lørdag 21. august 2010

Elizabeth Gilbert: Spis elsk lev

Egentlig hadde ikke jeg tenkt at jeg skulle lese denne boka. Jeg har hatt et inntrykk av den som litt shallow chick lit som later som om den er veldig dyp, og som samtidig skulle være skrevet på en veldig spennende måte. Jeg har derfor vært meget skeptisk, men plukket den med meg en gang jeg var på reise og trodde jeg kom til å gå tom for bøker. Det gjorde jeg imidlertid ikke, så boka har blitt med hjem og stått i bokhylla en stund.

Spis elsk lev er en sann historie om en amerikansk journalist/forfatter som en dag fant seg selv i en liv som overhodet ikke var slik hun ønsket. Hun hadde vært gift med en mann i noen år, og folk begynte å mase om det ikke skulle bli barn snart. Hun ønsket seg ikke barn, og egentlig ønsket hun seg ikke mannen hun hadde heller. Etter en opprivende skilsmisse og et drama-preget kjæresteforhold etterpå bestemmer hun seg for å be forleggeren sin til penger til ett år så hun kan reise og skrive bok. Hun planlegger noen måneder i Italia, noen måneder i India og noen måneder i Indonesia. Boka handler videre om hva som skjer på disse stedene og hva hun lærer gjennom å snu opp ned på livet sitt flere ganger i løpet av et år.

Jeg ble overrasket over hvor godt jeg likte denne boka. Jeg hadde plassert denne i en slags "jente-versjon av da vinci koden". Men den passer ikke helt der. Den er ikke noen sånn topp 5 bok for meg heller, til det blir det litt for enkelt, unyansert og klisjefyllt. Men gitt at man er i det rette humøret er den faktisk heller ikke så dum. Jeg liker at man får følge henne gjennom noen viktige endringer i livet, og får følge hennes tanker og følelser gjennom dette. Hun forsøker å finne ut av hva som er det gode liv for henne, og det er interessant å følge med på. Jeg skulle gjerne tatt et år fri fra mitt liv også og gjort noe lignende. Bare si fra om noen vil betale meg for å ta et friår og gjerne ta seg av familien min også?

lørdag 7. august 2010

Roy Jacobsen: Vidunderbarn

Dagbladet har satset på litteratur i det siste, og søkte for en tid tilbake 3000 nye bokanmeldere. Jeg syns spørsmålet om vi egentlig trenger det fra bokmerker er betimelig, men sleip som jeg er kopierte jeg en av mine anmeldelser her fra bloggen inn på systemet deres, og tjente meg en bok. Det ble denne.

Vidunderbarn handler om Finn, som bor i en leilighet i Oslo sammen med moren sin. En dag får han plutselig en halvsøster og boka handler om en sommer i Finns liv, der han prøver å finne ut av hva som har skjedd og hva som skal skje med den lille familien sin. Det er en barndomsskildring og det er en snedig liten historie bak og en del av boka foregår på Håøya, en øy i Oslofjorden, hvor jeg også var av og til i min barndom.

Mye har allerede vært sagt om denne boka, den ble jo kritikerrost og bejublet da den kom ut. Solgt masse har den også. Jeg likte boka godt, men det er nok også en bok jeg fort kommer til å glemme. Ikke så mye nytt og spennende, egentlig. En helt ok skildring av 60tallsbarndom, men det er liksom det. I allefall for min del. 

torsdag 5. august 2010

Martin Seligman: What you can change...and what you can't

Dette er en bok jeg har lest mest i forbindelse med jobb. Et av mine temaer på i doktorgradsprosjektet handler om selvfølelse (self-esteem), og da kommer grunnleggeren av positiv psykologi opp som en guru som er kritisk til hele selvfølelsesbegrepet. Han mener at selvfølelse er et epifenomen, altså noe kunstig noe som ikke har verdi i seg selv, men som kun refererer til at det er en sammenheng mellom gode ting i livet og det å ha positive tanker om seg selv og sin egen verdi. Han mener at det ikke handler om at det ene fører til det andre, men at det bare virker sånn siden de som regel kommer sammen. Dette er en pågående diskusjon mellom forskere og psykologer og jeg har enda ikke helt bestemt meg hva jeg skal konkludere med (jeg begynner kanskje å ende opp på noe, men dette er ikke tid eller sted for å legge ut om det). I allefall, i denne boka skriver Seligman litt om sitt syn på self-esteem, og derfor har jeg lest/skummet meg gjennom den.

Dette er en selvhjelpsbok skrevet for ikke-akademikere som tar utgangspunkt i det kjente sitatet: "God, grant me serenity to accept the things I cannot change, courage to change the things I can, and wisdom to know the difference" (ofte knyttet opp til AA, uten at det trenger å begrenses til alkoholikere). Det er et veldig godt sitat synes jeg, og det fungerer bra i denne boka. Seligman går videre gjennom ulike typer psykologiske og helsemessige problemer; angst, panikkangst, fobier, tvangshandlinger, depresjon, sinne, posttraumatisk stress syndrom, problemer relatert til kjønn og sex, slanking, alkohol, og traumatiske hendelser i barndommen. Han skriver også noe om selvhjelpsindustriens historie, der vi en gang gikk fra å mene at alt er forutbestemt, vi kan ikke endre noe og hvis noe endrer seg så er det noe som skjer med oss fra Guds hånd - til nå å tro at vi kan endre alt, bare vi vil det nok. Slik er det nok ikke. Noen ting er faktisk ikke så lett å endre på, og det er jo litt dumt å bruke masse energi på å prøve å endre ting som ikke går an å endre.

