteplassen, men det er jo ikke så koselig å se ut på den fra biblioteket kanskje?). Størrelsen tror jeg er helt grei. Det kan også være ulike løsninger før dører eller åpning ut mot stue og hall/gang. Det som jeg er litt usikker på er takhøyden. Arkitekten har tegnet huset sånn at det skal være mye lys som kommer inn midten av i huset, og at det skal være litt "storslått" når man kommer inn hovedinngangen. Da skal man helst kunne se litt gjennom huset og det skal være mye lys som kommer inn ovenfra også. Han har derfor tenkt at det skal være åpent opp til taket i plan 2 i halve biblioteket, og at det der oppe skal være glass helt til taket rundt hele. I den andre halvparten av biblioteket blir det vanlig takhøyde og litt lunere. Jeg tror det blir veldig lyst og fint, men blir det koselig og avskjermet? Det skal forresten også være lyddempende takplater som gir god akustikk, og de mente at de kunne garantere at akustikken ble like bra som i et vanlig rom. Siden jeg er hørselshemmet er den biten viktig for meg.

Her er noen tegninger:

Plan 1:














Plan 2:














Det er kanskje lettere å se i 3d-versjonene:

Plan 1:



















Plan 2
















(Resten av tegningene finnes på byggebloggen.)

Jeg tar veldig gjerne innspill og råd - hva bør man tenke på når man skal bygge bibliotek/skrivestue? Noen som har et? Eller noen som drømmer om et?

Helene Guåker: Kjør!

Denne boka har jeg fått gratis av bokbloggturneen. Fra før har Monica blogget om den, og i morgen er det Myldretid som skal blogge om den.

Helene Guåker hørte jeg om første gang i Bokprogrammet på NRK. Da hadde Hans Olav Brenner tatt henne med til en veteranbil, jeg tror det var av nettopp den bilen som spiller en rolle i denne boka - en rød Chevelle Big Block SS. Er det Chevrolet tro? Ikke vet jeg, jeg har ikke peiling. I dette bokprogrammet tok forfatteren helt av på å få sitte i denne bilen og få lov å starte den. Hun var veldig søt og jeg synes at engasjerte mennesker er sjarmerende uansett hva det er de er interessert i. Men jeg må si som Hans Olav Brenner gjorde i programmet "Jeg skjønner det ikke."

Og det var i grunnen utgangspunktet da jeg fikk denne boka i hendene. Hæ, en bilbok, det er vel ikke noe for meg? Jeg kan knapt frem og bak på en bil, og det er bare noen uker siden jeg klarte å rygge bilen inn i en stillestående murvegg i vår egen garasje... Boka hadde jeg skrevet meg opp på liste for å bokblogge om, men i farten kom jeg ikke på hvorfor jeg hadde gjort det.

Jeg ble heller ikke så veldig entusiastisk da jeg også så at boka var skrevet på "innlandsnorsk", det vil si et ganske breitt østlandsk a la Prøysen, med mye a-endelser, ord som "hu" istedet for hun, "mi" istedet for min og "åffer" istedet for hvorfor. Sånt er slitsomt å lese synes jeg.

Uansett, jeg fikk gi den en sjanse! Boka begynner med at den bilgale hovedpersonene Marianne (som jeg på tross av navnet altså slet med å identifisere meg med) ligger på sykehuset etter å ha kræsjet med drømmebilen sin. Hun var gravid da hun kræsjet, men hun er mer opptatt av hvordan det gikk med bilen enn med babyen. Hun har besøk av kjæresten, som det har vært mye frem og tilbake med, og foreldrene og broren sin. Etterhvert kommer hun hjem fra sykehuset og det som driver historien fremover er "Hvorfor kræsjet Marianne drømmebilen sin? Hun er jo en god sjåfør og hun elsket jo den bilen?" Historien hopper frem og tilbake i tid, og etterhvert får vi vite mer om bakgrunnen som det som skjedde. Språket i boka er ikke så verst, når en bare kommer over innlandsmålet og kommer inn i den måten å lese på. Og boka var ikke kjedelig eller treig heller, jeg leste den kjapt ut på en kveld.

Det er en del fokus på det overraskende i det at en jente er å interessert i og kan så mye om biler. Synes det kunne blitt gjort mer implisitt og ikke så overtydelig. Men jeg liker at det handler om en jente. Hadde det vært om en gutt så hadde det ikke vært like interessant. Kanskje det hadde vært mer interessant for rånere og veteranbilentusiaster kanskje? Leser rånere og veteranbilentusiaster i det hele tatt bøker? Min snart to år gamle sønn ville i allefall ha elsket temaet om han hadde kunnet lese, og har allerede kastet seg over boka/omslaget med bilde av den tøffe bilen.

