lørdag 20. mars 2010

Brynjulf Jung Tjønn: Lyden av noen som dør

Det har blitt mye smålesing i det siste, og da passer det godt med en liten tynn flis av en bok som Lyden av noen som dør av Brynjulf Jung Tjønn. Dette er en dramatisk liten skrekkhistorie om Clemence, som jobber på en bensinstasjon. Han bor på familiegården sammen med faren og moren. Og som tittelen antyder, det er noen som dør i denne historien. Andre tragiske ting skjer også, og vi får ikke hele forklaringen i hendene og må tenke selv. Slutten ga i allefall meg en liten overraskelse også.

Tjønn har her kombinert nynorsk poetisk språk med sosialrealisme og til en viss grad også skrekksjangeren. Litt snålt, men det fungerer godt.

I denne boka er det mye som skjer mellom linjene, og jeg er fortsatt ikke helt sikkert på om jeg skjønte alt fremdeles. Bør vel egentlig lese den en gang til, men så mye fenget i grunnen historien ikke. Jeg er vel litt enkel og vil ha litt gjenkjennelse og ny innsikt av en bok, og det fikk jeg ikke her. Når det er sagt, boka anbefales!

To ikke fullførte bøker

Har hatt to bøker liggende en stund, som jeg aldri fikk helt fatt på. Det er skikkelig kjedelig å presse seg til å lese noe man ikke klarer å være interessert i. Jeg får nesten dårlig samvittighet på bøkenes vegne, og ikke kan jeg lese noe jeg har mer lyst til heller synes jeg. Helt til jeg offisielt gir dem opp. Denne gangen gjaldt det Carole Martinez' Det broderte hjertet, som jeg har fått av Aschehoug for å blogge om. Denne leste jeg til rundt side 100 av, og da jeg ikke var inne i historien da men fortsatt sleit med den uten å få noe ut av det så ga jeg opp. Jeg vet ikke en gang om jeg er i stand ti å gi noe referat fra disse første hundre sidene. Det var noe med en boks som man ikke kunne åpne, en mor som gjerne ville åpne den og når det var på tide å åpne den var det et syskrin inni. Og av den kan man sy et brodert hjerte av antar jeg... Ja jeg vet ikke. Dette fenget ikke meg.

Den andre boka kommer jeg nok til å gi en sjanse til ved en senere anledning. Det er The story of Edgar Sawtelle av David Wroblewski. Jeg liker den egentlig godt, men den føltes litt tung å lese akkurat nå. Kanskje er det fordi den er på engelsk og jeg ikke er i humør til å lese engelsk akkurat nå, eller kanskje er det fordi jeg ikke har fått ro på meg til å konsentrere meg om den. Det kan godt være det. Boka handler om en familie som driver hundeoppdrett og spesielt en av barna, Edgar. Nå når jeg sitter og kikker på den får jeg lyst til å lese mer av den, men jeg trenger nok en kveld eller litt større chunk av tid på en gang for å klare å komme inn i den. I det siste har det blitt for mye smålesing og kun 15 min før leggetid til det, dessverre.

onsdag 3. mars 2010

Marianne Mjaaland: 13. uke

13. uke handler om Vera, nyansatt lege på kvinneklinikken, og hvordan hun strever med jobben og familielivet sitt.

Det er mye drama i denne boka. Det er Stine som kommer inn for abort men som egentlig er over grensa (15.-16 uker på vei), det er moren hennes Helenas historie, det er hun som får tatt et tidlig keisersnitt, det er den barnløse Frids historie, det er Veras egen historie med fødte og ufødte barn, det er Vera og legemannen Axels problemer og hans utenomekteskapelige eskepader. Det er to dødsfall som Vera og Axel står ansvarlige for. Det er profesjonskamp, legeetikk og hverdagsliv som skal gå opp og det er problemer med sønnen deres.

Det er faktisk FOR mye drama og det blir for lite fokus på hver av tingene. Hvert av disse temaene kunne jo vært en bok i seg selv. Dette gjør at det blir mye forklaring av hvordan ting er, mye backstory som må inn i historien, og det gjør at historien lugger litt og blir litt tung og treg. Det minner meg litt om bøker om skriving som jeg har lest der det foreslås at om man føler at historien begynner å miste oppdrift skal en kaste nye problemer på hovedpersonene sine. Send inn en mann med pistol liksom (eller lignende). Her mener jeg at forfatteren godt kunne ha latt være å påføre de stakkars menneskene enda mer problemer og gitt leserene litt rom til å puste og fordøye det som skjer. Man blir jo ikke særlig mye klokere av at noen stakkars personer får masse problemer og må forfatteren bruke masse sider på å forklare etterpå. Det blir helt kaos til slutt med alt sammen, og det er ikke spesielt vellykket synes jeg.

