Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv

Blir mange innlegg på en dag nå! Sånn går det når jeg plutselig hadde tid etter en travel desember...

Det er mange som liker Per Petterson og både "Jeg forbanner tidens elv" og "Ut å stjæle hester" har vært veldig populære bøker både blant kritikere og folk flest så langt jeg har forstått. Begge har i allefall vunnet diverse priser osv. Jeg forsøkte meg på Ut å stjæle hester en gang, men likte den ikke noe særlig. Husker ikke om jeg fullførte. Det var noe med menn på en gård eller i naturen. De var lavmælte og det var kjedelig. Det er det samme i denne, synes jeg. Det er bare lavmælt babbel og jeg blir ikke bergtatt eller engasjert. De får styre på, jeg driter i dem, liksom. På tross av at mange liker han så tror jeg at jeg gir opp denne fyren nå altså. Skulle gjerne ha likt han, men jeg får ikke noe ut av bøkene hans. Synd, for jeg har enda en av hans bøker liggende. Til Sibir, tror jeg det var. Sukk, jeg orker ikke prøve meg på den med det første...

Ben Goldacre: Bad science

Bad science av Ben Goldacre ble jeg anbefalt av noen på jobben som en populærvitenskapelig bok om hvordan god (og dårlig) forskning foregår. Jeg er altså forsker så det meste av dette visste jeg i grunnen fra før.

Men det var interessant å se hvordan Goldacre har tatt seg tid til å gå gjennom hvordan for eksempel alternative "medisinere" argumenterer og (mis-)bruker forskning i sin markedsføring av antioksidanter, spesielle vitaminer eller urter. Her finnes også historien bak hvorfor mange er redde for MMR-vaksinen, han har skrevet litt om hvordan forskning presenteres i media. For den som har bekjente som er tilhengere av alternative former for kosthold, piller og andre helseråd finnes det mange argumenter å pugge her.

Han går også inn på hvordan alternativ medisin kan være farlig, fordi det kan hindre folk fra å søke skikkelig behandling som har dokumenterte effekter, og fordi folk tar medisiner/naturmidler som har effekter som ikke er forsket nok på slik at en ikke vet om de har noen effekt eller om de faktisk kan ha negative effekter. En periode tilrådet de ekstra kalsium til alle kvinner, fordi det skulle forhindre lårhalsbrudd (som skjer spesielt hyppig her til lands i forhold til mange andre steder). Det viser seg nemlig at å spise ekstra kalsium fører til færre lårhalsbrudd. Og kanskje kunne forskningen stoppet der og alle burde ha knasket kalsium til krampa tok dem? Men det er ikke så enkelt. Økt kalsium fører til færre lårhalsbrudd, men det fører også til flere hjerteinfarkt. Og av de to tror jeg faktisk at jeg ville valgt lårhalsbrudd altså. Goldacre viser også for eksempel til forskning som viser at antioksidanter, som noen mener skal være så bra i ubegrensede mengder, faktisk har negative effekter i store doser. Nå viser det seg at også folat, som blir anbefalt til vordende mødre i tiden før og etter unnfangelse av et barn, kan ha negative effekter (økt kreftfare).

Her trengs mer forskning som man sier, men inntil videre bør vi være forsiktige med å kjøre på med alt mulig, inntil folk som burde ha greie på det (og da snakker jeg om internasjonale/nasjonale eksperter som feks WHO, Helsedirektoratet eller Folkehelseinstituttet) faktisk anbefaler noe. Jeg stoler på at disse har vurdert informasjonen som er tilgjengelig og gir de beste rådene som kan gis. Må forresten også nevne The Cochrane library, som gir systematisk og forskningsbasert informasjon basert på all kunnskap tilgjengelig, der informasjonen har blitt vurdert og vektet etter kvalitet på studie, om hva som faktisk virker når det gjelder helseråd. Jeg synes enda de har litt å hente på å gjøre konklusjonene sine tilgjengelige for alle. Det er tildels litt vanskelig å finne frem til for den som ikke er vant til å søke i databaser. Men her finnes det altså, det man kan stole på når det gjelder hva som virker mot hva.