Heldigvis (for min del, i allefall) er det ikke bare biler det handler om etterhvert, og boka tok seg opp etterhvert. Likevel er jeg ikke helt overbevist altså. Jeg tror det kanskje ble litt for enkelt. Det er ikke så veldig mye å lure på her, og temaene som tas opp var bare sånn halvveis interessante synes jeg. Så jeg tror jeg vil si "tja" til denne boka og jeg tror at forfatteren kommer med enda bedre bøker senere.

Brynjulf Jung Tjønn: Lyden av noen som dør

Det har blitt mye smålesing i det siste, og da passer det godt med en liten tynn flis av en bok som Lyden av noen som dør av Brynjulf Jung Tjønn. Dette er en dramatisk liten skrekkhistorie om Clemence, som jobber på en bensinstasjon. Han bor på familiegården sammen med faren og moren. Og som tittelen antyder, det er noen som dør i denne historien. Andre tragiske ting skjer også, og vi får ikke hele forklaringen i hendene og må tenke selv. Slutten ga i allefall meg en liten overraskelse også.

Tjønn har her kombinert nynorsk poetisk språk med sosialrealisme og til en viss grad også skrekksjangeren. Litt snålt, men det fungerer godt.

I denne boka er det mye som skjer mellom linjene, og jeg er fortsatt ikke helt sikkert på om jeg skjønte alt fremdeles. Bør vel egentlig lese den en gang til, men så mye fenget i grunnen historien ikke. Jeg er vel litt enkel og vil ha litt gjenkjennelse og ny innsikt av en bok, og det fikk jeg ikke her. Når det er sagt, boka anbefales!

To ikke fullførte bøker

Har hatt to bøker liggende en stund, som jeg aldri fikk helt fatt på. Det er skikkelig kjedelig å presse seg til å lese noe man ikke klarer å være interessert i. Jeg får nesten dårlig samvittighet på bøkenes vegne, og ikke kan jeg lese noe jeg har mer lyst til heller synes jeg. Helt til jeg offisielt gir dem opp. Denne gangen gjaldt det Carole Martinez' Det broderte hjertet, som jeg har fått av Aschehoug for å blogge om. Denne leste jeg til rundt side 100 av, og da jeg ikke var inne i historien da men fortsatt sleit med den uten å få noe ut av det så ga jeg opp. Jeg vet ikke en gang om jeg er i stand ti å gi noe referat fra disse første hundre sidene. Det var noe med en boks som man ikke kunne åpne, en mor som gjerne ville åpne den og når det var på tide å åpne den var det et syskrin inni. Og av den kan man sy et brodert hjerte av antar jeg... Ja jeg vet ikke. Dette fenget ikke meg.

Den andre boka kommer jeg nok til å gi en sjanse til ved en senere anledning. Det er The story of Edgar Sawtelle av David Wroblewski. Jeg liker den egentlig godt, men den føltes litt tung å lese akkurat nå. Kanskje er det fordi den er på engelsk og jeg ikke er i humør til å lese engelsk akkurat nå, eller kanskje er det fordi jeg ikke har fått ro på meg til å konsentrere meg om den. Det kan godt være det. Boka handler om en familie som driver hundeoppdrett og spesielt en av barna, Edgar. Nå når jeg sitter og kikker på den får jeg lyst til å lese mer av den, men jeg trenger nok en kveld eller litt større chunk av tid på en gang for å klare å komme inn i den. I det siste har det blitt for mye smålesing og kun 15 min før leggetid til det, dessverre.

Marianne Mjaaland: 13. uke

13. uke handler om Vera, nyansatt lege på kvinneklinikken, og hvordan hun strever med jobben og familielivet sitt.

Det er mye drama i denne boka. Det er Stine som kommer inn for abort men som egentlig er over grensa (15.-16 uker på vei), det er moren hennes Helenas historie, det er hun som får tatt et tidlig keisersnitt, det er den barnløse Frids historie, det er Veras egen historie med fødte og ufødte barn, det er Vera og legemannen Axels problemer og hans utenomekteskapelige eskepader. Det er to dødsfall som Vera og Axel står ansvarlige for. Det er profesjonskamp, legeetikk og hverdagsliv som skal gå opp og det er problemer med sønnen deres.

Det er faktisk FOR mye drama og det blir for lite fokus på hver av tingene. Hvert av disse temaene kunne jo vært en bok i seg selv. Dette gjør at det blir mye forklaring av hvordan ting er, mye backstory som må inn i historien, og det gjør at historien lugger litt og blir litt tung og treg. Det minner meg litt om bøker om skriving som jeg har lest der det foreslås at om man føler at historien begynner å miste oppdrift skal en kaste nye problemer på hovedpersonene sine. Send inn en mann med pistol liksom (eller lignende). Her mener jeg at forfatteren godt kunne ha latt være å påføre de stakkars menneskene enda mer problemer og gitt leserene litt rom til å puste og fordøye det som skjer. Man blir jo ikke særlig mye klokere av at noen stakkars personer får masse problemer og må forfatteren bruke masse sider på å forklare etterpå. Det blir helt kaos til slutt med alt sammen, og det er ikke spesielt vellykket synes jeg.