Seligman går gjennom de ulike problemene og konkluderer med i hvilken grad disse kan endres, basert på forskning og evidens. Boka er ikke helt ny, trykt opp i 2007 men egentlig fra 1993, så jeg er sikker på at det har kommet mye relevant forskning etterpå. Mye av det han skriver, blant annet det at panikkangst og fobier er nokså enkelt å kurere om man er motivert til det, var jeg kjent med fra før, men han kommer også med noen påstander som var nye for meg. Feks sier han at det er veldig lite som tyder på at hvordan dine foreldre behandlet deg da du var liten påvirker deg når du er voksen. Du har kanskje noe til felles med dine foreldre, men dette kan like gjerne være fordi du har felles gener med dem. Han sier at det er en myte at vi kan kontrollere og påvirke barn så veldig mye. Incest er en grusom ting, men Seligman mener at forskning tyder på at barn som har opplevd det ikke har det verre som voksne enn andre voksne. En annnen påstand han kommer med er at det nytter ikke å slanke seg. Alle slankekurer har god effekt i starten, men etterhvert faller de fleste ut av det og tilbake til gamle vaner og man ender opp med jojoslanking, som nok er verre enn den overvekten man hadde i utgangspunktet. Endring av alkoholisme er han også skeptisk til, dessverre. I tillegg tror han ikke på endring av legning og transseksualisme, men akkurat det er vel ikke spesielt oppsiktsvekkende i våre dager.

Jeg vet ikke helt, han har gått gjennom mye forskning og har også en fyldig referanselister der han kommenterer mange av studiene (dette var gøy å lese synes jeg, men det er nok for spesielt interesserte å lese referanselista nøyere enn selve teksten). Han virker overbevisende, men jeg er ikke sikker på om han har gått gjennom det som finnes av forskning på en balansert måte (jeg tror det, men er ikke sikker), og så er det i tillegg dette med at det begynner å bli gammelt og at det ikke er oppdatert.

Men artig vinkling der en anerkjent psykolog og forsker er tydelig på hva han mener, basert på forskning, har potensiale for endring Han skriver også noe om hva man skal gjøre for å potensielt endre de tingene som skal endres på, men der synes jeg han er svakere enn der han skriver om hva som kan/ikke kan endres på.

tirsdag 3. august 2010

Jesper Juul og Monica Øien: Rom for familien

Som den småbarnsmoren av en psykolog jeg er er jeg selvsagt interessert i hvordan man kan skape rom for familien. Jesper Juul har jeg et interessert, men noe avmålt, forhold til fra før. Har vel lest en del av Det kompetente barnet hans, uten at jeg dermed vil skrive under på alt han skriver.

"Rom for familien" bruker husets rom som ramme for hva som skjer gjennom familiens utvikling. Feks begynner det med soverommet, der temaet er parforholdet, så kommer babyrommet, barnerommet, tenåringsrommet, badet, kjøkkenet og stua. I hvert kapittel handler det om utfordringer som kan knyttes til hvert rom (hvis man legger godviljen til). Nå kom jeg på at de burde også hatt med vaskerommet (hvordan skal man få renske opp i ting?) og boden (hvilke ting skal man legg vekk?) og hva med garasje og bibliotek?

I denne boka har Monica Øien har hatt samtaler med Jesper Juul og deretter prøvd å skrive noen innledninger til hvert tema de har snakket om og så puttet innimellom, sammen med en del bilder av lykkelige familier i hverdagssituasjoner. Ja, nå lurte jeg på om jeg skulle slette "prøvd å", men det er slik jeg opplever det - det fungerer ikke så veldig godt og innledningene og tekstene mellom samtalebitene passer ikke alltid 100%. Og litt sleivete og upresise blir de også. Liker ikke så veldig godt den rollen Monica Øien har i teksten, hun er synlig fordi hun er den som stiller spørsmålene og skriver tekstbiter innimellom, men hun reflekterer liksom ikke så mye over det, hun er mest snusfornuftig og er selvsagt enig i alt Juul sier. Det blir litt tamt og ustrukturert synes jeg da, jeg føler de lever i en lykkeverden litt ute av kontakt med den faktisk hverdagen vi lever i. Bildene er med på å understreke dette. Det er fine bilder (tatt av Marcel Lelienhof), for all del, men det er liksom akkurat litt for perfekt alt sammen.

Men mye av det Jesper Juul sier synes jeg er fornuftig, og kan kanskje være konkrete tips i hverdagen. Men det er på en måte basert på hans ideologi, og ikke nødvendigvis på oppdatert forskning. Så der noe er i tråd med forskningen, er andre ting hans mening, og jeg syns han er noe uklar på hva som er hva. Det er lett å ta guruers meninger for ren fakta, og jeg syns derfor det er viktig at guruer er tydelige når de snakker ut fra hva det er rimelig enighet om i forsknings- og behandlingsmiljøer, og hva som er deres private meninger. Selvsagt skal de få ha private meninger, og noen av dem er kanskje bedre funderte enn mange utenfor fagfeltets meninger, men det er tross alt ikke umulig å ta feil selv om man er guru.

Ja, denne boka tror jeg vil si at var en blandet fornøyelse.