Olaug Nilssen: Nesten frelst av Sigvart Dagsland

Jeg er en liten skapfan av Sigvart Dagsland. Ikke har jeg vært med i TenSing, ikke er jeg kristen og ikke hørte jeg Dagsland før jeg ble ganske voksen. Det er først de senere årene jeg har likt han, og jeg liker ikke alt han har gjort heller. Men jeg liker plata "Forandringer" og noen av de gamle sangene hans. Har også lest noe av Olaug Nilssen og selv om jeg ikke akkurat er frelst av henne sånn som jeg nok er av Knausgård så synes jeg hun er et friskt pust i den norske litteraturverdenen. Jeg syntes en kombinasjon av disse to hørtes spennende ut og det var det i grunnen også. Det er ikke noen vanlig biografi, men mer en slags samtalebok der disse to diskuterer. På baksiden står det at forfatteren synes at det er provoserende at Dagsland står for en så åpen kirke at alle får plass, selv de som ikke lever etter Jesu bud eller tror på Gud. Hun vil gjerne bli ordentlig frelst, men Dagsland vil ikke frelse henne. Han holder fast på at alle må finne sin vei, og at en ikke trenger å være "rettroende" for å være en skikkelig kristen.

Boka bærer preg av at de involverte menneskene vil veldig forskjellige ting. Dagsland og Nilssen er i allefall inne på samme spor når de vil henholdsvis være kirkekritisk, og bli frelst. Men så har de også en forlegger/redaktør å forholde seg til og han vil tydeligvis snuske rundt i Dagslands privatliv for å få tak på noen snacksye detaljer som kan selge bøkene. Det virker som om Nilssen spør det hun føler hun er nødt til (men egentlig synes hun det er pinlig) og at Dagsland gir det han føler han er nødt til. Jeg syns egentlig at boka spriker litt på grunn av dette.

Men det er tidvis interessante samtaler de har, og Nilssen skriver jo så godt og morsomt. Hun er jo veldig til stede i teksten og det synes jeg er fint. Blant annet analyserer hun flere av teksten hans, og det likte jeg godt. Flere biografer kan godt gjøre lignende ting der de er tilstede og reflekterer over det som kommer frem. Dette er jo egentlig i veldig liten grad en biografi. Man får ingen full oversikt over Dagslands barndom og utvikling etc, men det drypper litt her og der innimellom de motivene jeg allerede har nevnt. Jo, jeg likte boka, men syntes at forlaget kunne holdt seg unna, dette hadde blitt enda bedre om Olaug Nilssen fikk skrive om det hun synes var viktig synes jeg.

Siri M. Kvamme: Vinterhjerte

Hadde meg nettopp et litt langt bad med Siri M. Kvammes Vinterhjerte på 150 sider. Kort lita bok altså, og på nynorsk. Boka handler om Endre og Liv, som skal feire datteren Martes 2års dag. Så har Liv glemt å kjøpe margarin til kaka, og Endre skal kjøre på butikken og kjøpe det, og i det han skal det så rygger han over datteren og hun dør. Liv er full av sorg og sint på Endre og i sin fortvilelse innleder hun et seksuelt forhold til Endres bestekamerat. I tillegg har Liv en yngre søster, Lea, som lever et liv i skyggen av sin søster og som ikke har fått til et liv på egen hånd. Istedet sniker hun rundt på Liv og ser sitt snitt til å forsøke å overta Livs plass i familien.

Det er en tragisk bok, og det er veldig mye triste greier i den. Det er bra den er så kort som den er. Jeg hadde ikke orket 500 sider med dette. Men 150 sider er passe, og boka er vakker. Ubehagelig vakker. Godt språk og stort sett gode beskrivelser. Jeg har heldigvis ikke opplevd å miste et barn, men jeg ser for meg at det er minst like ille som dette. Jeg tenker meg at jeg ville nok gått enda mer i meg selv og blitt mer sint på min mann om dette hadde skjedd. Her er de veldig tause mot hverandre, og så går hun ut av forholdet, på tross av at hun i utgangspunktet virket å ha et godt forhold til han. Jeg tror ikke jeg ville reagert sånn, men jeg kan godt se for meg at folk gjør slike ting i en sånn situasjon. Huffhuff, nå legger jeg boka i hylla og orker ikke tenke mer på det...