Vi kan nemlig ikke bare tulle rundt med alle slags stoffer, og ting er ikke nødvendigvis ufarlige bare fordi de er naturlige eller kommer fra urter. Radioaktivitet finnes i naturlige stoffer! Nye revolusjonerende vitaminer er ikke nødvendigvis like bra for alle heller. Det er mulig de er det, men det vet vi ikke før de er forsket på! Og da må forskningen være av god kvalitet der de som betaler for studiet ikke har økonomiske interesser i feks at den og den pilla skal vise seg å være effektiv. Legemiddelindustrien er ikke enkel å organisere, og det er i allefall ikke enkelt for den jevne mann å finne ut av hvem man skal stole på når autoritære personer med vitenskapelig-lignende titler og talemåter proklamerer at her er mirakelpilla eller dietten. Denne boka prøver å gi folk den informasjonen og verktøyene de trenger for å kunne vurdere hva som er verdt å tro på og ikke. Jeg synes han har skrevet en lettfattelig bok, men for noen norske lesere kan det være et problem at den er på engelsk. Jeg håper den blir oversatt til norsk!

Visste du forresten at blå sukkerpiller er mer avslappende enn røde? Og at to sukkerpiller virker bedre enn to? Boka beskriver også hvordan sosiale og kulturelle forventninger former den farmakologiske industrien både for tradisjonelle og alternative medisiner. Placebo er reellt, og jeg må si meg enig når Goldacre sier når man har prøvd tradisjonell medisin og ikke opplevd noen endring, at legevitenskapen ikke kommer så langt med de plagene man han, er det kanskje ikke det verste som kan skje om man tar noen uvirksomme homeopatiske medisiner der i allefall placeboeffekten får en til å føle seg bedre. Hvis en klarer å tro på det etter å ha lest denne boka da...

Kristopher Schau: På vegne av venner

Egentlig så liker jeg ikke Kristopher Schau. Men det er litt oppsiktsvekkende at en jeg har sett på som kvalmende ubehøvlet, "metal" og übertøff, kommer ut med en bok om begravelser som kun får positive omtaler (jeg har i allefall ikke lest noen negative). Derfor ble jeg nysgjerrig på denne. Kanskje jeg har tatt feil når det gjelder Kristopher Schau? Vel, jeg kjenner jo ikke fyren, men han har jo flere sider enn det som vanligvis blir vist på TV. Det regnet jeg nesten med også.

Boka handler om Kristopher selv, som leser noen dødsannonser i avisen som er undertegnet med "På vegne av venner". Dette betyr at avdøde ikke har noen familie eller venner som står for begravelsen, men at det hele blir besørget kommunalt. Schau finner da ut at han skal gå på disse begravelsene som har ingen eller kun noen veldig få tilhørere for å følge disse ensomme sjelene det aller siste lille stykket. Et interessant utgangspunkt, som gjorde at jeg ble nysgjerrig. Hva kan man få ut av dette?

Det er mye styr. For det første må han få riktig informasjon om tid og sted, han må ha tid og anledning til å gå på disse begravelsene. I tillegg må det ikke være for mange "ekte" sørgende som kommer, da han ikke han som mediepersonlighet sitte der og samle info til boka liksom. Så det er en del frem og tilbake med dette, han går til kirken og snur i døra, venter mellom begravelser, drikker kaffe eller fryser. Ikke så veldig spennende egentlig. Så er han på noen begravelser, og der vurderer han hvordan presten har eller ikke har brukt tid på å finne noe informasjon om den døde som blir nevnt. Noen av de avdøde begynner han å like, andre synes han synd på, andre forblir han likegyldig til. Joa, men jeg blir liksom ikke klokere av dette.

Men han skriver ikke dårlig, det gjør han ikke. Faktisk skriver han overraskende bra. Og i utgangspunktet var ideen hans god. Men det er noe i mellom der, jeg føler at det ikke er nok innhold, han har ikke brukt ideen sin godt nok, rett og slett. Etter alle de positive omtalene jeg har lest ble jeg nok litt skuffet over denne.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 3

Selv om det har blitt skrevet lite her i det siste så har jeg faktisk lest en del. Skal prøve å få skrevet ferdig årets bokomtaler før året tar slutt.

