Marianne leser

Bøker jeg har lest i vår

2011-05-21T09:15:00.000+02:00

Geir Gulliksen: Tjuendedagen
Siri Hustvedt: The shaking woman or A history of my nerves
Axel Jensen: Epp
Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned
Elisabeth Gilbert: Committed
Einar O. Risa: M. Kanne & Søn 1889-1922
Einar O. Risa: M Kanne & Søn 1923 - 1943
Sofi Oksanen: Baby Jane
Emma Donoghue: Room

Disse har jeg lest siden sist jeg skrev her. Det er en broket samling med bøker, fra nokså høylitterært (Axel Jensen, Geir Gulliksen) til ganske ulitterært (Elisabeth Gilbert, Emma Donoghue). Jeg har i grunnen likt de fleste av disse godt, særlig Geir Gulliksens. Denne handler om et par som blir venn med en tredjeperson. Den var litt mystisk, så den fortjener absolutt en gjennomlesning til for å få den ordentlig under huden. Gaute Heivolls bok har jo fått så mye skryt og priser og jeg vet ikke hva, og jeg hadde høye forventninger til den. Den er helt ok å lese, men jeg syns ikke den holder hva den lover. Den handler om en (ekte) pyroman som herjet i en bygd i nærheten av Kristiansand på 70tallet. Jeg trodde den skulle gi oss en forklaring på hvorfor han var pyroman slik at vi skulle forstå han bedre. Det gjør den ikke, men så er kanskje det også et budskap - det er ikke alt vi kan forstå her i verden. Men hvorfor skal vi lese bøker da, om det ikke er for å få innsikt i nye verdensoppfatninger vi ikke forstår fra før? Nei, jeg ble skuffet over den altså.

En bok som gir et par nye tanker er Emma Donogues Room. Den finnes på norsk nå, og tittelen er ganske korrekt oversatt til "Rom". Denne boka handler om en gutt og hans mor som er stengt inne i et rom, og hvordan de lever der og etterhvert klarer å rømme. Fæl, men fascinerende historie, og jeg fikk noen ideer om hva det å alltid ha bodd i et rom gjør med ens virkelighetsoppfatning, både rent perseptuelt og begrepsmessig. Interessant, men ikke noen høyverdig litterær opplevelse akkurat.

Jeg har likt Sofi Oksanens to første bøker (på norsk) veldig godt, og gledet meg veldig til å lese Baby Jane også. Denne boka handler om det å være psykisk syk, og hvordan det er å være kjæreste med en med panikkangst. Paret i denne boka er lesbisk, men det i seg selv er ikke så veldig viktig for resten av boka. Boka er god, men ikke så god som de andre bøkene hennes, og jeg ville vel heller ha anbefalt Beate Grimsruds En dåre fri hvis man skal lese en bok om å være psykisk syk.

Einar O. Risas bøker er i en helt annen sjanger. Her er det slektshistorie og Stavangerhistorie som er greia, og det er i grunnen greit nok det altså. Ikke dumt, og jeg får litt assosiasjoner til den danske tv-serien Krøniken som gikk for noen år siden. Ikke dum den heller. Jeg er ikke så veldig opptatt av Stavangerhistorie, men tar gjerne en skikkelig slektshistorie i blant. Gjerne denne. Må nok leste nr 3 også.

Så er det Elisabeth Gilberts Committed. Her tar hun for seg hva som er poenget med ekteskapet - i en slags personlig halvveis historisk/sosiologisk form. Jeg likte den godt, faktisk!

Axel Jensens Epp likte jeg også på sin måte. Det er en fremdriftsroman om pensjonisten Epp som bor i en blokk sammen med tusenvis av andre med rare navn og snåle karrierer bak seg. Der bor de omtrent avsondret fra hverandre og har så lite innhold i livene sine at de minste tingene tar stor plass. Det er en dystopi, litt sånn "se hvor vi er på vei hen!". Jeg tror vel ikke på helt på det, jeg tror vi for meningsskapende vesener til at den leveformen virkelig ville tatt av. Jaja, men uansett interessant å lese, han har jo et poeng.

Den siste boka jeg har lest er Siri Hustvedts The shaking woman. Den minner litt om Elisabet Gilbert sin i at den tar et personlig perspektiv på et ganske faglitterært tema. Hustvedt opplevde å få noen mystiske skjelvinger da hun skulle holde foredrag, og boka handler om hennes jakt på forklaring og eventuell diagnose hos helsepersonell og bøker av ulike typer. Det er mye nevropsykologi her, og det interessant, selv om det ikke er mitt spesialtfelt. Men det er nok litt for spesielt interesserte dette, jeg har i allefall forståelse for at det ikke trenger å være kjempeinteressant å lese en person som har fått noen mystiske symptomer og så prøver å finne ut av hva det der. Ganske hverdagslig tema, i grunnen.

Fire populærvitenskapelige fagbøker

2011-03-19T15:31:00.000+01:00

I vinter har jeg lest en del populærvitenskapelige bøker fra mitt fagfelt (eller i allefall i nærheten av det), og her er litt om dem:

John Gottman & Nan Silver: The seven principles for making marriage work
John Gottman er en av de store innenfor nyere familieterapi. Han har gjort en del forskning på hva som skiller par som holder sammen fra dem som ikke gjør det, og i motsetning til hva mange kanskje tror så er det ikke kranglehyppighet som er avgjørende. Med utgangspunkt i forskningen sin har han laget syv prinsipper som en bør følge: 1) Enhance your love maps, 2) Nurture your fondness and admiration, 3) Turn toward each other instead of away, 4) Let your partner influence you, 5) Solve your solveable problems, 6) Overcome gridlock, og 7) Create shared meaning. I tillegg til denne boka har han også skrevet en som heter The relationship cure: A 5 step guide for building better connections wit family and lovers og en som heter Ten lessons to transform your marriage, så jeg er litt usikker på hvor mange ting det egentlig er man må gjøre?? Er det 5, 7 eller 10 liksom, eller mener han at man bør gjøre alle 22? Vel, jeg tror man skal legge mindre vekt på antall ting og akkurat disse prinsippene, men han har en del gode poenger som man godt kan ta med seg.

Sue Johnson: Hold me tight
Sue Johnson er konkurrenten til John Gottman, og har skrevet en bok om hva en bør gjøre med ekteskapet sitt ut fra sitt perspektiv, som er det emosjonsfokuserte perspektivet. Hun skriver om at familien og parforholdet i mindre grad er et system (i motsetning til systemteoretikerne som lenge har vært dominerende innenfor familiefeltet), men et emosjonelt bånd mellom mennesker. Der forhold ikke fungerer er det ikke fordi de har "dårlig kommunikasjon" i seg selv, men fordi de ikke greier å ta vare på det emosjonelle båndet, tilknytningen, mellom partene. Jeg har stor tro på Johnson og hennes emosjonsfokuserte perspektiv!

Sissel Gran & Nora Skaug: Hekta
Sissel Gran er kanskje den norske versjonen av Sue Johnson, hun jobber etter mange av de samme prinsippene. Men i denne boka handler det ikke om vrange parforhold, men om single, eller kanskje vi skal si halv-single, som er hekta på en mann/kvinne som ikke er villige til å forplikte seg 100% i et forhold, og som derfor godtar halvveis forhold. Halve boka handler om Nora Skaug og hennes opplevelse i en slik situasjon, og resten er Sissel Grans forklaring på hva som skjer, og råd til den som måtte være i en slik situasjon. Samarbeidet fungerer godt, og jeg likte godt å lese både Skaugs og Grans deler. Jeg liker at Gran bruker kunnskap ulike felter av psykologien, feks hjerneforskning, læringsteori osv og ikke er låst til kun et perspektiv. I tillegg har hun klart å sette ord på et fenomen som det på en måte ikke har vært noe eget begrep for til nå (så vidt jeg har fått med meg), men som nok har vært til alle tider. Anbefales, spesielt for den som er i en slik situasjon.

Frode Thuen: Kunsten å være voksen
I likhet med Sissel Gran er også Frode Thuen en av våre "offentlige samlivsterapeuter", men i denne boken skriver han om noe annet han er opptatt av, nemlig hvordan man egentlig blir voksen. Han skriver om det fra et sosiologisk, historisk, psykologi og personlig perspektiv. For meg, som forsker på nettopp dette, var det i grunnen ikke så mye nytt, men interessant å se hvordan han tenker om dette og hvordan han har knyttet disse perspektivene sammen.

Geir Gulliksen: Forenkling

2011-01-30T09:27:00.000+01:00

Geir Gulliksens bok er en litt mystisk bok om et par, Kristin og Kim, som er forelsket, får barn, og flytter fra hverandre. Det er Kims hode vi sitter i, og det er hans tolkning av det som skjer vi får høre. Men det skjer egentlig ikke så mye. Det er mye indre drama og mye obsessing over det å ha fått ansvar for et barn, hvordan det å få et barn forandrer mennesker og hvordan man på tross av å ha villet være ett sammen med kjæresten sin kan bli lei av dette. Disse har ikke en gang tidsklemme eller har mange ting å gjøre. Det er bare de to, og barnet deres. Jeg kjente meg ikke så veldig igjen i akkurat disse personene, det er litt for minimalistisk til å være realistisk. Har de ingen jobb, ingen andre venner, ingen tv, internett eller hobbyer? Jeg tror ikke dette er ment å være en sånn bunnrealistisk hverdagsslit-roman, men heller er tenkt å gå inn i kjernen, det litt mystiske og vanskelige bak alt dette dagligdagse maset. Og det får Gulliksen godt til, synes jeg.

Det er en bok med mye stemning mellom linjene, den gir ikke ut alt gratis, men er ikke vanskelig å lese likevel. Og jeg tror den kan ha godt av å bli lest en gang til. Jeg føler liksom ikke at jeg ble helt ferdig med den etterpå. Jeg likte boka godt, og har Geir Gulliksens Tjuendedagen liggende på vent.

Jette A. Kaarsbøl: Din nestes hus

2011-01-15T17:25:00.000+01:00

Din nestes hus handler om arkitekten Laus som halvveis flytter til en liten bygd, blir bestekompis med presten der, og forelsker seg i prestens kone. Han blir også kjent med resten av bygda og trives godt selv om det er en del underlige folk. Det er i grunnen det denne boka handler om. Språket er ok, men når handlingen er så lite original og slapt utført, så blir det ikke spesielt givende å lese. Jeg er ikke imponert. Egentlig regner jeg denne for en enkel underholdningsroman, og kanskje ikke det en gang.

Siden jeg elsket Kaarsbøls forrige bok (Den lukkede bok) har jeg sett frem til denne lenge. Men dette var en skuffelse. Det kan virke som at Kaarsbøl brukte masse tid på å planlegge plotet i Den lukkede bok (som var debutboken hennes), og så var det ikke særlig mye futt igjen til neste bok. Kanskje dette var en vanskelig andrebok, jeg ble i allefall skuffet over denne.

Jonathan Franzen: Frihet

2011-01-05T21:23:00.001+01:00

Frihet handler om en amerikansk familie på fire; far Walter, mor Patty og barna Joey og Jessica (som begge i store deler av boka er rundt 18-20 år. Patty og Walter ble kjent gjennom at Patty ville bli kjæreste/ha sex med Walters kule bestekompis Richard. Istedet overfalt Walter Patty med sin uselviske og overstrømmende kjærlighet. De blir etterhvert et par og så følger vi både Walter, Patty og Joey i perioder gjennom boka. Ja, dette hørte kanskje kjedelig ut, men det er det absolutt ikke. Det går ikke spesielt bra med folkene, i allefall får alle sine nedturer (og hvem gjør vel ikke det), og de er alle delvis dysfynksjonelle (og hvem er vel ikke det), og det skrevet på en slik måte at det er veldig lett å forstå hver og en av dem og hvordan de har det. Det er altså brukt allvitende forteller, og det fungerer veldig bra synes jeg. Først leser man feks Pattys versjon av en hendelse og en periode i livet hennes og da føler man med henne og heier litt på henne, og så overlappes dette av en periode i Walters liv og da forstår man mer av hvordan ting egentlig var og hvorfor han gjorde som han gjorde mot Patty. For eksempel. Carl Frode Tiller har noe av det samme, men han er mye mer skittenrealistisk og detaljert og konkret og trekker ikke så store linjer gjennom livshistorier som Franzen gjør. Dette liker jeg veldig godt, og jeg syns romanformen er en god måte å vise hvordan perspektivene på det som kan se ut som en enkelthendelse er helt ulike slik at det nesten er like mange hendelser som det er personer som har et forhold til den. Tror det er psykologen i meg som er så glad i dette.

Denne boka har blitt foreslått som "den store moderne amerikanske romanen" (av NRK tror jeg), og jeg skjønner hvorfor de gjør det. Det er livshistorier som virkelig gjør inntrykk og man blir virkelig glad i disse dysfunksjonelle menneskene. Den er stor og ambisiøs, nesten 600 sider lang, men jeg elsket hver eneste en av dem. Av og til blir jeg liksom litt lei av en forfatters stil (selv om jeg i utgangspunktet liker den), og så bare skummer jeg de siste 100 sidene liksom. Men det skjedde ikke her. Slutten er helt fantastisk, ok klisje og sånt men jeg ble veldig glad for at Franzen hadde gitt romanpersonene sine denne slutten. O sukk. Boka også med de riktige samtidsreferansene, både Obama og finanskrisen er med, men det blir mer som markører og litt mer påklistret synes jeg. Bokas tittel "Frihet" er jo også typisk amerikansk, men det den viser er vel mer hvor vanskelig det blir når vi skal prøve å være frie, og at det ikke nødvendigvis er et udelt gode. Kanskje er vi ikke særlig frie når alt kommer til alt liksom. Vi henger igjen i gamle mønstre, begrensninger blir lagt rundt oss av både opprinnelsesfamilie og egen familie og det går liksom ikke helt an å være selvstendig og fri. Og hva er egentlig verdien i å være fri og alene? Richard er kanskje den i boka som har denne friheten, som singel rockestjerne - men han er jo nesten uten mål og mening i livet. Frihet er kanskje ikke så bra som det høres ut som?

Franzen er visst ganske opptatt av familiens betydning, og hans forrige bok Korrigeringer, handler også om dette. Den har jeg faktisk i hylla, og klarte ikke å leste mer enn noen titalls sider i den før jeg ikke orket mer. Han skriver litt omstendelig og det er en del digresjoner og sånt, men samtidig skriver han ikke gammelmodig, det er moderne og hipt og morsomt skrevet. Jeg har tatt frem Korrigeringer igjen nå, jeg tror ikke tiden var moden for å lese den den gangen, men det er den kanskje nå - i allefall etter en bok eller to som pausebok mens jeg fordøyer Frihet.

Bøker lest i 2010

2011-01-02T20:56:00.000+01:00

I 2010 leste jeg 50 bøker. Jeg tenker at det er et greit nivå å legge seg på for meg. Det er ca en bok i uka, der jeg noen ganger bruker kortere tid, andre ganger lenger tid. Jeg kunne ha lest mer, absolutt, men da måtte jeg ha gjort mindre av andre ting jeg også liker å gjøre. Og jeg vil ikke BARE lese på fritida mi. Jeg vil også være med ungene, se tv, film og tv-serie, skrive, spille litt piano og være med gubben min og venner og sånt ellers.

De beste leseropplevelsene i år hadde jeg med: Karl Ove Knausgård, Sofi Oksanen og Carl Frode Tiller.

De verste hadde jeg med bøkene jeg leste gjennom diverse bokbloggturneer og fikk tilsendt gratis fra forlag. Alle utenom Gunn Hild Lem sin bok var bøker jeg ikke hadde valgt selv og som jeg i utgangspunktet ikke var spesielt interessert i. Og det ble jeg visst ikke heller.

Her er bøkene jeg leste i fjor:

Richard Yates: Revolutionary road

Stig Sæterbakken: Ikke forlat meg

Janet Reibstein: The best-kept secret

Pedro Carmona-Alvarez: Rust

Junot: Díaz: Oscar Waos korte, makeløse liv

Torgrim Eggen: Jern

Astrid Prag Vargas: 99

Karl Ove Knausgård: Min kamp 4

Maria Parr: Tonje Glimmerdal

Marianne Mjaaland: 13. uke

Carole Martinez' Det broderte hjertet

David Wroblewski: The story of Edgar Sawtelle

Brynjulf Jung Tjønn: Lyden av noen som dør

Helene Guåker: Kjør!

Eivind Buene: Enmannsorkester

Kjell Westö: Der vi engang gikk

Sofi Oksanen: Stalins kyr

Barbara Ehrenreich: Livets lyse sider

Sofi Oksanen: Utrenskning

Jon Øystein Flink: Sex, død og ekteskap

Per Olov Enquist: Et annet liv

Margaret Skjelbred: Mors bok. Sort er hun, dog ynd...

Susan Abulhawa: Morgen i Jenin

Anne B. Ragde: Nattønsket

Reif Larsen: T. S. Spivets utvalgte verker

Lena Kristin Hole: Kjærlighetskoden. Om å ta vare ...

Karl Ove Knausgård: Min kamp 5

Mirjam Kristensen: Et rikt liv

Jesper Juul og Monica Øien: Rom for familien

Martin Seligman: What you can change...and what

Roy Jacobsen: Vidunderbarn

Elizabeth Gilbert: Spis elsk lev

Liz Buer: Rik på tid. Møter med folk som har trappet ned

Daniel Gilbert: Hva er lykke?

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Mattis Øybø: Karin og Kareem

Mo Hayder: Tokyo

Wally Lamb: The hour I first believed

Hans Olav Lahlum: Menneskefluene

Hans Petter Laberg: Etter festen

Christer Mjåset: Legen som visste for mye

Carl Frode Tiller: Innsirkling 2

Maria Børja: Voksenting

B. F. Skinner: Walden Two

Erlend Loe: Kurt Kurér

Mario Vargas Llosa: Brev til en ung forfatter

Günter Grass: Blikktrommen

Gunn Hild Lem: Sorg & sommerfugler

Daniel Mendelssohn: Forsvunnet

Beate Grimsrud: En dåre fri

Oppsamlingsheat

2010-12-29T15:22:00.000+01:00

Mario Vargas Llosa: Brev til en ung forfatter

Denne leste jeg faktisk før han fikk nobelpris, som en del av mitt prosjekt "bøker om å skrive". Likte den veldig godt! Faktisk ganske konkret, men litt for mange referanser til høylitterære klassikere jeg ikke har hørt om, langt mindre lest.

Günter Grass: Blikktrommen

Dette regnes vel som en klassiker? Handler om en infantil gutt som stort sett takler livet ved å tromme på en barnetromme. Ikke er han spesielt sympatisk ellers heller, men ganske fascinerende å lese om!

Gunn Hild Lem: Sorg & sommerfugler (som jeg har fått gratis av Aschehoug)

Veldig intenst og ekte om sorg og det å leve videre etterpå. For den som likte Idas dans av Gunnhild Corwin, og som orker mer. Jeg likte den veldig godt!

Daniel Mendelssohn: Forsvunnet

Hybrid mellom skjønnlitteratur og faglitteratur om å lete etter sine forfedre og finne ut av hva som skjedde med akkurat denne jødiske familien under holocaust. Om å reise verden rundt for å finne noen som kanskje husker dem eller vet hva som kan ha skjedd. Litt tung i starten, men jeg likte boka veldig godt.

Beate Grimsrud: En dåre fri

Langt lettere å lese, men seriøst tema her også. Om å være psykiatrisk pasient. Viktig bok som kan gi folk mer informasjon og følelse av om hvordan det er og kanskje gjøre at takhøyden blir litt større for mennesker som ikke får til alt i livet. God bok!

Nå leser jeg Frihet av Jonathan Frantzen, den liker jeg også godt. Mange gode leseopplevelser på tampen av året. Jeg planlegger også å lage en oppsummering av årets bøker ganske snart.

Erlend Loe: Kurt Kurér

2010-12-19T20:59:00.000+01:00

Denne boka har jeg fått gratis av bokbloggturneen. I går blogget Elisabeth om den, og jeg er siste blogger i denne runden.

Siden alle de andre har beskrevet hva som skjer i denne boka er det liten vits i å referer det nok en gang. Hopper derfor rett på hva jeg synes om den: Tja. På en måte er den veldig festlig, på et Loesk vis. Blodtørste nordlendinger på segwayer i flokk er jo sikkert et ganske spesielt syn. Det er nord-Norge mot sør-Norge på et helt usannsynlig vis. Det er en sympatisk liten kjærlighetshistorie. Og det er en snålt far-sønn forhold som ikke akkurat ser ut til å bære preg av noen kjærlighet. Men, så er det mye voldelige greier, det tar liksom helt av, men det er mulig at en del barn (gutter?) i alderen 8-12 år synes det er morsomt. Jeg er liksom ikke så veldig interessert i det, bortsett fra at jeg fniser litt innimellom.

Nei, som vanlig i disse bokbloggturneene så greier jeg liksom ikke engasjere meg 100%, og det kan godt være fordi jeg ikke er helt i målgruppen. I teorien kan man jo også ha glede av å lese bøker man ikke faller rett i målgruppen til, dersom de er gode (jeg elsker feks Stian Holes bøker om Garman og alle bøkene til Svein Nyhus, som jeg leser for barna mine). Men disse bokbloggbøkene er myntet på større barn enn jeg har så jeg kan liksom ikke lese dem sammen med noen, og når det gjelder lesing for min egen del så har jeg alltid en ca 50 bøker jeg har mer lyst til å lese enn disse turné-bøkene. Jeg har derfor meldt meg av det opplegget der, så kan andre som har oppriktig lyst og interesse for ungdomsbøker få sjansen til å få og blogge om dem.

B. F. Skinner: Walden Two

2010-11-10T22:20:00.000+01:00

Walden Two er skrevet av Skinner, en mann som bør være kjent for alle som har tatt psykologi grunnfag. Han var en av de store behavioristene på 20tallet, og holdt vel mest på med forskning på rotter og duer. Gjennom dette utviklet han noe han kalte operant betinging som handler om at dyr og mennesker gjør det vi blir belønnet for å gjøre. I Walden Two (utgitt først i 1948) beskriver han sitt "drømmesamfunn" der han tar disse læringsprinsippene helt ut og skaper et samfunn der alle har det bra.

Boka handler om to professorer og fire ungdommer reiser og besøker dette samfunnet kalt Walden Two. Der blir de vist rundt av Frazier, som vel egentlig er slik Skinner selv. Walden Two er et samfunn befolket av ca 1000 mennesker, der alle yter etter evne og får etter behov. Basert på vitenskap som de sier (dvs behaviorisme) har de utviklet systemer for arbeidsdeling, styring av samfunnet, fritidsaktiviteter, barneoppdragelse, utdannelse osv. Det er ingen klassedeling og heller ingen private eller kommersielle bedrifter. Det er ganske sosialistisk og idealistisk og på en måte virker det forlokkende. Tenk å bare jobbe noen få timer om dagen, få alle behov dekket og alle nødvendig ferdigheter lært. Ingen bekymringer og nesten bare kos! På den annen side... Dette samfunnet forutsetter at man legger sitt liv i deres hender og stoler på at lederne/plannerne vet bedre enn deg hva du trenger. Det er en slags indoktrinering i visse ferdigheter og måter å leve livet på, og selv om de mener det vel så begrenser det jo individuell frihet.

Boken består for en stor del av hvordan Frazier viser de tilreisende rundt og beskriver hvordan det er der. En av de to tilreisende professorene (Castle) er meget skeptisk til Walden Two og gjennom diskusjonene mellom Castle, Frazier og den siste tilreisende, professor Burris, blir fordelene og ulempene ved et slikt samfunn satt opp mot hverandre.

Det er faktisk ganske interessant, på tross av at dette nok ikke fungerer i praksis (om vi nå hadde sett bort fra det uetiske i det). Den store svakheten ved behaviorisme er at den ser på mennesker nærmest som maskiner som reagerer mekanisk på stimuli. Sånn er vi ikke, og jeg tror heller ikke det er mulig å få så stor kontroll av andre mennesker at du kan lære dem til å bli akkurat sånn som du vil. Gener og fysikk legger også muligheter og begrensninger for menneskelig utvikling. Walden Two-lignende samfunn har blitt forsøkt også i virkeligheten, men jeg tror ikke de har fungert spesielt bra. Kibbutz-samfunnene i Israel er tenkt litt på samme måten, og nå leste jeg i en av nettavisene for et par uker siden at de har blitt private de også. Nei, mennesker fungerer ikke på den måten. Men dette er interessante tanker og en bok vel verdt å lese!

Maria Børja: Voksenting

2010-11-09T21:40:00.000+01:00

Voksenting er en novellesamling som handler om kropp og sex, på en voksen måte. Ikke på den ungdom som har sex for første gang-aktige måten, men om å se hvem man selv er i møte med andre, om hvordan det er å involvere seg med andre og alle tingene voksne mennesker kan gjøre med hverandre. Det hørtes ut som et spennende tema synes jeg, og ikke noe som så mange har skrevet om tidligere. I tillegg prøver jeg å lære meg å like noveller, så da syntes jeg denne hørtes spennende ut. Men jeg ble dessverre skuffet altså. Jeg fikk ikke til denne boka. Noen av novellene er fine å lese og gjør litt inntrykk, men de fleste syntes jeg var litt kjedelige. Det er vanskelig å skrive om disse tingene, og det er kanskje det som gjør at det er så få som har gjort det tidligere? Egentlig er jo språket godt og alt men det er liksom noe som ikke helt stemmer for meg.

I tillegg så syns jeg det er vanskelig å lese noveller. Eller altså det er ikke vanskelig å lese dem, men det er så himla irriterende at når en har begynt å komme inn i en historie og blitt kjent med dem som befolker dem, så slutter historien. Det er liksom som å bli kjent med noen som rett etterpå forlater deg. Hva er poenget liksom? At jeg har problemer med novellesjangeren er jo ikke forfatterens skyld da, det skal sies.

Carl Frode Tiller: Innsirkling 2

2010-10-28T22:13:00.000+02:00

Innsirkling 2 er fortsettelsen av innsirkling 1, der David har satt inn en annonse i en avis der han skriver at han har mistet hukommelsen og ber folk som har kjent eller kjenner han om å skrive brev til han om hvem han er og hvordan de kjenner han. I bok 1 fikk vi høre tre personers historier om seg selv og David og i bok 2 får vi høre tre nye personers historier. Denne gangen er det to av Davids barndomskamerater, samt en gammel dame som var venninne med morens hans som skriver til han. Det er fantastisk skrevet (på nynorsk, men det har jeg knapt merket verken på godt eller vondt - målformen er på en måte irrelevant), og veldig troverdig skrevet. På grensen til skittenrealistisk egentlig, men fascinerende. Disse tre kommer fra miljøer jeg kjenner lite til, spesielt de to barndomskameratene som er henholdsvis bonde og småkriminell, og det er spennende å lese om dem. De virker sympatiske og forvirrede på en litt ulik måte begge to, og jeg føler liksom at jeg skjønner litt hvordan det er å være dem. Vi får jo vite minst like mye om dem som om David. Etterhvert da jeg leste begynte jeg å tenke på at det er jo vel og bra med disse historiene, men hva er liksom poenget med dette brevskrivingshukommelsestapplottet, hvor skal dette ende liksom. Vi kan jo ikke ha en hel serie med folk som beskriver en annen uten at noe annet skjer. Så da var det bra at det kommer noen avsløringer mot slutten, og det skjer en videreutvikling av plotet. Gøy! Synd vi nå vel vente i flere år før neste bok kommer...