Men en ting fikk jeg ut av boka - og siden forfatteren selv er lege og kjenner miljøet så regner jeg med at hun vet hva hun snakker om - hvis et er sånn det er, så er jeg veldig glad for at jeg ikke er lege.

tirsdag 2. mars 2010

Maria Parr: Tonje Glimmerdal

Etter at det var så mye oppstyr om Maria Parrs Tonje Glimmerdal tidligere i år og den fikk diverse priser etc, så ble jeg også nysgjerrig på denne, på tross av at det er en barnebok som ikke passer til mine barn før om noen år (mine er snart 2 og 3 år).

Tonje Glimmerdal handler om en ti år gammel jente som bor i en dal der det ikke finnes andre barn enn henne, så hennes bestevenn er gamle og ofte sure Gunnvald på 74 år. De to tester ut ulike rattkjelkekonstruksjoner og krangler med den sure campingplasseieren som hater barn. En dag havner Gunnvald på sykehus på grunn av lårhalsbrudd. Han tror at han skal dø og overlater til Tonje og sende et brev til en mystisk A. Zimmerman. Det finnes nemlig en forklaring på hvorfor Gunnvald er så sur, og jeg skal ikke røpe mer enn at historien om Heidi av Johanna Spyri blir resirkulert og brukt på nytt. Jeg synes det fungere godt og det gir historien en mening utover det mer festlige "gæren jente i dalen" som motivet ellers er.

Stilen minner ellers om Astrid Lindgrens, med en nynorsk vri med enkelte artige metaforer og nye ord laget for anledningen. Språket er lekent og tar barn på alvor.

Denne gleder jeg meg til å lese sammen med barna mine når de blir litt større, selv om det ikke faller meg veldig naturlig å lese nynorsk høyt. Jeg lurer på om det må bli spontanoversetting til østlandsk, men på den måten mister en jo noe av poesien og snerten i det som skrives også.

mandag 1. mars 2010

Karl Ove Knausgård: Min kamp 4

I Knausgårds fjerde bok om sine kamper, er han en 16-18 år gammel gutt som kjemper for å bli voksen. Han har reist til Nord-Norge for å være lærer på en fådelt skole der han er lærer for elever slutten av barneskolen/ungdomsskolen. Han er bare et par år eldre enn de eldste elevene sine, og jeg tenker at de må være ganske desperate etter lærere der oppe i nord. Men det virker som om den biten går ganske greit. Knausgårds mål var jo heller ikke å bli lærer, men å bruke tiden og freden han regnet med å få der oppe til å skrive. Han er ganske ambisiøs og modig (og har en anelse forhøyet selvtillit muligens?) som allerede som 18 åring tar sats, sier at han skal bli forfatter og faktisk gjør noe for å bli det også. Nå fikk han jo også rett, ingen kan si at han ikke har lykkes som forfatter.

Ellers blir han kjent med lokalbefolkningen der oppe og særlig de andre vikarlærerne, elevene og noen på hans egen alder som bor på et større sted i nærheten (tror de måtte reise bort for å gå på videregående). Det er også et ganske langt tilbakeblikk på tiden han gikk på videregående. Vi får vite mer om hans forhold til moren og litt mer om faren.

Men ellers så handler det mye om å få seg noe. Mulig at gutter i 16-18 årsalderen er sånn. På en måte er jeg glad ikke jeg hadde mer befatning med gutter da jeg var på den alderen enn jeg hadde (sånt kom først senere for meg), for mine romantiske drømmer kunne fort gått i knas om jeg skjønte at det eneste de tenkte på faktisk var sex. Greit at det er en klisje, men etter som årene har gått har jeg skjønt at det faktisk er sant, mer eller mindre.

Knausgård er bemerkelsesverdig populær, og det mangler ikke på tilbud fra jenter verken på videregående eller i Nord-Norge. Sånn sett er han heldig, men han får det jo ikke til likevel. Det blir mye tidlige sædavganger, litt mye for en bok kanskje, men jeg kan tenke meg at livet hans ble preget av dette og at dette problemet tok plass i hans bevissthet på denne tiden. På den annen side står det at han aner at problemet kan avhjelpes om han bare tar saken i egne hender (bokstavelig talt), men at dette var utenkelig. Og det er her jeg detter litt av. Hvorfor var det det? Greit at det var mer tabu før, men jeg trodde ærlig talt tenåringsgutter ga blaffen i sånne tabuer. Jeg lurer på om dette kan ha vært noe faren har sagt noe om eller antydet, i allefall blir Knausgård dypt sjokkert når han finner kassevis med pornoblader etter faren. Dette skjønner jeg lite av, for jeg er ganske sikker på at onani ville gjort livet lettere som tenåringsgutt og overivrig seksuell debutant.