Først ut er Karl Ove Knausgårds Min kamp 3. Den første boka handler mest om Knausgårds forhold til faren, nummer to mest om forholdet til kona og småbarnsfarlivet. Nummer tre handler mest om livet som barn og ungdom. Det handler om forholdt til barndomskamerater og skolevenner, der han sliter med å finne ut av de sosiale kodene. Han blir lett såret selv, men har også lett for å såre andre fordi han ikke ser at andre kan være like sårbare som han selv. Han er selvrettferdig og har alltid en misforstått "hjelpende" moralsk pekefinger klar til alle han mener måtte trenge det. Han leker i skogen, går på skolen, er med på fotball. Han får sine første barnekjærester. På tross av de til tider skeive sosiale antennene sine må jeg si at han er ganske populær der altså. Mer enn jeg noen var i allefall. Så jeg mistenker at boka er skrevet på en lett selvkritiserende måte som gjør at alt får et unødvendig negativt skjær over seg, og at det kanskje ikke egentlig var så ille som han følte og trodde selv? (ofte er det sånn)

Av og til blir denne boka litt som andre oppvekstskildringer (feks minner den meg litt om Tove Nilsens skyskrapertrilogi), andre ganger er den bedre enn det. Knausgård har noen beskrivelser av det å feks være i svømmehallen, eller det å få bruke vårsko for første gang etter vinteren som er veldig gode og originale, som gjør at jeg tenker jah, akkurat sånn er det. Og det er jo hovedgrunnen til at jeg liker bøkene hans. Knausgård klarer virkelig å beskrive livet sånn som det er, til tider. Langt fra perfekt. Man er både usympatisk og beregnende i blant, og noen mer enn andre (jeg kan ikke huske at jeg var/er like ille som Knausgård beskriver seg selv her i allefall...). Men av og til har livet sine gleder, men dog alltid med en bismak. For eksempel panikken når han har fått seg kjæreste og ikke aner hva han skal gjøre med henne.

Knausgård er nok kanskje litt vel skeptisk og negativ. Jeg kan finne på å være det samme selv, men når jeg leser bøkene hans så tenker jeg at huff, jeg er glad jeg ikke er Knausgård. Jeg skjønner han godt, men jeg er glad jeg ikke alltid tenker og handler som han. Andre ganger gjør jeg jo nettopp det. Kanskje er det noe å tenke over, at man kanskje ikke skal være like skeptisk og vanskelig hele tida? Kanskje man av og til bare skal drite i, som en venninne av meg pleide å si, og bare kjøre på og la seg begeistre? Jeg vet ikke.

Jeg er jo fan av Knausgård, og likte også denne boka godt. Men jeg tror kanskje at jeg ikke likte den like godt som 1 og 2. Men uansett er den veldig god altså, og vel verdt å lese. Selv om dette handler om Knausgårds liv handler dette også om mitt liv, i blant. Og det gjør den relevant og interessant å lese - samtidig som man reflekterer over eget forhold til de samme tingene.

Olaug Nilssen: Nesten frelst av Sigvart Dagsland

Jeg er en liten skapfan av Sigvart Dagsland. Ikke har jeg vært med i TenSing, ikke er jeg kristen og ikke hørte jeg Dagsland før jeg ble ganske voksen. Det er først de senere årene jeg har likt han, og jeg liker ikke alt han har gjort heller. Men jeg liker plata "Forandringer" og noen av de gamle sangene hans. Har også lest noe av Olaug Nilssen og selv om jeg ikke akkurat er frelst av henne sånn som jeg nok er av Knausgård så synes jeg hun er et friskt pust i den norske litteraturverdenen. Jeg syntes en kombinasjon av disse to hørtes spennende ut og det var det i grunnen også. Det er ikke noen vanlig biografi, men mer en slags samtalebok der disse to diskuterer. På baksiden står det at forfatteren synes at det er provoserende at Dagsland står for en så åpen kirke at alle får plass, selv de som ikke lever etter Jesu bud eller tror på Gud. Hun vil gjerne bli ordentlig frelst, men Dagsland vil ikke frelse henne. Han holder fast på at alle må finne sin vei, og at en ikke trenger å være "rettroende" for å være en skikkelig kristen.

