Brynjulf Jung Tjønn: Lyden av noen som dør

Det har blitt mye smålesing i det siste, og da passer det godt med en liten tynn flis av en bok som Lyden av noen som dør av Brynjulf Jung Tjønn. Dette er en dramatisk liten skrekkhistorie om Clemence, som jobber på en bensinstasjon. Han bor på familiegården sammen med faren og moren. Og som tittelen antyder, det er noen som dør i denne historien. Andre tragiske ting skjer også, og vi får ikke hele forklaringen i hendene og må tenke selv. Slutten ga i allefall meg en liten overraskelse også.

Tjønn har her kombinert nynorsk poetisk språk med sosialrealisme og til en viss grad også skrekksjangeren. Litt snålt, men det fungerer godt.

I denne boka er det mye som skjer mellom linjene, og jeg er fortsatt ikke helt sikkert på om jeg skjønte alt fremdeles. Bør vel egentlig lese den en gang til, men så mye fenget i grunnen historien ikke. Jeg er vel litt enkel og vil ha litt gjenkjennelse og ny innsikt av en bok, og det fikk jeg ikke her. Når det er sagt, boka anbefales!

To ikke fullførte bøker

Har hatt to bøker liggende en stund, som jeg aldri fikk helt fatt på. Det er skikkelig kjedelig å presse seg til å lese noe man ikke klarer å være interessert i. Jeg får nesten dårlig samvittighet på bøkenes vegne, og ikke kan jeg lese noe jeg har mer lyst til heller synes jeg. Helt til jeg offisielt gir dem opp. Denne gangen gjaldt det Carole Martinez' Det broderte hjertet, som jeg har fått av Aschehoug for å blogge om. Denne leste jeg til rundt side 100 av, og da jeg ikke var inne i historien da men fortsatt sleit med den uten å få noe ut av det så ga jeg opp. Jeg vet ikke en gang om jeg er i stand ti å gi noe referat fra disse første hundre sidene. Det var noe med en boks som man ikke kunne åpne, en mor som gjerne ville åpne den og når det var på tide å åpne den var det et syskrin inni. Og av den kan man sy et brodert hjerte av antar jeg... Ja jeg vet ikke. Dette fenget ikke meg.

Den andre boka kommer jeg nok til å gi en sjanse til ved en senere anledning. Det er The story of Edgar Sawtelle av David Wroblewski. Jeg liker den egentlig godt, men den føltes litt tung å lese akkurat nå. Kanskje er det fordi den er på engelsk og jeg ikke er i humør til å lese engelsk akkurat nå, eller kanskje er det fordi jeg ikke har fått ro på meg til å konsentrere meg om den. Det kan godt være det. Boka handler om en familie som driver hundeoppdrett og spesielt en av barna, Edgar. Nå når jeg sitter og kikker på den får jeg lyst til å lese mer av den, men jeg trenger nok en kveld eller litt større chunk av tid på en gang for å klare å komme inn i den. I det siste har det blitt for mye smålesing og kun 15 min før leggetid til det, dessverre.

Marianne Mjaaland: 13. uke

13. uke handler om Vera, nyansatt lege på kvinneklinikken, og hvordan hun strever med jobben og familielivet sitt.

Det er mye drama i denne boka. Det er Stine som kommer inn for abort men som egentlig er over grensa (15.-16 uker på vei), det er moren hennes Helenas historie, det er hun som får tatt et tidlig keisersnitt, det er den barnløse Frids historie, det er Veras egen historie med fødte og ufødte barn, det er Vera og legemannen Axels problemer og hans utenomekteskapelige eskepader. Det er to dødsfall som Vera og Axel står ansvarlige for. Det er profesjonskamp, legeetikk og hverdagsliv som skal gå opp og det er problemer med sønnen deres.

Det er faktisk FOR mye drama og det blir for lite fokus på hver av tingene. Hvert av disse temaene kunne jo vært en bok i seg selv. Dette gjør at det blir mye forklaring av hvordan ting er, mye backstory som må inn i historien, og det gjør at historien lugger litt og blir litt tung og treg. Det minner meg litt om bøker om skriving som jeg har lest der det foreslås at om man føler at historien begynner å miste oppdrift skal en kaste nye problemer på hovedpersonene sine. Send inn en mann med pistol liksom (eller lignende). Her mener jeg at forfatteren godt kunne ha latt være å påføre de stakkars menneskene enda mer problemer og gitt leserene litt rom til å puste og fordøye det som skjer. Man blir jo ikke særlig mye klokere av at noen stakkars personer får masse problemer og må forfatteren bruke masse sider på å forklare etterpå. Det blir helt kaos til slutt med alt sammen, og det er ikke spesielt vellykket synes jeg.