Sånn sammenlignet med de andre bøkene så er det ikke lenger like fantastisk med Knausgård synes jeg, men nå er jeg jo godt vant med de andre bøkene. Det blir litt mye pubertale sexproblemer her, men på den annen side, om Knausgård skulle skrive om livet sitt og dette tok en viktig plass i denne fasen av livet ville det jo blitt feil og latt være å skrive om det også. Jeg kjøper i allefall historien som en del av en manns liv, og er glad for å få følge livshistorien hans videre.

Jeg synes i det hele tatt at livshistorier og hvordan folk ser på sine egne liv og forteller om dem er utrolig interessant, og er i grunnen takknemlig for at noen vil dere. Det spiller nesten ikke rolle hvem det er egentlig, bare vedkommende er ærlig, og det opplever jeg at Knausgård er. Men Knausgård er jo ikke først ute med å skrive om livet sitt, er det noen som har lest andre gode selvbiografiske verk som ligner litt på dette? Jeg har lest Tove Ditlevsens bøker, og de likte jeg også godt husker jeg. Jeg tar gjerne i mot tips på andre. Jeg tror at historier om en selv skrevet av en selv har en god sjanse til å være ekte, inderlig og kanskje lære andre noe om livet slik det faktisk er. Og jeg er i grunnen mer interessert i hverdagsmennesker enn i krigshelter og kjendiser. Bare de er flinke til å skrive.

Denne boka minner ikke bare litt om både Agnar Mykles bok, var det Lasso rundt fru Luna tro, der Ask reiser til Nord-Norge for å være lærer og lengter etter kvinner, og også om Knausgårds debutroman Ute av verden. Han har på en måte skrevet om noe av det samme før, og det er ikke vanskelig å se hvor han fant motivet for denne romanen. Han skriver jo om seg selv, bare i en mer ekstrem versjon. Hva kunne ha skjedd, dersom han virkelig innledet noe med den sjarmerende 13 år gamle jenta? Han har jo også skrevet inn deler av sine foreldres historier i den boka. Jeg husker det var en lang bifortelling om foreldrene til Henrik Vankel i den boka, men ikke helt hva de gikk i. Jeg får lyst til å lese de første to bøkene hans igjen. En kan jo helt sikkert analysere Knausgård og komme til bunns i hva det egentlig handler om for denne fyren utfra bøkene hans.

Mot slutten av Min Kamp 4 får Knausgård vite at han har fått plass på det første kullet med studenter på Skrivekunstakademiet i Bergen, og det blir spennende å lese om studenttiden, regner med at det blir neste bind.

Astrid Prag Vargas: 99

Egentlig er jeg skeptisk til bøker som kommer fra Schibsted forlag. Jeg tenker at det er ikke verdens mest intelligente og dype bøker, men bøker som holder seg trygt på overflatenivået. Og egentlig ønsker jeg meg mer av en bok enn kun en god historie og noen flate karakterer. Men siden 99 i følge undertittelen er "en roman om elektroniske jakten på kjærligheten", så måtte jeg bare sjekke det ut. Jeg har nemlig en hel del erfaring fra denne jaktarenaen fra noen år tilbake.

99 er nicket til ca 40 år gamle Ninni, som etter en opprivende skilsmisse prøver ut nettdating. Noen klaffer det med, andre ikke, og noen er ganske skumle... Mer enn det er det egentlig ikke å si om handlingen.

Det er en lettlest og ganske underholdende bok, og jeg kjente meg igjen i en hel del av det. Det ER spennende å få svar fra mange på sånne steder, og selv kunne velge og vrake, sjekke litt ut, prøve ut litt flere samtidig før man virkelig fatter interesse for en av dem osv. Som kvinne er man også priviligert med ekstra popularitet og mange svar, eller sånn var det i allefall da jeg var aktiv på dette for noen år siden. Jeg har ikke drevet med noe nettsjekking siden min mann og jeg ble sammen for snart syv år siden, så dette kan jo ha endret seg. Men det er spennende og da jeg leste denne boka savnet jeg det litt. Uten at jeg skal sette i gang akkurat altså.

Men boka..tja den var fort lest, og blir fort glemt tenker jeg. Mine mistanker om bøker fra Schibsted holdt stikk, dette er bare en enkel overflatehistorie og det skjer ingenting mellom linjene. Det er egentlig litt kjedelig og blir litt for enkelt altså. Men grei underholdning et par timers tid når man holder på å bli syk og ikke orker å tenke så masse.