Bortsett fra at dette er fiktivt og altså skrevet på nynorsk minner Tillers stil meg en hel del om Knausgårds. Jeg syns nok Tiller er enda mer skittenrealistisk, og det kan jo ha med å gjøre at han ikke skriver selvbiografisk og dermed kan skrive om enda verre ting på en verre måte enn det Knausgård kan når han må begrense seg til sitt eget liv. Tiller har med en liten tekstbit som jeg tolker som et lite sidespark til Knausgård også, det er morsomt. Boka anbefales sterkt, men les Innsirkling 1 først. Og når du er ferdig kan du like gjerne lese resten av bøkene til Tiller også - de er veldig gode alle sammen, og blant mine absolutte favoritter.

Christer Mjåset: Legen som visste for mye

2010-10-23T09:41:00.000+02:00

Christer Mjåset har skrevet en bok som handler om det å være distriktslege på Hitra og oppdage at hans avdøde forgjenger har hatt lange fingre inn i lokalsamfunnet, og ikke akkurat bare holdt seg til vanlige legetjenester og anstendige legemetoder. Vi følger legen Mads og hvordan han prøver å finne ut av hva som egentlig har skjedd, og hvorfor gamlelegen har gjort så mye merkelige ting. Det er en bok om små mennesker i et nokså lukket lokalsamfunn og hva de gjør for å oppnå status og å overleve. Og kanskje er det ikke heeelt urealistisk?

Mjåset er lege og "tilfeldigvis" har han vært nettopp distriktslege på Hitra selv. Han kjenner derfor miljøet han skriver fra godt. Men dette er ingen legeroman med hovedvekt på romanser mellom sjablongaktige leger og sykepleiere. Dette er mer en spennings/mysterieroman, der det er i motsetning til etterforsker/politimann/yngre slektning er en lege som forsøker å få klarhet i hva som har skjedd.

Legen som visste for mye hadde jeg med meg på konferanse i England og ble en fin leseopplevelse som fant sted mest på tog, flyplasser og fly. Den var både spennende og lett å lese og var mer givende å lese enn mange krimbøker jeg har lest.

Hans Petter Laberg: Etter festen

2010-10-06T20:24:00.000+02:00

Denne boka har jeg fått gratis av bokbloggturneen. I går blogget Gina om den, og i morgen skal Elin blogge om den.

Etter festen handler om en gutt et sted mellom 15 og 20 år. Nå kommer jeg verken på om han har fått noe navn eller noen alder. Det er forsåvidt ikke så viktig. Boka kryssklipper mellom to historier. Den ene historien er om gutten i nåtiden, der han stort sett loker rundt sammen med sine jevnaldrende kamerater, og synes at de fleste av dem holder på med meningsløse ting, mens han angrer på noe han har gjort på en fest. Vi får ikke vite hva det er i nåtidsbeskrivelsen, men den andre historien boka kryssklipper til er noen avsnitt fra den nevnte festen, og der får vi etterhvert vite det. Ved siden av dette er det en historie om en kamerat som opplever vold hjemme og etterhvert gjør noe med situasjonen sin.

Jeg likte ikke denne boka så godt. Jeg synes den blir for enkel, jeg gjettet ganske tidlig hva som var skjedd på festen, og da ble all den angringen osv litt kjedelig å lese om. I tillegg lurer jeg på hvorfor dette er blandet sammen med den vold i hjemmet-historien, jeg opplever det som to tilfeldige ting bare er hevet sammen i en bok liksom. Det er seriøse temaer, og det er om ungdommer og deres liv slik det muligens er for noen av dem. Ikke at jeg kjenner meg igjen, min ungdomstid var ikke sånn. Så boka traff ikke meg sånn veldig, og egentlig følte jeg meg litt som utenfor målgruppa til denne.

Hans Olav Lahlum: Menneskefluene

2010-10-02T11:44:00.000+02:00

Menneskefluene er et klassisk "det lukkede rom"-mysterie, der det skjer et mord, og kun det fåtallet av mennesker som var i huset kan ha muligheten til å ha utført dette. De som har lest Ti små negerbarn av Agatha Christie vil sikkert kjenne igjen stilen (men løsningen er ikke den samme som i denne boka, så er det sagt!).

Vi følger en ung og ambisiøs politibetjent i det han spør seg rundt blant de mer eller mindre mistenkte, og hvordan han får hjelp til å løse mysteriet av en ung og übersmart jente som sitter i rullestol og som omtrent aldri går ut av sitt eget hus. Jeg syns denne jenta var litt rar, og det virker litt umotivert at han skal få så god hjelp av henne. Hvorfor er hun så smart liksom, hvorfor ser hun alle disse sammenhengene? Det syns jeg er usannsynlig, men ok, hun gjør persongalleriet mer interessant. Politibetjenten avdekker personenes bakgrunn og livshistorier underveis, og det er ikke akkurat tilfeldig at det er akkurat disse personene som bor i samme huset. Det er en interessant historie og løsningen på mysteriet var også tilfredsstillende, synes jeg.

Dette er en god og spennende krimroman, og jeg likte boka godt. Det er ikke en bok av typen man blir klokere av eller noe sånt, men man har det gøy mens man leser, og det har jo også sin verdi.

Oppsamling av sommeren og sensommerens bøker

2010-09-11T15:59:00.000+02:00

Nå har jeg prokastinert blogging i lang tid her, og i mellomtiden har det hopet seg opp med bøker her på pulten min, som jeg har lest og som jeg hadde tenkt til å blogge. Nå vil jeg ha dem unna bordet, og derfor kommer de i rask rekkefølge:

Liz Buer: Rik på tid. Møter med folk som har trappet ned
En slags feel-good bok om downshifting, dvs å trappe ned fra fullt hverdagskjør og velge et annet liv. Intervjuer med B-kjendiser og noen ikke-kjendiser som har gjort det. Typisk lørdagsbilag, bare i bokform. Vel, det var interessant nok, men ikke en bok jeg akkurat anbefaler til folk. Den har litt fjongt design, og passer i grunnen godt som gave til folk du synes jobber alt for mye. Hvis du ikke kommer på noe bedre, altså.

Daniel Gilbert: Hva er lykke?
Populærvitenskapelig bok som på engelsk heter "Stumbling on happiness". En mye bedre tittel synes jeg, siden den i grunnen handle lite om hva lykke er, men om hvordan vi (ikke) kan forutse hva som gjør oss lykkelige. Den handler om heuristiske kognitive slutninger, og hvordan det er vanskelig for oss å forutse hva som kommer til å skje og hvordan vi kommer til å føle oss. Det er interessant nok, men det handler strengt tatt ikke om forskning på lykke, men om kognisjon. Og det er ikke det samme. Det virker for meg som om den norske versjonen forsøker å selge seg inn i et marked med "lykkeforskning" (det står også på baksiden at Daniel Gilbert er en av de fremste på området lykkeforskning, og det er en sannhet med STORE modifikasjoner - jeg har lest mye om happiness og positiv psykologi de siste månedene og han er ikke noe sted å finne i den litteraturen). Jeg ble altså litt skuffet over denne boka, selv om den sikkert er helt ok for sitt tema. Les den - om du er interessert i tankemessige feil vi gjør når vi prøver å forutse fremtiden!

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
Søt liten tragikomisk historie om en gammel og ensom dame som ser tilbake på livet sitt sammen med mannen sin Epsilon. Kritiker -og leserrost. Jeg likte den!

Mattis Øybø: Karin og Kareem
Artig bok om en politisk filmregissør og en værmelder som har fått en privat sexvideo lagt ut på nettet. Høres litt søkt ut å koble disse sammen, ser jeg nå. Uansett, jeg likte boka, men kommer nok ikke til å huske den særlig lenge. Jeg leste den i juli, og har nesten glemt den allerede, oppdager jeg nå når jeg prøver å skrive noe om den.

Mo Hayder: Tokyo
Thriller om japanske krigsforbrytelser. "Løsningen" på thrilleren er litt opplagt synes jeg, og da ble jeg litt irritert over alle de overtydelige hentydningene til hva dette egentlig dreier seg om. Men jeg likte boka likevel. Kommer nok til å lese flere av Mo Hayder.

Wally Lamb: The hour I first believed
Familiekrønike som involverer Columbine-skytingen, og en hel del andre ting. En av mine all time favorittbøker er I know this much is true fra samme forfatter. Likte denne også godt, men ikke like godt som den andre. Har også prøvd meg på She's come undone (har har visst en hang mot mystiske titler denne forfatteren), men den var bare helt feil å lese som helt nybakt tobarnsmor. Disse bøkene krever at man har litt sammenhengende tid til lesning. Ellers detter man ut av historiene og da fenger de ikke så lett. Anbefales.

Elizabeth Gilbert: Spis elsk lev

2010-08-21T13:30:00.000+02:00

Egentlig hadde ikke jeg tenkt at jeg skulle lese denne boka. Jeg har hatt et inntrykk av den som litt shallow chick lit som later som om den er veldig dyp, og som samtidig skulle være skrevet på en veldig spennende måte. Jeg har derfor vært meget skeptisk, men plukket den med meg en gang jeg var på reise og trodde jeg kom til å gå tom for bøker. Det gjorde jeg imidlertid ikke, så boka har blitt med hjem og stått i bokhylla en stund.

Spis elsk lev er en sann historie om en amerikansk journalist/forfatter som en dag fant seg selv i en liv som overhodet ikke var slik hun ønsket. Hun hadde vært gift med en mann i noen år, og folk begynte å mase om det ikke skulle bli barn snart. Hun ønsket seg ikke barn, og egentlig ønsket hun seg ikke mannen hun hadde heller. Etter en opprivende skilsmisse og et drama-preget kjæresteforhold etterpå bestemmer hun seg for å be forleggeren sin til penger til ett år så hun kan reise og skrive bok. Hun planlegger noen måneder i Italia, noen måneder i India og noen måneder i Indonesia. Boka handler videre om hva som skjer på disse stedene og hva hun lærer gjennom å snu opp ned på livet sitt flere ganger i løpet av et år.

Jeg ble overrasket over hvor godt jeg likte denne boka. Jeg hadde plassert denne i en slags "jente-versjon av da vinci koden". Men den passer ikke helt der. Den er ikke noen sånn topp 5 bok for meg heller, til det blir det litt for enkelt, unyansert og klisjefyllt. Men gitt at man er i det rette humøret er den faktisk heller ikke så dum. Jeg liker at man får følge henne gjennom noen viktige endringer i livet, og får følge hennes tanker og følelser gjennom dette. Hun forsøker å finne ut av hva som er det gode liv for henne, og det er interessant å følge med på. Jeg skulle gjerne tatt et år fri fra mitt liv også og gjort noe lignende. Bare si fra om noen vil betale meg for å ta et friår og gjerne ta seg av familien min også?

Roy Jacobsen: Vidunderbarn

2010-08-07T08:34:00.001+02:00

Dagbladet har satset på litteratur i det siste, og søkte for en tid tilbake 3000 nye bokanmeldere. Jeg syns spørsmålet om vi egentlig trenger det fra bokmerker er betimelig, men sleip som jeg er kopierte jeg en av mine anmeldelser her fra bloggen inn på systemet deres, og tjente meg en bok. Det ble denne.

Vidunderbarn handler om Finn, som bor i en leilighet i Oslo sammen med moren sin. En dag får han plutselig en halvsøster og boka handler om en sommer i Finns liv, der han prøver å finne ut av hva som har skjedd og hva som skal skje med den lille familien sin. Det er en barndomsskildring og det er en snedig liten historie bak og en del av boka foregår på Håøya, en øy i Oslofjorden, hvor jeg også var av og til i min barndom.

Mye har allerede vært sagt om denne boka, den ble jo kritikerrost og bejublet da den kom ut. Solgt masse har den også. Jeg likte boka godt, men det er nok også en bok jeg fort kommer til å glemme. Ikke så mye nytt og spennende, egentlig. En helt ok skildring av 60tallsbarndom, men det er liksom det. I allefall for min del.

Martin Seligman: What you can change...and what you can't

2010-08-05T10:37:00.000+02:00

Dette er en bok jeg har lest mest i forbindelse med jobb. Et av mine temaer på i doktorgradsprosjektet handler om selvfølelse (self-esteem), og da kommer grunnleggeren av positiv psykologi opp som en guru som er kritisk til hele selvfølelsesbegrepet. Han mener at selvfølelse er et epifenomen, altså noe kunstig noe som ikke har verdi i seg selv, men som kun refererer til at det er en sammenheng mellom gode ting i livet og det å ha positive tanker om seg selv og sin egen verdi. Han mener at det ikke handler om at det ene fører til det andre, men at det bare virker sånn siden de som regel kommer sammen. Dette er en pågående diskusjon mellom forskere og psykologer og jeg har enda ikke helt bestemt meg hva jeg skal konkludere med (jeg begynner kanskje å ende opp på noe, men dette er ikke tid eller sted for å legge ut om det). I allefall, i denne boka skriver Seligman litt om sitt syn på self-esteem, og derfor har jeg lest/skummet meg gjennom den.

Dette er en selvhjelpsbok skrevet for ikke-akademikere som tar utgangspunkt i det kjente sitatet: "God, grant me serenity to accept the things I cannot change, courage to change the things I can, and wisdom to know the difference" (ofte knyttet opp til AA, uten at det trenger å begrenses til alkoholikere). Det er et veldig godt sitat synes jeg, og det fungerer bra i denne boka. Seligman går videre gjennom ulike typer psykologiske og helsemessige problemer; angst, panikkangst, fobier, tvangshandlinger, depresjon, sinne, posttraumatisk stress syndrom, problemer relatert til kjønn og sex, slanking, alkohol, og traumatiske hendelser i barndommen. Han skriver også noe om selvhjelpsindustriens historie, der vi en gang gikk fra å mene at alt er forutbestemt, vi kan ikke endre noe og hvis noe endrer seg så er det noe som skjer med oss fra Guds hånd - til nå å tro at vi kan endre alt, bare vi vil det nok. Slik er det nok ikke. Noen ting er faktisk ikke så lett å endre på, og det er jo litt dumt å bruke masse energi på å prøve å endre ting som ikke går an å endre.

Seligman går gjennom de ulike problemene og konkluderer med i hvilken grad disse kan endres, basert på forskning og evidens. Boka er ikke helt ny, trykt opp i 2007 men egentlig fra 1993, så jeg er sikker på at det har kommet mye relevant forskning etterpå. Mye av det han skriver, blant annet det at panikkangst og fobier er nokså enkelt å kurere om man er motivert til det, var jeg kjent med fra før, men han kommer også med noen påstander som var nye for meg. Feks sier han at det er veldig lite som tyder på at hvordan dine foreldre behandlet deg da du var liten påvirker deg når du er voksen. Du har kanskje noe til felles med dine foreldre, men dette kan like gjerne være fordi du har felles gener med dem. Han sier at det er en myte at vi kan kontrollere og påvirke barn så veldig mye. Incest er en grusom ting, men Seligman mener at forskning tyder på at barn som har opplevd det ikke har det verre som voksne enn andre voksne. En annnen påstand han kommer med er at det nytter ikke å slanke seg. Alle slankekurer har god effekt i starten, men etterhvert faller de fleste ut av det og tilbake til gamle vaner og man ender opp med jojoslanking, som nok er verre enn den overvekten man hadde i utgangspunktet. Endring av alkoholisme er han også skeptisk til, dessverre. I tillegg tror han ikke på endring av legning og transseksualisme, men akkurat det er vel ikke spesielt oppsiktsvekkende i våre dager.

Jeg vet ikke helt, han har gått gjennom mye forskning og har også en fyldig referanselister der han kommenterer mange av studiene (dette var gøy å lese synes jeg, men det er nok for spesielt interesserte å lese referanselista nøyere enn selve teksten). Han virker overbevisende, men jeg er ikke sikker på om han har gått gjennom det som finnes av forskning på en balansert måte (jeg tror det, men er ikke sikker), og så er det i tillegg dette med at det begynner å bli gammelt og at det ikke er oppdatert.

Men artig vinkling der en anerkjent psykolog og forsker er tydelig på hva han mener, basert på forskning, har potensiale for endring Han skriver også noe om hva man skal gjøre for å potensielt endre de tingene som skal endres på, men der synes jeg han er svakere enn der han skriver om hva som kan/ikke kan endres på.

Jesper Juul og Monica Øien: Rom for familien

2010-08-03T10:05:00.000+02:00

Som den småbarnsmoren av en psykolog jeg er er jeg selvsagt interessert i hvordan man kan skape rom for familien. Jesper Juul har jeg et interessert, men noe avmålt, forhold til fra før. Har vel lest en del av Det kompetente barnet hans, uten at jeg dermed vil skrive under på alt han skriver.

"Rom for familien" bruker husets rom som ramme for hva som skjer gjennom familiens utvikling. Feks begynner det med soverommet, der temaet er parforholdet, så kommer babyrommet, barnerommet, tenåringsrommet, badet, kjøkkenet og stua. I hvert kapittel handler det om utfordringer som kan knyttes til hvert rom (hvis man legger godviljen til). Nå kom jeg på at de burde også hatt med vaskerommet (hvordan skal man få renske opp i ting?) og boden (hvilke ting skal man legg vekk?) og hva med garasje og bibliotek?

I denne boka har Monica Øien har hatt samtaler med Jesper Juul og deretter prøvd å skrive noen innledninger til hvert tema de har snakket om og så puttet innimellom, sammen med en del bilder av lykkelige familier i hverdagssituasjoner. Ja, nå lurte jeg på om jeg skulle slette "prøvd å", men det er slik jeg opplever det - det fungerer ikke så veldig godt og innledningene og tekstene mellom samtalebitene passer ikke alltid 100%. Og litt sleivete og upresise blir de også. Liker ikke så veldig godt den rollen Monica Øien har i teksten, hun er synlig fordi hun er den som stiller spørsmålene og skriver tekstbiter innimellom, men hun reflekterer liksom ikke så mye over det, hun er mest snusfornuftig og er selvsagt enig i alt Juul sier. Det blir litt tamt og ustrukturert synes jeg da, jeg føler de lever i en lykkeverden litt ute av kontakt med den faktisk hverdagen vi lever i. Bildene er med på å understreke dette. Det er fine bilder (tatt av Marcel Lelienhof), for all del, men det er liksom akkurat litt for perfekt alt sammen.

Men mye av det Jesper Juul sier synes jeg er fornuftig, og kan kanskje være konkrete tips i hverdagen. Men det er på en måte basert på hans ideologi, og ikke nødvendigvis på oppdatert forskning. Så der noe er i tråd med forskningen, er andre ting hans mening, og jeg syns han er noe uklar på hva som er hva. Det er lett å ta guruers meninger for ren fakta, og jeg syns derfor det er viktig at guruer er tydelige når de snakker ut fra hva det er rimelig enighet om i forsknings- og behandlingsmiljøer, og hva som er deres private meninger. Selvsagt skal de få ha private meninger, og noen av dem er kanskje bedre funderte enn mange utenfor fagfeltets meninger, men det er tross alt ikke umulig å ta feil selv om man er guru.

Ja, denne boka tror jeg vil si at var en blandet fornøyelse.

Mirjam Kristensen: Et rikt liv

2010-07-16T17:04:00.001+02:00

Mirjam Kristensens "Et rikt liv" var en av bøkene som var med helt til slutt i P2 lytternes romankåring fra ifjor, og siden den gangen har jeg hatt lyst til å lese den. Men siden jeg har mine økonomiske øyeblikk (ikke når det gjelder Knausgård selvsagt, men av og til ellers!) så har jeg ventet på paperbackversjonen helt til nå.

Et rikt liv er en litt merkelig og annerledes bok. Den begynner med at Dahlia etter mange år som leietaker i huset til det eldre jødiske ekteparet Isak og Nanna, begynner å bli kjent med Isak. Så viser det seg etterhvert at en ung jente har blitt påkjørt i gata de bor i, og at sjåføren har stukket av. I begynnelsen av boka blir det beskrevet som at Isak forteller Nanna at han har gjort dette. Eller i allefall er det lett å tolke det som at det er det som skjer. Etter som boka skrider frem viser det seg at det kanskje ikke er det som har skjedd likevel, eller i allefall endres oppfatningen til Dahlia om hva som har skjedd seg underveis. Det er litt mystisk og det er flere hendelser som plutselig blir beskrevet på en helt annen måte mot slutten av boka.

Det er interessant og det er litterært og spennende. Det ligger mye mellom linjene her. Jeg syns kanskje det ble litt rart også, og synes kanskje Kristensen kunne gitt litt mer, men da ville jo poenget i boka også bli borte. Jeg er litt usikker på hvor realistisk det er, at ting kan endre seg sånn. En kan selvsagt tenke seg at det er noe psykiatri iblandet her. Mjo, det går jo, men tja... jeg er ikke sånn 100% overbevist og frelst på denne boka, selv om den er interessant nok. Jeg tror hovedpersonen ble litt for fjern for meg. Det ble litt for mye mystikk til at hovedpersonen står ordentlig og tydelig frem for meg.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 5

2010-07-15T20:46:00.000+02:00

Det er blitt en stund siden jeg leste Min kamp 5 (leste den selvsagt med en gang den kom ut). Men jeg har selvsagt ikke glemt den for det! Min kamp 5 handler om Knausgårds tid i Bergen, studietiden som begynte med et relativt mislykket år på skrivekunstakademiet før han studerte litteraturvitenskap og jobbet i studentradio og i psykiatrien og litt forskjellig. Han har noen kjærester, et samboerforhold og gifter og skiller seg. På overflateplanet er det omtrent det som skjer. På det indre planet følger vi hans tanker og følelser underveis (i allefall slik Knausgård husker/konstruerer det i ettertid), på samme måte som vi har gjort i tidligere bøker.

Min gamle veileder på hovedoppgaven skrev sammen med en kollega en kronikk i BT for et par måneder siden, der de argumenterte for at grunnen til at vi lar oss engasjere av Knausgårds bøker er at han klarer å skrive på en emosjonell måte og det er det som gjør at vi kan relatere oss til teksten hans. Vi skjønner alle hva han mener når han for eksempel skriver at gråten kommer og så skriver. "Åååå. Åååå." Det ser jo litt teit ut, men følelsen av å gråte er likevel godt formidlet synes jeg. Og sånne ting er jo ikke lette å skrive om heller, vi har ikke så gode ord for akkurat disse tingene. Men Knausgård får det til. Og derfor kan mange av oss si at vi har følt det noe samme i perioder av livet, om enn ikke i akkurat de samme situasjonene som Knausgård.

Og så var det jo ekstra gøy å lese Knausgårds beskrivelser av Bergen da. Jeg er også innflytter og har bodd her i snart 11 år nå, og kjenner igjen alle steder og miljøer han skriver om. Jeg har også studert her, men siden jeg er noen år yngre enn Knausgård har ting endret seg en del siden hans tid. Men gøy å lese om hvordan han opplevde at det var for noen år siden. I forhold til de andre bøkene i denne serien synes jeg denne var minst like spennende, både på grunn av aldersperioden (ung voksen) og bergensmotivet. Og han skriver jo like godt som før.

Nå blir det spennende å se hva som skjer i siste boka, om han der skal dra dette sammen og ta inn reaksjoner på serien. Ser for meg at det siste bindet kan bli mer essayistisk enn disse siste tre bøkene har vært hvertfall. De har jo alle vært nokså kronologiske og tatt for seg henholdsvis barndom, ungdom og ung voksen alder. Og så blir det spennende å se hva som skjer videre med forfatterskapet hans. Hva skal han skrive om nå som vi alle tilsynelatende kjenner han til bunns?

Lena Kristin Hole: Kjærlighetskoden. Om å ta vare på det parforholdet du har.

2010-06-27T09:35:00.000+02:00

Lena Kristin Hole er parterapeut og spesialist i klinisk psykologi med fordypning i familiepsykologi. Hennes bok "Kjærlighetskoden. Om å ta vare på det parforholdet du har." handler om hva som skjer når man etter en lykkelig start på et kjærlighetsforhold kan oppleve å delvis miste tilliten til hverandre og lukke seg for hverandre. Boka er tenkt å gi nye ideer på hvordan man kan bevare tilliten og holde båndet mellom seg åpent også i vanskeligere tider.

Det er noen uker siden jeg leste denne nå, men jeg husker at jeg syntes det virket fornuftig. Det er fokus på matnyttige tips som kan funke i hverdagen. Alt er nok ikke like godt forskningsmessig fundert, men det kan uansett være vanskelig å gjennomføre eksperimenter og strenge forskningsstudier på slike ting som terapi. Jeg tror uansett at vi ikke alltid skal vente på at forskningen har gitt Svaret på hvordan man skal oppnå en ting, men at vi, mens vi venter på mer forskning, skal gjøre det beste ut av de teoriene og den forskningen man tross alt har allerede.

Så langt jeg kan se er dette mye basert på emosjonsbasert parterapi (a la Susan Johnson), uten å være helt strengt låst til dette perspektivet. Det handler altså mye om hvordan en kan oppnå og reparere tilknytningen man har til hverandre. Hvordan man kan se forbi alle de hverdagslige kranglene om oppvask og hverdagslogistikk og unngå å anklage hverandre, men heller klare å ta vare på hverandre og å ha det gøy sammen.

Jeg likte boka og tror dette er nyttig og relevant for mange. Og jeg tror man må lese den flere ganger , gjerne sammen med sin partner, for å virkelig klare å nyttegjøre seg det.

Reif Larsen: T. S. Spivets utvalgte verker

2010-06-25T18:11:00.001+02:00

Reif Larsen sin debutbok T. S. Spivets utvalgte verker handler om den lille spesielle gutten T. S. Spivet på tolv år med uvanlige talenter innenfor kartografi og illustrering av blant annet biologiske detaljer. Han er en forskerspire som i begynnelsen av boka får vite at han har vunnet en pris for arbeidene sine, og fordi han ikke har noe nært forhold til verken faren eller moren reiser han alene gjennom USA med tog for å motta den. På veien leser han i det han trodde var en av morens notatbøker fra hennes forskning på biller, men som viser seg å være hennes beskrivelser av familiehistorien deres. På veien får vi også vite mer om hva som egentlig skjedde med den avdøde broren til T. S. Spivet.