Tomas Espedal: Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv)

Det er mange som liker Tomas Espedal her i bloggeland og jeg har også lest diverse avisintervjuer med han der han er invitert med på gåturer for å snakke om bøkene sine. Derfor har jeg vært nysgjerrig på han en stund. Og nå har jeg lest denne boka om å gå, som regnes som Espedals gjennombruddsbok.

Her finner Espedal ut at han ikke har noe yrke, så han vil bli vandringsmann, og så legger han ut på en lang gåtur, delvis alene og delvis sammen med en kamerat. Han går både i Norge (ut av Bergen og nordover), i Tyskland og Hellas (og kanskje flere steder også, jeg gikk litt i surr). Mens han går tenker han på andre klassiske poeter og forfattere som har likt å gå, og han filosoferer litt omkring det å gå.

Premisset for hele fortellingen er at man tenker så godt når man går. Jeg vet ikke jeg altså. Tomas Espedal gjør kanskje det, jeg gjør det ikke. Det er hyggelig å gå sammen med noen, og det er ok å gå mens man hører på musikk eller podcast av noe slag, men å bare gå helt alene er kjedelig. Jeg tenker ikke spesielt godt når jeg går og det er kanskje derfor denne boka ikke helt passet meg, jeg godtar liksom ikke premisset og jeg kjenner meg ikke igjen i dette. Og så synes jeg det ble litt vel mye namedropping av diverse gamle filosofer og poeter, jeg er bare sånn måtelig interessert. Og det gjelder vel egentlig hele boka også.

Men jeg ser at han skriver godt, og boka er jo ikke dårlig heller. Den er litt som den siste boka til Fløgstad er for meg. Jeg ser at den er god, men den traff ikke meg.

Kjetil S. Østli: Politi & røver

Jeg regner med at de fleste av mine lesere har fått med seg at Knausgård fikk Brageprisen for sin første Min kamp-bok. I fagboksjangeren var det Kjetil S. Østli's bok Politi og røver som vant. Faktisk er Østli nevnt i Knausgårds bok, da som aftenposten-journalist som Knausgård overtales til å treffes fordi forlaget mener han er så god. Knausgård gjør som de sier, men blir ikke særlig fornøyd med resultatet.

Østli er altså en journalist som har skrevet bok, og det kan bli et spennende resultat av det, synes jeg. I allefall når det er gjort slik som her. Østli har truffet en politimann, en spaner som var aktiv gjennom mange år, og en av dem han spanet på, en røver. Politi og røver altså, og det synes jeg var en god tilnærming og en god historie. Hovedtemaet i boka er nettopp hvordan tyverimiljøene på 80 og 90 tallet utviklet seg og hvordan politimenn og kjelltringer lekte nettopp politi og røver. Det viser seg at politimenn og kjelltringer av denne sorten ligner ganske mye på hverandre, og begge parter så på tyveriene og jakten som et spill og en lek.

Disse kjeltringene har sin egen morale kodeks, og den går ut på at det er lov å stjele fra butikker, minibanker og banker, men det er ikke lov å bruke våpen, rette dem mot mennesker og stjeler fra enkeltpersoner. Det blir for lett, for farlig, og hører til amatører og narkomane. Skikkelige røvere holder ikke på med slikt. De driver heller ikke med narkotika. Istedet forsøker de å lære hvordan politiet jobber, slik at de kan finne måter å lure politiet. Og politiet prøver å finne ut av hvordan kjeltringene jobber, slik at de kan få tak på dem. Ofte vet politiet hvem som har gjort det, men siden kjeltringene er gode på å la være å legge igjen bevis sliter de med å kunne påvise det. Dette er tyverier i skikkelig B-gjeng-stil, bare at de helst skal være mer vellykket. Som i filmen Heat. Tveitamiljøet, Toska, Nokas og Munch-malerier er også kjente begreper for de fleste som har fulgt litt med i avisene de siste årene.

Innimellom samtalene Østli har med politien og røveren der han prøver å finne ut av hvorfor de holder på med dette og hvorfor de ble sånn leser han også filosofiske og teoretiske tekster om kriminalitet og hvorfor det oppstår. Han bruker dette til å forklare det han opplever, og dette gir interessante perspektiver.