Men en ting fikk jeg ut av boka - og siden forfatteren selv er lege og kjenner miljøet så regner jeg med at hun vet hva hun snakker om - hvis et er sånn det er, så er jeg veldig glad for at jeg ikke er lege.

Maria Parr: Tonje Glimmerdal

Etter at det var så mye oppstyr om Maria Parrs Tonje Glimmerdal tidligere i år og den fikk diverse priser etc, så ble jeg også nysgjerrig på denne, på tross av at det er en barnebok som ikke passer til mine barn før om noen år (mine er snart 2 og 3 år).

Tonje Glimmerdal handler om en ti år gammel jente som bor i en dal der det ikke finnes andre barn enn henne, så hennes bestevenn er gamle og ofte sure Gunnvald på 74 år. De to tester ut ulike rattkjelkekonstruksjoner og krangler med den sure campingplasseieren som hater barn. En dag havner Gunnvald på sykehus på grunn av lårhalsbrudd. Han tror at han skal dø og overlater til Tonje og sende et brev til en mystisk A. Zimmerman. Det finnes nemlig en forklaring på hvorfor Gunnvald er så sur, og jeg skal ikke røpe mer enn at historien om Heidi av Johanna Spyri blir resirkulert og brukt på nytt. Jeg synes det fungere godt og det gir historien en mening utover det mer festlige "gæren jente i dalen" som motivet ellers er.

Stilen minner ellers om Astrid Lindgrens, med en nynorsk vri med enkelte artige metaforer og nye ord laget for anledningen. Språket er lekent og tar barn på alvor.

Denne gleder jeg meg til å lese sammen med barna mine når de blir litt større, selv om det ikke faller meg veldig naturlig å lese nynorsk høyt. Jeg lurer på om det må bli spontanoversetting til østlandsk, men på den måten mister en jo noe av poesien og snerten i det som skrives også.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 4

I Knausgårds fjerde bok om sine kamper, er han en 16-18 år gammel gutt som kjemper for å bli voksen. Han har reist til Nord-Norge for å være lærer på en fådelt skole der han er lærer for elever slutten av barneskolen/ungdomsskolen. Han er bare et par år eldre enn de eldste elevene sine, og jeg tenker at de må være ganske desperate etter lærere der oppe i nord. Men det virker som om den biten går ganske greit. Knausgårds mål var jo heller ikke å bli lærer, men å bruke tiden og freden han regnet med å få der oppe til å skrive. Han er ganske ambisiøs og modig (og har en anelse forhøyet selvtillit muligens?) som allerede som 18 åring tar sats, sier at han skal bli forfatter og faktisk gjør noe for å bli det også. Nå fikk han jo også rett, ingen kan si at han ikke har lykkes som forfatter.

Ellers blir han kjent med lokalbefolkningen der oppe og særlig de andre vikarlærerne, elevene og noen på hans egen alder som bor på et større sted i nærheten (tror de måtte reise bort for å gå på videregående). Det er også et ganske langt tilbakeblikk på tiden han gikk på videregående. Vi får vite mer om hans forhold til moren og litt mer om faren.

Men ellers så handler det mye om å få seg noe. Mulig at gutter i 16-18 årsalderen er sånn. På en måte er jeg glad ikke jeg hadde mer befatning med gutter da jeg var på den alderen enn jeg hadde (sånt kom først senere for meg), for mine romantiske drømmer kunne fort gått i knas om jeg skjønte at det eneste de tenkte på faktisk var sex. Greit at det er en klisje, men etter som årene har gått har jeg skjønt at det faktisk er sant, mer eller mindre.