Dette er en veldig annerledes bok. Den er større og tyngre enn andre skjønnlitterære bøker, og den gir et mer ekslusivt inntrykk enn de fleste andre bøker som domineres av tekst. På alle sidene er det en vanlig tekst med dobbel linjeavstand, og en masse noter med litt mindre tekst og finurlige detaljerte tegninger av alt fra kart over det området bokens handling foregår i til diagram over unihemisfærisk ikke-REM søvn hos tumlere eller ormehull-sammensnurping i Iowa. Det er en original bok, og det med å kombinere illustrasjoner og teksten i notene med hovedteksten syns jeg fungerer bra. Dog syns jeg kanskje at det ble litt mye innimellom, og at en del av notene er et par hakk for irrelevante. Men stort sett er det viktige ting som står i notene, gjerne ting med mer emosjonelt innhold enn den mer handlingsbeskrivende hovedteksten. Jeg syns nok plotet her er svakere enn gjenomføringen. Men jeg likte den godt altså, og jeg kommer til å følge med på forfatteren videre også.

Anne B. Ragde: Nattønsket

2010-06-17T19:59:00.000+02:00

Da denne boka kom ut tenkte jeg at tja, jeg synes faktisk Anne B. Ragdes bøker er god underholdning men jeg er ikke villig til å betale 370 kroner for kanskje 3 timers underholdning. Jeg venter til den kommer i pocket og ser om jeg fortsatt vil lese den da. Og det har ikke vært spesielt vanskelig å vente. Nå har den kommet i pocket og da tok jeg den med meg fra bokhandelen da jeg var ute etter Knausgård nr 5 den dagen den skulle komme ut (den var forsinket pga transportstreik, men jeg har fått tak i den nå altså!).

Det var vel et greit valg tenker jeg. Nattønsket handler om en ensom dame på nesten 40 som i mangel av ekte relasjoner, både til menn og andre rundt seg, fyller sine behov for sosial kontakt med sex. Hun har en rekke med one night stands, noen faste å ha telefonsex med og noen korte kjæresteforhold, som hun alltid sørger for å komme ut av ved å slå opp med dem før de slår opp med henne. Ellers er hun en effektiv og proff musikkjournalist og påstår at hun er lykkelig singel og skjønner ikke hvorfor alle andre stresser med forhold og alt det negative som følger med det. Helt til hun møter en helt spesiell mann som ser gjennom henne...ja dere kan tenke dere hva som skjer da.

Det blir underholdende, morsomt og lett å lese, og sidene flyr unna uten at noe egentlig fester seg. Jeg har litt det samme forholdet til (god) krim som jeg har til Anne B. Ragde. Det er fint der og da, men gir lite av varig verdi. Egentlig er hele greia litt usannsynlig også, og jeg syns ikke hovedpersonen er så troverdig. Hvorfor ble hun sånn liksom? Og hvordan kan hun liksom endre seg så fort som det virker som at hun gjør i denne boka? Nei jeg tror ikke egentlig på det. Hele boka er i grunnen en deilig drøm da, den draumen om at noko vidunderleg skal skje, eller noe i den duren. At noen skal komme og ta deg ut av livet ditt som du ikke får til, og så gjøre det perfekt.

Nei, jeg tror ikke på det.

Susan Abulhawa: Morgen i Jenin

2010-06-14T19:36:00.004+02:00

Denne boka har jeg fått gratis av Aschehoug.

Morgen i Jenin handler om en palestinsk familie som blir jaget fra sitt hjemsted av israelere og som etterhvert spres for alle vinder, alt mulig vondt skjer med dem, et barn blir stjålet, søsken og foreldre dør, blir psykisk syke, blir banket opp, skutt og det er liksom ikke ende på det. Jeg leste boka med øynene halvveis lukket igjen i frykt for hva slags grusomheter som skulle dukke opp på neste side.

Forfatteren er selv palestiner, hennes familie ble fordrevet og splittet og etter en tid bosetter hun seg i USA. Akkurat som hovedpersonen i boka. Boka kom i stand etter at forfatteren hadde skrevet en novelle om noe av dette, og en forlegger leste den, likte den og ba henne skrive historien om Palestina fra deres side. Det er litt som at boka er skrevet for å vise hvordan konflikten mellom israelere og palestinere påvirker enkeltmennesker som deg og meg. Krig er fælt, men det blir noe påklistret over denne boka, det blir liksom mest underholdning ut av noe som er seriøst. Men man må nok ut gjennom slike skjønnlitterære kanaler også om folk skal forstå... Men ja, det blir noe litt kalkulerende ut av det.

Den markedsføres som at "om du likte Drageløperen og Tusen strålende soler liker du denne også". Og det stemmer nok. Den minner en god del om disse. Og på en måte gjør det meg skeptisk. Det er hovedpersoner du skal bli glad i, som viser både dårlige men mest gode sider, det skjer bare dritt med dem og du skal synes synd på de og..det politiske er helt sikkert overforenklet skjevt fremstilt og...ja, det er sleipt.

Men jeg gikk på. Og likte boken likevel.

Margaret Skjelbred: Mors bok. Sort er hun, dog yndig.

2010-06-07T20:42:00.005+02:00

Jeg fortsetter i det selvbiografiske sporet med denne boka. Margaret Skjelbred har skrevet en bok om hvordan hun vokste opp med strenge haugianerforeldre i Vestfold. Etter at begge foreldrene døde fant hun noen skrivehefter som moren hadde skrevet en roman i. Moren var strengt kristen, alt verdslig var forbudt, og de hadde kun bibler og postiller. Likevel drev hun altså og skrev på en roman selv. Boka handlet om en ung kvinne som blir "frelst" eller som "kommer igjennom" som de kaller det - og lignet nok mye på moren selv. Skjelbred bruker denne boka som utgangspunkt og etter noen avsnitt fra morens bok får vi høre Skjelbreds egne tanker, hennes minner om hvordan moren var og hva moren kan ha ment med dette, og hennes egne reaksjoner på at moren var sånn - både den gangen da hun var liten og nå som hun er voksen.

Jeg likte boka godt! Ble kanskje litt gjentakende etterhvert og noen historier ligner jo på hverandre. Kanskje jeg ville likt å lese mer om hvordan hennes barndom har påvirket henne gjennom livet, ikke bare om hvordan hun husker opplevelsene der og da. Hun skriver jo at hun har lest Bibelen igjen som voksen og blitt veldig glad - fordi hun kjenner at hun tror ikke på det - og at hun nå faktisk slipper å prøve å tro på det. Jeg tipper det å skrive denne boka har vært god terapi for Skjelbred, og jeg synes også det er lesverdig for andre.

I tillegg er det jo fortsatt et aktuelt tema - hvordan foreldres strenge religiøsitet kan begrense barn som ikke har valgt dette selv.

Per Olov Enquist: Et annet liv

2010-06-06T20:05:00.004+02:00

Selv om det blir lite blogging for tida har jeg ikke hatt pause i lesingen. En av bøkene jeg har lest siden sist er Per Olov Enquists Et annet liv. Fra før har jeg intet forhold til denne mannen, men har hørt mye bra om denne selvbiografien. Litt merkelig å begynne med denne boka før jeg har lest noen av de andre han har skrevet. Jeg er nok på Knausgård-bølgen og leser mye selvbiografisk for tida, synes det er enda mer interessant å lese om ekte liv enn oppdiktede.

Enquists begynner med barndommen og går omtrent kronologisk til verks gjennom livet. Han vokste opp på et lite sted i Nord-Sverige, han studerte, han var politisk aktiv, han skrev bøker, han skrev teater og jobbet som regissør og han ble alkoholiker, og han ble tørr igjen. Boka er veldig god, men jeg må innrømme at jeg kjedet meg litt når han skrev om politikk. Svensk politikk fra etterkrigstiden interesserer meg lite. Bortsett fra at de begge skriver godt og er til tider nokså nådeløse mot seg selv, så er Enquists bok veldig forskjellig fra Knausgårds. De to er opptatt av helt forskjellige ting, og derfor skriver de om helt andre ting fra livet sitt. Der Knausgård skriver om sine tanker og følelser i forhold til seg selv og andre folk skriver Enquist om hvordan han engasjerer seg i arbeid og samfunn. Tror ikke Knausgård er spesielt opptatt av samfunnet jeg. Og det er lite her om ekteskap, skilsmisse og barn. I motsetning til Knausgård er Enquist lojal og skriver lite som kan kaste negativt lys på andre. Uansett, alt er ikke politikk i Enquists bok heller, og jeg likte boka - men tror jeg ville fått enda mer ut av den om jeg hadde lest (og fortrinnsvis likt) noen av de andre bøkene hans.

Lesevaner

2010-05-16T08:04:00.004+02:00

Som leser er jeg: Nokså glupsk. Har alltid mange bøker på vent som jeg vil lese.

Som blogger er jeg: Erfaren, men har ikke samme tid og lyst til å skrive "perfekte" innlegg som jeg hadde i tidligere i blogger.

Sist leste bok: Et annet liv av Per Olov Enqvist.

Sist kjøpte bok/bøker: Reif Larsen: T.S. Spivets utvalgte verker, fikk (eh, kjøpte) i Epp-bokklubben.

Favorittforfatter: Karl Ove Knausgård, Carl Frode Tiller, Trude Marstein, John Steinbeck, Barbara Gowdy, Wally Lamb, Jon Fosse, Barbara Kingsolver, Audrey Niffenegger, Jon Fosse, Sofi Oksanen.

Jeg leser alt av: Knausgård, Tiller, Lamb, Niffenegger, Oksanen - i allefall.

Jeg leser helst ikke (genre/forfatter): Hardkokt krim og science fiction har jeg litt vanskelig for. Og de alt for tunge klassikerne. Og bøker som fokusere i for liten grad på mennesker, men heller på feks politikk eller historiens gang.

I hylla for faglitteratur leter jeg etter: Populærvitenskap, populærpsykologi, bøker om positiv psykologi, samliv og terapi. Og bøker om skriving.

I tillegg til norsk leser jeg gjerne: Engelsk.

Øverst i min å-lese-stabel ligger akkurat nå: T.S. Spivets utvalgte verker av Reif Larsen. Og Tokyo av Mo Hayder.

Øverst på min bok-ønkeliste akkurat nå: Ny Knausgård-bok. Og ny Tiller-bok, kommer det snart? Ønsker meg også Jette Kaaberbøls nyeste bok.

På antikvariater leter jeg etter: Er aldri i antikvariater jeg, må jeg innrømme. Har ikke noe prinsipielt i mot det, jeg bare hører om og får lyst til å lese så mange av de nye bøkene...

Jon Øystein Flink: Sex, død og ekteskap

2010-05-09T10:35:00.002+02:00

Denne boka har jeg fått gratis av bokbloggturneen. I går blogget Myldretid om den, og jeg tror at jeg er siste blogger ut på denne boka.

Jon Øystein Flink ga ut denne boka i 2009. Jeg er egentlig litt usikker på hvorfor de vil ha bokbloggturne om den nå i 2010, siden de andre bøkene vi har fått å blogge om stort sett har vært helt nye bøker.

Boken handler om en ung forfatter som prøver å ta selvmord på ulike måter, før han har sex med en 13åring og deretter blir ekteskapet hans ødelagt. Sånn sett passer tittelen "Sex, død og ekteskap" veldig godt. Men jeg føler ikke boka ga meg noe mer liksom. Den sa meg ingenting viktig om sex, død og ekteskap. Og egentlig tror jeg ikke helt på historien heller. Det er bare for tragisk. Men kanskje er ikke akkurat den biten så viktig, det virker som om det er skrevet ekstremt for å være morsomt, og det fungerte.

Det er en tynn liten flis på ca 150 lettleste sider, og jeg vil tro at den kan passe spesielt godt for tenåringsgutter som ikke leser så mye . Det er fordi boka er inneholder mye action og humor. Men for meg ble dette litt sånn pubertal underholdningslitteratur. Ikke at det er dumt i seg selv - det finnes jo alt for få bøker for unge gutter - med mulig unntak av fantasylitteratur - men det er ikke helt min greie.

Sofi Oksanen: Utrenskning

2010-05-02T20:01:00.005+02:00

Sofi Oksanen vant Nordisk Råds Litteraturpris 2010 for boka Utrenskning.

Som Stalins kyr er dette også en kompleks historie om flere generasjoners skjebner, et land med problemer gjennom flere tidsepoker, og det er fortsatt Estland og Finland det går i. Ikke sånn å forstå at det er det samme som står da, eller at det blir kjedelig. Den ene perioden som står i fokus er tiden mot slutten av 2. verdenskrig og Estland går fra å være okkupert av Tyskland til å bli okkupert av Sovjetunionen igjen. Aliida og søsteren Ingel bor på en gård sammen med Ingels mann Hans, som er fascist, og Ingel og Hans' datter Linda. Aliida ønsker seg også Hans og prøver på ulike måter å innynde seg hos han, men siden han er så veldig forelsket i Ingel, så går det prosjektet dårlig. Den andre perioden som står i fokus er 1991-1992, da den estisk-russiske ungjenta Zara blir fristet til å reise til vesten for å tjene penger. De som har sett filmen Lilja 4-ever kan jo gjette hvordan det går, og Zara greier etterhvert å rømme fra eklingene. Zara og Aliida møtes, og forsøker å finne ut av hvem den andre er. Det er en spennende historie med en del uventede vendinger og det er også veldig godt beskrevet. Ikke overdrevet, ikke vanskelig tilgjengelig, ikke kjedelig. Som av Stalins kyr følte jeg at jeg lærte noe av denne boka også, samtidig som jeg hadde det gøy. Leste nesten hele boka på en dag, den er faktisk vanskelig å legge fra seg. Veldig god bok!

Noe som var veldig irriterende ved mitt eksemplar av denne boka var at den manglet sidene fra 128 til 161. Istedte var det dobbelt av noen av de andre sidene. Jeg har selvsagt klaget til nettbutikken jeg kjøpte den hos, regner med å få tilsendt et nytt eksemplar. Siden boka var så god og spennende bare fortsatte jeg å lese selv om det åpenbart hadde skjedd noe avgjørende på nettopp de sidene. Men grr altså. Heldigvis skjer dette sjelden. Tror jeg har fått feiltrykket bok en gang før jeg, og jeg har noen hundre bøker i løpet av mitt liv.

Barbara Ehrenreich: Livets lyse sider

2010-04-28T20:40:00.006+02:00

Mitt doktorgradsprosjekt handler om hva som skaper selvtillit og livstilfredshet blant ungdom og hviler på en tradisjon av det som kalles "positiv psykologi". Dette er en retning innenfor psykologi som istedet for å forsøke å reparere det som har gått galt heller vil studere hva som egentlig skjer når det går bra, og så forsøke å hjelpe alle til å oppnå dette. Det handler om å forebygge problemer og å lære av de som får det til. Dette har jeg vært stor fan av i mange år, og vil nok fremdeles si at jeg er det selv etter "Livets lyse sider" av Ehrenreich.

Denne boka begynner med at Ehrenreich får brystkreft og blir anbefalt å "tenke positivt" og ha en positiv innstilling uansett. Dette er jo ikke særlig enkelt i en slik situasjon, og en krav om å klare det kan gjøre en vanskelig situasjon enda vanskeligere. I tillegg argumenterer Ehrenreich for at det ikke finnes belegg for å kunne påstå at man faktisk øker overlevelsesraten ved å ha en positiv innstilling. Ofte sies det at positive følelser påvirker immunsystemet, som da får mer krefter til å få bort sykdommer som feks kreft. Det er bare et problem, nemlig at kreft ofte kan handle om at immunsystemet virker mot sin hensikt, nemlig ved å spille på lag med kreftceller. Ehrenreich har visstnok doktorgrad på immunsystemet så dette virker hun å kunne bedre enn de fleste. Et annet problem med den hypotesen er at en ved kreft ofter kverker hele immunsystemet ved å bruke cellegift, og da vil jo eventuelle positive tanker være bortkastet hva gjelder immunsystemet i allefall. En innvending mot dette kan være at ok så overlever man kanskje ikke noe lenger, men man har det i allefall bedre på veien mot den uunngåelige slutten hvis man tenker positivt. Det tror jeg nok gjelder i mange situasjoner i livet, men kun om man virkelig klarer det og ikke føler det påtvunget eller kanskje føler seg mislykket fordi man ikke klarer det heller. At kreft kan fjernes av en viss innstilling vil jo være å påstå at de som likevel har fått kreft har gått rundt i livet med feil innstilling, og det synes jeg er nokså arrogant (og sannsynligvis helt feil).

Videre beskriver Ehrenreich hvordan den overdrevne og uhensiktsmessige positive tenkningen gjennomsyrer det amerikanske samfunnet, før hun tar for seg hvorfor dette er så dominerende i USA (motreaksjon på depresjonen på 30tallet, foreslår hun). Så skriver hun om hvordan den positive tenkningen blir (mis)brukt innenfor business/motivasjon, nyreligion, psykologi og økonomi (overoptimisme skapte finanskrise, mener hun).

For meg var avsnittet om psykologi mest interessant. Først trodde jeg nemlig at hun ikke kom til å kritisere "min" form for positiv psykologi. Jeg holder tross alt på med noe annet enn å si "tenk positivt" og "vær deg selv" liksom. Eller gjør jeg? Hun overrasket meg ved å skrive om både Seligman og Diener (to av guruene mine) og hva som er galt med deres tilnærminger. En del av det som stod var litt fjasete og anekdotisk ("den gangen jeg møtte Seligman var han ikke særlig positiv" liksom), men hun har et par gode poenger jeg vil ta med meg videre:

- Denne er jo opplagt og godt kjent fra før, men siden den er viktig tar jeg den med: Lykke henger sammen med alt mulig bra, også god helse. Men hva kommer egentlig først? Er folk lykkelige fordi de har god helse eller har folk god helse fordi de er lykkelige? Det finnes få studier som kan si noe skikkelig om dette. Hm..nå kom jeg faktisk på at dette spørsmålet kan jeg faktisk bruke det datasettet jeg selv forsker på til å gi et svar på. *stikker en tur til statistikkprogrammet*

- Hvorfor vil positiv psykologi, som argumenterer for at lykke i seg selv er et legitimt endemål, ofte også si noe om hvor viktig lykke er for suksess og helse? Er det ikke nok med bare lykke da eller?

- Livtilfredshet slik Diener (og jeg) måler det er egentlig et veldig konservativt trekk å ha, det handler om at man er tilfreds med tingene som de er. Det er egentlig ikke særlig rettet mot feks å søke større tilfredshet med ting eller forbedre samfunnet på noe vis. De som er trauste og synes alt er greit vil feks få høye skårer på denne skalaen. Kreative og oppadrettede folk vil alltid være på jakt etter noe mer.

- Hva er viktigst; lykke eller realisme? Det er ikke alltid det går an å forene disse, og noen ganger må vi velge. Minner meg også om noe "min store helt" Dr. Phil sa til et kranglevorent par en gang (mens jeg var i foreldrepermisjon): Do you want to be right or do you want to be happy?" For å være lykkelige må vi kanskje være villig til å være med på et visst skinn av selvbedrag? Og er det virkelig det vi vil?

Ellers leste jeg et veldig interessant kapittel i en fagbok om positiv psykologi i går om evolusjonsteoretisk perspektiv på positiv psykologi (i boka "The science of well-being" redigert av Huppert, Baylis og Keverne). Der hevdet forfatteren at det kan ikke være slik at vi som forskere har et mål om å øke mengden med positive følelser her i verden. Vi er laget med både positive og negative følelser, og det er av en grunn - de motiverer oss til å gjøre de rette tingene mot å overleve og reprodusere oss. Vi trenger å være ulike når det gjelder hvor vi er på skalaen, og vi trenger en viss ustabilitet i humør for å være i stand til å ta inn over oss når vi gjør noe riktig og når vi gjør noe feil. Dette var faktisk en ny tanke for meg, og vi kan ikke dra alle over en kam og si at alle bør få det bedre. Det har jeg nemlig i min noe naive positive tenkning ønsket meg.

Sofi Oksanen: Stalins kyr

2010-04-27T21:56:00.003+02:00

Ok, jeg måtte sjekke hypen omkring Sofi Oksanen. I motsetning til mange andre som skygger unna når noe blir hypet så blir jeg tiltrukket og må sjekke hva dette er for noe - om ikke annet for å ha en mening om det. Jeg skjønner ikke en gang helt hvorfor folk skygger unna når noe blir for populært. Jaja, nok om det.

Jeg har "Utrenskning" liggende på vent også, men tilfeldigheter gjorde at jeg begynte på Stalins kyr først. Stalins kyr er en metafor på "østblokkdamene", slik jeg forstår det. Stalins kyr handler om historiene til Anna og hennes mor Katariina. Katariina er fra Estland, møter en finne, flytter til Finland og får et barn med finnen, som altså erAnna. Livshistoriene til disse to går parallellt og noen av historiene får vi høre deler av fra ulike perspektiver. Det er også beskrivelser av Katariinas foreldre og hvordan de overlevde andre verdens krig. Som den forrige boka jeg leste (Kjell Westös Der vi engang gikk) er dette også en meget vellykket "enkeltpersoner viser utviklingen i et samfunn"-bok. Akkurat nå tror jeg at det er nettopp slike bøker jeg liker best. Temaer som blir tatt opp her, gjennom Anna og hennes mor er skam over hjemlandet, tilpasning til et nytt og mer vestlig land, forventningene om å hjelpe familien i hjemlandet som opplever varemangel, problemene med overvåkning (KGB), diverse familie- og kjæresteproblemer og ikke minst hvordan Anna "løser" problemene sine ved å ta kontroll over den ene tingen det går an å ta kontroll på - nemlig sin egen spising.

Veldig interessant på flere måter! Sofi Oksanen er verdt hypen!

Kjell Westö: Der vi engang gikk

2010-04-24T21:49:00.005+02:00

Noen bøker beskriver kanskje bare en følelse eller vag stemning. De gir et lite blaff av gjenkjennelse kanskje, eller kan være en sterk opplevelse av poesi og litterær presisjon. Andre er omfattende krøniker som forteller om opptil flere menneskers livshistorier og skjebner eller om hele nasjoners utvikling gjennom flere tiår. Kjell Westös bok er definitivt i den siste kategorien. Dette er en stor historie som en kan la seg omslutte av og synke ned i og bruke tid på å fordype seg i.

Boka begynner i Finland i mellomkrigstiden og vi får se hvordan denne tiden kunne fremstå for noen (oppdiktede) ungdommer. Jeg lærte mye nytt om Finlands historie og borgerkrigen mellom de røde (mye arbeidere med støtte fra blant andre Sovjetunionen) og de hvite (mye konservative med støtte fra blant annet Tyskland). I boka er det både røde og hvite hovedpersoner og de kjenner hverandre mer eller mindre perifert. Det er både rike og fattige, og selv om de lever veldig forskjellige liv så blir det mulig å tenke seg hvordan det faktisk kan ha vært å leve på den tiden.

Jeg fikk litt assosiasjoner til Gunnar Staalesens Bergenstrilogi faktisk, det er noe av den samme stemningen og noe av det samme med å formidle historie gjennom enkeltpersoner. Staalesen er nok hakket mer kommersiell, og det er vel et mer påtvunget plott der - dette har ikke Westö. Han er mer opptatt av å bare fortelle personers livshistorier, uten å egentlig ha en samlende "overordnet" historie eller mål med fortellingen slik jeg opplever det. Men det virker ikke formålsløst likevel. Det virker mer som liv vanligvis er - ting henger sammen med hverandre og man vet ikke nødvendigvis hvor man blir ledet før man er der.

Ellers har knirk skrevet et utmerket innlegg om boka som jeg gjerne underskriver på.

Eivind Buene: Enmannsorkester

2010-04-23T09:38:00.004+02:00

Denne boka har jeg fått gratis av bokbloggturneen. I går blogget Eirin om den, og i morgen er det mammadamen som skal blogge om den.

Enmannsorkester er Eivind Buenes første bok. Den består av fem parallelle historier om fem forskjellige personer som lever atskilte liv, og som mot slutten "møtes" gjennom et musikkstykke. De fem personene er dirigenten Tristan Szasbo som går utfor Bryggen i Bergen i kjole og hvitt når han er på vei til en konsert, den anerkjente solofiolinisten Johannes Hellweg, studenten Sondre Sæter som finner ut at han vil skrive en slags retrospektiv dagbok over alle dagene i sitt liv, fysikeren Arvid Pettersen som går andre veien og fjerner alle deler av sitt liv ved å bruke tiden på å kun sitte på en stol og meditere og den utro advokaten Anna Dahl som er på hemmelige eventyr. Alle disse personene opplever kriser i livene sine, og bruker musikken som en måte å avreagere eller takle dette på.

Personskiftene skjer oftere og oftere gjennom boka og de siste sidene kommer skiftene så tett at en ikke kan skille helt hvem som er hvem. Og det er kanskje poenget?

Boka har et utpreget musikalsk motiv og det brukes en del plass på beskrivelse av klassisk musikk. Jeg synes dette var interessant. Selv vil jeg gjerne like klassisk musikk, men har ikke helt funnet min vei inn i det, synes det blir kjedelig nokså fort. Jeg tror det er fordi jeg mangler musikalske begreper (her tenker jeg ikke nødvendigvis på verbale begreper) og jeg vet liksom ikke hva jeg skal lytte etter. Jeg har ingen knagger til slik musikk, jeg får liksom ikke fatt på den, den glir unna og jeg slår av. Eivind Buene mangler overhode ikke musikalske begreper og han får også til å beskrive musikken i ord på en slik måte at jeg får lyst til å virkelig sette meg inn i den klassiske musikkens verden. Synes det er godt gjort!

Noen av personene har en del merkelige påfunn, men jeg syntes det var interessant, selv om ikke alt er like troverdig. Likte nok best å lese om de to mest musikalske personene, det virker som at Buene har hatt mest å komme med innenfor dette feltet. Det er jo ikke så rart, litt googling forteller meg at han er en lovende ung komponist. Anna Dahl er vel mest en klisje egentlig - det eneste vi egentlig får vite om henne er at hun er en utro advokat - hun kunne godt vært gjort mer kompleks. Så det er litt ujevnt, men absolutt lesverdig etter min mening.

Å bygge bibliotek

2010-04-19T08:25:00.008+02:00

Vi er i gang med å planlegge bygging av nytt hus og siden min mann får en hel kjelleretasje til hjemmekino og diverse så får jeg eget bibliotek. Jeg har tenkt at det skal være et sted å ha alle bøkene, men at det også skal være en "kosekrok" der man kan sitte og lese bøker, og en skrivestue.

Helst ville jeg hatt et rom med store vinduer uti skogen, helt skjermet og helt fredelig, men akkurat det blir litt vanskelig all den tid tomten ligger i et boligområde. Vi bruker arkitekt til å få tegnet det slik vi vil ha det, så vi har muligheter til å spesialtilpasse huset til våre ønsker istedet for å bruke ferdige løsninger. Men jeg har jo ikke laget noe bibliotek før, så jeg vet ikke så mye om hva som er lurt.