Men en ting fikk jeg ut av boka - og siden forfatteren selv er lege og kjenner miljøet så regner jeg med at hun vet hva hun snakker om - hvis et er sånn det er, så er jeg veldig glad for at jeg ikke er lege.

Maria Parr: Tonje Glimmerdal

Etter at det var så mye oppstyr om Maria Parrs Tonje Glimmerdal tidligere i år og den fikk diverse priser etc, så ble jeg også nysgjerrig på denne, på tross av at det er en barnebok som ikke passer til mine barn før om noen år (mine er snart 2 og 3 år).

Tonje Glimmerdal handler om en ti år gammel jente som bor i en dal der det ikke finnes andre barn enn henne, så hennes bestevenn er gamle og ofte sure Gunnvald på 74 år. De to tester ut ulike rattkjelkekonstruksjoner og krangler med den sure campingplasseieren som hater barn. En dag havner Gunnvald på sykehus på grunn av lårhalsbrudd. Han tror at han skal dø og overlater til Tonje og sende et brev til en mystisk A. Zimmerman. Det finnes nemlig en forklaring på hvorfor Gunnvald er så sur, og jeg skal ikke røpe mer enn at historien om Heidi av Johanna Spyri blir resirkulert og brukt på nytt. Jeg synes det fungere godt og det gir historien en mening utover det mer festlige "gæren jente i dalen" som motivet ellers er.

Stilen minner ellers om Astrid Lindgrens, med en nynorsk vri med enkelte artige metaforer og nye ord laget for anledningen. Språket er lekent og tar barn på alvor.

Denne gleder jeg meg til å lese sammen med barna mine når de blir litt større, selv om det ikke faller meg veldig naturlig å lese nynorsk høyt. Jeg lurer på om det må bli spontanoversetting til østlandsk, men på den måten mister en jo noe av poesien og snerten i det som skrives også.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 4

I Knausgårds fjerde bok om sine kamper, er han en 16-18 år gammel gutt som kjemper for å bli voksen. Han har reist til Nord-Norge for å være lærer på en fådelt skole der han er lærer for elever slutten av barneskolen/ungdomsskolen. Han er bare et par år eldre enn de eldste elevene sine, og jeg tenker at de må være ganske desperate etter lærere der oppe i nord. Men det virker som om den biten går ganske greit. Knausgårds mål var jo heller ikke å bli lærer, men å bruke tiden og freden han regnet med å få der oppe til å skrive. Han er ganske ambisiøs og modig (og har en anelse forhøyet selvtillit muligens?) som allerede som 18 åring tar sats, sier at han skal bli forfatter og faktisk gjør noe for å bli det også. Nå fikk han jo også rett, ingen kan si at han ikke har lykkes som forfatter.

Ellers blir han kjent med lokalbefolkningen der oppe og særlig de andre vikarlærerne, elevene og noen på hans egen alder som bor på et større sted i nærheten (tror de måtte reise bort for å gå på videregående). Det er også et ganske langt tilbakeblikk på tiden han gikk på videregående. Vi får vite mer om hans forhold til moren og litt mer om faren.

Men ellers så handler det mye om å få seg noe. Mulig at gutter i 16-18 årsalderen er sånn. På en måte er jeg glad ikke jeg hadde mer befatning med gutter da jeg var på den alderen enn jeg hadde (sånt kom først senere for meg), for mine romantiske drømmer kunne fort gått i knas om jeg skjønte at det eneste de tenkte på faktisk var sex. Greit at det er en klisje, men etter som årene har gått har jeg skjønt at det faktisk er sant, mer eller mindre.

Knausgård er bemerkelsesverdig populær, og det mangler ikke på tilbud fra jenter verken på videregående eller i Nord-Norge. Sånn sett er han heldig, men han får det jo ikke til likevel. Det blir mye tidlige sædavganger, litt mye for en bok kanskje, men jeg kan tenke meg at livet hans ble preget av dette og at dette problemet tok plass i hans bevissthet på denne tiden. På den annen side står det at han aner at problemet kan avhjelpes om han bare tar saken i egne hender (bokstavelig talt), men at dette var utenkelig. Og det er her jeg detter litt av. Hvorfor var det det? Greit at det var mer tabu før, men jeg trodde ærlig talt tenåringsgutter ga blaffen i sånne tabuer. Jeg lurer på om dette kan ha vært noe faren har sagt noe om eller antydet, i allefall blir Knausgård dypt sjokkert når han finner kassevis med pornoblader etter faren. Dette skjønner jeg lite av, for jeg er ganske sikker på at onani ville gjort livet lettere som tenåringsgutt og overivrig seksuell debutant.