Knausgård er bemerkelsesverdig populær, og det mangler ikke på tilbud fra jenter verken på videregående eller i Nord-Norge. Sånn sett er han heldig, men han får det jo ikke til likevel. Det blir mye tidlige sædavganger, litt mye for en bok kanskje, men jeg kan tenke meg at livet hans ble preget av dette og at dette problemet tok plass i hans bevissthet på denne tiden. På den annen side står det at han aner at problemet kan avhjelpes om han bare tar saken i egne hender (bokstavelig talt), men at dette var utenkelig. Og det er her jeg detter litt av. Hvorfor var det det? Greit at det var mer tabu før, men jeg trodde ærlig talt tenåringsgutter ga blaffen i sånne tabuer. Jeg lurer på om dette kan ha vært noe faren har sagt noe om eller antydet, i allefall blir Knausgård dypt sjokkert når han finner kassevis med pornoblader etter faren. Dette skjønner jeg lite av, for jeg er ganske sikker på at onani ville gjort livet lettere som tenåringsgutt og overivrig seksuell debutant.

Sånn sammenlignet med de andre bøkene så er det ikke lenger like fantastisk med Knausgård synes jeg, men nå er jeg jo godt vant med de andre bøkene. Det blir litt mye pubertale sexproblemer her, men på den annen side, om Knausgård skulle skrive om livet sitt og dette tok en viktig plass i denne fasen av livet ville det jo blitt feil og latt være å skrive om det også. Jeg kjøper i allefall historien som en del av en manns liv, og er glad for å få følge livshistorien hans videre.

Jeg synes i det hele tatt at livshistorier og hvordan folk ser på sine egne liv og forteller om dem er utrolig interessant, og er i grunnen takknemlig for at noen vil dere. Det spiller nesten ikke rolle hvem det er egentlig, bare vedkommende er ærlig, og det opplever jeg at Knausgård er. Men Knausgård er jo ikke først ute med å skrive om livet sitt, er det noen som har lest andre gode selvbiografiske verk som ligner litt på dette? Jeg har lest Tove Ditlevsens bøker, og de likte jeg også godt husker jeg. Jeg tar gjerne i mot tips på andre. Jeg tror at historier om en selv skrevet av en selv har en god sjanse til å være ekte, inderlig og kanskje lære andre noe om livet slik det faktisk er. Og jeg er i grunnen mer interessert i hverdagsmennesker enn i krigshelter og kjendiser. Bare de er flinke til å skrive.

Denne boka minner ikke bare litt om både Agnar Mykles bok, var det Lasso rundt fru Luna tro, der Ask reiser til Nord-Norge for å være lærer og lengter etter kvinner, og også om Knausgårds debutroman Ute av verden. Han har på en måte skrevet om noe av det samme før, og det er ikke vanskelig å se hvor han fant motivet for denne romanen. Han skriver jo om seg selv, bare i en mer ekstrem versjon. Hva kunne ha skjedd, dersom han virkelig innledet noe med den sjarmerende 13 år gamle jenta? Han har jo også skrevet inn deler av sine foreldres historier i den boka. Jeg husker det var en lang bifortelling om foreldrene til Henrik Vankel i den boka, men ikke helt hva de gikk i. Jeg får lyst til å lese de første to bøkene hans igjen. En kan jo helt sikkert analysere Knausgård og komme til bunns i hva det egentlig handler om for denne fyren utfra bøkene hans.

Mot slutten av Min Kamp 4 får Knausgård vite at han har fått plass på det første kullet med studenter på Skrivekunstakademiet i Bergen, og det blir spennende å lese om studenttiden, regner med at det blir neste bind.

Astrid Prag Vargas: 99

Egentlig er jeg skeptisk til bøker som kommer fra Schibsted forlag. Jeg tenker at det er ikke verdens mest intelligente og dype bøker, men bøker som holder seg trygt på overflatenivået. Og egentlig ønsker jeg meg mer av en bok enn kun en god historie og noen flate karakterer. Men siden 99 i følge undertittelen er "en roman om elektroniske jakten på kjærligheten", så måtte jeg bare sjekke det ut. Jeg har nemlig en hel del erfaring fra denne jaktarenaen fra noen år tilbake.

99 er nicket til ca 40 år gamle Ninni, som etter en opprivende skilsmisse prøver ut nettdating. Noen klaffer det med, andre ikke, og noen er ganske skumle... Mer enn det er det egentlig ikke å si om handlingen.