Boka bærer preg av at de involverte menneskene vil veldig forskjellige ting. Dagsland og Nilssen er i allefall inne på samme spor når de vil henholdsvis være kirkekritisk, og bli frelst. Men så har de også en forlegger/redaktør å forholde seg til og han vil tydeligvis snuske rundt i Dagslands privatliv for å få tak på noen snacksye detaljer som kan selge bøkene. Det virker som om Nilssen spør det hun føler hun er nødt til (men egentlig synes hun det er pinlig) og at Dagsland gir det han føler han er nødt til. Jeg syns egentlig at boka spriker litt på grunn av dette.

Men det er tidvis interessante samtaler de har, og Nilssen skriver jo så godt og morsomt. Hun er jo veldig til stede i teksten og det synes jeg er fint. Blant annet analyserer hun flere av teksten hans, og det likte jeg godt. Flere biografer kan godt gjøre lignende ting der de er tilstede og reflekterer over det som kommer frem. Dette er jo egentlig i veldig liten grad en biografi. Man får ingen full oversikt over Dagslands barndom og utvikling etc, men det drypper litt her og der innimellom de motivene jeg allerede har nevnt. Jo, jeg likte boka, men syntes at forlaget kunne holdt seg unna, dette hadde blitt enda bedre om Olaug Nilssen fikk skrive om det hun synes var viktig synes jeg.

Siri M. Kvamme: Vinterhjerte

Hadde meg nettopp et litt langt bad med Siri M. Kvammes Vinterhjerte på 150 sider. Kort lita bok altså, og på nynorsk. Boka handler om Endre og Liv, som skal feire datteren Martes 2års dag. Så har Liv glemt å kjøpe margarin til kaka, og Endre skal kjøre på butikken og kjøpe det, og i det han skal det så rygger han over datteren og hun dør. Liv er full av sorg og sint på Endre og i sin fortvilelse innleder hun et seksuelt forhold til Endres bestekamerat. I tillegg har Liv en yngre søster, Lea, som lever et liv i skyggen av sin søster og som ikke har fått til et liv på egen hånd. Istedet sniker hun rundt på Liv og ser sitt snitt til å forsøke å overta Livs plass i familien.

Det er en tragisk bok, og det er veldig mye triste greier i den. Det er bra den er så kort som den er. Jeg hadde ikke orket 500 sider med dette. Men 150 sider er passe, og boka er vakker. Ubehagelig vakker. Godt språk og stort sett gode beskrivelser. Jeg har heldigvis ikke opplevd å miste et barn, men jeg ser for meg at det er minst like ille som dette. Jeg tenker meg at jeg ville nok gått enda mer i meg selv og blitt mer sint på min mann om dette hadde skjedd. Her er de veldig tause mot hverandre, og så går hun ut av forholdet, på tross av at hun i utgangspunktet virket å ha et godt forhold til han. Jeg tror ikke jeg ville reagert sånn, men jeg kan godt se for meg at folk gjør slike ting i en sånn situasjon. Huffhuff, nå legger jeg boka i hylla og orker ikke tenke mer på det...

Tomas Espedal: Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv)

Det er mange som liker Tomas Espedal her i bloggeland og jeg har også lest diverse avisintervjuer med han der han er invitert med på gåturer for å snakke om bøkene sine. Derfor har jeg vært nysgjerrig på han en stund. Og nå har jeg lest denne boka om å gå, som regnes som Espedals gjennombruddsbok.

Her finner Espedal ut at han ikke har noe yrke, så han vil bli vandringsmann, og så legger han ut på en lang gåtur, delvis alene og delvis sammen med en kamerat. Han går både i Norge (ut av Bergen og nordover), i Tyskland og Hellas (og kanskje flere steder også, jeg gikk litt i surr). Mens han går tenker han på andre klassiske poeter og forfattere som har likt å gå, og han filosoferer litt omkring det å gå.

Premisset for hele fortellingen er at man tenker så godt når man går. Jeg vet ikke jeg altså. Tomas Espedal gjør kanskje det, jeg gjør det ikke. Det er hyggelig å gå sammen med noen, og det er ok å gå mens man hører på musikk eller podcast av noe slag, men å bare gå helt alene er kjedelig. Jeg tenker ikke spesielt godt når jeg går og det er kanskje derfor denne boka ikke helt passet meg, jeg godtar liksom ikke premisset og jeg kjenner meg ikke igjen i dette. Og så synes jeg det ble litt vel mye namedropping av diverse gamle filosofer og poeter, jeg er bare sånn måtelig interessert. Og det gjelder vel egentlig hele boka også.