Nå har vi vært gjennom to runder med plantegninger hos arkitekten og dette er er altså andre versjon. Her er biblioteket plassert midt i huset (ikke særlig skjermet, men i allefall lett tilgjengelig?), det er glassvinduer i front mot en uteplass (vi må ha den uteplassen, men det er jo ikke så koselig å se ut på den fra biblioteket kanskje?). Størrelsen tror jeg er helt grei. Det kan også være ulike løsninger før dører eller åpning ut mot stue og hall/gang. Det som jeg er litt usikker på er takhøyden. Arkitekten har tegnet huset sånn at det skal være mye lys som kommer inn midten av i huset, og at det skal være litt "storslått" når man kommer inn hovedinngangen. Da skal man helst kunne se litt gjennom huset og det skal være mye lys som kommer inn ovenfra også. Han har derfor tenkt at det skal være åpent opp til taket i plan 2 i halve biblioteket, og at det der oppe skal være glass helt til taket rundt hele. I den andre halvparten av biblioteket blir det vanlig takhøyde og litt lunere. Jeg tror det blir veldig lyst og fint, men blir det koselig og avskjermet? Det skal forresten også være lyddempende takplater som gir god akustikk, og de mente at de kunne garantere at akustikken ble like bra som i et vanlig rom. Siden jeg er hørselshemmet er den biten viktig for meg.

Her er noen tegninger:

Plan 1:

Plan 2:

Det er kanskje lettere å se i 3d-versjonene:

Plan 1:

Plan 2

(Resten av tegningene finnes på byggebloggen.)

Jeg tar veldig gjerne innspill og råd - hva bør man tenke på når man skal bygge bibliotek/skrivestue? Noen som har et? Eller noen som drømmer om et?

Helene Guåker: Kjør!

2010-04-05T10:49:00.006+02:00

Denne boka har jeg fått gratis av bokbloggturneen. Fra før har Monica blogget om den, og i morgen er det Myldretid som skal blogge om den.

Helene Guåker hørte jeg om første gang i Bokprogrammet på NRK. Da hadde Hans Olav Brenner tatt henne med til en veteranbil, jeg tror det var av nettopp den bilen som spiller en rolle i denne boka - en rød Chevelle Big Block SS. Er det Chevrolet tro? Ikke vet jeg, jeg har ikke peiling. I dette bokprogrammet tok forfatteren helt av på å få sitte i denne bilen og få lov å starte den. Hun var veldig søt og jeg synes at engasjerte mennesker er sjarmerende uansett hva det er de er interessert i. Men jeg må si som Hans Olav Brenner gjorde i programmet "Jeg skjønner det ikke."

Og det var i grunnen utgangspunktet da jeg fikk denne boka i hendene. Hæ, en bilbok, det er vel ikke noe for meg? Jeg kan knapt frem og bak på en bil, og det er bare noen uker siden jeg klarte å rygge bilen inn i en stillestående murvegg i vår egen garasje... Boka hadde jeg skrevet meg opp på liste for å bokblogge om, men i farten kom jeg ikke på hvorfor jeg hadde gjort det.

Jeg ble heller ikke så veldig entusiastisk da jeg også så at boka var skrevet på "innlandsnorsk", det vil si et ganske breitt østlandsk a la Prøysen, med mye a-endelser, ord som "hu" istedet for hun, "mi" istedet for min og "åffer" istedet for hvorfor. Sånt er slitsomt å lese synes jeg.

Uansett, jeg fikk gi den en sjanse! Boka begynner med at den bilgale hovedpersonene Marianne (som jeg på tross av navnet altså slet med å identifisere meg med) ligger på sykehuset etter å ha kræsjet med drømmebilen sin. Hun var gravid da hun kræsjet, men hun er mer opptatt av hvordan det gikk med bilen enn med babyen. Hun har besøk av kjæresten, som det har vært mye frem og tilbake med, og foreldrene og broren sin. Etterhvert kommer hun hjem fra sykehuset og det som driver historien fremover er "Hvorfor kræsjet Marianne drømmebilen sin? Hun er jo en god sjåfør og hun elsket jo den bilen?" Historien hopper frem og tilbake i tid, og etterhvert får vi vite mer om bakgrunnen som det som skjedde. Språket i boka er ikke så verst, når en bare kommer over innlandsmålet og kommer inn i den måten å lese på. Og boka var ikke kjedelig eller treig heller, jeg leste den kjapt ut på en kveld.

Det er en del fokus på det overraskende i det at en jente er å interessert i og kan så mye om biler. Synes det kunne blitt gjort mer implisitt og ikke så overtydelig. Men jeg liker at det handler om en jente. Hadde det vært om en gutt så hadde det ikke vært like interessant. Kanskje det hadde vært mer interessant for rånere og veteranbilentusiaster kanskje? Leser rånere og veteranbilentusiaster i det hele tatt bøker? Min snart to år gamle sønn ville i allefall ha elsket temaet om han hadde kunnet lese, og har allerede kastet seg over boka/omslaget med bilde av den tøffe bilen.

Heldigvis (for min del, i allefall) er det ikke bare biler det handler om etterhvert, og boka tok seg opp etterhvert. Likevel er jeg ikke helt overbevist altså. Jeg tror det kanskje ble litt for enkelt. Det er ikke så veldig mye å lure på her, og temaene som tas opp var bare sånn halvveis interessante synes jeg. Så jeg tror jeg vil si "tja" til denne boka og jeg tror at forfatteren kommer med enda bedre bøker senere.

Brynjulf Jung Tjønn: Lyden av noen som dør

2010-03-20T13:21:00.004+01:00

Det har blitt mye smålesing i det siste, og da passer det godt med en liten tynn flis av en bok som Lyden av noen som dør av Brynjulf Jung Tjønn. Dette er en dramatisk liten skrekkhistorie om Clemence, som jobber på en bensinstasjon. Han bor på familiegården sammen med faren og moren. Og som tittelen antyder, det er noen som dør i denne historien. Andre tragiske ting skjer også, og vi får ikke hele forklaringen i hendene og må tenke selv. Slutten ga i allefall meg en liten overraskelse også.

Tjønn har her kombinert nynorsk poetisk språk med sosialrealisme og til en viss grad også skrekksjangeren. Litt snålt, men det fungerer godt.

I denne boka er det mye som skjer mellom linjene, og jeg er fortsatt ikke helt sikkert på om jeg skjønte alt fremdeles. Bør vel egentlig lese den en gang til, men så mye fenget i grunnen historien ikke. Jeg er vel litt enkel og vil ha litt gjenkjennelse og ny innsikt av en bok, og det fikk jeg ikke her. Når det er sagt, boka anbefales!

To ikke fullførte bøker

2010-03-20T13:13:00.003+01:00

Har hatt to bøker liggende en stund, som jeg aldri fikk helt fatt på. Det er skikkelig kjedelig å presse seg til å lese noe man ikke klarer å være interessert i. Jeg får nesten dårlig samvittighet på bøkenes vegne, og ikke kan jeg lese noe jeg har mer lyst til heller synes jeg. Helt til jeg offisielt gir dem opp. Denne gangen gjaldt det Carole Martinez' Det broderte hjertet, som jeg har fått av Aschehoug for å blogge om. Denne leste jeg til rundt side 100 av, og da jeg ikke var inne i historien da men fortsatt sleit med den uten å få noe ut av det så ga jeg opp. Jeg vet ikke en gang om jeg er i stand ti å gi noe referat fra disse første hundre sidene. Det var noe med en boks som man ikke kunne åpne, en mor som gjerne ville åpne den og når det var på tide å åpne den var det et syskrin inni. Og av den kan man sy et brodert hjerte av antar jeg... Ja jeg vet ikke. Dette fenget ikke meg.

Den andre boka kommer jeg nok til å gi en sjanse til ved en senere anledning. Det er The story of Edgar Sawtelle av David Wroblewski. Jeg liker den egentlig godt, men den føltes litt tung å lese akkurat nå. Kanskje er det fordi den er på engelsk og jeg ikke er i humør til å lese engelsk akkurat nå, eller kanskje er det fordi jeg ikke har fått ro på meg til å konsentrere meg om den. Det kan godt være det. Boka handler om en familie som driver hundeoppdrett og spesielt en av barna, Edgar. Nå når jeg sitter og kikker på den får jeg lyst til å lese mer av den, men jeg trenger nok en kveld eller litt større chunk av tid på en gang for å klare å komme inn i den. I det siste har det blitt for mye smålesing og kun 15 min før leggetid til det, dessverre.

Marianne Mjaaland: 13. uke

2010-03-03T11:48:00.000+01:00

13. uke handler om Vera, nyansatt lege på kvinneklinikken, og hvordan hun strever med jobben og familielivet sitt.

Det er mye drama i denne boka. Det er Stine som kommer inn for abort men som egentlig er over grensa (15.-16 uker på vei), det er moren hennes Helenas historie, det er hun som får tatt et tidlig keisersnitt, det er den barnløse Frids historie, det er Veras egen historie med fødte og ufødte barn, det er Vera og legemannen Axels problemer og hans utenomekteskapelige eskepader. Det er to dødsfall som Vera og Axel står ansvarlige for. Det er profesjonskamp, legeetikk og hverdagsliv som skal gå opp og det er problemer med sønnen deres.

Det er faktisk FOR mye drama og det blir for lite fokus på hver av tingene. Hvert av disse temaene kunne jo vært en bok i seg selv. Dette gjør at det blir mye forklaring av hvordan ting er, mye backstory som må inn i historien, og det gjør at historien lugger litt og blir litt tung og treg. Det minner meg litt om bøker om skriving som jeg har lest der det foreslås at om man føler at historien begynner å miste oppdrift skal en kaste nye problemer på hovedpersonene sine. Send inn en mann med pistol liksom (eller lignende). Her mener jeg at forfatteren godt kunne ha latt være å påføre de stakkars menneskene enda mer problemer og gitt leserene litt rom til å puste og fordøye det som skjer. Man blir jo ikke særlig mye klokere av at noen stakkars personer får masse problemer og må forfatteren bruke masse sider på å forklare etterpå. Det blir helt kaos til slutt med alt sammen, og det er ikke spesielt vellykket synes jeg.

Men en ting fikk jeg ut av boka - og siden forfatteren selv er lege og kjenner miljøet så regner jeg med at hun vet hva hun snakker om - hvis et er sånn det er, så er jeg veldig glad for at jeg ikke er lege.

Maria Parr: Tonje Glimmerdal

2010-03-02T11:23:00.001+01:00

Etter at det var så mye oppstyr om Maria Parrs Tonje Glimmerdal tidligere i år og den fikk diverse priser etc, så ble jeg også nysgjerrig på denne, på tross av at det er en barnebok som ikke passer til mine barn før om noen år (mine er snart 2 og 3 år).

Tonje Glimmerdal handler om en ti år gammel jente som bor i en dal der det ikke finnes andre barn enn henne, så hennes bestevenn er gamle og ofte sure Gunnvald på 74 år. De to tester ut ulike rattkjelkekonstruksjoner og krangler med den sure campingplasseieren som hater barn. En dag havner Gunnvald på sykehus på grunn av lårhalsbrudd. Han tror at han skal dø og overlater til Tonje og sende et brev til en mystisk A. Zimmerman. Det finnes nemlig en forklaring på hvorfor Gunnvald er så sur, og jeg skal ikke røpe mer enn at historien om Heidi av Johanna Spyri blir resirkulert og brukt på nytt. Jeg synes det fungere godt og det gir historien en mening utover det mer festlige "gæren jente i dalen" som motivet ellers er.

Stilen minner ellers om Astrid Lindgrens, med en nynorsk vri med enkelte artige metaforer og nye ord laget for anledningen. Språket er lekent og tar barn på alvor.

Denne gleder jeg meg til å lese sammen med barna mine når de blir litt større, selv om det ikke faller meg veldig naturlig å lese nynorsk høyt. Jeg lurer på om det må bli spontanoversetting til østlandsk, men på den måten mister en jo noe av poesien og snerten i det som skrives også.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 4

2010-03-01T10:28:00.003+01:00

I Knausgårds fjerde bok om sine kamper, er han en 16-18 år gammel gutt som kjemper for å bli voksen. Han har reist til Nord-Norge for å være lærer på en fådelt skole der han er lærer for elever slutten av barneskolen/ungdomsskolen. Han er bare et par år eldre enn de eldste elevene sine, og jeg tenker at de må være ganske desperate etter lærere der oppe i nord. Men det virker som om den biten går ganske greit. Knausgårds mål var jo heller ikke å bli lærer, men å bruke tiden og freden han regnet med å få der oppe til å skrive. Han er ganske ambisiøs og modig (og har en anelse forhøyet selvtillit muligens?) som allerede som 18 åring tar sats, sier at han skal bli forfatter og faktisk gjør noe for å bli det også. Nå fikk han jo også rett, ingen kan si at han ikke har lykkes som forfatter.

Ellers blir han kjent med lokalbefolkningen der oppe og særlig de andre vikarlærerne, elevene og noen på hans egen alder som bor på et større sted i nærheten (tror de måtte reise bort for å gå på videregående). Det er også et ganske langt tilbakeblikk på tiden han gikk på videregående. Vi får vite mer om hans forhold til moren og litt mer om faren.

Men ellers så handler det mye om å få seg noe. Mulig at gutter i 16-18 årsalderen er sånn. På en måte er jeg glad ikke jeg hadde mer befatning med gutter da jeg var på den alderen enn jeg hadde (sånt kom først senere for meg), for mine romantiske drømmer kunne fort gått i knas om jeg skjønte at det eneste de tenkte på faktisk var sex. Greit at det er en klisje, men etter som årene har gått har jeg skjønt at det faktisk er sant, mer eller mindre.

Knausgård er bemerkelsesverdig populær, og det mangler ikke på tilbud fra jenter verken på videregående eller i Nord-Norge. Sånn sett er han heldig, men han får det jo ikke til likevel. Det blir mye tidlige sædavganger, litt mye for en bok kanskje, men jeg kan tenke meg at livet hans ble preget av dette og at dette problemet tok plass i hans bevissthet på denne tiden. På den annen side står det at han aner at problemet kan avhjelpes om han bare tar saken i egne hender (bokstavelig talt), men at dette var utenkelig. Og det er her jeg detter litt av. Hvorfor var det det? Greit at det var mer tabu før, men jeg trodde ærlig talt tenåringsgutter ga blaffen i sånne tabuer. Jeg lurer på om dette kan ha vært noe faren har sagt noe om eller antydet, i allefall blir Knausgård dypt sjokkert når han finner kassevis med pornoblader etter faren. Dette skjønner jeg lite av, for jeg er ganske sikker på at onani ville gjort livet lettere som tenåringsgutt og overivrig seksuell debutant.

Sånn sammenlignet med de andre bøkene så er det ikke lenger like fantastisk med Knausgård synes jeg, men nå er jeg jo godt vant med de andre bøkene. Det blir litt mye pubertale sexproblemer her, men på den annen side, om Knausgård skulle skrive om livet sitt og dette tok en viktig plass i denne fasen av livet ville det jo blitt feil og latt være å skrive om det også. Jeg kjøper i allefall historien som en del av en manns liv, og er glad for å få følge livshistorien hans videre.

Jeg synes i det hele tatt at livshistorier og hvordan folk ser på sine egne liv og forteller om dem er utrolig interessant, og er i grunnen takknemlig for at noen vil dere. Det spiller nesten ikke rolle hvem det er egentlig, bare vedkommende er ærlig, og det opplever jeg at Knausgård er. Men Knausgård er jo ikke først ute med å skrive om livet sitt, er det noen som har lest andre gode selvbiografiske verk som ligner litt på dette? Jeg har lest Tove Ditlevsens bøker, og de likte jeg også godt husker jeg. Jeg tar gjerne i mot tips på andre. Jeg tror at historier om en selv skrevet av en selv har en god sjanse til å være ekte, inderlig og kanskje lære andre noe om livet slik det faktisk er. Og jeg er i grunnen mer interessert i hverdagsmennesker enn i krigshelter og kjendiser. Bare de er flinke til å skrive.

Denne boka minner ikke bare litt om både Agnar Mykles bok, var det Lasso rundt fru Luna tro, der Ask reiser til Nord-Norge for å være lærer og lengter etter kvinner, og også om Knausgårds debutroman Ute av verden. Han har på en måte skrevet om noe av det samme før, og det er ikke vanskelig å se hvor han fant motivet for denne romanen. Han skriver jo om seg selv, bare i en mer ekstrem versjon. Hva kunne ha skjedd, dersom han virkelig innledet noe med den sjarmerende 13 år gamle jenta? Han har jo også skrevet inn deler av sine foreldres historier i den boka. Jeg husker det var en lang bifortelling om foreldrene til Henrik Vankel i den boka, men ikke helt hva de gikk i. Jeg får lyst til å lese de første to bøkene hans igjen. En kan jo helt sikkert analysere Knausgård og komme til bunns i hva det egentlig handler om for denne fyren utfra bøkene hans.

Mot slutten av Min Kamp 4 får Knausgård vite at han har fått plass på det første kullet med studenter på Skrivekunstakademiet i Bergen, og det blir spennende å lese om studenttiden, regner med at det blir neste bind.

Astrid Prag Vargas: 99

2010-03-01T10:16:00.004+01:00

Egentlig er jeg skeptisk til bøker som kommer fra Schibsted forlag. Jeg tenker at det er ikke verdens mest intelligente og dype bøker, men bøker som holder seg trygt på overflatenivået. Og egentlig ønsker jeg meg mer av en bok enn kun en god historie og noen flate karakterer. Men siden 99 i følge undertittelen er "en roman om elektroniske jakten på kjærligheten", så måtte jeg bare sjekke det ut. Jeg har nemlig en hel del erfaring fra denne jaktarenaen fra noen år tilbake.

99 er nicket til ca 40 år gamle Ninni, som etter en opprivende skilsmisse prøver ut nettdating. Noen klaffer det med, andre ikke, og noen er ganske skumle... Mer enn det er det egentlig ikke å si om handlingen.

Det er en lettlest og ganske underholdende bok, og jeg kjente meg igjen i en hel del av det. Det ER spennende å få svar fra mange på sånne steder, og selv kunne velge og vrake, sjekke litt ut, prøve ut litt flere samtidig før man virkelig fatter interesse for en av dem osv. Som kvinne er man også priviligert med ekstra popularitet og mange svar, eller sånn var det i allefall da jeg var aktiv på dette for noen år siden. Jeg har ikke drevet med noe nettsjekking siden min mann og jeg ble sammen for snart syv år siden, så dette kan jo ha endret seg. Men det er spennende og da jeg leste denne boka savnet jeg det litt. Uten at jeg skal sette i gang akkurat altså.

Men boka..tja den var fort lest, og blir fort glemt tenker jeg. Mine mistanker om bøker fra Schibsted holdt stikk, dette er bare en enkel overflatehistorie og det skjer ingenting mellom linjene. Det er egentlig litt kjedelig og blir litt for enkelt altså. Men grei underholdning et par timers tid når man holder på å bli syk og ikke orker å tenke så masse.

Torgrim Eggen: Jern

2010-02-20T09:37:00.003+01:00

Torgrim Eggens Jern hørte jeg først om på Bok i P2 og så leste jeg et par ikke altfor positive anmeldelser av den. Det virket som om anmelderne egentlig ikke trodde på boka, at hovedtemaet, dommedagssekter, ikke var noe stort problem og ikke noe å bry seg om liksom. Og det er jeg jo litt enig i, og tenkte at jeg ikke skulle lese denne. Helt til jeg leste at både Kristine Tofte og Ida Jackson hadde lest boka og blogget om den. Begge de to skriver at boka er mest for dem som har vært mye på internett, leser blogger og er på forum og vet litt om hva og hvordan ting foregår på nett. Så da bestemte jeg meg for at jeg denne må jeg lese, likevel.

Etterpå så jeg i Eggens blogg at han hadde sendt ut boka til noen bloggere, og da begynte jeg å lure på om kanskje Eggen har sendt ut boka si til nettopp disse to. Han nevner ikke navn, og de to bloggforfatterne nevner ikke om de har kjøpt eller fått boka heller. Hvis det er sånn at de har fått boka gratis mot anmeldelse, kanskje disse til og med kjenner hverandre litt og er litt buddiser så blir jeg mer skeptisk til anmeldelsene. Mye mer enn til disse bokbloggturneene og lignende der forlagene sender ut bøker. Som regel pleier disse bloggerne å fortelle at de er med på et sånt opplegg, så en i allefall vet om det. Men de to nevnte bloggerne nevner ikke om de har kjøpt/lånt boka selv eller fått den gratis tilsendt. Hvis de har fått den gratis tilsendt synes jeg godt at de kunne nevne det, bloggplakat eller ei. Selv har jeg kjøpt boka for egne hardt opptjente penger, så er det sagt.

Uansett. Jeg er enig med det de skriver. :D Boka er artig, spesielt for dem som er mye på internett. Den handler om en dommedagssekt som blant annet plukker opp "ofre"/tilhengere blant sårbare bloggere og introduserer en kvasivitenskapelig religionsmix der noe er sant, annet er meget spekulativt og det handler både om Gud/Allah, oljeeventyret, konspirasjoner, vaksiner, kosthold, e-stoffer og rasehygiene. Jeg skjønner på en måte hvorfor det er vanskelig å orientere seg i dette. Selv tror jeg at vet litt om hvordan jeg kan bedømme hva som sannsynligvis stemmer og hva som ikke er det, men i boka her blir også stipendiaten som skal forske på dommedagssekten fanget av argumentasjonen. Morsomt også at han har lagt handlingen så nært opp til nåtiden at Obama og svineinfluensaen er skrevet inn i boka. Det er også festlig at sekten bruker internett aktivt, og har eget forum der noen av deltakerne har som jobb å trolle seg selv for å lage liv på forumet. Og det er skummelt, fordi deler av dette skjer allerede, og jeg tror faktisk at noe lignende kunne ha skjedd i virkeligheten også.

En siste lille bemerkning:Jeg skjønner ikke tittelen på denne boka. Jern? På baksiden står det noe om jerntid og endetid, men jeg skjønte ikke helt greia.

Junot: Díaz: Oscar Waos korte, makeløse liv

2010-02-20T09:07:00.003+01:00

Nok en søramerikansk bok: Junot Díaz: Oscar Waos korte, makeløse liv. Denne fikk jeg i bokklubben Epp, hadde nok aldri lest den ellers, for jeg har ikke sett noe omtaler av den i avisene og finner knapt noe når jeg googler nå. Ikke har jeg sett den i butikkene heller.

Oscar Wao er en feit, dominikansk nerd med sosial angst. Nesten ingen venner og han har heller ikke hell på kjærestefronten. Han har vokst opp i en familie som i følge forfatterstemmen er rammet av en fuku, en slags forbannelse. For å vise dette får vi også høre historiene til både moren, mormoren og søsteren, og det er heller ikke noe solskinnshistorier. Familiens historie er vevd sammen med Den Dominikanske Republikks politiske historie (den er heller ikke spesielt lystig). Og alt går dårlig på grunn av denne fukuen, sies det. Tja, jeg vet ikke jeg. Men jeg liker historien og den er snerten skrevet i en litt "sør-amerikansk" stil. Det som er litt morsomt er at Oscar er ihuga fan av Tolkien og veldig mange bilder og metaforer er hentet fra Ringenes herre og forsåvidt også andre typisk nerdebøker/filmer (jeg tok nok ikke alle disse referansene). Det blir en litt snål kombinasjon av Mordor og La Inca. Boka bruker også mye noter, men jeg må innrømme at noen av disse ble litt for snirklete for meg og jeg leste ikke alle like nøye.

Pedro Carmona-Alvarez: Rust

2010-02-20T08:57:00.004+01:00

Pedro Carmona-Alvarez sin bok Rust handler om et band som begynner i det små og slår seg skikkelig opp og blir et kjent band. Så blir en av bandmedlemmene, Passolini, borte, den av dem som de andre er mest opptatt av, virker det som. Første halvdelen av denne tykke boka handler om dette. Det er helt greit nok altså, men da jeg begynte på den i høst en gang syntes jeg den gikk litt i alle retninger og jeg ble liksom ikke hekta, jeg ble ikke interessert i hva som skjer videre. Det er mulig det har med min manglende interesse for og forståelse for band-utvikling å gjøre?

Andre del av boka handler om Passolinis hjemland Chile og hans bakgrunn, der de prøver å lete han opp. Men det samme gjelder her. Jeg er liksom ikke så interessert. Og da hjelper det ikke at forfatteren skriver veldig godt og har små perler av formuleringer her og der. Samme det, om ikke temaet fenger.

Jeg begynte på denne i høst en gang, så kom en lang pause fordi jeg trengte noen tynnere bøker å ha med meg på reise, lese i badekaret (denne tykke boka på over 700 sider er ikke akkurat badekarlektyre), og da jeg skulle lese videre har jeg mistet interessen totalt.

Janet Reibstein: The best-kept secret

2010-02-12T20:01:00.004+01:00

Innimellom skjønnlitteraturen har jeg noen sakprosa-innfall også på fritiden, og denne gangen handlet innfallet om hvordan par holder sammen i stort sett lykkelige forhold, gjennom hele livsløp. Jeg tror jeg fisket opp tips om denne boken i en av bøkene til Sissel Gran, og ble nysgjerrig på hva denne hemmeligheten om varige parforhold egentlig er. I følge tittelen er dette en best-kept secret, og på en måte har forfatteren et poeng - vi vet egentlig veldig lite om andres forhold og hvordan det er å være i dem. Det er noe helt privat, som kun angår de to involverte. Og til en viss grad bør det kanskje være sånn også? Jeg syns nå at det kan være en styrke for parforholdet om man har andre å snakke med også, men uansett vil andre aldri nå helt inn.

Reibstein er etter hva jeg forstår psykolog og forsker, og hun har her snakket med 200 par som har fortsatt å være glade og fornøyde sammen. I denne boka får parene, hver av partene for seg, fortelle om livet sitt før partneren og etter at partneren kom inn i livet deres. Det er litt interessant å se begges perspektiver på de samme hendelsene. Stort sett stemmer de godt overrens da, dette er tross alt lykkelige par. Men det alle historiene har til felles er at de ikke er kun er lykkelige. De opplever sykdom, problemer med jobb, problemer med familie og kolleger, utroskap, ulikheter både i personlighet og preferanser for hvordan de vil leve livet, for å nevne noe. Men de klarte altså å holde sammen likevel. Dette er ikke bare urealistisk kliss, og det gjør at jeg tror på historiene. Dette er ekte hverdagskjærlighet som har klart å bestå gjennom mange år.

Å lese boka fra perm til perm kan likevel gi litt overdose, men å lese et pars historie nå og da gir passe smådoser med perspektiver som også kan bidra til refleksjon omkring det en har i sitt eget liv.

Bloggepris

2010-01-22T23:18:00.006+01:00

Jeg har fått bloggpris av Liv, thauke og Beatelill. Tusen takk!

Når man er så heldig å få en (eller flere!) sånne priser skal man fortelle syv interessante fakta om seg selv, før man sender prisen videre til syv andre bokbloggere.