Det er en lettlest og ganske underholdende bok, og jeg kjente meg igjen i en hel del av det. Det ER spennende å få svar fra mange på sånne steder, og selv kunne velge og vrake, sjekke litt ut, prøve ut litt flere samtidig før man virkelig fatter interesse for en av dem osv. Som kvinne er man også priviligert med ekstra popularitet og mange svar, eller sånn var det i allefall da jeg var aktiv på dette for noen år siden. Jeg har ikke drevet med noe nettsjekking siden min mann og jeg ble sammen for snart syv år siden, så dette kan jo ha endret seg. Men det er spennende og da jeg leste denne boka savnet jeg det litt. Uten at jeg skal sette i gang akkurat altså.

Men boka..tja den var fort lest, og blir fort glemt tenker jeg. Mine mistanker om bøker fra Schibsted holdt stikk, dette er bare en enkel overflatehistorie og det skjer ingenting mellom linjene. Det er egentlig litt kjedelig og blir litt for enkelt altså. Men grei underholdning et par timers tid når man holder på å bli syk og ikke orker å tenke så masse.

Torgrim Eggen: Jern

Torgrim Eggens Jern hørte jeg først om på Bok i P2 og så leste jeg et par ikke altfor positive anmeldelser av den. Det virket som om anmelderne egentlig ikke trodde på boka, at hovedtemaet, dommedagssekter, ikke var noe stort problem og ikke noe å bry seg om liksom. Og det er jeg jo litt enig i, og tenkte at jeg ikke skulle lese denne. Helt til jeg leste at både Kristine Tofte og Ida Jackson hadde lest boka og blogget om den. Begge de to skriver at boka er mest for dem som har vært mye på internett, leser blogger og er på forum og vet litt om hva og hvordan ting foregår på nett. Så da bestemte jeg meg for at jeg denne må jeg lese, likevel.

Etterpå så jeg i Eggens blogg at han hadde sendt ut boka til noen bloggere, og da begynte jeg å lure på om kanskje Eggen har sendt ut boka si til nettopp disse to. Han nevner ikke navn, og de to bloggforfatterne nevner ikke om de har kjøpt eller fått boka heller. Hvis det er sånn at de har fått boka gratis mot anmeldelse, kanskje disse til og med kjenner hverandre litt og er litt buddiser så blir jeg mer skeptisk til anmeldelsene. Mye mer enn til disse bokbloggturneene og lignende der forlagene sender ut bøker. Som regel pleier disse bloggerne å fortelle at de er med på et sånt opplegg, så en i allefall vet om det. Men de to nevnte bloggerne nevner ikke om de har kjøpt/lånt boka selv eller fått den gratis tilsendt. Hvis de har fått den gratis tilsendt synes jeg godt at de kunne nevne det, bloggplakat eller ei. Selv har jeg kjøpt boka for egne hardt opptjente penger, så er det sagt.

Uansett. Jeg er enig med det de skriver. :D Boka er artig, spesielt for dem som er mye på internett. Den handler om en dommedagssekt som blant annet plukker opp "ofre"/tilhengere blant sårbare bloggere og introduserer en kvasivitenskapelig religionsmix der noe er sant, annet er meget spekulativt og det handler både om Gud/Allah, oljeeventyret, konspirasjoner, vaksiner, kosthold, e-stoffer og rasehygiene. Jeg skjønner på en måte hvorfor det er vanskelig å orientere seg i dette. Selv tror jeg at vet litt om hvordan jeg kan bedømme hva som sannsynligvis stemmer og hva som ikke er det, men i boka her blir også stipendiaten som skal forske på dommedagssekten fanget av argumentasjonen. Morsomt også at han har lagt handlingen så nært opp til nåtiden at Obama og svineinfluensaen er skrevet inn i boka. Det er også festlig at sekten bruker internett aktivt, og har eget forum der noen av deltakerne har som jobb å trolle seg selv for å lage liv på forumet. Og det er skummelt, fordi deler av dette skjer allerede, og jeg tror faktisk at noe lignende kunne ha skjedd i virkeligheten også.

En siste lille bemerkning:Jeg skjønner ikke tittelen på denne boka. Jern? På baksiden står det noe om jerntid og endetid, men jeg skjønte ikke helt greia.