Men jeg ser at han skriver godt, og boka er jo ikke dårlig heller. Den er litt som den siste boka til Fløgstad er for meg. Jeg ser at den er god, men den traff ikke meg.

Kjetil S. Østli: Politi & røver

Jeg regner med at de fleste av mine lesere har fått med seg at Knausgård fikk Brageprisen for sin første Min kamp-bok. I fagboksjangeren var det Kjetil S. Østli's bok Politi og røver som vant. Faktisk er Østli nevnt i Knausgårds bok, da som aftenposten-journalist som Knausgård overtales til å treffes fordi forlaget mener han er så god. Knausgård gjør som de sier, men blir ikke særlig fornøyd med resultatet.

Østli er altså en journalist som har skrevet bok, og det kan bli et spennende resultat av det, synes jeg. I allefall når det er gjort slik som her. Østli har truffet en politimann, en spaner som var aktiv gjennom mange år, og en av dem han spanet på, en røver. Politi og røver altså, og det synes jeg var en god tilnærming og en god historie. Hovedtemaet i boka er nettopp hvordan tyverimiljøene på 80 og 90 tallet utviklet seg og hvordan politimenn og kjelltringer lekte nettopp politi og røver. Det viser seg at politimenn og kjelltringer av denne sorten ligner ganske mye på hverandre, og begge parter så på tyveriene og jakten som et spill og en lek.

Disse kjeltringene har sin egen morale kodeks, og den går ut på at det er lov å stjele fra butikker, minibanker og banker, men det er ikke lov å bruke våpen, rette dem mot mennesker og stjeler fra enkeltpersoner. Det blir for lett, for farlig, og hører til amatører og narkomane. Skikkelige røvere holder ikke på med slikt. De driver heller ikke med narkotika. Istedet forsøker de å lære hvordan politiet jobber, slik at de kan finne måter å lure politiet. Og politiet prøver å finne ut av hvordan kjeltringene jobber, slik at de kan få tak på dem. Ofte vet politiet hvem som har gjort det, men siden kjeltringene er gode på å la være å legge igjen bevis sliter de med å kunne påvise det. Dette er tyverier i skikkelig B-gjeng-stil, bare at de helst skal være mer vellykket. Som i filmen Heat. Tveitamiljøet, Toska, Nokas og Munch-malerier er også kjente begreper for de fleste som har fulgt litt med i avisene de siste årene.

Innimellom samtalene Østli har med politien og røveren der han prøver å finne ut av hvorfor de holder på med dette og hvorfor de ble sånn leser han også filosofiske og teoretiske tekster om kriminalitet og hvorfor det oppstår. Han bruker dette til å forklare det han opplever, og dette gir interessante perspektiver.

Dette er jo en bok litt utenom det jeg vanligvis leser, men jeg likte boka veldig godt. Jeg lærte noe om å være kriminell, noe om hva som skaper kriminelle og hva som driver dem. Boka var litt langdryg på midten synes jeg, men ellers holdt den spenningen oppe. I tillegg liker jeg at dette er ekte personer. Jeg liker at man kan google og finne spanerens hjemmeside, bilder av de involverte og å finne ut mer om journalisten. Generelt liker jeg at forfatteren bruker seg selv når han eller hun skriver, det blir mye mer ekte og føles mer autentisk og betydningsfullt på den måten.

Knut Nærum: Sitt ned og hold kjeft

Jeg kommer visst ikke lenger nedover i lista til høyre her jeg, når jeg stadig vekk leser andre bøker som ikke står på lista... Nå har jeg lest Knut Nærums "Sitt ned og hold kjeft" som utgir seg for å være en håndbok for deg som vil bli kvitt selvtilliten. Mitt doktorgradsprosjekt handler om utvikling av selvtillit, så det var mest derfor jeg plukket med meg denne i bokhandelen. Hva skriver en kjent humorisk om selvtillit liksom. Og noen av de andre bøkene til Nærum er jo litt morsomme (særlig husker jeg at jeg likte litteraturhistorien hans).