Dette er jo en bok litt utenom det jeg vanligvis leser, men jeg likte boka veldig godt. Jeg lærte noe om å være kriminell, noe om hva som skaper kriminelle og hva som driver dem. Boka var litt langdryg på midten synes jeg, men ellers holdt den spenningen oppe. I tillegg liker jeg at dette er ekte personer. Jeg liker at man kan google og finne spanerens hjemmeside, bilder av de involverte og å finne ut mer om journalisten. Generelt liker jeg at forfatteren bruker seg selv når han eller hun skriver, det blir mye mer ekte og føles mer autentisk og betydningsfullt på den måten.

Knut Nærum: Sitt ned og hold kjeft

Jeg kommer visst ikke lenger nedover i lista til høyre her jeg, når jeg stadig vekk leser andre bøker som ikke står på lista... Nå har jeg lest Knut Nærums "Sitt ned og hold kjeft" som utgir seg for å være en håndbok for deg som vil bli kvitt selvtilliten. Mitt doktorgradsprosjekt handler om utvikling av selvtillit, så det var mest derfor jeg plukket med meg denne i bokhandelen. Hva skriver en kjent humorisk om selvtillit liksom. Og noen av de andre bøkene til Nærum er jo litt morsomme (særlig husker jeg at jeg likte litteraturhistorien hans).

Dette er altså en bok som parodierer selvhjelpsbøker som skal hjelpe en å få høyere selvtillit. Hans hovedpoeng er at det er mange, og i denne boka virker det som om Nærum mener at dette gjelder de fleste, som rett og slett ikke burde ha så høy selvtillit som de har. Og dette er altså en bok rettet mot dem. Her går Nærum gjennom ulike kilder til selvtillit, det vil si ulike ting å basere selvtilliten på, fra feks kropp, sex, familie, rikdom eller kulturell tilhørighet, og kommer så med råd som vil hjelpe deg å få lavere selvtillit innenfor disse områdene.

Litt usikker på hvem (bortsett fra meg da) som frivillig kjøper en slik bok. Det er vel heller en "festlig" bok å kjøpe til en du ikke vet hva du skal kjøpe til, og da vet jeg ikke om de har så lyst til å lese den jeg?

Ikke vet jeg, og jeg ble uansett ikke særlig imponert over denne. Det er jo bare tøys, og som oftest ikke særlig morsomt heller synes jeg. Men av og til er han morsom da, og han har noen artige formuleringer i blant. Feks. "Du er unik. Som om det var noe spesielt." Ja det ble noen smil underveis, men det var det hele.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 2

Da har jeg altså lest nr 2 blant Knausgårds 6 selvbiografiske bøker i serien "Min kamp". Den første boka handler mest om forholdet til faren gjennom barndommen og ungdomstiden, noe også i voksen alder. Denne boka handler om da Knausgård reiste fra sin kone i Bergen og flytta til Stockholm. Der traff han etterhvert sin nye kjæreste og mor til sine tre barn. Boka zoomer liksom inn på forholdet til kjæresten/samboeren Linda, og hvordan han har det som småbarnsfar. Og han har det ikke særlig bra som far. Han har en åpenbar ømhet for barna sine, og vil dem alt godt, han bare orker ikke å være den som gjør alt. Egentlig vil han bare skrive, og når han virkelig får det til, er han virkelig lykkelig. Sjelden ellers, kun når han er nyforelsket i en dame eller i et barn. I denne boka handler egentlig kampen hans om å få tid og rom til å skrive, føler jeg. I løpet av tiden denne boka dekker skriver han "En tid for alt" og mot slutten begynner han på Min kamp 1.

Det er fortsatt i den hyperrealistiske stilen, og han skriver skarpt og jeg føler at jeg skjønner litt hvordan Knausgård har det. Føler at jeg kjenner han godt nå (han må jo føle seg omtrent som en blogger nå, der tusenvis av folk kjenner han godt, men han kjenner dem ikke i det hele tatt), men jeg vet ikke om han alltid er så sympatisk akkurat. Han skriver flere ganger at han er ikke sosial, det sosiale er ikke viktig for han. Samtidig er han så innstilt på andres sosiale bølgelengde at han underordner seg og nærmest føler det de føler, uten å ha noen egne følelser og meninger i deres selskap. Han er en som lurer seg unna, en som unngår og en som ikke nødvendigvis står for det han sier. Han er av og til litt slem mot samboeren sin også, som i at da de krangler om hvem som er mest sliten (høres kjent ut ja...), tar han hevn ved å gjøre alt hun ber han om (vaske, passe barn, lage mat osv) - men samtidig ta fra henne den kjærligheten fra han som hun egentlig trenger.