Sånn sammenlignet med de andre bøkene så er det ikke lenger like fantastisk med Knausgård synes jeg, men nå er jeg jo godt vant med de andre bøkene. Det blir litt mye pubertale sexproblemer her, men på den annen side, om Knausgård skulle skrive om livet sitt og dette tok en viktig plass i denne fasen av livet ville det jo blitt feil og latt være å skrive om det også. Jeg kjøper i allefall historien som en del av en manns liv, og er glad for å få følge livshistorien hans videre.

Jeg synes i det hele tatt at livshistorier og hvordan folk ser på sine egne liv og forteller om dem er utrolig interessant, og er i grunnen takknemlig for at noen vil dere. Det spiller nesten ikke rolle hvem det er egentlig, bare vedkommende er ærlig, og det opplever jeg at Knausgård er. Men Knausgård er jo ikke først ute med å skrive om livet sitt, er det noen som har lest andre gode selvbiografiske verk som ligner litt på dette? Jeg har lest Tove Ditlevsens bøker, og de likte jeg også godt husker jeg. Jeg tar gjerne i mot tips på andre. Jeg tror at historier om en selv skrevet av en selv har en god sjanse til å være ekte, inderlig og kanskje lære andre noe om livet slik det faktisk er. Og jeg er i grunnen mer interessert i hverdagsmennesker enn i krigshelter og kjendiser. Bare de er flinke til å skrive.

Denne boka minner ikke bare litt om både Agnar Mykles bok, var det Lasso rundt fru Luna tro, der Ask reiser til Nord-Norge for å være lærer og lengter etter kvinner, og også om Knausgårds debutroman Ute av verden. Han har på en måte skrevet om noe av det samme før, og det er ikke vanskelig å se hvor han fant motivet for denne romanen. Han skriver jo om seg selv, bare i en mer ekstrem versjon. Hva kunne ha skjedd, dersom han virkelig innledet noe med den sjarmerende 13 år gamle jenta? Han har jo også skrevet inn deler av sine foreldres historier i den boka. Jeg husker det var en lang bifortelling om foreldrene til Henrik Vankel i den boka, men ikke helt hva de gikk i. Jeg får lyst til å lese de første to bøkene hans igjen. En kan jo helt sikkert analysere Knausgård og komme til bunns i hva det egentlig handler om for denne fyren utfra bøkene hans.

Mot slutten av Min Kamp 4 får Knausgård vite at han har fått plass på det første kullet med studenter på Skrivekunstakademiet i Bergen, og det blir spennende å lese om studenttiden, regner med at det blir neste bind.

Astrid Prag Vargas: 99

Egentlig er jeg skeptisk til bøker som kommer fra Schibsted forlag. Jeg tenker at det er ikke verdens mest intelligente og dype bøker, men bøker som holder seg trygt på overflatenivået. Og egentlig ønsker jeg meg mer av en bok enn kun en god historie og noen flate karakterer. Men siden 99 i følge undertittelen er "en roman om elektroniske jakten på kjærligheten", så måtte jeg bare sjekke det ut. Jeg har nemlig en hel del erfaring fra denne jaktarenaen fra noen år tilbake.

99 er nicket til ca 40 år gamle Ninni, som etter en opprivende skilsmisse prøver ut nettdating. Noen klaffer det med, andre ikke, og noen er ganske skumle... Mer enn det er det egentlig ikke å si om handlingen.

Det er en lettlest og ganske underholdende bok, og jeg kjente meg igjen i en hel del av det. Det ER spennende å få svar fra mange på sånne steder, og selv kunne velge og vrake, sjekke litt ut, prøve ut litt flere samtidig før man virkelig fatter interesse for en av dem osv. Som kvinne er man også priviligert med ekstra popularitet og mange svar, eller sånn var det i allefall da jeg var aktiv på dette for noen år siden. Jeg har ikke drevet med noe nettsjekking siden min mann og jeg ble sammen for snart syv år siden, så dette kan jo ha endret seg. Men det er spennende og da jeg leste denne boka savnet jeg det litt. Uten at jeg skal sette i gang akkurat altså.

Men boka..tja den var fort lest, og blir fort glemt tenker jeg. Mine mistanker om bøker fra Schibsted holdt stikk, dette er bare en enkel overflatehistorie og det skjer ingenting mellom linjene. Det er egentlig litt kjedelig og blir litt for enkelt altså. Men grei underholdning et par timers tid når man holder på å bli syk og ikke orker å tenke så masse.