Dette er altså en bok som parodierer selvhjelpsbøker som skal hjelpe en å få høyere selvtillit. Hans hovedpoeng er at det er mange, og i denne boka virker det som om Nærum mener at dette gjelder de fleste, som rett og slett ikke burde ha så høy selvtillit som de har. Og dette er altså en bok rettet mot dem. Her går Nærum gjennom ulike kilder til selvtillit, det vil si ulike ting å basere selvtilliten på, fra feks kropp, sex, familie, rikdom eller kulturell tilhørighet, og kommer så med råd som vil hjelpe deg å få lavere selvtillit innenfor disse områdene.

Litt usikker på hvem (bortsett fra meg da) som frivillig kjøper en slik bok. Det er vel heller en "festlig" bok å kjøpe til en du ikke vet hva du skal kjøpe til, og da vet jeg ikke om de har så lyst til å lese den jeg?

Ikke vet jeg, og jeg ble uansett ikke særlig imponert over denne. Det er jo bare tøys, og som oftest ikke særlig morsomt heller synes jeg. Men av og til er han morsom da, og han har noen artige formuleringer i blant. Feks. "Du er unik. Som om det var noe spesielt." Ja det ble noen smil underveis, men det var det hele.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 2

Da har jeg altså lest nr 2 blant Knausgårds 6 selvbiografiske bøker i serien "Min kamp". Den første boka handler mest om forholdet til faren gjennom barndommen og ungdomstiden, noe også i voksen alder. Denne boka handler om da Knausgård reiste fra sin kone i Bergen og flytta til Stockholm. Der traff han etterhvert sin nye kjæreste og mor til sine tre barn. Boka zoomer liksom inn på forholdet til kjæresten/samboeren Linda, og hvordan han har det som småbarnsfar. Og han har det ikke særlig bra som far. Han har en åpenbar ømhet for barna sine, og vil dem alt godt, han bare orker ikke å være den som gjør alt. Egentlig vil han bare skrive, og når han virkelig får det til, er han virkelig lykkelig. Sjelden ellers, kun når han er nyforelsket i en dame eller i et barn. I denne boka handler egentlig kampen hans om å få tid og rom til å skrive, føler jeg. I løpet av tiden denne boka dekker skriver han "En tid for alt" og mot slutten begynner han på Min kamp 1.

Det er fortsatt i den hyperrealistiske stilen, og han skriver skarpt og jeg føler at jeg skjønner litt hvordan Knausgård har det. Føler at jeg kjenner han godt nå (han må jo føle seg omtrent som en blogger nå, der tusenvis av folk kjenner han godt, men han kjenner dem ikke i det hele tatt), men jeg vet ikke om han alltid er så sympatisk akkurat. Han skriver flere ganger at han er ikke sosial, det sosiale er ikke viktig for han. Samtidig er han så innstilt på andres sosiale bølgelengde at han underordner seg og nærmest føler det de føler, uten å ha noen egne følelser og meninger i deres selskap. Han er en som lurer seg unna, en som unngår og en som ikke nødvendigvis står for det han sier. Han er av og til litt slem mot samboeren sin også, som i at da de krangler om hvem som er mest sliten (høres kjent ut ja...), tar han hevn ved å gjøre alt hun ber han om (vaske, passe barn, lage mat osv) - men samtidig ta fra henne den kjærligheten fra han som hun egentlig trenger.

Nå er jeg spent på hva de neste bøkene handler om, er det forholdet til ekskona tro? Mer om da han var student? Da han skrev på sin første bok, kanskje? Han har jo allerede dekket mye av livet sitt i allefall til en viss grad, og det er jo ennå fire bøker på vei. Jeg gleder meg til resten!

Trude Marstein: Ingenting å angre på

Jeg tar en pause fra en krangel om kaffe i min manns tastatur, og skriver heller en liten anmeldelse av Trude Marsteins "Ingenting å angre på". Denne boka handler om Vegard og Heidi, et par i slutten av trettiårene. De har tre barn sammen, på 5, 8 og 12 år. Den verste småbarnstiden er over, men de ser ikke helt ut til å ha funnet tilbake til hverandre. Det er juni, og de skal på ferie på hytta. Heidi har bedt seg fri et døgn, hun sier hun må gjøre ferdig et regnskap på jobben. Vegard tar med seg jentene opp på hytta alene, så skal Heidi komme etter med toget.