Junot: Díaz: Oscar Waos korte, makeløse liv

Nok en søramerikansk bok: Junot Díaz: Oscar Waos korte, makeløse liv. Denne fikk jeg i bokklubben Epp, hadde nok aldri lest den ellers, for jeg har ikke sett noe omtaler av den i avisene og finner knapt noe når jeg googler nå. Ikke har jeg sett den i butikkene heller.

Oscar Wao er en feit, dominikansk nerd med sosial angst. Nesten ingen venner og han har heller ikke hell på kjærestefronten. Han har vokst opp i en familie som i følge forfatterstemmen er rammet av en fuku, en slags forbannelse. For å vise dette får vi også høre historiene til både moren, mormoren og søsteren, og det er heller ikke noe solskinnshistorier. Familiens historie er vevd sammen med Den Dominikanske Republikks politiske historie (den er heller ikke spesielt lystig). Og alt går dårlig på grunn av denne fukuen, sies det. Tja, jeg vet ikke jeg. Men jeg liker historien og den er snerten skrevet i en litt "sør-amerikansk" stil. Det som er litt morsomt er at Oscar er ihuga fan av Tolkien og veldig mange bilder og metaforer er hentet fra Ringenes herre og forsåvidt også andre typisk nerdebøker/filmer (jeg tok nok ikke alle disse referansene). Det blir en litt snål kombinasjon av Mordor og La Inca. Boka bruker også mye noter, men jeg må innrømme at noen av disse ble litt for snirklete for meg og jeg leste ikke alle like nøye.

Pedro Carmona-Alvarez: Rust

Pedro Carmona-Alvarez sin bok Rust handler om et band som begynner i det små og slår seg skikkelig opp og blir et kjent band. Så blir en av bandmedlemmene, Passolini, borte, den av dem som de andre er mest opptatt av, virker det som. Første halvdelen av denne tykke boka handler om dette. Det er helt greit nok altså, men da jeg begynte på den i høst en gang syntes jeg den gikk litt i alle retninger og jeg ble liksom ikke hekta, jeg ble ikke interessert i hva som skjer videre. Det er mulig det har med min manglende interesse for og forståelse for band-utvikling å gjøre?

Andre del av boka handler om Passolinis hjemland Chile og hans bakgrunn, der de prøver å lete han opp. Men det samme gjelder her. Jeg er liksom ikke så interessert. Og da hjelper det ikke at forfatteren skriver veldig godt og har små perler av formuleringer her og der. Samme det, om ikke temaet fenger.

Jeg begynte på denne i høst en gang, så kom en lang pause fordi jeg trengte noen tynnere bøker å ha med meg på reise, lese i badekaret (denne tykke boka på over 700 sider er ikke akkurat badekarlektyre), og da jeg skulle lese videre har jeg mistet interessen totalt.

Janet Reibstein: The best-kept secret

Innimellom skjønnlitteraturen har jeg noen sakprosa-innfall også på fritiden, og denne gangen handlet innfallet om hvordan par holder sammen i stort sett lykkelige forhold, gjennom hele livsløp. Jeg tror jeg fisket opp tips om denne boken i en av bøkene til Sissel Gran, og ble nysgjerrig på hva denne hemmeligheten om varige parforhold egentlig er. I følge tittelen er dette en best-kept secret, og på en måte har forfatteren et poeng - vi vet egentlig veldig lite om andres forhold og hvordan det er å være i dem. Det er noe helt privat, som kun angår de to involverte. Og til en viss grad bør det kanskje være sånn også? Jeg syns nå at det kan være en styrke for parforholdet om man har andre å snakke med også, men uansett vil andre aldri nå helt inn.

Reibstein er etter hva jeg forstår psykolog og forsker, og hun har her snakket med 200 par som har fortsatt å være glade og fornøyde sammen. I denne boka får parene, hver av partene for seg, fortelle om livet sitt før partneren og etter at partneren kom inn i livet deres. Det er litt interessant å se begges perspektiver på de samme hendelsene. Stort sett stemmer de godt overrens da, dette er tross alt lykkelige par. Men det alle historiene har til felles er at de ikke er kun er lykkelige. De opplever sykdom, problemer med jobb, problemer med familie og kolleger, utroskap, ulikheter både i personlighet og preferanser for hvordan de vil leve livet, for å nevne noe. Men de klarte altså å holde sammen likevel. Dette er ikke bare urealistisk kliss, og det gjør at jeg tror på historiene. Dette er ekte hverdagskjærlighet som har klart å bestå gjennom mange år.