Her er syv interessante(?) fakta om meg:
1. Jeg hører dårlig og bruker høreapparater.
2. Det har ikke hindret meg noe større, særlig ikke faglig. Hadde gode karakterer på skolen men slet mer sosialt. Tror nok likevel få merker noe på meg når de snakker med meg.
3. Jeg har truffet alle mine kjærester (tidligere og den nåværende og forhåpentligvis blivende) og mine fleste tidligere flammer først via internett. Det er et genialt medium for hørselshemmede.
4. Jeg har to barn født med 16 mnders mellomrom. De er snart 2 og nettopp fyllt 3 år nå.
5. Jeg anbefaler en litt større aldersforskjell mellom ungene...
6. Vi har likevel lyst på et tredje barn, om noen år. Men det blir ikke ennå, for først er det noe annet vi skal gjøre...
7. Min mann og jeg har kjøpt tomt i dag! Så nå blir det husbygging for alle penga (og enda noen flere, mistenker jeg) i de nærmeste årene.

Nå har jo veldig mange allerede fått minst en bloggepris allerede, men jeg vil uansett liste opp 7 bokblogger jeg liker godt! Og i tillegg er det mange flere altså. Jeg kikker innom det aller meste på bloggrollen min til høyre her.

knirk
bokmerker
Bokstavelig talt
Verden sett fra Sofienberg
Bookhouse girls
Dipsolitteraten
thauke

Nesten geometrisk poesi, dette.

Stig Sæterbakken: Ikke forlat meg

2010-01-18T21:55:00.003+01:00

"Ikke forlat meg" begynner med at Aksel har blitt forlatt av ditt livs store kjærlighet Amalie. Han (eller "du" - boka har et nokså sjeldent og lite brukt "du-perspektiv") er bare 21, og dette føles som verdens undergang. Noe lignende dette har vel de fleste av opplevd, og i begynnelsen virker det som en vanlig tragisk kjærlighetshistorie gone wrong. Så hopper historien bakover og til tiden da Aksel aner at noe er galt, og til tiden før det, når Aksel oppdager at han blir voldsomt sjalu. Dette ødelegger en hel del for han, han klarer rett og slett ikke nyte henne når han bare tenker på hvem andre som har gjort det, eller kan ha gjort det. Historien hopper så videre bakover og søker på en måte å forklare bakgrunnen for forrige kapittel. Jeg er egentlig veldig glad i litt snurrige komposisjoner, når de fungerer da, og det gjør det her. Vi får historien bakover i Aksels ungdomstid, frem (eller bakover, blir det vel) til Aksel ser Amalie for første gang. Og det er ikke alt som er like vanlig her altså, tror jeg i allefall. Jeg sitter litt og lurer på "jammen ok, blir man sånn av å oppleve dette?" Hm jo kanskje, men jeg synes også at jeg mangler litt av hele forståelsen ved en gjennomlesing av boka. Kanskje skjønner jeg enda bedre hvorfor om jeg leser den en gang til. Eller kanskje bare er litt mystisk dette. Jeg liker at ikke alt er helt åpent for dagen og at jeg må tenke litt selv innimellom.

Selv om boka av og til kan være ganske rå er den nydelig skrevet med mange gode språklige bilder. Det er nesten poetisk noen steder. Nå ser jeg at Sæterbakken har gitt ut mange diktsamlinger også.

"Ikke forlat meg" er den første boka jeg har lest av Stig Sæterbakken. Det var et veldig positivt bekjentskap, og nå er herved Sæterbakken på lista over forfattere som jeg følger med og leser tidligere/eventuelle nye bøker av.

Richard Yates: Revolutionary road

2010-01-18T21:01:00.006+01:00

Jeg sitter her med en relativt medtatt pocketutgave av Revolutionary Road. Den har hatt fast bopel på badet i flere uker, og ligget både på gulvet og på benken mens store og små har badet, dusjet og sølt om seg med vann og virkelig vært med på livet i en småbarnsfamilie. Men siden denne boka handler om nettopp livet i et ekteskap satser jeg på at den trivdes med det.

Revolutionary Road handler om Frank og April, som er gift og har to barn. Veien de bor i heter Revolutionary Road, derav navnet. Uten at det skjer noe spesielt revolusjonært der da, egentlig skjer det fint lite der. Og det er det som er problemet. Frank og April sliter med ekteskapet sitt. De finner hverandre liksom ikke helt lenger, og blir gående i et fiendtlig og apatisk mønster der ingen av dem føler at de lenger har et meningsfullt liv sammen. For å endre på dette planlegger April at familien skal bryte opp fra venner, skole og jobber i USA og flytte til Paris for å begynne på nytt der. Uten å røpe for mye kan en vel si at det går ikke helt som planlagt.

Boka er god, og språket virker ikke egentlig så gammeldags som en kanskje kan tro når man vet at den er skrevet på 50-tallet. Temaet er også stadig relevant. Parforhold og kommunikasjon er fortsatt ikke lett. April elsker Frank bare når han er snill mot henne, og Frank klarer ikke å være ærlig med henne og si at han egentlig ikke vil reise til Paris. Hva skulle de gjort med ekteskapet sitt istedet da? Det gir ikke denne boka noe tydelig svar på. Men den er god på å vise hvor vanskelig det kan være. Hvis en er desillusjonert på vegne av kjærligheten og ekteskapet så hjelper det vel ikke akkurat å lese denne boka, når jeg tenker jeg meg om.

Revolutionary Road ble også filmet for ikke lenge siden, med Kate Winslet og Leonardo DiCaprio i hovedrollene. Den fikk gode kritikker, og jeg håper å få se den snart!

Knausing om Knausgård

2010-01-16T09:07:00.006+01:00

Må bare tipse om dette interessante blogginnlegget om Knausgård skrevet av idaho. Hun studerte sammen med Knausgård, og skriver om hvordan hun opplevde han og miljøet rundt han. Jeg tror faktisk jeg kjenner igjen disse studentguttene også fra psykologistudiene, men jeg tror det var enda mer tydelig på HF og SV-fakultene? Idaho har fått mange interessante kommentarer også, blant annet en veldig festlig tysk en, som også er lagt ut på kommentatorens egen blogg. Wir sind alle verknausst, indeed.

Siden min mann og jeg er hektet på The Wire for tida har jeg ikke fått lest så mye de første dagene av 2010, men det kommer snart en omtale av årets første leste bok: The revolutionary road av Richard Yates.

Leseåret 2009

2009-12-30T22:32:00.000+01:00

I 2009 leste jeg disse 60 bøkene:

Stanley Siegel: Pasienten som kurerte terapeuten sin

Merete Morken Andersen: Skriveboka

Sigurd Stubsjøen: Tenk deg slank

Torkil Damhaug: Se meg Medusa

Selma Lønning Aarø: Venstre hånd over høyre skulder

Jon Fosse: Morgon og kveld

Vikas Swarup: Gutten som hadde svar på alt

Ellen og Heidi Linde: Resten av livet

Catharina Jacobsen og Ketil Bjørnstad: Historier om sårbarhet

Pat Conroy: The prince of tides

Stephanie Meyer: Twilight

Stephanie Meyer: New moon og Eclipse

Cathrine Grøndahl: Jeg satte mitt barn til verden

Hege Susanne Bergan: Jeg sier hele tiden ting som kjærlighet

Olav Gunnar Ballo: Kaja 1988-2008

Marta Norheim: Røff guide til samtidslitteraturen

Simon Stranger: Mnem

Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke

Torun Lian: Undrene i vår familie

John Ajvide Lindqvist: Menneskehavn

Kristine Tofte: Song for Eirabu

Simon Stranger: Den veven av hendelser vi kaller verden

Pushwagners soft city

Nikolaj Frobenius: Jeg skal vise dere frykten

Guro Øiestad: Selvfølelsen

Åsa Nilsonne: Hvem bestemmer i ditt liv?

Anna Kåver: Å leve et liv, ikke vinne en krig

Anna Kåver og Åsa Nilsonne: Å leve livet sammen

Helene Uri: Den rettferdige

Tove Nilsen: Skrivefest

John Ajvide Lindqvist: La den rette komme inn

Kjersti Kollbotn: Eg er mamma. Eg skal vere god

Stephen King: On writing

Bernhard Schlink: Høytleseren

Lars Saabye Christensen: Visning

James Bell: Plot & structure

Siri Hustvedt: Når du ser meg

Kjartan Fløgstad: Grense Jakobselv

Bernard Beckett: Genesis

Stephenie Meyer: Breaking dawn

Joan Didion: De magiske tankers år

Sara Johnsen: White man

Karl Ove Knausgård: Min kamp 1

Gregory David Roberts: Shantaram

Tore Renberg: Pixley Mapogo

Jurgen Wolff: Your writing coach

Gloria Kempton: Dialogue

Audrey Niffenegger: Her fearful symmetry

Trude Marstein: Ingenting å angre på

Karl Ove Knausgård: Min kamp 2

Knut Nærum: Sitt ned og hold kjeft

Kjetil S. Østli: Politi & røver

Tomas Espedal: Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv)

Siri M. Kvamme: Vinterhjerte

Olaug Nilssen: Nesten frelst av Sigvart Dagsland

Karl Ove Knausgård: Min kamp 3

Kristopher Schau: På vegne av venner

Ben Goldacre: Bad science

Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv

Johan Harstad: Darlah. 172 timer på månen

Årets favoritter:
Merethe Morken Andersen: Skriveboka

Karl Ove Knausgårds bøker

Simon Stranger: Mnem

Gregory David Roberts: Shantaram

Audrey Niffenegger: Her fearful symmetry

Kjetil S. Østli: Politi og røver

Trude Marstein: Ingenting å angre på

Kristine Tofte: Song for Eirabu

Årets nedturer (for min del):

Tore Renberg: Pixley Mapogo

Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv

Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke

Nikolaj Frobenius: Jeg skal vise dere frykten

Kjartan Fløgstad: Grense Jakobselv

Sukk alle nedturene er kritikerroste bøker jeg liksom aldri fikk fatt på. Jeg sørger ennå over at jeg ikke likte disse (kanskje med unntak av Renbergs).

Johan Harstad: Darlah. 172 timer på månen

2009-12-29T12:50:00.003+01:00

Dette blir dagens femte og siste bokomtale-innlegg fra meg tror jeg... Johan Harstad er en av forfatterne jeg følger og må ha med meg alle bøkene fra. Likte godt både den om Buzz Aldrin som ble borte i mylderet og den om Albert Åberg som voksen (Hässelby).

Her er Harstad tilbake på månen når han skriver en ungdomsbok der tre "heldige" ungdommer blir trukket ut til å være med på måneferd for å bebo en fast romstasjon der oppe noen uker. Det er imidlertid skumle hemmeligheter om hva som har skjedd der oppe tidligere, og vi får diverse hint og halve forklaringer som gjør i allefall meg veldig nysgjerrig allerede i starten. Hvorfor heter for eksempel romstasjonen Darlah 2? Hva skjedde med Darlah 1?

Dette er tydelig en ungdomsbok, det er på en måte litt enkle personer og det er plotet som driver boken fremover. Men det gjør det til gjengjeld skikkelig, så boka er veldig spennende og ikke så enkel å legge fra seg! Skikkelig skummel blir den også synes jeg, selv om jeg ikke er blant dem som er veldig fascinert av science fiction/star wars/trek. Ofte synes jeg det blir for dumt, og det synes jeg i ettertid egentlig om denne også, men da jeg leste den var jeg helt inne i boka og syntes alt virket realistisk nok. Boka er altså god underholdning med et snedig og skummelt plot. Passer godt både for ungdom og for mange voksne!

Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv

2009-12-29T12:43:00.002+01:00

Blir mange innlegg på en dag nå! Sånn går det når jeg plutselig hadde tid etter en travel desember...

Det er mange som liker Per Petterson og både "Jeg forbanner tidens elv" og "Ut å stjæle hester" har vært veldig populære bøker både blant kritikere og folk flest så langt jeg har forstått. Begge har i allefall vunnet diverse priser osv. Jeg forsøkte meg på Ut å stjæle hester en gang, men likte den ikke noe særlig. Husker ikke om jeg fullførte. Det var noe med menn på en gård eller i naturen. De var lavmælte og det var kjedelig. Det er det samme i denne, synes jeg. Det er bare lavmælt babbel og jeg blir ikke bergtatt eller engasjert. De får styre på, jeg driter i dem, liksom. På tross av at mange liker han så tror jeg at jeg gir opp denne fyren nå altså. Skulle gjerne ha likt han, men jeg får ikke noe ut av bøkene hans. Synd, for jeg har enda en av hans bøker liggende. Til Sibir, tror jeg det var. Sukk, jeg orker ikke prøve meg på den med det første...

Ben Goldacre: Bad science

2009-12-29T09:40:00.005+01:00

Bad science av Ben Goldacre ble jeg anbefalt av noen på jobben som en populærvitenskapelig bok om hvordan god (og dårlig) forskning foregår. Jeg er altså forsker så det meste av dette visste jeg i grunnen fra før.

Men det var interessant å se hvordan Goldacre har tatt seg tid til å gå gjennom hvordan for eksempel alternative "medisinere" argumenterer og (mis-)bruker forskning i sin markedsføring av antioksidanter, spesielle vitaminer eller urter. Her finnes også historien bak hvorfor mange er redde for MMR-vaksinen, han har skrevet litt om hvordan forskning presenteres i media. For den som har bekjente som er tilhengere av alternative former for kosthold, piller og andre helseråd finnes det mange argumenter å pugge her.

Han går også inn på hvordan alternativ medisin kan være farlig, fordi det kan hindre folk fra å søke skikkelig behandling som har dokumenterte effekter, og fordi folk tar medisiner/naturmidler som har effekter som ikke er forsket nok på slik at en ikke vet om de har noen effekt eller om de faktisk kan ha negative effekter. En periode tilrådet de ekstra kalsium til alle kvinner, fordi det skulle forhindre lårhalsbrudd (som skjer spesielt hyppig her til lands i forhold til mange andre steder). Det viser seg nemlig at å spise ekstra kalsium fører til færre lårhalsbrudd. Og kanskje kunne forskningen stoppet der og alle burde ha knasket kalsium til krampa tok dem? Men det er ikke så enkelt. Økt kalsium fører til færre lårhalsbrudd, men det fører også til flere hjerteinfarkt. Og av de to tror jeg faktisk at jeg ville valgt lårhalsbrudd altså. Goldacre viser også for eksempel til forskning som viser at antioksidanter, som noen mener skal være så bra i ubegrensede mengder, faktisk har negative effekter i store doser. Nå viser det seg at også folat, som blir anbefalt til vordende mødre i tiden før og etter unnfangelse av et barn, kan ha negative effekter (økt kreftfare).

Her trengs mer forskning som man sier, men inntil videre bør vi være forsiktige med å kjøre på med alt mulig, inntil folk som burde ha greie på det (og da snakker jeg om internasjonale/nasjonale eksperter som feks WHO, Helsedirektoratet eller Folkehelseinstituttet) faktisk anbefaler noe. Jeg stoler på at disse har vurdert informasjonen som er tilgjengelig og gir de beste rådene som kan gis. Må forresten også nevne The Cochrane library, som gir systematisk og forskningsbasert informasjon basert på all kunnskap tilgjengelig, der informasjonen har blitt vurdert og vektet etter kvalitet på studie, om hva som faktisk virker når det gjelder helseråd. Jeg synes enda de har litt å hente på å gjøre konklusjonene sine tilgjengelige for alle. Det er tildels litt vanskelig å finne frem til for den som ikke er vant til å søke i databaser. Men her finnes det altså, det man kan stole på når det gjelder hva som virker mot hva.

Vi kan nemlig ikke bare tulle rundt med alle slags stoffer, og ting er ikke nødvendigvis ufarlige bare fordi de er naturlige eller kommer fra urter. Radioaktivitet finnes i naturlige stoffer! Nye revolusjonerende vitaminer er ikke nødvendigvis like bra for alle heller. Det er mulig de er det, men det vet vi ikke før de er forsket på! Og da må forskningen være av god kvalitet der de som betaler for studiet ikke har økonomiske interesser i feks at den og den pilla skal vise seg å være effektiv. Legemiddelindustrien er ikke enkel å organisere, og det er i allefall ikke enkelt for den jevne mann å finne ut av hvem man skal stole på når autoritære personer med vitenskapelig-lignende titler og talemåter proklamerer at her er mirakelpilla eller dietten. Denne boka prøver å gi folk den informasjonen og verktøyene de trenger for å kunne vurdere hva som er verdt å tro på og ikke. Jeg synes han har skrevet en lettfattelig bok, men for noen norske lesere kan det være et problem at den er på engelsk. Jeg håper den blir oversatt til norsk!

Visste du forresten at blå sukkerpiller er mer avslappende enn røde? Og at to sukkerpiller virker bedre enn to? Boka beskriver også hvordan sosiale og kulturelle forventninger former den farmakologiske industrien både for tradisjonelle og alternative medisiner. Placebo er reellt, og jeg må si meg enig når Goldacre sier når man har prøvd tradisjonell medisin og ikke opplevd noen endring, at legevitenskapen ikke kommer så langt med de plagene man han, er det kanskje ikke det verste som kan skje om man tar noen uvirksomme homeopatiske medisiner der i allefall placeboeffekten får en til å føle seg bedre. Hvis en klarer å tro på det etter å ha lest denne boka da...

Kristopher Schau: På vegne av venner

2009-12-29T09:24:00.004+01:00

Egentlig så liker jeg ikke Kristopher Schau. Men det er litt oppsiktsvekkende at en jeg har sett på som kvalmende ubehøvlet, "metal" og übertøff, kommer ut med en bok om begravelser som kun får positive omtaler (jeg har i allefall ikke lest noen negative). Derfor ble jeg nysgjerrig på denne. Kanskje jeg har tatt feil når det gjelder Kristopher Schau? Vel, jeg kjenner jo ikke fyren, men han har jo flere sider enn det som vanligvis blir vist på TV. Det regnet jeg nesten med også.

Boka handler om Kristopher selv, som leser noen dødsannonser i avisen som er undertegnet med "På vegne av venner". Dette betyr at avdøde ikke har noen familie eller venner som står for begravelsen, men at det hele blir besørget kommunalt. Schau finner da ut at han skal gå på disse begravelsene som har ingen eller kun noen veldig få tilhørere for å følge disse ensomme sjelene det aller siste lille stykket. Et interessant utgangspunkt, som gjorde at jeg ble nysgjerrig. Hva kan man få ut av dette?

Det er mye styr. For det første må han få riktig informasjon om tid og sted, han må ha tid og anledning til å gå på disse begravelsene. I tillegg må det ikke være for mange "ekte" sørgende som kommer, da han ikke han som mediepersonlighet sitte der og samle info til boka liksom. Så det er en del frem og tilbake med dette, han går til kirken og snur i døra, venter mellom begravelser, drikker kaffe eller fryser. Ikke så veldig spennende egentlig. Så er han på noen begravelser, og der vurderer han hvordan presten har eller ikke har brukt tid på å finne noe informasjon om den døde som blir nevnt. Noen av de avdøde begynner han å like, andre synes han synd på, andre forblir han likegyldig til. Joa, men jeg blir liksom ikke klokere av dette.

Men han skriver ikke dårlig, det gjør han ikke. Faktisk skriver han overraskende bra. Og i utgangspunktet var ideen hans god. Men det er noe i mellom der, jeg føler at det ikke er nok innhold, han har ikke brukt ideen sin godt nok, rett og slett. Etter alle de positive omtalene jeg har lest ble jeg nok litt skuffet over denne.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 3

2009-12-29T08:45:00.005+01:00

Selv om det har blitt skrevet lite her i det siste så har jeg faktisk lest en del. Skal prøve å få skrevet ferdig årets bokomtaler før året tar slutt.

Først ut er Karl Ove Knausgårds Min kamp 3. Den første boka handler mest om Knausgårds forhold til faren, nummer to mest om forholdet til kona og småbarnsfarlivet. Nummer tre handler mest om livet som barn og ungdom. Det handler om forholdt til barndomskamerater og skolevenner, der han sliter med å finne ut av de sosiale kodene. Han blir lett såret selv, men har også lett for å såre andre fordi han ikke ser at andre kan være like sårbare som han selv. Han er selvrettferdig og har alltid en misforstått "hjelpende" moralsk pekefinger klar til alle han mener måtte trenge det. Han leker i skogen, går på skolen, er med på fotball. Han får sine første barnekjærester. På tross av de til tider skeive sosiale antennene sine må jeg si at han er ganske populær der altså. Mer enn jeg noen var i allefall. Så jeg mistenker at boka er skrevet på en lett selvkritiserende måte som gjør at alt får et unødvendig negativt skjær over seg, og at det kanskje ikke egentlig var så ille som han følte og trodde selv? (ofte er det sånn)

Av og til blir denne boka litt som andre oppvekstskildringer (feks minner den meg litt om Tove Nilsens skyskrapertrilogi), andre ganger er den bedre enn det. Knausgård har noen beskrivelser av det å feks være i svømmehallen, eller det å få bruke vårsko for første gang etter vinteren som er veldig gode og originale, som gjør at jeg tenker jah, akkurat sånn er det. Og det er jo hovedgrunnen til at jeg liker bøkene hans. Knausgård klarer virkelig å beskrive livet sånn som det er, til tider. Langt fra perfekt. Man er både usympatisk og beregnende i blant, og noen mer enn andre (jeg kan ikke huske at jeg var/er like ille som Knausgård beskriver seg selv her i allefall...). Men av og til har livet sine gleder, men dog alltid med en bismak. For eksempel panikken når han har fått seg kjæreste og ikke aner hva han skal gjøre med henne.

Knausgård er nok kanskje litt vel skeptisk og negativ. Jeg kan finne på å være det samme selv, men når jeg leser bøkene hans så tenker jeg at huff, jeg er glad jeg ikke er Knausgård. Jeg skjønner han godt, men jeg er glad jeg ikke alltid tenker og handler som han. Andre ganger gjør jeg jo nettopp det. Kanskje er det noe å tenke over, at man kanskje ikke skal være like skeptisk og vanskelig hele tida? Kanskje man av og til bare skal drite i, som en venninne av meg pleide å si, og bare kjøre på og la seg begeistre? Jeg vet ikke.

Jeg er jo fan av Knausgård, og likte også denne boka godt. Men jeg tror kanskje at jeg ikke likte den like godt som 1 og 2. Men uansett er den veldig god altså, og vel verdt å lese. Selv om dette handler om Knausgårds liv handler dette også om mitt liv, i blant. Og det gjør den relevant og interessant å lese - samtidig som man reflekterer over eget forhold til de samme tingene.

Olaug Nilssen: Nesten frelst av Sigvart Dagsland

2009-12-04T21:36:00.004+01:00

Jeg er en liten skapfan av Sigvart Dagsland. Ikke har jeg vært med i TenSing, ikke er jeg kristen og ikke hørte jeg Dagsland før jeg ble ganske voksen. Det er først de senere årene jeg har likt han, og jeg liker ikke alt han har gjort heller. Men jeg liker plata "Forandringer" og noen av de gamle sangene hans. Har også lest noe av Olaug Nilssen og selv om jeg ikke akkurat er frelst av henne sånn som jeg nok er av Knausgård så synes jeg hun er et friskt pust i den norske litteraturverdenen. Jeg syntes en kombinasjon av disse to hørtes spennende ut og det var det i grunnen også. Det er ikke noen vanlig biografi, men mer en slags samtalebok der disse to diskuterer. På baksiden står det at forfatteren synes at det er provoserende at Dagsland står for en så åpen kirke at alle får plass, selv de som ikke lever etter Jesu bud eller tror på Gud. Hun vil gjerne bli ordentlig frelst, men Dagsland vil ikke frelse henne. Han holder fast på at alle må finne sin vei, og at en ikke trenger å være "rettroende" for å være en skikkelig kristen.

Boka bærer preg av at de involverte menneskene vil veldig forskjellige ting. Dagsland og Nilssen er i allefall inne på samme spor når de vil henholdsvis være kirkekritisk, og bli frelst. Men så har de også en forlegger/redaktør å forholde seg til og han vil tydeligvis snuske rundt i Dagslands privatliv for å få tak på noen snacksye detaljer som kan selge bøkene. Det virker som om Nilssen spør det hun føler hun er nødt til (men egentlig synes hun det er pinlig) og at Dagsland gir det han føler han er nødt til. Jeg syns egentlig at boka spriker litt på grunn av dette.

Men det er tidvis interessante samtaler de har, og Nilssen skriver jo så godt og morsomt. Hun er jo veldig til stede i teksten og det synes jeg er fint. Blant annet analyserer hun flere av teksten hans, og det likte jeg godt. Flere biografer kan godt gjøre lignende ting der de er tilstede og reflekterer over det som kommer frem. Dette er jo egentlig i veldig liten grad en biografi. Man får ingen full oversikt over Dagslands barndom og utvikling etc, men det drypper litt her og der innimellom de motivene jeg allerede har nevnt. Jo, jeg likte boka, men syntes at forlaget kunne holdt seg unna, dette hadde blitt enda bedre om Olaug Nilssen fikk skrive om det hun synes var viktig synes jeg.

Siri M. Kvamme: Vinterhjerte

2009-11-29T21:59:00.003+01:00

Hadde meg nettopp et litt langt bad med Siri M. Kvammes Vinterhjerte på 150 sider. Kort lita bok altså, og på nynorsk. Boka handler om Endre og Liv, som skal feire datteren Martes 2års dag. Så har Liv glemt å kjøpe margarin til kaka, og Endre skal kjøre på butikken og kjøpe det, og i det han skal det så rygger han over datteren og hun dør. Liv er full av sorg og sint på Endre og i sin fortvilelse innleder hun et seksuelt forhold til Endres bestekamerat. I tillegg har Liv en yngre søster, Lea, som lever et liv i skyggen av sin søster og som ikke har fått til et liv på egen hånd. Istedet sniker hun rundt på Liv og ser sitt snitt til å forsøke å overta Livs plass i familien.

Det er en tragisk bok, og det er veldig mye triste greier i den. Det er bra den er så kort som den er. Jeg hadde ikke orket 500 sider med dette. Men 150 sider er passe, og boka er vakker. Ubehagelig vakker. Godt språk og stort sett gode beskrivelser. Jeg har heldigvis ikke opplevd å miste et barn, men jeg ser for meg at det er minst like ille som dette. Jeg tenker meg at jeg ville nok gått enda mer i meg selv og blitt mer sint på min mann om dette hadde skjedd. Her er de veldig tause mot hverandre, og så går hun ut av forholdet, på tross av at hun i utgangspunktet virket å ha et godt forhold til han. Jeg tror ikke jeg ville reagert sånn, men jeg kan godt se for meg at folk gjør slike ting i en sånn situasjon. Huffhuff, nå legger jeg boka i hylla og orker ikke tenke mer på det...