Nå er jeg spent på hva de neste bøkene handler om, er det forholdet til ekskona tro? Mer om da han var student? Da han skrev på sin første bok, kanskje? Han har jo allerede dekket mye av livet sitt i allefall til en viss grad, og det er jo ennå fire bøker på vei. Jeg gleder meg til resten!

Trude Marstein: Ingenting å angre på

Jeg tar en pause fra en krangel om kaffe i min manns tastatur, og skriver heller en liten anmeldelse av Trude Marsteins "Ingenting å angre på". Denne boka handler om Vegard og Heidi, et par i slutten av trettiårene. De har tre barn sammen, på 5, 8 og 12 år. Den verste småbarnstiden er over, men de ser ikke helt ut til å ha funnet tilbake til hverandre. Det er juni, og de skal på ferie på hytta. Heidi har bedt seg fri et døgn, hun sier hun må gjøre ferdig et regnskap på jobben. Vegard tar med seg jentene opp på hytta alene, så skal Heidi komme etter med toget.

Men Heidi skal ikke gjøre noe regnskap, hun skal treffe elskeren sin. De to drikker seg fulle, går ut og spiser og har sex på hotellrom, alt mens Heidi tenker på barna og på Vegard. Hun mener at hun virkelig trenger denne elskeren, alt har blitt surt og vanskelig med Vegard, selv om han i utgangspunktet var en god mann.

Vegard på sin side har det travelt og er sliten sammen med barna som krever noe av han nærmest konstant. Han venter på at Heidi skal komme, så han kan få litt avlastning, og skifter mellom å ønske at de to skal ha det bra sammen, og å smådrømme litt om ei på jobben.

Det er skrevet på en hyperrealistisk måte, der det er mye å kjenne seg igjen i for en småbarnsforelder. Kjæresten er kanskje ikke like spennende og ting glir ikke på samme måte lenger, hverdagen har tatt oss og bombarderer oss med ungehyl, kaffesøl og klesvask. Nå har ikke jeg vært utro (og ikke skal jeg det heller, så det er sagt), men beskrivelsen av hvordan dette er virker også troverdig. Greit at Heidi i boka har vært utro og vist meg hvordan det er, så slipper jeg å lure på om det er noen løsning (i den grad jeg egentlig lurte på det fra før).

Det er små snutter på fra en halv side til noen få sider fra hver av Vegards og Heidis perspektiver, og dette synes jeg fungerer godt. Men bokas midterste del blir litt stillestående, det skjer liksom ikke noe mer enn det gjorde fra starten, det er bare Vegard som er med ungene og Heidi som er med elskeren og tenker variasjoner av de samme tankene.

Men Marstein skriver steinbra og gode observasjoner og beskrivelser kommer på rekke og rad. Feks kjenner jeg meg veldig igjen i den følelsen av at "Det skriker av manglende søvn inni henne." Jeg likte også slutten, der skjer det faktisk flere ting, både med Vegard og Heidi, og det gir boka en liten oppsving etter den noe stillestående midtdelen.

Nå skal jeg snart begynne på Karl Ove Knausgårds kamp nr 2, og etter hva jeg forstår handler den også om småbarnsforelderlivets kjas og mas... Jeg kan visst bare ikke få nok av det, ser det ut til.

Audrey Niffenegger: Her fearful symmetry

For noen år siden leste jeg The time traveler's wife av Audrey Niffenegger, og det var det årets store leseropplevelse for meg. Etter min mening var det en inntagende kjærlighetshistorie i en helt annen setting enn den man er vant til, og selv om det var helt urealistisk så var det likevel noe å kjenne seg igjen i og noe å drømme seg bort i.