Men Heidi skal ikke gjøre noe regnskap, hun skal treffe elskeren sin. De to drikker seg fulle, går ut og spiser og har sex på hotellrom, alt mens Heidi tenker på barna og på Vegard. Hun mener at hun virkelig trenger denne elskeren, alt har blitt surt og vanskelig med Vegard, selv om han i utgangspunktet var en god mann.

Vegard på sin side har det travelt og er sliten sammen med barna som krever noe av han nærmest konstant. Han venter på at Heidi skal komme, så han kan få litt avlastning, og skifter mellom å ønske at de to skal ha det bra sammen, og å smådrømme litt om ei på jobben.

Det er skrevet på en hyperrealistisk måte, der det er mye å kjenne seg igjen i for en småbarnsforelder. Kjæresten er kanskje ikke like spennende og ting glir ikke på samme måte lenger, hverdagen har tatt oss og bombarderer oss med ungehyl, kaffesøl og klesvask. Nå har ikke jeg vært utro (og ikke skal jeg det heller, så det er sagt), men beskrivelsen av hvordan dette er virker også troverdig. Greit at Heidi i boka har vært utro og vist meg hvordan det er, så slipper jeg å lure på om det er noen løsning (i den grad jeg egentlig lurte på det fra før).

Det er små snutter på fra en halv side til noen få sider fra hver av Vegards og Heidis perspektiver, og dette synes jeg fungerer godt. Men bokas midterste del blir litt stillestående, det skjer liksom ikke noe mer enn det gjorde fra starten, det er bare Vegard som er med ungene og Heidi som er med elskeren og tenker variasjoner av de samme tankene.

Men Marstein skriver steinbra og gode observasjoner og beskrivelser kommer på rekke og rad. Feks kjenner jeg meg veldig igjen i den følelsen av at "Det skriker av manglende søvn inni henne." Jeg likte også slutten, der skjer det faktisk flere ting, både med Vegard og Heidi, og det gir boka en liten oppsving etter den noe stillestående midtdelen.

Nå skal jeg snart begynne på Karl Ove Knausgårds kamp nr 2, og etter hva jeg forstår handler den også om småbarnsforelderlivets kjas og mas... Jeg kan visst bare ikke få nok av det, ser det ut til.

Audrey Niffenegger: Her fearful symmetry

For noen år siden leste jeg The time traveler's wife av Audrey Niffenegger, og det var det årets store leseropplevelse for meg. Etter min mening var det en inntagende kjærlighetshistorie i en helt annen setting enn den man er vant til, og selv om det var helt urealistisk så var det likevel noe å kjenne seg igjen i og noe å drømme seg bort i.

Det er tydelig at Niffenegger er god på plot- og karakterutvikling. Her fearful symmetry handler om de amerikanske og eneggede tvillingene Julia og Valentina som arver en leilighet i London fra sin tante. Jentene har aldri møtt denne tanten, som er morens eneggede tvilling. Allerede her begynner historien å tangere hva som er sannsynlig at kan skje, to eneggede tvillingpar i så nær familie altså. En bør nok være litt åpen for litt absurde situasjoner for å like denne boka (akkurat som med The time traveler's wife). Jentene flytter altså inn i leiligheten, og der møter de blant andre Robert, som var den av døde tantens kjæreste og som jobber ved den lokale kirkegården, og Martin, en kryssordprodusent med tvangslidelse. Etterhvert viser det seg at den døde tanten slett ikke er borte, men får stor betydning for livene deres videre.

Jeg likte denne boka veldig godt. Ikke fordi jeg egentlig kan relatere meg så veldig til noe særlig av det, jeg har ingen enegget tvilling og jeg har i det hele tatt lite til felles med karakterene. Men jeg likte dem godt likevel. Det er en god historie om relasjoner mellom (tvilling)-søstre og om å være tvunget til å være alene, av ulike årsaker. Jeg likte karaktene godt og jeg likte historien godt også. Den er ikke så forutsigbar og jeg ble overrasket flere ganger underveis. Anbefales!