Tomas Espedal: Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv)

2009-11-28T07:44:00.008+01:00

Det er mange som liker Tomas Espedal her i bloggeland og jeg har også lest diverse avisintervjuer med han der han er invitert med på gåturer for å snakke om bøkene sine. Derfor har jeg vært nysgjerrig på han en stund. Og nå har jeg lest denne boka om å gå, som regnes som Espedals gjennombruddsbok.

Her finner Espedal ut at han ikke har noe yrke, så han vil bli vandringsmann, og så legger han ut på en lang gåtur, delvis alene og delvis sammen med en kamerat. Han går både i Norge (ut av Bergen og nordover), i Tyskland og Hellas (og kanskje flere steder også, jeg gikk litt i surr). Mens han går tenker han på andre klassiske poeter og forfattere som har likt å gå, og han filosoferer litt omkring det å gå.

Premisset for hele fortellingen er at man tenker så godt når man går. Jeg vet ikke jeg altså. Tomas Espedal gjør kanskje det, jeg gjør det ikke. Det er hyggelig å gå sammen med noen, og det er ok å gå mens man hører på musikk eller podcast av noe slag, men å bare gå helt alene er kjedelig. Jeg tenker ikke spesielt godt når jeg går og det er kanskje derfor denne boka ikke helt passet meg, jeg godtar liksom ikke premisset og jeg kjenner meg ikke igjen i dette. Og så synes jeg det ble litt vel mye namedropping av diverse gamle filosofer og poeter, jeg er bare sånn måtelig interessert. Og det gjelder vel egentlig hele boka også.

Men jeg ser at han skriver godt, og boka er jo ikke dårlig heller. Den er litt som den siste boka til Fløgstad er for meg. Jeg ser at den er god, men den traff ikke meg.

Kjetil S. Østli: Politi & røver

2009-11-25T08:03:00.004+01:00

Jeg regner med at de fleste av mine lesere har fått med seg at Knausgård fikk Brageprisen for sin første Min kamp-bok. I fagboksjangeren var det Kjetil S. Østli's bok Politi og røver som vant. Faktisk er Østli nevnt i Knausgårds bok, da som aftenposten-journalist som Knausgård overtales til å treffes fordi forlaget mener han er så god. Knausgård gjør som de sier, men blir ikke særlig fornøyd med resultatet.

Østli er altså en journalist som har skrevet bok, og det kan bli et spennende resultat av det, synes jeg. I allefall når det er gjort slik som her. Østli har truffet en politimann, en spaner som var aktiv gjennom mange år, og en av dem han spanet på, en røver. Politi og røver altså, og det synes jeg var en god tilnærming og en god historie. Hovedtemaet i boka er nettopp hvordan tyverimiljøene på 80 og 90 tallet utviklet seg og hvordan politimenn og kjelltringer lekte nettopp politi og røver. Det viser seg at politimenn og kjelltringer av denne sorten ligner ganske mye på hverandre, og begge parter så på tyveriene og jakten som et spill og en lek.

Disse kjeltringene har sin egen morale kodeks, og den går ut på at det er lov å stjele fra butikker, minibanker og banker, men det er ikke lov å bruke våpen, rette dem mot mennesker og stjeler fra enkeltpersoner. Det blir for lett, for farlig, og hører til amatører og narkomane. Skikkelige røvere holder ikke på med slikt. De driver heller ikke med narkotika. Istedet forsøker de å lære hvordan politiet jobber, slik at de kan finne måter å lure politiet. Og politiet prøver å finne ut av hvordan kjeltringene jobber, slik at de kan få tak på dem. Ofte vet politiet hvem som har gjort det, men siden kjeltringene er gode på å la være å legge igjen bevis sliter de med å kunne påvise det. Dette er tyverier i skikkelig B-gjeng-stil, bare at de helst skal være mer vellykket. Som i filmen Heat. Tveitamiljøet, Toska, Nokas og Munch-malerier er også kjente begreper for de fleste som har fulgt litt med i avisene de siste årene.

Innimellom samtalene Østli har med politien og røveren der han prøver å finne ut av hvorfor de holder på med dette og hvorfor de ble sånn leser han også filosofiske og teoretiske tekster om kriminalitet og hvorfor det oppstår. Han bruker dette til å forklare det han opplever, og dette gir interessante perspektiver.

Dette er jo en bok litt utenom det jeg vanligvis leser, men jeg likte boka veldig godt. Jeg lærte noe om å være kriminell, noe om hva som skaper kriminelle og hva som driver dem. Boka var litt langdryg på midten synes jeg, men ellers holdt den spenningen oppe. I tillegg liker jeg at dette er ekte personer. Jeg liker at man kan google og finne spanerens hjemmeside, bilder av de involverte og å finne ut mer om journalisten. Generelt liker jeg at forfatteren bruker seg selv når han eller hun skriver, det blir mye mer ekte og føles mer autentisk og betydningsfullt på den måten.

Knut Nærum: Sitt ned og hold kjeft

2009-11-16T17:44:00.004+01:00

Jeg kommer visst ikke lenger nedover i lista til høyre her jeg, når jeg stadig vekk leser andre bøker som ikke står på lista... Nå har jeg lest Knut Nærums "Sitt ned og hold kjeft" som utgir seg for å være en håndbok for deg som vil bli kvitt selvtilliten. Mitt doktorgradsprosjekt handler om utvikling av selvtillit, så det var mest derfor jeg plukket med meg denne i bokhandelen. Hva skriver en kjent humorisk om selvtillit liksom. Og noen av de andre bøkene til Nærum er jo litt morsomme (særlig husker jeg at jeg likte litteraturhistorien hans).

Dette er altså en bok som parodierer selvhjelpsbøker som skal hjelpe en å få høyere selvtillit. Hans hovedpoeng er at det er mange, og i denne boka virker det som om Nærum mener at dette gjelder de fleste, som rett og slett ikke burde ha så høy selvtillit som de har. Og dette er altså en bok rettet mot dem. Her går Nærum gjennom ulike kilder til selvtillit, det vil si ulike ting å basere selvtilliten på, fra feks kropp, sex, familie, rikdom eller kulturell tilhørighet, og kommer så med råd som vil hjelpe deg å få lavere selvtillit innenfor disse områdene.

Litt usikker på hvem (bortsett fra meg da) som frivillig kjøper en slik bok. Det er vel heller en "festlig" bok å kjøpe til en du ikke vet hva du skal kjøpe til, og da vet jeg ikke om de har så lyst til å lese den jeg?

Ikke vet jeg, og jeg ble uansett ikke særlig imponert over denne. Det er jo bare tøys, og som oftest ikke særlig morsomt heller synes jeg. Men av og til er han morsom da, og han har noen artige formuleringer i blant. Feks. "Du er unik. Som om det var noe spesielt." Ja det ble noen smil underveis, men det var det hele.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 2

2009-11-15T19:55:00.003+01:00

Da har jeg altså lest nr 2 blant Knausgårds 6 selvbiografiske bøker i serien "Min kamp". Den første boka handler mest om forholdet til faren gjennom barndommen og ungdomstiden, noe også i voksen alder. Denne boka handler om da Knausgård reiste fra sin kone i Bergen og flytta til Stockholm. Der traff han etterhvert sin nye kjæreste og mor til sine tre barn. Boka zoomer liksom inn på forholdet til kjæresten/samboeren Linda, og hvordan han har det som småbarnsfar. Og han har det ikke særlig bra som far. Han har en åpenbar ømhet for barna sine, og vil dem alt godt, han bare orker ikke å være den som gjør alt. Egentlig vil han bare skrive, og når han virkelig får det til, er han virkelig lykkelig. Sjelden ellers, kun når han er nyforelsket i en dame eller i et barn. I denne boka handler egentlig kampen hans om å få tid og rom til å skrive, føler jeg. I løpet av tiden denne boka dekker skriver han "En tid for alt" og mot slutten begynner han på Min kamp 1.

Det er fortsatt i den hyperrealistiske stilen, og han skriver skarpt og jeg føler at jeg skjønner litt hvordan Knausgård har det. Føler at jeg kjenner han godt nå (han må jo føle seg omtrent som en blogger nå, der tusenvis av folk kjenner han godt, men han kjenner dem ikke i det hele tatt), men jeg vet ikke om han alltid er så sympatisk akkurat. Han skriver flere ganger at han er ikke sosial, det sosiale er ikke viktig for han. Samtidig er han så innstilt på andres sosiale bølgelengde at han underordner seg og nærmest føler det de føler, uten å ha noen egne følelser og meninger i deres selskap. Han er en som lurer seg unna, en som unngår og en som ikke nødvendigvis står for det han sier. Han er av og til litt slem mot samboeren sin også, som i at da de krangler om hvem som er mest sliten (høres kjent ut ja...), tar han hevn ved å gjøre alt hun ber han om (vaske, passe barn, lage mat osv) - men samtidig ta fra henne den kjærligheten fra han som hun egentlig trenger.

Nå er jeg spent på hva de neste bøkene handler om, er det forholdet til ekskona tro? Mer om da han var student? Da han skrev på sin første bok, kanskje? Han har jo allerede dekket mye av livet sitt i allefall til en viss grad, og det er jo ennå fire bøker på vei. Jeg gleder meg til resten!

Trude Marstein: Ingenting å angre på

2009-11-08T10:50:00.005+01:00

Jeg tar en pause fra en krangel om kaffe i min manns tastatur, og skriver heller en liten anmeldelse av Trude Marsteins "Ingenting å angre på". Denne boka handler om Vegard og Heidi, et par i slutten av trettiårene. De har tre barn sammen, på 5, 8 og 12 år. Den verste småbarnstiden er over, men de ser ikke helt ut til å ha funnet tilbake til hverandre. Det er juni, og de skal på ferie på hytta. Heidi har bedt seg fri et døgn, hun sier hun må gjøre ferdig et regnskap på jobben. Vegard tar med seg jentene opp på hytta alene, så skal Heidi komme etter med toget.

Men Heidi skal ikke gjøre noe regnskap, hun skal treffe elskeren sin. De to drikker seg fulle, går ut og spiser og har sex på hotellrom, alt mens Heidi tenker på barna og på Vegard. Hun mener at hun virkelig trenger denne elskeren, alt har blitt surt og vanskelig med Vegard, selv om han i utgangspunktet var en god mann.

Vegard på sin side har det travelt og er sliten sammen med barna som krever noe av han nærmest konstant. Han venter på at Heidi skal komme, så han kan få litt avlastning, og skifter mellom å ønske at de to skal ha det bra sammen, og å smådrømme litt om ei på jobben.

Det er skrevet på en hyperrealistisk måte, der det er mye å kjenne seg igjen i for en småbarnsforelder. Kjæresten er kanskje ikke like spennende og ting glir ikke på samme måte lenger, hverdagen har tatt oss og bombarderer oss med ungehyl, kaffesøl og klesvask. Nå har ikke jeg vært utro (og ikke skal jeg det heller, så det er sagt), men beskrivelsen av hvordan dette er virker også troverdig. Greit at Heidi i boka har vært utro og vist meg hvordan det er, så slipper jeg å lure på om det er noen løsning (i den grad jeg egentlig lurte på det fra før).

Det er små snutter på fra en halv side til noen få sider fra hver av Vegards og Heidis perspektiver, og dette synes jeg fungerer godt. Men bokas midterste del blir litt stillestående, det skjer liksom ikke noe mer enn det gjorde fra starten, det er bare Vegard som er med ungene og Heidi som er med elskeren og tenker variasjoner av de samme tankene.

Men Marstein skriver steinbra og gode observasjoner og beskrivelser kommer på rekke og rad. Feks kjenner jeg meg veldig igjen i den følelsen av at "Det skriker av manglende søvn inni henne." Jeg likte også slutten, der skjer det faktisk flere ting, både med Vegard og Heidi, og det gir boka en liten oppsving etter den noe stillestående midtdelen.

Nå skal jeg snart begynne på Karl Ove Knausgårds kamp nr 2, og etter hva jeg forstår handler den også om småbarnsforelderlivets kjas og mas... Jeg kan visst bare ikke få nok av det, ser det ut til.

Audrey Niffenegger: Her fearful symmetry

2009-11-01T11:09:00.004+01:00

For noen år siden leste jeg The time traveler's wife av Audrey Niffenegger, og det var det årets store leseropplevelse for meg. Etter min mening var det en inntagende kjærlighetshistorie i en helt annen setting enn den man er vant til, og selv om det var helt urealistisk så var det likevel noe å kjenne seg igjen i og noe å drømme seg bort i.

Det er tydelig at Niffenegger er god på plot- og karakterutvikling. Her fearful symmetry handler om de amerikanske og eneggede tvillingene Julia og Valentina som arver en leilighet i London fra sin tante. Jentene har aldri møtt denne tanten, som er morens eneggede tvilling. Allerede her begynner historien å tangere hva som er sannsynlig at kan skje, to eneggede tvillingpar i så nær familie altså. En bør nok være litt åpen for litt absurde situasjoner for å like denne boka (akkurat som med The time traveler's wife). Jentene flytter altså inn i leiligheten, og der møter de blant andre Robert, som var den av døde tantens kjæreste og som jobber ved den lokale kirkegården, og Martin, en kryssordprodusent med tvangslidelse. Etterhvert viser det seg at den døde tanten slett ikke er borte, men får stor betydning for livene deres videre.

Jeg likte denne boka veldig godt. Ikke fordi jeg egentlig kan relatere meg så veldig til noe særlig av det, jeg har ingen enegget tvilling og jeg har i det hele tatt lite til felles med karakterene. Men jeg likte dem godt likevel. Det er en god historie om relasjoner mellom (tvilling)-søstre og om å være tvunget til å være alene, av ulike årsaker. Jeg likte karaktene godt og jeg likte historien godt også. Den er ikke så forutsigbar og jeg ble overrasket flere ganger underveis. Anbefales!

Gloria Kempton: Dialogue

2009-10-25T11:12:00.002+01:00

Dialogue er en av bøkene i serien "Write great fiction", og selv om det høres litt amerikansk og teit ut, så er bøkene ikke så dumme altså. Her går de i dybden på ulike temaer, viser hvordan forskjellige måter å skrive på virker, og gir korte greie oppgaver man kan gjøre hvis man vil, gjerne relatert til sine egne skriveprosjekter. Bøkene er lettleste, bruker masse eksempler fra mer eller mindre kjente forfattere og bøker og er ganske praktisk rettet.

Bøkene er skrevet av forskjellige forfattere, men jeg synes egentlig de virker nokså like i stilen. Denne boka handler som man sikkert skjønner om dialog og hvordan man skriver dialog som føles ekte og hvordan dialog virker inn på historien. Jeg har lest ganske raskt gjennom den nå, notert litt her og der, og kommer helt sikkert til å bruke denne boka igjen med jevne mellomrom.

Fra før har jeg lest Plot & structure i samme serien.

Jurgen Wolff: Your writing coach

2009-10-25T11:04:00.004+01:00

Denne boka tror jeg at jeg leste at noen andre bloggere likte, men akkurat nå finner jeg ikke ut av hvem. Meen jeg likte den egentlig ikke noe særlig. Den har litt om alt, riktignok på en helt grei måte, men jeg hadde egentlig lest alt før. Enten i Skriveboka, som jeg liker mye bedre, eller i bøkene i serien "Write great fiction", som jeg også liker mye bedre. Den kan imidlertid være grei som en introduksjon hvis man bare vil noen små tips å starte med, å få vite litt om alt uten å gå særlig i dybden.

Tore Renberg: Pixley Mapogo

2009-10-09T22:45:00.004+02:00

Pixley Mapogo er fjerde bok om Jarle Klepp fra Tore Renbergs hånd. Jeg holder nok med de fleste, som mener at Kompani Orheim var best, så på nr 2 kommer Mannen som elsket Yngve og ikke vet jeg hvem som er best/dårligst av Charlotte Isabel Hansen eller Pixley Mapogo.

Nå er Jarle blitt 35 år, datteren Charlotte er 17 og har fått seg mørkhudet kjæreste. Dette liker ikke Jarle, og det er omtrent dette boka handler om.

Jeg kan si med en gang at boka ikke ga meg noe særlig. Jeg klarer liksom ikke å tro på Jarle, det er ikke sånn folk er. Renberg har brukt masse store bokstaver, kursiv, noe kreisi tegnsetting og en del gjentakelser, og jeg syntes det ble for mye. Det er slitsomt å lese en bok hvor det på hver side står noe sånt som "ÅNEI! HUN HAR FÅTT SEG KJÆRESTE!?? HANS DATTER?? HAR FÅTT KJÆRESTE???" Noen liker kanskje denne kreative og uttrykksfulle skrivemåte men jeg synes ikke det blir autentisk, det føles ikke ekte, det blir mest overdrevet, heseblesende og oppkonstruert. Det er litt som om Renberg vil for mye, jeg vet ikke. Som en ivrig nettbruker gjennom mange år blir jeg også indignert over for mye bruk av caps lock.

Nei, Karl Ove Knausgård og Carl Frode Tiller får til autentisiten mye bedre enn dette. Ikke at alt for enhver pris må være ekte heller, men denne boka tror jeg ikke på. Det er ikke sånn folk reagerer. Vel konfronteres man kanskje med sine egne fordommer om ens datter får en mørkhudet kjæreste, men jeg tror ikke det er sånn det skjer. Kanskje med en gang, men jeg føler liksom ikke at det skjer noe videre i boka heller. Han er like sjokkert på slutten som i starten liksom, det har ikke skjedd noen ting. Nei, Pixley Mapogo føles mest som ca 3 timer jeg ikke får igjen.

Gregory David Roberts: Shantaram

2009-10-07T22:03:00.002+02:00

Shantaram av Gregory David Roberts handler om Lin, rømling fra australsk fengsel, som slår seg ned i slummen Bombay (eller Mumbai, som det heter nå). Han har en periode som "doktor" for de 25000 slumbeboerne (uten annen kunnskap enn noe førstehjelpskurs). Etterhvert blir han plukket opp av den lokale mafiabossen, som lærer han å blant annet smugle og å forfalske pass. Mafialederen Khaderbai blir etterhvert som en far for Lin, og da Khaderbai skal reise til sitt hjemland Afghanistan for å delta i krigen, så blir Lin med. Boka er basert på forfatterens egen livshistorie, og etter hva jeg kan se av biografisk info så ligner det i allefall veldig rent faktamessig. Ser nå at han er født samme år som pappa (1952), men der stopper nok også likheten mellom deres liv. Det er nok like greit, for dette er ikke noen dans på Bollywood-roser akkurat.

Det jeg liker så godt med denne boka er at hovedpersonen Lin er en veldig interessant karakter. Selv gjennom over 900 sider så mister jeg aldri interessen for han. Han er knalltøff og tar gjerne en slåsskamp med eller uten våpen, han smugler og forfalsker papirer samtidig som han mener han kan forsvare sin egen integritet. Han gjør det jo bare fordi han skylder mafialederen sin det. I tillegg til å være en knalltøff slåsskjempe, omsorgsfull slumdoktor, lojal mafiabror, trofast elsker og venn, er han egentlig en sårbar ensom liten gutt inne i seg, får jeg inntrykk av. Han er kompleks, og det liker jeg veldig godt. Det samme gjelder forøvrig mafialederen, han er heller ingen ensidig slemming, han er for eksempel filosofisk anlagt og har sin egen teori om moral.

Jeg er på generelt grunnlag lite interessert i mafia. Gjenger som terroriserer, skyter og plager hverandre for våpen, narkotika og penger får gjøre det i fred for meg altså, og det er også få mafiafilmer jeg har likt noe særlig. Og i denne boka var det nok også mafiabiten jeg var minst interessert i, men det passet jo inn da, og det ga meg en viss forståelse for at noen blir sugd opp i noe slikt. Når de først har havnet utpå uten å ha noe annet sikkerhetsnett liksom, når man ikke har noe å tape så hvorfor ikke liksom. Siden det er vanskelig å stole på hverandre, pågår det diverse konspirasjoner, testing av hverandre og private hevnaksjoner frem og tilbake. Spesielle vennskap/brorskap utvikles, og når man ikke har noe annet så ser jeg at det har en verdi for de involverte. Om ikke annet så for å overleve.

Lin utvikler seg også underveis, og gjennom disse årene som her er beskrevet så lærer han noe om å være fri, noe om å tilgi, noe om forskjellen mellom ond og god. Det er ikke enkelt dette, men i denne boka finner man det pent innvevd i en historie som fenger. Av og til mister man litt tråden, det er roligere perioder der det ikke skjer så mye og man lurer litt på hvor man skal hen de resterende x antall hundre sidene. Men så skyter historien fart igjen og man er inne i et nytt plot som man må finne ut av hvordan løser seg.

Boka anbefales altså, for dem som ikke avskrekkes av 900 sidersbøker. Ser den holder på å bli filmet også, med Johnny Depp i hovedrollen. Skal bli spennende å se hvordan de gjør det.

Karl Ove Knausgård: Min kamp 1

2009-09-27T21:05:00.004+02:00

Å, som jeg har ventet på denne boka! Og den var verdt ventingen også!

Kort sagt handler det om Knausgårds forhold til to av sine nærmeste gjennom barndommen og ungdomstiden, faren og broren. Det handler om å være barn, om å ikke egentlig kunne stille de riktige spørsmålene fordi en er så "hjernevasket" i familiekulturen at en ikke har noe sammenligningsgrunnlag til å vite hvordan det kan være hvis det ikke er sånn. Som voksne har vi sett mer av verden, vi ser lettere hva som er som det skal og ikke. Vi tør forhåpentligvis stå opp for oss selv. Det gjør ikke den unge Knausgård, spesielt ikke overfor faren.

Mye er sagt allerede om denne boka, og jeg har foreløpig ikke lest noen dårlige anmeldelser. Alle, deriblant jeg, ser ut til å bejuble denne bokas evne til å kombinere det personlige med det skrivetekniske. Morgenbladet tok med et sitat som jeg også la merke til og ville legge meg på minnet: "Når oversikten over verden blir større, blir ikke bare smerten den forårsaker mindre, men også meningen." Kanskje er det sånn? Vi søker mening gjennom å skape utfordringer for oss selv, gjennom å utforske nye sider ved seg selv. Og det er dette jeg opplever at Knausgård gjør med denne boka. Han ser inn i seg selv og sin historie og skriver om hva som finnes der. Kanskje er alt sant, kanskje ikke. Men det oppleves i allefall veldig autentisk og nært opp til en virkelighet. Jeg kan godt skjønne at noen av slektningene ikke likte alt det ble det skrevet om like godt her, om det nå er sant eller ikke. Jeg tror nå det meste er sant, i allefall i Knausgårds hode.

På en måte er dette prosjektet annerledes enn det mange andre forfattere driver med, tenker jeg. Jeg kan tenke meg at en typisk forfatter får en ide om hva de vil skrive om. Feks "jeg vil skrive om et mord, og personen som utfører det skal være hovmesteren". Og så går de videre til å fylle ut detaljer, finne på stadig flere komplikasjoner i plotet, beskriver karakterene og så videre. Jeg er jo ikke forfatter, så jeg innbiller meg at for mange er det slik. Her føler jeg at Knausgård har begynt i andre enden. Bare skrevet og sett hva som har kommet ut av det. Så har det kanskje kommet et slags plot etterhvert, uten at det er tenkt på forhånd. Nå er det sikkert like mange måter å jobbe på som det er forfattere, men jeg innbiller meg at det skjer mer ovenfra og ned enn det virker som at har skjedd her.

Da jeg nærmet meg slutten av boka ventet jeg veldig på svar på et spørsmål som jeg av spoilerhensyn ikke skal avsløre her - men så får vi ikke ordentlig tak på det før boka plutselig er slutt!? Hva er dette for noe slags cliffhanger-avslutning? Er det for at vi skal henge med på resten av bøkene som skal komme ut det neste halve året? Jeg synes det var et litt irriterende trekk, og synes at Knausgård godt kunne ha gitt oss dette nå. Jeg kommer nok til å holde ut - neste bok skal utgis om ca en måned (slutten av oktober).

Sara Johnsen: White man

2009-09-27T20:29:00.018+02:00

Denne boka leste jeg da jeg var på ferie i Spania, og temaet passer forsåvidt ganske godt til ferielesning. "White man" begynner med at Thomas og Cathrine drar på ferie sammen med den lille datteren sin på noen måneder. På feriestedet skjer det en hel del vanlige ferieting, men etterhvert er det noen litt mystiske ting også. Cathrine blir forfulgt, eller er det bare Thomas som er paranoid? En tredjedel uti boka skifter plutselig perspektivet, og vi får høre en annen historie. Det er jo alltid irriterende i starten, for man vil jo høre hvordan det går med de man allerede har blitt kjent med. Men så blir det etterhvert denne nye historien i allefall jeg ble mest glad i. Og det har en sammenheng med den første historien, viser det seg etterhvert. Og etterhvert også den tredje synsvinkelen.

Jeg vil si at dette er en så sjelden kombinasjon som av kjærlighetsroman og politisk roman. Ja, og en "mysterieroman". Den er skrevet på en veldig spennende måte der det ikke er bare enkelt å gjette hva som egentlig foregår her, men løsningen kommer frem til slutt altså. Denne boka var absolutt en positiv overraskelse og anbefales!

Joan Didion: De magiske tankers år

2009-09-24T13:35:00.001+02:00

Denne boka leste jeg om på Bokmerker.org og fikk så lyst til å lese den at jeg bestilte den. Det handler om det første året etter at forfatteren mistet sin mann gjennom mange år. Han døde av et plutselig hjerteinfarkt. Samtidig var det eneste barnet deres, en voksen datter, alvorlig syk både før og etter dette skjedde. Didion hadde familie rundt seg, men når man opplever noe sånt så er man nok innerst inne alene. Boka handler om hvordan hun overlever dagene og tiden etterpå. Hun er av typen som søker informasjon og lærer nye ting for å takle det vanskelige. Det er jeg nok selv også, og jeg ville sikkert gjort mange av de samme tingene om dette hadde skjedd meg.

Det er en alvorlig bok om sorg, uten at den egentlig blir sentimental på en kvalm måte. Det handler ikke om hvor fantastisk mannen var og hvor mye hun savner han, men hvordan hun selv takler det som har skjedd. Og det som vektlegges mest, er det som nevnes i tittelen - magisk tankegang. Dette er noe hun antakeligvis har plukket opp fra psykologi, og det handler ikke om magi i form av tryllekunster, men at en ikke forholder seg rasjonelt til ting, men får rare tanker om at hvis man bare feks lar være å kaste mannens sko, så vil han komme tilbake. Dette kan skje den beste altså, også hos oppegående folk. Det er vanlig hos barn også - for eksempel i form av at dyr kan snakke og at de tror de kan få usannsynlige ting til å skje ved å tenke på dem for eksempel. Og slik er det også for forfatteren av denne boka. Litt interessant å lese om, og dessverre kan det bli nyttig en dag også.