Det er tydelig at Niffenegger er god på plot- og karakterutvikling. Her fearful symmetry handler om de amerikanske og eneggede tvillingene Julia og Valentina som arver en leilighet i London fra sin tante. Jentene har aldri møtt denne tanten, som er morens eneggede tvilling. Allerede her begynner historien å tangere hva som er sannsynlig at kan skje, to eneggede tvillingpar i så nær familie altså. En bør nok være litt åpen for litt absurde situasjoner for å like denne boka (akkurat som med The time traveler's wife). Jentene flytter altså inn i leiligheten, og der møter de blant andre Robert, som var den av døde tantens kjæreste og som jobber ved den lokale kirkegården, og Martin, en kryssordprodusent med tvangslidelse. Etterhvert viser det seg at den døde tanten slett ikke er borte, men får stor betydning for livene deres videre.

Jeg likte denne boka veldig godt. Ikke fordi jeg egentlig kan relatere meg så veldig til noe særlig av det, jeg har ingen enegget tvilling og jeg har i det hele tatt lite til felles med karakterene. Men jeg likte dem godt likevel. Det er en god historie om relasjoner mellom (tvilling)-søstre og om å være tvunget til å være alene, av ulike årsaker. Jeg likte karaktene godt og jeg likte historien godt også. Den er ikke så forutsigbar og jeg ble overrasket flere ganger underveis. Anbefales!

Gloria Kempton: Dialogue

Dialogue er en av bøkene i serien "Write great fiction", og selv om det høres litt amerikansk og teit ut, så er bøkene ikke så dumme altså. Her går de i dybden på ulike temaer, viser hvordan forskjellige måter å skrive på virker, og gir korte greie oppgaver man kan gjøre hvis man vil, gjerne relatert til sine egne skriveprosjekter. Bøkene er lettleste, bruker masse eksempler fra mer eller mindre kjente forfattere og bøker og er ganske praktisk rettet.

Bøkene er skrevet av forskjellige forfattere, men jeg synes egentlig de virker nokså like i stilen. Denne boka handler som man sikkert skjønner om dialog og hvordan man skriver dialog som føles ekte og hvordan dialog virker inn på historien. Jeg har lest ganske raskt gjennom den nå, notert litt her og der, og kommer helt sikkert til å bruke denne boka igjen med jevne mellomrom.

Fra før har jeg lest Plot & structure i samme serien.

Jurgen Wolff: Your writing coach

Denne boka tror jeg at jeg leste at noen andre bloggere likte, men akkurat nå finner jeg ikke ut av hvem. Meen jeg likte den egentlig ikke noe særlig. Den har litt om alt, riktignok på en helt grei måte, men jeg hadde egentlig lest alt før. Enten i Skriveboka, som jeg liker mye bedre, eller i bøkene i serien "Write great fiction", som jeg også liker mye bedre. Den kan imidlertid være grei som en introduksjon hvis man bare vil noen små tips å starte med, å få vite litt om alt uten å gå særlig i dybden.

Tore Renberg: Pixley Mapogo

Pixley Mapogo er fjerde bok om Jarle Klepp fra Tore Renbergs hånd. Jeg holder nok med de fleste, som mener at Kompani Orheim var best, så på nr 2 kommer Mannen som elsket Yngve og ikke vet jeg hvem som er best/dårligst av Charlotte Isabel Hansen eller Pixley Mapogo.

Nå er Jarle blitt 35 år, datteren Charlotte er 17 og har fått seg mørkhudet kjæreste. Dette liker ikke Jarle, og det er omtrent dette boka handler om.

Jeg kan si med en gang at boka ikke ga meg noe særlig. Jeg klarer liksom ikke å tro på Jarle, det er ikke sånn folk er. Renberg har brukt masse store bokstaver, kursiv, noe kreisi tegnsetting og en del gjentakelser, og jeg syntes det ble for mye. Det er slitsomt å lese en bok hvor det på hver side står noe sånt som "ÅNEI! HUN HAR FÅTT SEG KJÆRESTE!?? HANS DATTER?? HAR FÅTT KJÆRESTE???" Noen liker kanskje denne kreative og uttrykksfulle skrivemåte men jeg synes ikke det blir autentisk, det føles ikke ekte, det blir mest overdrevet, heseblesende og oppkonstruert. Det er litt som om Renberg vil for mye, jeg vet ikke. Som en ivrig nettbruker gjennom mange år blir jeg også indignert over for mye bruk av caps lock.