Å lese boka fra perm til perm kan likevel gi litt overdose, men å lese et pars historie nå og da gir passe smådoser med perspektiver som også kan bidra til refleksjon omkring det en har i sitt eget liv.

Bloggepris

Jeg har fått bloggpris av Liv, thauke og Beatelill. Tusen takk!

Når man er så heldig å få en (eller flere!) sånne priser skal man fortelle syv interessante fakta om seg selv, før man sender prisen videre til syv andre bokbloggere.

Her er syv interessante(?) fakta om meg:
1. Jeg hører dårlig og bruker høreapparater.
2. Det har ikke hindret meg noe større, særlig ikke faglig. Hadde gode karakterer på skolen men slet mer sosialt. Tror nok likevel få merker noe på meg når de snakker med meg.
3. Jeg har truffet alle mine kjærester (tidligere og den nåværende og forhåpentligvis blivende) og mine fleste tidligere flammer først via internett. Det er et genialt medium for hørselshemmede.
4. Jeg har to barn født med 16 mnders mellomrom. De er snart 2 og nettopp fyllt 3 år nå.
5. Jeg anbefaler en litt større aldersforskjell mellom ungene...
6. Vi har likevel lyst på et tredje barn, om noen år. Men det blir ikke ennå, for først er det noe annet vi skal gjøre...
7. Min mann og jeg har kjøpt tomt i dag! Så nå blir det husbygging for alle penga (og enda noen flere, mistenker jeg) i de nærmeste årene.

Nå har jo veldig mange allerede fått minst en bloggepris allerede, men jeg vil uansett liste opp 7 bokblogger jeg liker godt! Og i tillegg er det mange flere altså. Jeg kikker innom det aller meste på bloggrollen min til høyre her.

knirk
bokmerker
Bokstavelig talt
Verden sett fra Sofienberg
Bookhouse girls
Dipsolitteraten
thauke

Nesten geometrisk poesi, dette.

Stig Sæterbakken: Ikke forlat meg

"Ikke forlat meg" begynner med at Aksel har blitt forlatt av ditt livs store kjærlighet Amalie. Han (eller "du" - boka har et nokså sjeldent og lite brukt "du-perspektiv") er bare 21, og dette føles som verdens undergang. Noe lignende dette har vel de fleste av opplevd, og i begynnelsen virker det som en vanlig tragisk kjærlighetshistorie gone wrong. Så hopper historien bakover og til tiden da Aksel aner at noe er galt, og til tiden før det, når Aksel oppdager at han blir voldsomt sjalu. Dette ødelegger en hel del for han, han klarer rett og slett ikke nyte henne når han bare tenker på hvem andre som har gjort det, eller kan ha gjort det. Historien hopper så videre bakover og søker på en måte å forklare bakgrunnen for forrige kapittel. Jeg er egentlig veldig glad i litt snurrige komposisjoner, når de fungerer da, og det gjør det her. Vi får historien bakover i Aksels ungdomstid, frem (eller bakover, blir det vel) til Aksel ser Amalie for første gang. Og det er ikke alt som er like vanlig her altså, tror jeg i allefall. Jeg sitter litt og lurer på "jammen ok, blir man sånn av å oppleve dette?" Hm jo kanskje, men jeg synes også at jeg mangler litt av hele forståelsen ved en gjennomlesing av boka. Kanskje skjønner jeg enda bedre hvorfor om jeg leser den en gang til. Eller kanskje bare er litt mystisk dette. Jeg liker at ikke alt er helt åpent for dagen og at jeg må tenke litt selv innimellom.

Selv om boka av og til kan være ganske rå er den nydelig skrevet med mange gode språklige bilder. Det er nesten poetisk noen steder. Nå ser jeg at Sæterbakken har gitt ut mange diktsamlinger også.

"Ikke forlat meg" er den første boka jeg har lest av Stig Sæterbakken. Det var et veldig positivt bekjentskap, og nå er herved Sæterbakken på lista over forfattere som jeg følger med og leser tidligere/eventuelle nye bøker av.