onsdag 10. november 2010

B. F. Skinner: Walden Two

Walden Two er skrevet av Skinner, en mann som bør være kjent for alle som har tatt psykologi grunnfag. Han var en av de store behavioristene på 20tallet, og holdt vel mest på med forskning på rotter og duer. Gjennom dette utviklet han noe han kalte operant betinging som handler om at dyr og mennesker gjør det vi blir belønnet for å gjøre. I Walden Two (utgitt først i 1948) beskriver han sitt "drømmesamfunn" der han tar disse læringsprinsippene helt ut og skaper et samfunn der alle har det bra. 

Boka handler om to professorer og fire ungdommer reiser og besøker dette samfunnet kalt Walden Two. Der blir de vist rundt av Frazier, som vel egentlig er slik Skinner selv. Walden Two er et samfunn befolket av ca 1000 mennesker, der alle yter etter evne og får etter behov. Basert på vitenskap som de sier (dvs behaviorisme) har de utviklet systemer for arbeidsdeling, styring av samfunnet, fritidsaktiviteter, barneoppdragelse, utdannelse osv. Det er ingen klassedeling og heller ingen private eller kommersielle bedrifter. Det er ganske sosialistisk og idealistisk og på en måte virker det forlokkende. Tenk å bare jobbe noen få timer om dagen, få alle behov dekket og alle nødvendig ferdigheter lært. Ingen bekymringer og nesten bare kos! På den annen side... Dette samfunnet forutsetter at man legger sitt liv i deres hender og stoler på at lederne/plannerne vet bedre enn deg hva du trenger. Det er en slags indoktrinering i visse ferdigheter og måter å leve livet på, og selv om de mener det vel så begrenser det jo individuell frihet. 

Boken består for en stor del av hvordan Frazier viser de tilreisende rundt og beskriver hvordan det er der.  En av de to tilreisende professorene (Castle) er meget skeptisk til Walden Two og gjennom diskusjonene mellom Castle, Frazier og den siste tilreisende, professor Burris, blir fordelene og ulempene ved et slikt samfunn satt opp mot hverandre. 

Det er faktisk ganske interessant, på tross av at dette nok ikke fungerer i praksis (om vi nå hadde sett bort fra det uetiske i det). Den store svakheten ved behaviorisme er at den ser på mennesker nærmest som maskiner som reagerer mekanisk på stimuli. Sånn er vi ikke, og jeg tror heller ikke det er mulig å få så stor kontroll av andre mennesker at du kan lære dem til å bli akkurat sånn som du vil. Gener og fysikk legger også muligheter og begrensninger for menneskelig utvikling. Walden Two-lignende samfunn har blitt forsøkt også i virkeligheten, men jeg tror ikke de har fungert spesielt bra. Kibbutz-samfunnene i Israel er tenkt litt på samme måten, og nå leste jeg i en av nettavisene for et par uker siden at de har blitt private de også. Nei, mennesker fungerer ikke på den måten. Men dette er interessante tanker og en bok vel verdt å lese!

tirsdag 9. november 2010

Maria Børja: Voksenting

Voksenting er en novellesamling som handler om kropp og sex, på en voksen måte. Ikke på den ungdom som har sex for første gang-aktige måten, men om å se hvem man selv er i møte med andre, om hvordan det er å involvere seg med andre og alle tingene voksne mennesker kan gjøre med hverandre. Det hørtes ut som et spennende tema synes jeg, og ikke noe som så mange har skrevet om tidligere. I tillegg prøver jeg å lære meg å like noveller, så da syntes jeg denne hørtes spennende ut. Men jeg ble dessverre skuffet altså. Jeg fikk ikke til denne boka. Noen av novellene er fine å lese og gjør litt inntrykk, men de fleste syntes jeg var litt kjedelige. Det er vanskelig å skrive om disse tingene, og det er kanskje det som gjør at det er så få som har gjort det tidligere? Egentlig er jo språket godt og alt men det er liksom noe som ikke helt stemmer for meg. 

I tillegg så syns jeg det er vanskelig å lese noveller. Eller altså det er ikke vanskelig å lese dem, men det er så himla irriterende at når en har begynt å komme inn i en historie og blitt kjent med dem som befolker dem, så slutter historien. Det er liksom som å bli kjent med noen som rett etterpå forlater deg. Hva er poenget liksom? At jeg har problemer med novellesjangeren er jo ikke forfatterens skyld da, det skal sies.