Nei, Karl Ove Knausgård og Carl Frode Tiller får til autentisiten mye bedre enn dette. Ikke at alt for enhver pris må være ekte heller, men denne boka tror jeg ikke på. Det er ikke sånn folk reagerer. Vel konfronteres man kanskje med sine egne fordommer om ens datter får en mørkhudet kjæreste, men jeg tror ikke det er sånn det skjer. Kanskje med en gang, men jeg føler liksom ikke at det skjer noe videre i boka heller. Han er like sjokkert på slutten som i starten liksom, det har ikke skjedd noen ting. Nei, Pixley Mapogo føles mest som ca 3 timer jeg ikke får igjen.

Gregory David Roberts: Shantaram

Shantaram av Gregory David Roberts handler om Lin, rømling fra australsk fengsel, som slår seg ned i slummen Bombay (eller Mumbai, som det heter nå). Han har en periode som "doktor" for de 25000 slumbeboerne (uten annen kunnskap enn noe førstehjelpskurs). Etterhvert blir han plukket opp av den lokale mafiabossen, som lærer han å blant annet smugle og å forfalske pass. Mafialederen Khaderbai blir etterhvert som en far for Lin, og da Khaderbai skal reise til sitt hjemland Afghanistan for å delta i krigen, så blir Lin med. Boka er basert på forfatterens egen livshistorie, og etter hva jeg kan se av biografisk info så ligner det i allefall veldig rent faktamessig. Ser nå at han er født samme år som pappa (1952), men der stopper nok også likheten mellom deres liv. Det er nok like greit, for dette er ikke noen dans på Bollywood-roser akkurat.

Det jeg liker så godt med denne boka er at hovedpersonen Lin er en veldig interessant karakter. Selv gjennom over 900 sider så mister jeg aldri interessen for han. Han er knalltøff og tar gjerne en slåsskamp med eller uten våpen, han smugler og forfalsker papirer samtidig som han mener han kan forsvare sin egen integritet. Han gjør det jo bare fordi han skylder mafialederen sin det. I tillegg til å være en knalltøff slåsskjempe, omsorgsfull slumdoktor, lojal mafiabror, trofast elsker og venn, er han egentlig en sårbar ensom liten gutt inne i seg, får jeg inntrykk av. Han er kompleks, og det liker jeg veldig godt. Det samme gjelder forøvrig mafialederen, han er heller ingen ensidig slemming, han er for eksempel filosofisk anlagt og har sin egen teori om moral.

Jeg er på generelt grunnlag lite interessert i mafia. Gjenger som terroriserer, skyter og plager hverandre for våpen, narkotika og penger får gjøre det i fred for meg altså, og det er også få mafiafilmer jeg har likt noe særlig. Og i denne boka var det nok også mafiabiten jeg var minst interessert i, men det passet jo inn da, og det ga meg en viss forståelse for at noen blir sugd opp i noe slikt. Når de først har havnet utpå uten å ha noe annet sikkerhetsnett liksom, når man ikke har noe å tape så hvorfor ikke liksom. Siden det er vanskelig å stole på hverandre, pågår det diverse konspirasjoner, testing av hverandre og private hevnaksjoner frem og tilbake. Spesielle vennskap/brorskap utvikles, og når man ikke har noe annet så ser jeg at det har en verdi for de involverte. Om ikke annet så for å overleve.

Lin utvikler seg også underveis, og gjennom disse årene som her er beskrevet så lærer han noe om å være fri, noe om å tilgi, noe om forskjellen mellom ond og god. Det er ikke enkelt dette, men i denne boka finner man det pent innvevd i en historie som fenger. Av og til mister man litt tråden, det er roligere perioder der det ikke skjer så mye og man lurer litt på hvor man skal hen de resterende x antall hundre sidene. Men så skyter historien fart igjen og man er inne i et nytt plot som man må finne ut av hvordan løser seg.

Boka anbefales altså, for dem som ikke avskrekkes av 900 sidersbøker. Ser den holder på å bli filmet også, med Johnny Depp i hovedrollen. Skal bli spennende å se hvordan de gjør det.