Stephenie Meyer: Breaking dawn

2009-09-22T20:28:00.003+02:00

Vi var som sagt nettopp på ferie i Spania og jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å få lest den siste boka om Bella Swan og Edward Cullen. I denne boka gifter de seg, får barn og blir konfrontert med Volturi (noen slags maktsyke vampyrpoliti gone wrong). Det er lettlest og fengende, men veldig enkelt og lett å glemme når den er ferdig. Passer godt som ferielektyre!

Siden sist

2009-09-22T20:00:00.002+02:00

Siden sist har jeg vært på to ukers ferie i Spania og i løpet av den tiden har jeg lest 3 hele og to halve romaner (som jeg skal fullføre altså, jeg har ikke gitt dem opp). Det kommer omtaler av disse etterhvert. Omtalen av Genesis var et innlegg jeg skrev før ferien og hadde på automatisk publisering, forresten.

Jeg har fått meg et par bøker til også, som skal leses innen den nærmeste tid. Nå er det, i tillegg til de to halve mursteinene jeg holder på med (Rust av Pedro Carmona-Alvarez og Shantaram av Greg Roberts) særlig to bøker jeg er ivrig på å lese, Min kamp av Karl Ove Knausgård og Pixley Mapogo av Tore Renberg. Dette er to veldig forskjellige bøker tipper jeg. Jeg forventer meg at Renbergs fjerde bok om Jarle Klepp er god underholdning som kanskje er morsom der og da, men som er fort glemt. Han har nesten blitt litt den mannlige varianten av Anne B. Ragde?

Knausgård har i allefall et helt annet prosjekt. Fra før har han skrevet to nokså kompliserte og lange romaner, Ute av verden og En tid for alt. Jeg elsket dem begge to. Det er bøker jeg tidvis kjenner meg igjen i, og som samtidig kan gi meg litt nye perspektiver på mine egne tanker mitt eget liv. I tillegg til at det er god underholdning i dem. I allefall om man har litt tålmodighet, han kan ha litt mange og lange digresjoner av og til. Og jeg kan også bli litt frustrert over at det blir litt rotete på denne måten.

Denne sist utgitte boka er første boka av seks bøker som skal utgis i høst og til våren, og det er veldig selvbiografisk stoff han kommer med. Det har allerede vært en del diskusjon om hvorvidt det er etisk (og kanskje til og med lovlig) å utlevere andre enn seg selv i så stor grad som han gjør her. Også de to første bøkene har selvbiografiske trekk har jeg lest nå, det visste jeg ikke da jeg leste bøkene. I morges da jeg gikk til jobb hørte jeg på en radiodokumentar om Knausgård, han er blitt intervjuet av nrk som en del av en serie som heter "Forfatteren og tingene". Han er svært åpen og sier at hovedprosjektet hans handler om å se hva han har å by på. Hvilket stoff har han tilgjengelig som kan brukes i en roman, liksom. Jeg liker hvordan han tenker, og har tenkt mye sånn selv. Jeg ville nok ikke tordt å være så privat om jeg skulle gi ut en bok, men jeg har nok egentlig litt lyst også. Som Knausgård synes jeg at det er viktig å skrive om livet slik det faktisk er, og det er jo både positivt og negativt og ikke alltid like enkelt og fikst komponert slik som en kan gjøre en roman. Tvertimot - det er masse digresjoner og en konstant tankestrøm som trenger seg på og hva skal man gjøre med det liksom? Knausgård har valgt å skrive ned mye av sin, og det kan gi en spesiell innsikt i en personlighet og et menneske. Nå liker jeg å tro at han har vært bevisst da han skrev romanen, så han skriver vel bare det han vil skrive uansett. En kan jo legge litt av hvert av psykologiske tolkninger rundt det å tilby 2000 sider om sitt eget liv i løpet av kort tid, til offentligheten. Har han noe slags behov for dette, for å få en slags bekreftelse om at her er han på godt og vondt, er han god nok etter dette også, liksom? Eller er han rett og slett en narsissist som tror at folk er så interessert i han at de vil bruke så mange timer av sitt liv som det vil ta å lese de sidene, på å lese bøkene? Ikke vet jeg, men jeg er i allefall interessert. Han skriver utrolig godt og jeg tror at det er få mennesker som er så spesielle at man ikke kan kjenne seg igjen eller lære noe av dem. Det å få komme så tett på et annet menneske som man kanskje får i disse bøkene, er jo egentlig en stor gave (vel, jeg måtte jo betale for den da). Gleder meg til å ta fatt på denne i allefall. Lurer på om jeg skal sette i gang med det samme...

Bernard Beckett: Genesis

2009-09-17T09:02:00.002+02:00

Jeg er med i Cappelen Damms andre bokbloggturne, og denne runden blogger vi om Bernard Becketts bok Genesis. I går var det Elisabeth som blogget om boka, og i morgen er det Ungdomsbokas tur.

Kort fortalt handler Genesis om Anaximander som har noe som ligner på muntlig eksamen og blir hørt i historie. Dette skjer et par hundre år inn i fremtiden, og Anaximanders spesialtema handler om Adam Fordes liv og innvirkning på øysamfunnet. I denne fremtiden har verden har gått helt av skaftet, blitt helt ødelagt etter pester og kriger. Et lite øysamfunn står igjen, og de beskytter seg med nebb og klør mot angrep og sykdom utenfra ved å skyte alle som nærmer seg grensene. Men en dag bryter Adam ordrene sine og redder ei jente som prøver å komme seg til øya. Han blir tatt til fange og møter Art, som er en slags intelligent robot. Resten av historien tror jeg at jeg skal la ligge her, den er litt følsom for spoilere, denne boka.

Jeg syntes boka var ganske bra. Det er en snedig liten historie, og er ganske spennende å lese. Man må jo vite hva som skjer videre. Jeg vil si at den er nokså plotdreven og litt lite personlig, men det passer i grunnen godt i en slik science fiction historie. Den drar inn et par filosofiske spørsmål, og noen kan kanskje få noen nye tanker av dette. Men jeg har lest lignende ting før fra andre perspektiver (øh ja så tydelig kan det sies når man ikke skal spoile for mye), og jeg ble liksom ikke kjempeimponert. Men jeg tror at om jeg hadde lest denne boka da jeg var 15-16 år så hadde jeg likt den veldig godt. Boka er vel markedsført mest som en ungdomsbok, og det tror jeg at jeg må si meg enig i. Ikke at voksne ikke kan ha glede av boka. Det er litt som med Harry Potter, at det er gode bøker med gode historier for flere aldre, men for at det skal være en skikkelig voksenbok så forventer jeg flere perspektiver og mer dybde. Ikke så plotdrevet, kanskje. Plot er bra det, men for at jeg skal elske ei bok så må jeg føle med hovedpersonene og identifisere meg og aller helst skal jeg lære noe nytt om meg selv.

Kjartan Fløgstad: Grense Jakobselv

2009-08-28T20:54:00.003+02:00

Fløgstads siste roman glemte jeg å avbestille fra bokklubben og plutselig lå den og Max Manus i postkassa. Jaja. Likte Max Manus veldig godt, men Grense Jakobselv var det verre med. Jeg leser ikke mye historisk litteratur, men jeg har lest noe, og likt noe av det. Men det er nok på et litt enkelt og tabloid nivå jeg liker det mest, blir det for mye historisk og detaljer og navn og årstall så detter jeg rett og slett av, og mister interessen. Og nettopp dette skjedde med denne. Første partiet av boka var en ok begynnelse synes jeg. Men så ble det masse henvisninger til mennesker og hendelser i tysk historie som jeg ikke har kjennskap til...eller kanskje det bare var oppdiktet det hele, hva vet jeg. Og det irriterer meg. Burde jeg skjønt hva det går her nå liksom? Nei det ble for mye små detaljer, og jeg er ingen detaljfreak. En INFJ som meg har tungt for det vi mener er ubetydelige småtterier! Jeg ga boka ca 60 sider, så fant jeg ut at jeg har jammen meg flere titalls bøker på vent som jeg heller vil lese enn å tvinge meg igjennom denne. Kom også på at jeg har jo prøvd meg på Fløgstad før. Har den første norgeshistorieboka hans også, og kom meg aldri igjennom den heller. Sorry Fløgstad, jeg vet at du er en veldig flink forfatter, men du er nok ikke helt min stil.

Vagant 2/2009

2009-08-23T13:41:00.005+02:00

Inspirert av at jeg likte så godt siste nummer av Vinduet kjøpte jeg også Vagant her en dag. Er litt usikker på om dette er siste nummeret eller om det er kommet et nummer til i mellomtiden. Dessuten liker jeg både Johan Harstad og norsk film, som det er lange artikler om her. Det var interessant nok å lese disse artiklene, selv om jeg blir litt irritert over at de er så "finkulturelle" og vanskelige på de at de ender opp med å egentlig ikke like noen av delen noe særlig. En kan jo kritisere Johan Harstad for ditt og datt, og jeg får det inntrykket av at de mente debuten hans var bedre enn resten. Jeg har ikke lest alle bøkene hans, men likte godt de har lest - Hässelby og Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet. Det er interessant å se hvordan de ser Harstad som en god representant av den nye forfattergenerasjonen, den som er omtrent like gammel som meg selv. Forfatteren av artikkelen er også selv av samme generasjon ser jeg, født i 1984 og jeg blir nesten litt imponert over at folk født på 80-tallet kan ord som "panegyrikk" (selv er jeg født to uker før 80tallet begynte, og påberoper meg meget mer livserfaring ;). Neei jeg vet ikke, jeg ble litt blærgh over det var en anelse surmaget. Det samme gjelder i grunnen også artikkelen om norsk film, selv om det også var interessant å lese hvordan "intellektuelle" ser på disse filmene som jeg og de fleste på min alder har sett de fleste av. Jeg skal ikke påstå at jeg har lest hele resten av Vagant, jeg skummet gjennom en del av det og leste litt her og der ellers. Jeg må si at det var litt vel mye oversatte litterære tekster om politikk her, men det er vel ikke så rart i et nummer som har temaet "Rikdom".

Njæh, jeg blir nok ikke Vagant-abonnent med det første nei. Der jeg syntes at Vinduet spredte leseglede og tips og inspirasjon synes jeg dette var mer vanskelig tilgjengelig sprengintellektuell kritikk av ting man i utgangspunktet hadde stor glede av. De må gjerne fortsette å analysere ting på sin knallharde kritiske måte men jeg setter i grunnen lesegleden og filmgleden øverst når jeg leser og ser film. De har sikkert glede av bøkene/filmen på sin måte, men jeg må si at av og til er det en velsignelse å ikke være så sprenglærd og overnyansert at man ikke kan ha stor glede av litt enkle ting.

Bokbloggturne

2009-08-23T12:36:00.003+02:00

Jeg er en hund etter bøker, særlig om de er gode, og gratis. :D Samler også på bøker og ønsker meg eget bibliotek når jeg en gang blir voksen! I sommer har det allerede vært en bokbloggturne der en rekke bloggere har anmeldt en ungdomsbok på rad og rekke. Dette med å sende ut bøker mot anmeldelser jo ikke nytt, men i bloggeverdenen har det ikke vært så veldig utbredt etter hva jeg vet. Derimot finnes det jo en masse bestikkelser av mote- og kjendisbloggere, som sikkert er minst like effektiv som reklame rettet mot den målgruppa de er interessert i (jenter fra 15-25?). Er litt mer usikker på hvordan det er med bøker. Jeg merker at jeg i allefall blir engasjert når jeg leser bloggeres bokanbefalinger, spesielt om bloggeren ellers ser ut til å like mange av de samme bøkene som jeg gjør selv. Jeg har bestemt meg for å teste det ut i allefall, og meldte min interesse for de som arrangerer disse bokbloggturneene (Cappelen Damm) og nå får jeg tilsendt en bok jeg skal anmelde til neste runde. Denne boka er Genesis av Bernard Beckett, og det skal bli spennende å se hvordan den er. Jeg lover i allefall ærlig en ærlig bokrapport og nekter å la meg kjøpe og betale dithen at jeg synes at boka er bra uansett i takknemlighet for å få den. Om andre bloggere er interessert i å bli med på turneen tror jeg det er fullt mulig fremdeles hos nina.aalstadATcappelendammDOTno.

Siri Hustvedt: Når du ser meg

2009-08-23T12:22:00.004+02:00

Siri Hustvedts Når du ser meg (The sorrows of an American på engelsk) handler om psykiater Erik Davidsen som sammen med sin søster Inga rydder opp i dødsboet etter faren. Der oppdager de noen mystiske brev fra en ukjent kvinne og prøver å finne ut av hva disse betyr og hvem faren egentlig var. Samtidig har Erik en leilighet i underetasjen som han leier ut, til Miranda og hennes datter, og noen driver og tar bilder av dem når de ikke vet om det. I tillegg er det minst enda en historie på gang, om Inga og hva hun oppdager om sin avdøde forfattermann Max. Det er flere parallelle ting her, og jeg vet ikke, det blir litt for snirklete for meg føler jeg. Jeg blir liksom ikke ordentlig tatt av historien. Det er liksom velskrevet men uengasjerende, synes jeg. Og det på tross av et ganske terapeutisk fokus egentlig. Jeg burde er jo ellers veldig interessert i slike ting. Men boka tok meg ikke skikkelig for meg ble det dessverre bare en middelmådig leseropplevelse.

Men det er interessant hvordan Hustvedt bruker aspekter fra eget liv synes jeg. Både hun og hovedpersonen er norskættet, de har en nylig død far og hun har brukt sin egen avdøde fars brev i boka si. Det virker som om utforsker noe av sin egen bakgrunn og følelser i forhold til det gjennom å skrive denne boka.

James Bell: Plot & structure

2009-08-19T19:17:00.005+02:00

Jeg har litt dilla på bøker om skriving for tida, og derfor har jeg blant annet kjøpt de fire bøkene jeg har funnet i serien "Write great fiction". Dette er rene "oppskriftsbøker" i ulike sider ved å skrive. De andre heter "Dialogue", "Description and setting" og "Characters, emotion and viewpoint". Ser nå at det finnes en Revision and self-editing i serien også, den har jeg ikke skaffet meg. Ennå...

Vel, jeg begynte med denne om plot og struktur. Boka er praktisk rettet og viser hvordan en kan bygge opp historier slik at de blir spennende å følge med på. Det er helt klart ikke det eneste viktige for en god roman, men jeg tror at det å være litt bevisst på dette gjør skrivingen lettere. Jeg tror også det å vite om en del teknikker gjør at en kan få mer ut av bøkene en leser. Jeg driver nå og gjenleser deler av et par av mine heltebøker "Ute av verden" av Karl Ove Knausgård og "Innsirkling" av Carl Frode Tiller spesielt for å se etter hvordan disse bøkene er bygget opp og for å se om jeg kjenner igjen begrepene og triksene det snakkes om i "Plot & structure". Veldig interessant, lærerikt og en smule nerdete.

"Plot & structure" er i allefall lettlest, viser med eksempler hvordan en kan gjøre ting og jeg syntes den gir nyttige innfallsvinkler når det gjelder nettopp plot og struktur. Boka anbefales for den som skriver selv eller som liker å lese om slikt - for andre blir den nok litt irrelevant. Det er litt amerikanske tilstander og litt vel mange eksempler fra typiske spenningsbøker, men jeg mener det han skriver om kan være relevant også for skjønnlitteratur. Ikke slik at en må bruke alt i denne boka i alle historier om det skal bli noe fornuftig ut av det - men det er nyttig å i allefall vite om det, så kan en være bevisst på hva en holder på med når en skriver.

Lars Saabye Christensen: Visning

2009-08-06T17:53:00.005+02:00

Lars Saabye Christensens nyeste bok Visning handler om et par som begynner å kjede seg sammen og derfor begynner å gå på visninger. Etter en stund begynner de også å ha sex i husene de kikker på. Etterhvert begynner den mannlige hovedpersonen Willy også å skrive et filmmanus, med utgangspunkt i sitt eget liv. Det er en litt artig vri synes jeg. Willy og samboeren Cathrin er i ferd med å gli fra hverandre, og plutselig en dag er Cathrin borte. Jeg synes det er en ganske underholdende, men ikke fantastisk, historie.

"Dørgende kjedelig fra Saabye Christensen" mente dagbladets anmelder, og som Janke er jeg ikke enig i dette. Jeg synes boka gikk lett og greit å lese, men jeg har noen innvendinger til plotet. Noen ting synes jeg rett og slett er usannsynlig, og særlig løsningen på mysteriet i boka synes jeg var lite troverdig. Og da faller jo egentlig en del av plotet sammen. Jeg er forresten også enig i at Saabye Christensens erotikk ikke er spesielt engasjerende. Og jeg blir også litt i stuss på hvor boka egentlig er på vei hen, det er en del tråder hit og dit og jeg blir ikke helt klok på hvor vi skal. Hva er budskapet, liksom? Er det noe om par som går fra hverandre, noe om samfunnet, noe om filmmiljø eller Oslo eller er det en slags krim? Ja, denne boka var en blandet opplevelse.

Bernhard Schlink: Høytleseren

2009-08-03T21:18:00.004+02:00

Bernhard Schlinks bok Høytleseren er en typisk bok som kan bli litt ødelagt av spoilere. Skal bare si først som sist at jeg ikke spoiler boka i denne lille omtalen. Selv er jeg veldig lite redd for spoilere, for meg er det stort sett ikke så viktig akkurat hva som skjer, men hvordan det beskrives. Derfor så gjør det ikke noe for meg å vite litt om hva som skjer. Da leser jeg bare videre og ser etter hvordan forfatteren bygger opp historien mot dette. Men jeg kan forstå at spoilere kan ødelegge opplevelsen for lesere som leser mest for spenningens skyld, at de leser egentlig mest fordi de vil vite hva som kommer til å skje. Om de får vite det sånn plutselig fra andre steder, så blir det da ikke noen vits i å lese videre, på en måte. Derfor skal jeg ikke si for mye om hva som skjer i denne boka. Samtidig må man jo si litt - og da kan jeg jo si at denne boka begynner litt som typisk femtenårig gutts fantasi (tror jeg?) - Mikael på 15 år møter en 20 år eldre kvinne som viser han inn i det seksuelles verden. Men...kanskje er det ikke det boka handler om likevel?

Det er en snedig liten historie, og ei tynn lita flis av ei bok (ca 170 sider) som er vel verdt å få med seg.

Stephen King: On writing

2009-08-01T17:04:00.005+02:00

Min mann tok med seg ungene til svigers for natten, og siden i går morges har jeg fått være alene med meg selv og tankene mine. Ren terapi! En del av tiden har jeg brukt til å lese On writing av Stephen King. Boka minner litt om Tove Nilsens Skrivefest, som jeg også nettopp leste. Begge bøkene sier noe om forfatternes vei inn i skriverlivet og hvordan de henter inspirasjon og organisererer skrivehverdagene sine. Tove Nilsen er mer opptatt av andre forfattere og inspirasjon fra dem, mens Stephen King er mer opptatt av skriving som hardt arbeid som slett ikke skal oppleves som arbeid. Det er litt selvmotsigende, synes jeg. Der Tove Nilsen holder seg til sitt eget skriverliv, er Stephen King mer utadrettet og skriver om hva han har lært til andre skribenter.

Jeg hadde en Stephen King-periode i ca 18årsalderen, der jeg leste flere av bøkene hans. Jeg synes ofte de begynner bra, og jeg liker at han tar med romankarakterenes tanker i kursiv i en del av bøkene sine. Men et sted rundt midten av bøkene pleier jeg å miste litt av interessen. Enten fordi boka tar totalt av, eller fordi den ikke gjør det. Det er liksom ikke noe som holder på interessen min over tid der. Det var det i denne boka. Første delen handler om hans eget skriverliv, hvordan det var for han å skrive noen av de viktigste bøkene han har skrevet. Interessant, spesielt når jeg hadde lest de bøkene som ble nevnt. Den siste delen er konkrete råd om skriving. Han er konkret gir fornuftige tips synes jeg, selv om jeg også synes det er noe litt amerikansk og oppskriftsmessig over det hele.

Vinduet, nr 2/09

2009-07-28T13:51:00.004+02:00

Jeg er ikke særlig vel bevandret i litteraturbladenes verden, men for noen uker siden kjøpte jeg meg Vinduet. Dette nummeret er viet barnelitteratur. Det handler om nostalgisk barnelitteratur, ny barnelitteratur og hvordan barnelitteratur er med på å sette i gang og forme oss som lesere. Veldig spennende synes jeg. De kritiserer at barnebøker er så oversett og lite anerkjent i Norge i dag. Det lages faktisk masse litteratur, feks billedbøker, som passer både for både barn og voksne. Vi har jo to små på 1 og 2 år og hittil har det gått mye i Ludde, Tassen, Emma og Thomas, Lillesøster (egentlig alt av Kari Grossman), Nysgjerrige Nils, Beibi, diverse dyrebøker, pekebøker etc etc. Mye klassiske serier for de minste. Helt ok det altså. Med en 2åring som er vel fremme for alderen når det gjelder bøker, og gjerne leser bøker både alene og sammen med oss, så blir det stadig mer å utforske. Har allerede kjøpt inn en bok av Stian Hole, som jeg likte veldig godt. Unbrakomonsteret av Ingvild Rishøi og Inga Sætre syntes jeg også var veldig morsom. Det blir mer av dette fremover - skal ha flere av Stian Hole, Eg kan ikkje sove no av Øyvind Torseter og Stein Erik Lunde, Snill av Svein Nyhus og Gro Dahle. Astrid Lindgren og Tove Janssons bøker skal jeg også sjekke ut om har tålt tidens tann (og det tror jeg). Tror derimot jeg hopper over Vestly, den tror jeg nemlig ikke gjorde det.

Vinduet var i allefall veldig bra, og de har fått seg en ny abonnent!

Kjersti Kollbotn: Eg er mamma. Eg skal vere god

2009-07-28T13:43:00.005+02:00

Jeg er selv mamma, og mener jeg er god. Derfor syntes jeg at Kjersti Kollbotn "Eg er mamma. Eg skal vere god" virket spennende. Boka handler om en alenemor som prøver å være en god mor for sine to små på 3 og 6 år. I begynnelsen virker det som om det går greit. Så skjærer det ut og det viser seg at hun er slett ikke god. Noen av passasjene i denne boka ble jeg nesten dårlig av å lese. Som da hun stengte inn minsten i dusjen, satt på iskaldt vann, slukket lyset og lukket døra til badet. Stakkars, stakkars barn. Jeg måtte minne meg selv på at det er bare en bok, det er ikke ordentlig. Det hjalp helt til jeg kom på at det jo helt sikkert skjer enda verre ting med andre barn. Huff. Jeg er ikke den som bare later som om vonde ting ikke finnes, men ren mishandling klarer jeg ikke å ta helt innover meg lenger. Etter denne boka ble jeg i grunnen enda mer sikker på at jeg er en god mor (alt er jo bedre enn denne moren). Men ellers syntes jeg boka var mye skrik og ståhei og lite ull egentlig. Jeg kjente meg lite igjen i dette, selv om jeg også kan lure på mine egne egenskaper som mor innimellom. Jeg likte coveret da. Har nemlig litt prestasjonsangst hva gjelder bursdagskaker, og håper virkelig ikke at det er bursdagskakenes kulhetsfaktor som er måleenheten for "god mor" i årene som kommer.

John Ajvide Lindqvist: La den rette komme inn

2009-07-28T12:35:00.004+02:00

Jeg har nettopp lest boka og sett filmen "La den rette komme inn". Historien er om en 12 år gammel gutt, Oskar, som blir mobbet og som treffer en vampyr (Eli) på samme alder. I boka er det mye drama knyttet til han som fremstår som faren til vampyren, men i filmen er dette nedtonet. En lokal alkoholikergjeng er også knyttet til historien som ofre for Eli. Det er en nydelig historie om den usikre gutten som endelig får litt mot, som går fra å knivstikke trær til å stå opp for seg selv foran de slemme guttene. Gjennom å bli kjent med Eli får han mer tro på seg selv, mens hun får en sjelden venn i Oskar.

Dracula og den slags vampyrer er ikke noe for meg, og Twilight-vampyrene er også en sjanger for seg. Vampyrene i denne boka derimot, er av en annen type. De har ikke svarte kapper, hoggtenner (som synes) eller er spesielt onde. De er litt stakkarslige vanlige folk som har blitt utsatt for noe de ikke ønsket og knapt holder ut. Dette liker jeg ved denne boka. Jeg synes egentlig vampyrer er litt teit og lite troverdig, og selv om jeg aksepterte premissene for vampyrene i Twilight-bøkene så liker jeg vampyrfenomenet bedre slik det blir fremstilt i denne boka. Det kan da ikke være GØY å være nødt til å drepe folk for å få spist. Eli sier i denne boka at det finnes veldig få vampyrer fordi de fleste tar "livet" av seg for å slippe å måtte drepe andre. Det er en måte å se det på som jeg kan like.

Jeg leste boka først. Likte den godt, egentlig, selv om jeg faktisk lurer på om jeg kanskje likte Menneskehavn av samme forfatter enda bedre. I filmen har de selvsagt forenklet en del og tatt vekk en del ting som er i boka, og det fungerer bra. Synes også at filmen har en helt egen stemning som ikke er i boka, noe som er en verdi i seg selv. Fine bilder og gode øyeblikk på rad og rekke. På andre måter likte jeg boka bedre, den er mer spenningsbok enn filmen er en spenningsfilm. Og det er noen ting som ikke forklares spesielt godt i filmen synes jeg (feks relasjonen mellom Eli og han som fremstår som faren, og hva som har skjedd med Eli tidligere). Men det er ikke et veldig stort problem for dem som kun har sett filmen tror jeg. Og de som har lest boka vet det jo. Dette blir litt som Slumdog Millionaire, der boka og filmen deler samme grunnhistorie, men egentlig er helt forskjellige ellers. Også her anbefaler jeg både boka og filmen!

Tove Nilsen: Skrivefest

2009-07-27T21:47:00.004+02:00

Søkte på bøker om skriving på en eller annen nettbokhandel her for noen uker siden og da kom Skrivefest av Tove Nilsen opp. Jeg plukket den med meg i handlekurven uten å tenke så mye over det. Nå i ferien var jeg syk og brukte noen timer på denne en dag jeg uansett lå i sofaen. Jeg har ikke noe spesielt forhold til Tove Nilsen egentlig. Jeg har lest "skyskraperbøkene" hennes, og husker at jeg likte dem godt da jeg leste dem (da var jeg rundt 15-16 tenker jeg). Er rimelig nøytral og vennlig innstilt til forfatteren, men ikke noe mer enn det heller. Dette står ved lag også etter å ha lest denne boka. Nilsen skriver om ulike perioder av sitt lese- og skriveliv og hvordan hun ble påvirket av eller lot seg inspirere av noen forfattere som var viktige for henne. Det er interessant å se hvordan forfattere inspirerer hverandre og det er spennende å se at det en skriver har av stoff å ta av er noe som kan inspireres frem av andre forfattere. Det handler ikke om å stjele fra hverandre, men å lære og å finne måter å se det en selv er opptatt av som kan forløses gjennom skriving. Spennende! Fikk også lyst til å skrive min egen "leserhistorie"/"skriverhistorie" også. Men ellers var ikke denne boka noen høydare som slukte meg gjennom sidene og fikk meg til å sulte etter mer da den var ferdig. Da den var ferdig var det helt greit, liksom.

Helene Uri: Den rettferdige

2009-07-20T14:22:00.003+02:00

Helene Uris nyeste bok Den rettferdige handler om en vanlig familie som skjærer helt ut i tragiske hendelser. Karsten er gift med Marianne og sammen har de to barn, Elise og Henriette. Etter ti år eller noe slikt sammen har forholdet deres bleknet og det kommer frem at Karsten har vært utro, ikke bare en gang, men flere ganger, over lenger tid. Marianne blir selvsagt dypt såret over dette, og i all bitterheten begynner hun å lure på om Karsten kanskje også har vært bortpå døtrene. Når legene og psykologene kan finne ting som tyder på dette, blir hun helt sikker på at det har skjedd, og politianmelder Karsten. Videre handler boka om hva som skjer med Karsten i denne prosessen, om hans elskerinne/kjæreste Barbara og de to døtrene. Aktoren som får Karsten dømt, Edvard Frisbakke, blir også beskrevet i detalj og vi får høre om viktige hendelser i hans liv, som er relevante for hans yrkesvalg.

Jeg likte boka godt, men lurer litt på noen ting. For eksempel lurer jeg på om det virkelig går an at en forsmådd hustru mistenker og får faren dømt for incest på så lite grunnlag som det på en måte skjer her. Det er jo litt det samme som skjedde i Bjugn-saken. Men går det virkelig an altså. Marianne virker nesten litt ond på meg, selv om jeg også kan forstå at hun er bitter. Men jeg håper og tror virkelig ikke at jeg ville være i stand til å gjøre noe sånt med mindre jeg var virkelig virkelig sikker på at det faktisk hadde skjedd. Nå var jo denne Mariannen også i tvil i starten. Men jeg syns liksom det er litt far out uansett, jeg har litt vanskelig for å forstå henne. Jeg lurer også litt på om det var nødvendig å ha med hele Edvard Frisbakkes historie i boka. Det er forsåvidt interessante og artige historier, men det gir et litt rotete inntrykk synes jeg. Ellers synes jeg både Karsten, Barbara, Elise og Henriette er troverdig beskrevet. Skulle gjerne hatt mer av Elises historie, henne ble jeg nysgjerrig på. Hun vitner mot faren og sier at hun har opplevd at faren gjorde slike ting med henne (da er hun vel ca 11). Nå er jo barn lett manipulerbare og det er ikke vanskelig å tenke seg at hun ville beskytte mora og si det hun trodde var best for henne. Når det viser seg at det kanskje ikke har skjedd likevel, er det vanskelig for henne å gi slipp på sin identitet som incestoffer.

Boka er enkelt og lett skrevet, og er av typen jeg gjerne sluker om jeg har muligheten. Anbefales!

Åsa Nilsonne: Hvem bestemmer i ditt liv? Anna Kåver: Å leve et liv, ikke vinne en krigAnna Kåver og Åsa Nilsonne: Å leve livet sammen

2009-07-10T13:18:00.008+02:00

Disse tre bøkene hører sammen. Det er to svenske psykologer som har skrevet hver sin bok, og en sammen. Det er tre tynne bøker på 120-150 sider som har lignende utforminger med sommerfugler på forsidene. Jeg leste "Hvem bestemmer i ditt liv?" av Åsa Nilsonne først. Denne boka handler om mindfulness (oppmerksomt nærvær). Hun beskriver vårt indre liv som en teaterscene, der vi selv kan bestemme hva vi vil legge merke til og fokusere på. Vi kan velge om vi vil fokusere på at det har blitt kaldt ute nå som endelig vår ferie har begynt og sitte og føle på hvordan dette oppleves - eller om vi vil fokusere på at barna er blide og at vi skal ha et koselig familiemåltid sammen etterpå - som gir opphav til helt andre følelser. Boka gir mer konkrete tips til hvordan en faktisk kan få dette til i praksis, og viser at det fungerer gjennom små oppgaver en kan tenke på mens man leser. Bokas hovedvekt ligger på den delen av mindfulness som handler om å kontrollere hva som tas inn, å ta kontrollen over hva en vil ha med i livet sitt. Det går faktisk an å ta kontrollen og ikke bare la seg drive rundt av det som skjer uten å være det bevisst en gang. Denne boka likte jeg godt! Metaforen med en teaterscene som man ideelt sett skal kontrollere selv fungerer godt!

Den andre boka jeg leste var Anna Kåvers "Å leve et liv, ikke vinne en krig". Jeg likte tittelen godt. Den spiller på det at livet består ikke av å krangle oss frem og endre ting hele tida. Av og til må man faktisk bare akseptere at slik er livet mitt akkurat nå og at det er helt fint. Wherever go you, there you are, som de sier innenfor mindfulness-tradisjonen. Der den første boka handler om å ta kontrollen over hva man vil være oppmerksom på og fylle bevisstheten sin med, handler denne om å akseptere det man har lagt i bevisstheten. Ok, ting er ikke perfekt liksom. Men kanskje kan det være sånn, selv om det er annerledes enn det vi hadde tenkt. Kanskje er det minst like bra slik, egentlig, når alt kommer til alt. Poenget er å la tankene og følelsene bare komme og så bare akseptere de slik uten å dømme dem eller gjøre noe med dem. Jeg likte denne boka også, selv om den første nok var bedre. De passer godt sammen, og de passer godt som en utdypning av de to første selvfølelsesbudene til Guro Øiestad.

Tilslutt leste jeg boken "Å leve sammen" som Kåver og Nilsonne har skrevet sammen. Den beskriver hvordan en kan bruke mindfulness i parforhold. Den var ikke like vellykket som de andre to, etter min mening. Det går i at man må være empatisk, gi bekreftelse og å ha selvrespekt. Joda. Men andre har skrevet så mye bedre bøker om parforhold. Jeg er glad i Sissel Grans betraktninger i bøkene "Kjærlighet i hastighetens tid" og "Kjærlighetens tre porter". Jeg synes Gran beskriver godt hvordan ting kan være, og fikk mange interessante perspektiver ut av de bøkene. Dette blir bare platt i forhold. Lite dybde og lite brukbart. Men noen gode poenger har de så absolutt altså. Men det aner meg at mindfulness er noe som passer best å konsentrere seg om for individer hver for seg, enn å bale med i fellesskap i et par.

Guro Øiestad: Selvfølelsen

2009-07-07T21:42:00.004+02:00

For tida har jeg skikkelig flyt på populariserte mindfulness-inspirerte bøker på norsk. Mindfulness er en av de nye hippe begrepene innenfor psykologi for tida, og blir oversatt til noe sånt som Oppmerksomt nærvær. Ideen er at vi har så altfor lett for å være alle andre steder enn akkurat her, akkurat nå - vi tenker på hva vi skal ha til middag, hvordan ungene har det i barnehagen, hva vi skal gjøre i ferien, hvordan vi skal få ordnet opp i diverse problemer her og der. Det er samfunnsutviklingen vår som har gjort det slik tror jeg, vi må faktisk planlegge og tenke fremover for å rekke over alt det er meninga at vi skal, og vi har en rekke forventninger til oss selv om hva vi vil ha ut av livene våre som gjør at vi lett blir opphengte i slike tanker. Mindfulness/oppmerksomt nærvær (jeg merker at jeg ikke helt liker den norske oversettelsen) går ut på å dra fokuset ned hit vi er akkurat nå, legge merke til hva som skjer rundt oss og inni oss, og å ha en aksepterende holdning der vi bare observerer og lar det gå forbi uten å gjøre noe med det. Dette er ikke noe nytt, det kommer fra østlig filosofi/buddisme/zen, men har først de siste årene blitt virkelig oppdaget av vestlige psykologer.

En kan si mye om hva mindfulness er og ikke er, men istedet for å holde et foredrag om det skal jeg fortelle at en av bøkene jeg lest som er inspirert av dette er psykolog Guro Øiestads bok Selvfølelsen. Denne boka er helt klart inspirert av mindfulness, men har også med en del elementer fra tradisjonell kognitiv terapi. Det er en selvhjelpsbok av et mer seriøst og velbegrunnet slag enn en del annet jeg har sett. Jeg har jo lest en del faglitteratur innenfor psykologi, og synes det er spennende med en del fagbegreper og teorihenvisninger, men jeg kan forstå at en ny leser kan synes at dette er en tung start. Det er litt å tygge på her, altså. Men jeg vil tro at for de aller fleste vil det absolutt være overkommerlig lesestoff. Det er ikke en masse oppgaver eller sånne slitsomme greier, og heller ikke uklart tåkesvada om å tenke positivt og å være den man er. Jeg har bare lest fort gjennom den nå, men det kan godt hende jeg leser den igjen ved en senere anledning. Det er veldig fornuftige og gode tanker som gir gjenklang hos meg i denne boka. Jeg kan jo bare kort avsløre hva Øiestad oppsummerer boken sin med.

De fire budene for sunn selvfølelse
1. bud: Vær oppmerksomt nærværende overfor deg selv
2. bud: Aksepter deg selv, den du er for øyeblikket er ditt unike utgangspunkt for videre utvikling
3. bud: Finn realistiske og tiltrekkende øvingsmål for deg selv
4. bud: Fokuser på de andre

Hele boka er en utdypning av hva hun mener med dette og hvordan man kan gjøre dette. Boka anbefales!

Nikolaj Frobenius: Jeg skal vise dere frykten

2009-07-04T11:47:00.003+02:00

Nikolaj Frobenius sin bok Jeg skal vise dere frykten vant årets P2-lytternes litteraturpris, og derfor fikk jeg lyst til å lese den. Kort sagt handler den om skrekkforfatteren Edgar Allan Poe fra 1800-tallet, hans relasjon til litteraturanmelderen Rufus Griswold og hvordan denne påvirkes av en liten galning som har fått det for seg å gjøre alvor av Poes skrekkfortellinger og sette dem ut i den reelle verden. En god ide, som hørtes spennende ut, syntes jeg. En litt ekkel tanke at noen kan få det for seg å virkelig utføre de fæle tingene det står om i skrekkfortellingene! Men...denne boka fikk jeg aldri helt fatt på. Jeg likte ikke helt stilen, dessverre. Kom liksom aldri heelt inn på folkene og klarte ikke engasjere meg i Poe. Jaja, de får bare styre på liksom, det ble min holdning etterhvert. Men jeg ser at boka har litterære kvaliteter altså, den er velskrevet og gir troverdige beskrivelser av litteraturmiljøet fra 1800-tallet. Det er bare det at jeg ikke var så interessert i akkurat det. Og ikke ble jeg det heller i løpet av boka. Likte mye bedre Teori og praksis av samme forfatter!

Pushwagners soft city

2009-06-26T21:45:00.007+02:00

Pushwagners soft city er en tegneseriebok jeg fikk (valgte meg) i innmeldingspremie i Epp bokklubb for litt siden. Den handler om en dag i en families liv. Familien består av en mor, en far, og en liten baby. De bor i en stor by, og hver dag gjør de det samme. Babyen står opp tidlig, så våkner mor og far og far kjører i kø til jobben. Der går han inn på et kontor hvor han sitter i åpent kontorlandskap sammen med mange andre helt like menn. Så drar han hjem igjen i samme køen og så spiser de middag, legger barnet, og blir hjernevasket foran tv, før de legger seg selv. Høres kjent ut! Tegningene er kule og viser tydelig hvordan man bare er en del av et stort system uten egen identitet. Av og til ser man at personene har egne tanker, men det blir liksom ikke noe ut av det. Det er ikke rom for å utfolde seg.

Boka ble laget på 60 og 70-tallet, men forsvant så i mange år før den dukket opp for noen år siden og forfatteren/tegneren fikk laget den ferdig og sendt den ut. Men boka er fortsatt aktuell.

Simon Stranger: Den veven av hendelser vi kaller verden

2009-06-26T21:15:00.003+02:00

Jeg leste jo nettopp Mnem av samme forfatter, og syntes den boka var knall. Denne derimot...nja, jeg vet ikke helt. Ideen i boka er at vi følger et hydrogenatom gjennom ulike tilstander gjennom tusenvis av år. Heldigvis er vi ikke med hele veien, men får noen små glimt her og der og noen lenger fortellinger innimellom. Det er akkurat som en slags zoom, fra å se de store linjene så ser vi plutselig detaljene og kommer inn til et menneskes liv. Det blir nesten en slags novellesamling om disse menneskene. Det er jo helt greit, men jeg klarer liksom ikke helt å engasjere meg i et hydrogenatom jeg altså. Historiene er ikke dumme heller men...nja jeg vet ikke. Jeg ble ikke hektet og ikke nysgjerrig på hva som skjer videre liksom. Men jeg liker eksperimenteringen og måten han skriver på. Han har definitivt en egen stemme. Den er ikke dum. Men det var et eller annet her som ikke klaffet helt med meg.

Kristine Tofte: Song for Eirabu

2009-06-26T19:31:00.004+02:00

Som de fleste av de som leser her sikkert vet er Song for Eirabu er skrevet av Kristine Tofte, eller Avil som hun kaller seg på nett. Jeg har fulgt Avil en liten stund, og samtidig som jeg har lest boka har jeg også søkt henne opp på forfatterbloggen, hvor hun også har skrevet en del. Siden jeg sysler med litt skriving selv synes jeg det er spennende å lese om skriveprosessen også.

Nynorsk fantasy for voksne er vel det den er blitt markedsført som, og det stemmer i grunnen bra. Jeg føler det er litt Snorre møter Livets døtre (serien skrevet av May Grethe Lerum) - på vakkert ekstrem-nynorsk. En imponerende verden av mytologi, skikker, familiehistorier og slektstrær danner bakteppet for historien om de to personene som kommer best frem og som jeg likte best i boka - søstrene Ragna og Berghitte. Disse to blir tildelt helt spesielle roller i historien - og er sterke og samtidig sårbare kvinner. Litt som Livets døtre altså, uten at jeg mener at Song for Eirabu er noe slags kiosklitteratur - langt derifra. Nå husker jeg nesten ikke Livets Døtre da, det er vel 10-15 år siden jeg leste den. Jeg likte den godt den gangen, jeg er ikke sikker på hva jeg vil synes om den nå. Er nok litt mer kresen nå og blir mer irritert over klisjeer og slike ting. Men det jeg husker godt fra boka er hvordan de sterke kvinnepersonene utvikler seg fra ustø jenter til sterke kvinner som tar oppgjør med sin egen bakgrunn og skjebne. Og det gjør vel kanskje Ragna og Berghitte også? I tillegg så er vel en del av kvinnene i Livets døtre "hekser" og har etter sigende tilknytning til de underjordiske såvidt jeg husker? Iallefall var det noen som trodde det - og det har de til felles med Ragna og Berghitte.

Jeg likte boka godt, men to ting gjorde det litt vanskelig å lese boka. En del ekstrem-nynorske/norrøne ord blir aldri skikkelig forklart og ikke er det ordliste heller. Hva ER egentlig herduegane? Det er irriterende når de samme ordene kommer opp og opp igjen uten at man skjønner dem. Jeg lurer også på om det er ordentlige ord eller om det er noen Avil har funnet på. Bharfot har også påpekt dette og har laget en ordliste som kan være nyttig. Og så synes jeg godt det kunne vært et slektstre i boka også. Nå er kanskje litt av spenningen i plottet i boka avhengig av at dette ikke er avslørt helt fra starten, men kanskje får vi et slikt i neste bok? Jeg kunne i allefall godt tenkt meg det, for av og til mister jeg litt oversikten over hva som har skjedd med hvem og hvem som er leder for hvilken hær og hvorfor.

Ellers synes jeg boka er nydelig, med vakkert språk som ga meg mange fine bilder i hodet, og en spennende historie å følge med på. Jeg ser også for meg filmen! Og så gleder meg jeg til neste bok, som skal komme om to år.

Andre anmeldelser: Virrvarr, Serendipitycat, Elisabeth Iskrem, Bharfot (med ordliste).

John Ajvide Lindqvist: Menneskehavn

2009-06-16T19:31:00.004+02:00

Denne boka kom som en overraskelse i postkassen etter at jeg halvveis glemte å avbestille den i bokklubben. Men det gjorde ingenting! Skrekkromaner er ikke den sjangeren jeg har lest mest av eller er mest engasjert i. Men jeg kommer til å sjekke ut flere av dem nå. Skal for eksempel også snart lese "Jeg skal vise dere frykten" av Frobenius. Samt flere av Lindqvist. Har allerede bestilt paperbackutgaven av "La de rette komme inn", som jeg tenkte jeg skulle lese før jeg ser filmen som fulgte med i bokpakken fra bokklubben. Men tilbake til Menneskehavn! Anders, hans kone Cecilia og deres datter Maja på 6 år er på skitur over isen til et fyr et sted i Sveriges skjærgård. Plutselig er Maja sporløst borte vekk. Livet til Anders går i knas, et par år senere er han tilbake på hytta i skjærgården, alene og alkoholisert. Flere mystiske ting har skjedd, og Anders føler at Maja på et eller annet vis fortsatt er med han i hytta. Alt har sin forklaring, men en må godta en rekke premisser, feks en liten larve som har uante krefter... Høres veldig rart ut, men det er skrevet på en måte at det overbeviser meg om at det nesten kunne ha skjedd? Bare nesten da, men boka er god den, og jeg elsker de små historiene om menneskene og tidligere hendelser som gir drypp fra fortiden som forklarer mer av hva som pågår. Denne anbefales!

Torun Lian: Undrene i vår familie

2009-06-16T19:08:00.003+02:00

Denne fant jeg også på det halvpris-salget! Denne boka handler om et trekantdrama fra 50tallet og 60-tallet mellom Bernt, Sivert og Astrid, om valgene de tar og konsekvensene det får for barna deres. Lydia, en av Bernts døtre, får fortelle mesteparten av historien. Som en kanskje kan gjete går det ikke så veldig bra etterhvert. Det er en helt hjerteskjærende slutt på boka, så jeg skal ikke spoile den her. Ikke akkurat noen feel-good-bok, altså, men jeg likte den likevel. Syntes jeg fikk en god innsikt i noen av hovedpersonenes følelsesliv, mens andre forble litt i det skjulte - og det syntes jeg at fungerte. Det er jo slik det er i livet ellers også.

Boka har en del henvisninger til Amerikautvandring og ting som skjer der i løpet av 50 og 60-tallet, men jeg skjønte helt ærlig ikke helt poenget med å skrive om det. Det er jo greit å ha det med, men jeg syntes ikke det hadde noen egentlig funksjon. Men forholdene mellom personene er godt skildret, og det gjør at jeg likte denne boka godt.

Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke

2009-06-16T18:46:00.003+02:00

Gunnhild Øyehaug sin Vente, blinke hadde jeg ventet i evigheter på å få lese. Jeg tenkte jeg skulle vente (og blinke?) til den kom i paperbackversjon, men så kom den jo aaldri. Hadde nok ventet fremdeles om jeg ikke kom over et salg på Norli midt på torgallmenningen der de solgte en god del av fjorårets romaner til halv pris (veldig lurt salg forresten, de blir vel ikke kvitt de dyre bøkene når de snart kommer i paperback uansett). Kjøpte den altså med meg og gledet meg til å lese. Den fikk jo veldig gode kritikker og jeg syntes den virket spennende. Meen jeg ble skuffet. Kom liksom aldri skikkelig i gang med boka. Det ble litt for rotete og surrete mellom ulike folk som jeg ikke klarte å engasjere meg i. Jeg ble ikke fenget, dessverre. Når jeg ikke kommer ordentlig inn i bøker så kan jeg oftest se at jeg samtidig ikke har fått lange lesestrekk med boka. Da har det blitt mange korte avbrutte leseøkter og det gjør at det blir vanskelig å huske og følge med underveis. På den ene siden kan en liksom skylde på at diverse omstendigheter har gjort det vanskelig for boka å bli likt, men samtidig - om boka virkelig hadde vært fengende så hadde jeg vel klart å ordne meg litt lengre leseøkter? Jeg er likevel litt lei meg for at jeg ikke kom skikkelig inn i denne boka, jeg ville virkelig like den. Og jeg klarte ikke en gang å fullføre den.

Simon Stranger: Mnem

2009-05-28T21:40:00.003+02:00

Denne boka syntes jeg var utrolig morsom. Det er en bok om en helt spesiell by og historien til dem som startet den. Byen var tenkt til å være en utopisk perfekt by. Det er en god historie og siden boka starter litt med slutten så skal ikke jeg avsløre starten, det er nemlig et spenningsmoment gjennom hele boka. I veien mot å oppnøste hva som har skjedd tar boka en hel rekke store og små digresjoner. Blant annet får vi svar på hva som gjør at det finnes sykdom (et helt troverdig vitenskapelig svar altså) og en beskrive av tulipankrakket i Nederland, det første krakket i vår historie. Interessant. Han eksperimenterer også med form og tester ut både tegneseriebiter, lyriske passasjer og bilder, for å nevne noe. Plutselig kommer det en oppskrift, byggetegninger eller andre utradisjonelle tilskudd i en roman. Eller en totalroman, som forfatteren kaller det. Det gir et litt rotete inntrykk og det er noen ganger det blir litt vel mye rart. Jeg ser ikke hensikten med alle delene, hele tida. Men jeg liker at han tester ut formen og historien og det at jeg vil ha svar på hva som skjedde, gjør at det ikke er vanskelig å lese videre. Boka er altså litt rar og utradisjonell, men god, synes jeg.

Marta Norheim: Røff guide til samtidslitteraturen

2009-05-28T21:28:00.003+02:00

Jeg hører på de fleste programmene av Bok i P2 via podcast. De har anmeldelser av nye og gamle bøker, og programlederne kan beskrive bøker på en måte som gjør meg engasjert og gir meg lyst til å lese bøkene de anmelder på en positiv måte. En av favorittanmelderne mine der er Marta Norheim. Hun er veldig engasjert og inspirert og jeg har funnet ut at jeg liker mange av bøkene hun anbefaler.

Derfor tenkte jeg at denne boka kunne være noe for meg. Her går hun gjennom mange nyere forfattere (debutert etter 1990, tror jeg er kriteriet), og beskriver hvordan forfatterne skriver og hva bøkene handler om. Hun går tematisk til verks og ordner forfatterne i ulike grupper avhengig av hvilke temaer de holder seg innenfor. Jeg syns det er et spennende prosjekt og det gir mange gode korte innblikk i bøker jeg tenker at kan gi meg noe. Jeg har jo også lest en god del samtidslitteratur fra før og da er det litt gøy å lese hva hun har skrevet om det for å se om vi er enige (ofte er vi det).

Men dessverre synes jeg å lese en hel bok om utgreiinger av andre bøker blir litt mye i lengden. Vet ikke helt hvordan en slik "kanon" kan gjøres på en mer spennende måte, men det blir til slutt litt kjedelig og jeg må skumme en del for å komme i mål. Men jeg har merket meg boken og når jeg en gang slipper opp for lesestoff (as if! har sikkert over 50 uleste bøker liggende på vent og det blir stadig flere) så skal jeg gå gjennom denne boka igjen!

Olav Gunnar Ballo: Kaja 1988-2008

2009-05-28T21:18:00.005+02:00

Dette er boka som SV-politiker Ballo skrev etter at han og familien fikk vite at datteren Kaja på 20 år hadde tatt selvmord ved å hoppe ned fra balkongen fra hybelen sin der hun studerte i Frankrike. Jeg hørte om boka på Bok i P2, der de anbefalte boka og sa at det var en god bok som var interessant også for andre, og ikke bare ren terapi for Ballo. Det er jeg enig i. Boka beskriver hvordan forholdet mellom far og datter utvikler seg gjennom datterens barndom og ungdom. Kaja hadde en periode spiseforstyrrelser, og det satte preg på noen av årene de hadde sammen.

I deres situasjon var noe av det mest vanskelige at de ikke vet hvorfor Kaja tok selvmord. Tilsynelatende hadde hun det bra nå, og det var ingen som hadde mottatt meldinger om noe annet. Spiseforstyrrelsene hadde hun et avklart forhold til, og det virket som om hun trivdes med studiene. Hun hadde også god kontakt med venner og familie. Kaja hadde vært i kontakt med scientologikirken tidligere den dagen hun tok selvmord og jeg husker også det var mye i media om dette. Boka er ikke noen krig mot scientologikirken i seg selv, og det er bra, det ville ikke jeg ha orket å lese. Jeg er også skeptisk til scientologikirken, men det interessante her synes jeg er forholdet mellom far og datter, som jeg synes at han har beskrevet på en veldig fin måte.

Et annet poeng i boka synes jeg også er dette med at på tross av det relativt nære forholdet mellom far og datter, så skjer dette selvmordet. Det er helt klart ikke hans skyld, og det er heller ingen annens skyld. Kanskje hadde scientologikirken en rolle, men jeg kan ikke tro at det å få noen dårlige resultater på en personlighetstest kan vippe enhver av pinnen til så ekstreme grader. Jeg tenker at dette viser at på tross av hvor nære vi mennesker er, så vet vi ikke alt om hverandre. Selv ikke om barna våre. Kanskje spesielt ikke om dem, når det gjelder ungdommer. De kan ha andre liv innvendig enn det vi ser utenfra. Og det er ikke alltid vi kan gjøre noe med det heller. Det er en skremmende tanke.

Hege Susanne Bergan: Jeg sier hele tiden ting som kjærlighet

2009-05-28T21:09:00.006+02:00

Jeg var helt på diktbølgen tidligere denne måneden og da leste jeg også Hege Susanne Bergans "Jeg sier hele tiden ting som kjærlighet". Det er forfatterens andre diktsamling. Boka handler om å bli voksen og jeg vil si at boka beskriver utviklingen på ulike måter. Det handler om linjer fra barndommen som tas frem og sees på i forhold til det som skjer nå. Det er interessant synes jeg, men jeg synes formen er litt vanskelig å få fatt på. Dette er nemlig ikke en samling på 80 sider med et dikt på hver side, men en bok som av størrelse ligner på en roman og det er korte og lengre tekster som minner litt om lange dikt som strekker seg over mange sider. For meg blir det dessverre litt for mye babbel innimellom, selv om hun har noen gode formuleringer innimellom å glede seg over. Jeg syns også det er en spennende form egentlig, men jeg får ikke helt fatt på den.

Men det er spennende å lese dikt, og med utgangspunktet i disse to diktsamlingene jeg har lest i det siste så skjønner jeg at jeg godt kan lese mer dikt enn jeg har gjort til nå. For eksempel heter Bergans første diktsamling "Ikke noe av dette står om livet" og det synes jeg er en veldig god tittel med dobbel bunn, og den gjør meg nysgjerrig. Skal sjekke ut den ved anledning!